onsdag 14. mai 2014

Jødeparagrafens banemann


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det som gjerne kalles «jødeparagrafen» var det siste leddet i den andre paragrafen i vedtaket Eidsvollsforsamlingen gjorde i 1814. I sin helhet lød den slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».


Ikke noe i denne teksten er bevart 200 år senere, og det første punktet som ble endret, var nettopp bestemmelsen om jødenes adgang til riket. Den som har den historiske æren for dette, var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland.

«Storebror»
Henrik Wergeland hadde et sterkt forhold til Grunnloven. Født i 1808 og med en far som var en sentral aktør i Eidsvollsforsamlingen, likte han å kalle seg selv «Grunnlovens storebror». Derfor er det interessant at nettopp han var en av de første som tok opp behovet for å gjøre endringer i grunnloven, og da først og fremst i paragraf 2.
Slik denne paragrafen var blitt vedtatt på Eidsvoll, hadde den en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens «jesuittparagrafen» først ble opphevet i 1956. Det manglet ikke på advarsler forut for noen av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Debatt
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. Det har lenge versert en anekdotisk versjon om hvordan paragrafen ble vedtatt, nemlig at Theis Lundegaard (1774 – 1856), representant fra Lister, nærmest skal ha kuppet avstemningen ved plutselig å rope: - Reis dere, alle som ikke vil ha jøder i riket.
Slik skal han ha overrumplet forsamlingen og vedtaket ble fattet. Det er en anekdote med forholdsvis svakt belegg, men at Agder-bonden stemte for paragrafen, er det ikke tvil om. Det gjorde også den daværende kapellanen i Kristiansand, Nicolai Wergeland (1780 – 1848). Derfor er litt av et historisk paradoks at Nicolai Wergelands sønn Henrik skulle bli den som frontet kampen mot jødeparagrafen et par tiår senere.
Det hører med til historien at da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han hadde tatt feil i 1814, og støttet sønnens kamp. Også Theis Lundegaard skiftet mening i dette spørsmålet. I følge en artikkel lærer Rasmus Totland skrev omkring 1913, og som er gjengitt i Årbok for Lyngdal historielag i 2002, angret også Lundegaard på at han hadde
stemt for denne paragrafen. Totlands kilde var Lundegaards datter, som kunne fortelle at hennes far var glad da denne paragrafen ble endret, og jøder likevel fikk adgang til riket.

Forslag
I 1839 leverte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om opphevelse av jødeparagrafen. Da det ble behandlet i 1842, falt det fordi det manglet 11 stemmer på kvalifisert flertall. Han leverte omgående et nytt forslag, som ble behandlet i 1845. Heller ikke det fikk kvalifisert flertall, og ble avvist få uker før Wergeland døde.
Ved begge anledninger skrev han både artikler og bøker der han argumenterte for forslaget, blant annet de to diktsamlingene «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste» og «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Disse rommer noe av det ypperste han skrev. I «Jøden» finner man blant annet diktet «Juleaften», med den kjente setningen: «I sligt et vejr, faar du bønner, Gud…». I «Jødinden» holdt han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Det var særlig sårt for den presteutdannede Wergeland at nettopp prestene og de kristne lederne var blant de mest negative til å oppheve jødeparagrafen. I ett av diktene skriver han:
Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...


Skamplett
Under krigen vedtok Quisling-regimet at «jødeparagrafen» skulle føres inn igjen i Grunnloven. Slik ville man gi en slags legalitet til jødeforfølgelsene det samme regimet iverksatte.
I 1814 var den norske grunnloven en liberal lov, i slekt med idealene fra den franske revolusjon. 200 år senere blir den opprinnelige paragraf 2 sett på som litt av en skamplett. Forbudet mot munkeordener i sin alminnelighet og jesuitter i særdeleshet, er det ingen grunn til å reflektere over i dag; det var bare pinlig. Arven fra «jødeparagrafen» er det imidlertid grunn til å være oppmerksom på fremdeles. Ikke fordi den var mindre pinlig, men fordi de fordommene som skapte den, fremdeles lever. Til tross for den forsvant først, har holdningene som den representerte, overlevd, og vist seg gang på gang.
Jahn Otto Johansen lanserer i boka «Antisemittismens spøkelse» (Ansgar forlag, 1985) uttrykket «a jew for all seasons» som en beskrivelse av hvor «nyttig» jøden har vært som syndebukk for alt som er galt i verden. Begrunnelsen har vært justert etter behov, fra det religiøse («de korsfestet Jesus»), via det etniske («de ser annerledes ut») til det politiske. Dette siste har ført til at «jødene» er blitt holdt ansvarlige for både kommunismen og kapitalismen – samtidig!
Wergeland var opptatt av den religiøse toleransen da han gikk til kamp mot jødeparagrafen, og argumenterte mot den på de premissene. Den samme argumentasjonen bør kunne brukes når det gjelder etnisk og politisk toleranse.
Selv om bestemmelsen ble fjernet i 1851, seks år etter Wergelands død, er tankegodset bak den fremdeles levende. Den debatten trenger man å ta fremdeles, gjerne i forbindelse med grunnlovsjubileet, både med tanke på jødehat og andre former for rasisme.

torsdag 16. januar 2014

Apokalypsens barn


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: «Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.» «Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml», svarte hun.





Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var «apokalypsens barn» mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge «drop outs» og «hippies» ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede da såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Dette bidro til at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og «sjølproletariserte» seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.

Apokalyptiske fortellinger

Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men tilsvarende fortellinger finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen. Det samme kan sies om klassikere som Tolkiens bøker om «Ringenes herre» og om Goldings «Fluenes herre», for å nevne noen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman «Uår. Aftenlandet» og «Uår. Sweetwater» (1974 og 1976) er en apokalyptisk fortelling om et framtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økologisk apokalypse. Det samme gjelder Torgrim Eggens roman «Jern» (2010), som handler om en gruppe - skal vi kalle dem «siste dagers hellige»? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om teknologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen.
Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om «A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid». Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.

Utslag
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem» er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablerte seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og «Folkets Tempel» var et moderne, historisk eksempel på dette. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner oppsto som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at «Jesus kommer snart» sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
Høsten 1971/vinteren 1972 hadde jeg fast plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Etter hvert valgte jeg en annen arena: Foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg sto ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med henholdsvis «det arbeidende folk» og med de som levde «i synden og verden». Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg mitt, både fra den gang og siden, selv om Jesus ikke har kommet igjen – ennå; bomben ikke har falt – ennå og økosystemet ikke har brutt sammen – ennå.
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
«… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»


Opprinnelig publisert som kronikk i Dagen i 2012