Golgata-sangeren Hjalmar Hansen

Det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet. Det endte med at han skrev mange hundre kristne sanger, blant dem en svært kjent påskesang.

Av Nils-Petter Enstad

Hjalmar Hansen ble født i 1873 og døde i 1952.
Da hadde han etter egne beregninger rukket å skrive mer enn 800 sanger og dikt. Mye av det var nok leilighetspoesi, skrevet til spesielle anledninger, men de beste tekstene lever videre fortsatt.
To av dem, Møt ham hver en morgen og Herligste navn som er uttalt på jord, er begge godt kjent i norsk kristenliv.

Tilfeldig poet
Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev, var Se, mengden til Golgata iler.
Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel og assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Kristiania.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag.
Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg og tok imot Jesus.
En dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte at Gud spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
– Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned.
Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få «lese» der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning:

Å, tenk det var allting for meg!
For meg brast hans elskende hjerte
Ja, tenk, det var allting for meg
Flere ga da til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Golgata-sangeren

Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han Jeg leste at Jesus ble fangen, med samme versemål som Golgata-sangen fra 1894. De synges også på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, men trolig er den enten fra USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned».
Han skrev også sanger som Jeg elsker de naglede hender, Alltid korset, alltid Jesu død, Til ditt kors igjen, Mest jeg ser deg med tornekronen, Det var korset som dro meg til ham og Enn en gang jeg synge vil om Golgata. Det er lite å si på at denne samlingen av sanger førte til at han fikk tilnavnet Golgata-sangeren.

Mislyktes
Den siste av de nevnte sangene har sin spesielle forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, og redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før. Derfor lød bestillingen på en sang om oppstandelsen.
Det oppdraget skulle Hansen få slite med.
Han forsøkte virkelig å skrive om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham på at han skulle levere sangteksten. Redaksjonen måtte ha den neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gangen heller – men i stedet Enn en gang jeg synge vil om Golgata.

Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder den han skrev som 19-åring for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet i bedehusbevegelsens Sangboken, pinsebevegelsens Maran Ata og Evangelietoner, i Misjonskirkens Nye Salmer og sanger, i den læstadianske Åndelige sanger og Maran Ata-bevegelsens Sildigregn.
Så sporene etter Golgata-sangeren er mange også 72 år etter hans død.
(KPK)

Jesus og såmannsmotivet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter - tidligere offiser i Frelsesarmeen

Hvert år markerer man den såkalte «Bibeldagen» i norske kirker og menigheter. Dagen er i slutten av januar, og ble tidligere gjerne kalt «Såmannssøndagen».

Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde der han bærer såkornet i en sekk som henger over skulderen hans mens han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan.
Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.

I
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt måten Jesus underviste om såmannen og såkornet på, men det har også med en kirkehistorisk arv å gjøre: Den etter Hans Nielsen Hauge, den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans.
Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying.
Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototype på såmannen.

II
Det har slått meg at Jesus må ha vært særlig glad i såmannsmotivet.
Ikke mindre enn fire ganger leser vi lignelser i evangeliene der såmannsmotivet er sentralt.
Tre av disse lignelsene er nokså like (men ikke helt like; det er i hvert fall snakk om to helt forskjellige lignelser, mens en av dem kan ha vært en nyansering av en av de andre to).
I den siste kan vi snakke om at han bruker såmannsmotivet med en negativ innfallsvinkel. Det er lignelsen om ugresset i åkeren (Matt 13). Kanskje kan vi kalle den for «den negative såmannslignelsen»?
Negativ, fordi den ikke handler om bare én såmann, men om to. Om bonden som sådde godt korn og om fienden som sådde ugress.
Såkorn kan være flere ting, virker det som om Jesus vil minne oss om.
Men det er ikke bare Jesus som har vært fascinert av såmannsmotivet.
Det fascinerer fremdeles, og ikke bare kristne.
Som mennesker driver vi såmannsarbeid noen hver av oss, enten vi er oss det bevisst eller ikke.
Vi sår tanker, vi sår holdninger, vi så gjerninger.

III
«Såkornet er Guds ord», sier Jesus i en av sine forklaringer til disiplene når han forteller om såmannen.
Samtidig viser han dem at resultatet av såmannsarbeidet kan bli veldig forskjellig.
Noe falt noe ved veien, noe på steingrunn og noe blant tornebusker.
Men noe falt i god jord, og det bare ikke bare frukt, men det bar rikelig med frukt.
Kvaliteten på såkornet var den samme, men jordsmonnet det falt i og omstendighetene rundt det var forskjellig.
Derfor ble også resultatet forskjellig.
Såmannslignelsene kan leses som enkle, hverdagslige fortellinger om en av de menneskelige grunnaktiviteter: Arbeidet for det daglige brød.
Men de kan også leses som en utfordring både til enkeltmennesker, kirke og samfunn: Hva kan man gjøre for at jordsmonnet skal bli så godt så såkornet spirer og gror?
Jo, Jesus hadde god grunn til å være fascinert av såmannsmotivet.
Han så sprengkraften i det. Han så utfordringen i det.
Han var også en som gikk ut for å så.

IV
Såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolkets bevissthet. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon.
Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet.
Jeg tror Jesus også var glad i såmannsmotivet.
Det er derfor vi i evangeliene finner vi flere forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv.
«En mann gikk ut for å så». Slik begynner en av dem.
«Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så». Slik begynner en annen av disse tekstene.
Tekstene handler både om såkornet og jordsmonnet.
Men de handler også om oss, enten vi er blant dem som sår ut eller blant dem som det blir sådd inn mot.


Illustrasjonen øverst viser et dikt som jeg hadde på trykk i Krigsropet våren 1977. Da var jeg frelsesoffiser på Nannestad og omgitt av åkrer på alle kanter.

Blod og ild – eller røykskyer? - Fra en karismatikers nedtegnelser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var i en kristendomstime, det må ha vært i sjette eller sjuende klasse. Temaet var Peters tale på pinsedag, og vi elever ble bedt om å lese noen vers hver. Blant dem jeg ble bedt om å lese, var også dette: «Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer» (Apg 2, 19; oversettelsen av 1930). «Frøken» visste nok hvem hun ba lese hva, og spurte da jeg var ferdig: - Hva vet du om uttrykket «blod og ild», Nils-Petter?

Jeg visste at «blod og ild» er Frelsesarmeens motto; at det var en del av en bibeltekst var jeg imidlertid ikke klar over.
At min gamle lærerinne, som jeg hadde stor respekt for, litt feilaktig trodde dette var denne referansen som var opprinnelsen til Frelsesarmeens bruk av uttrykket, får vi bare tilgi henne. Hva «røykskyene» skulle bety, ble det verken spurt om eller svart på.

I
Mange år senere hentet jeg fram igjen denne replikkvekslingen en gang jeg skulle undervise om nådegaver, karismatikk, åndsdåp og helliggjørelse i samlinger i Frelsesarmeen. Innlegget fikk samme overskrift som dette essayet, og med den prøvde jeg å utfordre til noen tanker om den typen åndelige erfaringer er noe som har og får konkret, praktisk betydning i liv og tjeneste, eller om det bare er – «røykskyer».
Frelsesarmeen har, i likhet med de fleste reformerte kirker, en teologi med mye rom for «karismatikk».
Tradisjonelt har man snakket mer om helliggjørelse enn nådegaver, og mer om «helliggjørelsens velsignelse» enn om dåpen i Den Hellige Ånd.
Men begge uttrykkene har vært brukt, og han som lenge har vært regnet som Frelsesarmeens fremste teolog på området, amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 – 1936), var klar på at «the second blessing» og dåp i Ånden var to uttrykk for den samme erfaringen.
Brengle hadde, som mange andre av Frelsesarmeens pionérer både i USA og England, bakgrunn i metodistkirken.

II
Selv hadde jeg vært frelsesoffiser i nærmere ti år og tjenestegjort i menigheter i flere land da jeg gjorde den/de erfaringen(e) som jeg siden har tenkt på som «min pinse».
Det var ingen dramatikk i dem, som det heller ikke hadde vært da jeg gjorde den erfaringen som jeg senere har referert til som min frelsesopplevelse.
Det var verken blod, ild eller røykskyer ved noen av anledningene; det handlet om å ta et skritt i tro, og stole på at når Jesus sier «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Mark 11, 24), så mener han det.
Det var en sterk erfaring som det ble viktig for meg både å vitne om og arbeide videre med. Det fikk konsekvenser for min frimodighet, for min forkynnelse og for min teologi.
Det fikk konsekvenser for min bibellesning.
Det fikk også konsekvenser for min tjeneste, og selv om det nå er mange år siden jeg sluttet som frelsesoffiser, er trosskrittet fra den gang en viktig del av min kristne identitet.

III
Dette skjedde på en tid da mange som gjorde liknende erfaringer brøt ut fra de menighetene de hadde tilhørt tidligere eller var vokst opp i.
Noen gikk videre til andre menigheter, men mange dannet også nye «fellesskap».
Erfaringene med disse ny-etableringene er blandet, må man vel kunne si.
I den første tida var jeg innom noen av dem og hadde saktens utbytte av det, men det ble aldri noe behov for å endre menighetstilknytning.
Min kristne identitet har alltid vært forankret i Frelsesarmeen, og er det fremdeles.
Det er et kirkesamfunn der det er høyt under taket, og hvor det er rom for både karismatisk og mer liturgisk fromhet; det er rom for begeistring og entusiasme og det er rom for «den stille susen».
Det er en kirke med en viss struktur og med tilsynsordninger som stort sett fungerer som den skal.
Det var her den barnetroen jeg vokste opp med fikk sin bekreftelse, og det var her et landskap jeg fram til da bare hadde hørt om ble en del av min kristne erfaring.
Mer enn «blod og ild og røykskyer» handler det om blod og ild – og en røkelse av velsignelse og nåde.

Dette essayet ble publisert i avisa Dagen 7. august 2019, med informasjon om at "Artikkelforfatteren var offiser i Frelsesarmeen i Norge, Island og Danmark i perioden 1972-85".

Bibelleser gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad

Sommeren 2023 fylte jeg 70 år. Samtidig var det gått 60 år siden jeg fikk min første bibel; en bibel som var min. Den står i hylla mi ennå, med den hilsen som faren min skrev i den. Det var oversettelsen fra 1930 med disse litt vanskelige ordene for en ti-åring: «I» og «eder».

I
Det var vel omtrent på den tida – kanskje året etter? – at vi fikk utdelt et nytestamente på skolen.
Det var den såkalte «ungdomsoversettelsen». Jeg må medgi at den aldri ble «min»; den var og ble en slags skolebok, selv om den også befinner seg i det bokskapet der alle – i hvert fall de fleste – av de bibelutgavene som er kommet i min vei disse 60 årene befinner seg.
Det gjør også den nynorske utgaven av ungdomsoversettelsen, sammen med det utvalget av tekster fra Det gamle testamente – «oversatt for ungdom» - som kom i 1966.
I årenes løp har jeg fått/kjøpt/skaffet meg mange forskjellige bibler; ulike oversettelser og på ulike språk.
Mens jeg gikk på realskolen fikk jeg et nytestamente av King James-oversettelsen; den var jo enda eldre enn vår norske fra 1930.
Det var en gruppe fra Gideon Norge som besøkte KG, der jeg var elev, og elevene på de ulike trinnene ble innbudt (innkalt?) til en samling i gym-salen.
I King James står det vel fremdeles at Hebreerbrevet er skrevet av apostelen Paulus.
Da jeg gikk på bibelskolen i Bergen vinteren 1971 var det en del av de andre elevene som hadde Bibelen på nynorsk.
Å høre dem lese på et språk som jeg allerede da var glad i, selv om det ikke var «mitt» i det daglige, åpnet både luker og dører i mitt sinn.
Så jeg skaffet meg den, om enn ikke før jeg hadde begynt på Frelsesarmeens krigsskole i Oslo.
Det skjedde den samme høsten; 1971 ble et aktivt år i mitt liv med mange milepæler.
I Bergen skaffet jeg meg også en utgave av Det nye testamente i den engelske utgaven «New English Bible».
Om jeg ikke husker feil, var det en kristen bokhandel i kjelleren i det komplekset der også Bibelskolen befant seg, C. Sundtsgate 22. Der var jeg ofte innom, og når økonomien tillot det, kjøpte jeg ei bok der. Det nevnte ny-testamentet var en av dem.

II
Det skjedde saker og ting på bibelfronten i Norge også.
I 1973 kom den såkalte «Acta-oversettelsen» av Det nye testamente.
De som sto bak denne utgaven samarbeidet med Norsk Gideon om utgivelsen av et nytestamente med norsk og engelsk tekst side om side. Denne ble delt ut på skoler, hoteller og helseinstitusjoner.
Som frelsesoffiser i Island i perioden 1974-76 var jeg også bestyrer på to ulike sjømannshjem, og her hadde den islandske Gideon-bevegelsen gjort det samme grepet, med «Nýja testamentið» og «New Testament» side om side.
I 1968 ga den tidligere katolske pateren Erik Gunnes en oversettelse av Det nye testamente, med kommentarer. Den kom først på St. Olav Forlag, og året etter som «kjempefakkel» på Gyldendal. Den havnet også i mitt stadig mer omfattende bibel-bibliotek. Der står den sammen med flere utgaver av så vel danske og svenske bibelutgaver, som islandske.
En hollandsk og en indonesisk bibel har jeg også, men det er helst som familieklenodier.
I årenes løp er det kommet en rekke alternative, norske bibeloversettelser.
Selskapet Norsk Bibel lanserte sin utgave i 1988; om lag ti år senere var Bibelforlaget klar med sin bibeloversettelse. Disse kalles henholdsvis «Bibelen – Den hellige skrift» og «Bibelen - Guds Ord». Begge disse versjonene er senere blitt revidert.
Det ble også gitt ut en norsk utgave av den engelske «The Living New Testament», under betegnelsen «Nytt liv».
Denne ble bant annet delt ut under møtekampanjer.
Bibelens historie i Norge har da også vært sterkt preget av private initiativ.
Det er nok å minne om at da den første oversettelsen av Bibelen på nynorsk kom for om lag 100 år siden, var det ikke Bibelselskapet, men Studentmållaget som sto bak.

III
Den bibelutgaven jeg fikk til min ti-årsdag i 1963 var i en oversettelse som var kommet 33 år tidligere. Derfor undrer det meg – som det gjorde den gang også – hvor arkaisk og gammelmodig språket i 1930-utgaven framstår som. Det gjelder både ordvalg, syntaks og rettskriving.
Flere av de alternative oversettelsene som er kommet siden den gang har blitt lansert som mer «konservative» enn Bibelselskapets oversettelse.
En slik påstand er noe jeg for min del bare trekker på skuldrene av.
At én bibeloversettelse er mer «bibelsk» enn en annen er og blir en absurditet i mine ører.
Nyanser i ordvalg kan jeg imidlertid både begeistres av og provoseres over.
Gamle formuleringer kan jeg ha blitt glad i fordi de framstår som mer poetiske, nye formuleringer fordi de framstår som mer avklarende.
Da 2005-oversettelsen, ble jeg kontaktet av en ung prest.
Han hadde fått et nytestamente i den nye oversettelsen og lurte på om «bibelbegeistring» var et ord i det norske språk?
Vi ble enige om at det burde det være, og han fortalte at han hadde kjøpt inn denne utgaven av NT til samtlige medlemmer i sitt menighetsråd.

IV
I løpet av disse 60 årene har jeg ikke kunnet unngå å registrere de til dels iltre debattene som oppstår, særlig når Bibelselskapet lanserer en ny oversettelse.
Ofte handler det om enkeltord, som «jomfru» i stedet for «ung pike», eller om utformingen av «Fadervår».
I 2024 vil det komme en ny utgave; det blir den femte oversettelsen fra Bibelselskapet som jeg skal forholde til. Fire av dem i løpet av de siste 45 år.
Det som har skapt debatt rundt denne utgaven, er hvordan ordet «jøde» blir brukt.
Jeg har en mistanke om at de som har reagert sterkest på dette, og hentet fram ord som «sensur» ikke har satt seg inn i bibelselskapets begrunnelse, men nøyd seg med å lese en overskrift eller til nød en ingress.
Som forkynner gjennom 50 år har jeg for min del konsekvent brukt Bibelselskapets til enhver tid nyeste utgave som utgangspunkt for andakt eller preken, men samtidig har jeg ofte – og med stort utbytte – også studert hvordan andre bibelutgaver har nærmet seg den samme teksten.
Dette har like mye – kanskje mer? - med språklig interesse å gjøre som med religiøs eller teologisk.
Jeg ser derfor ikke bort fra at Bibelen ofte blir lest vel så mye og vel så grundig av personer som ikke er det vi her i landet ynder å kalle «personlig kristen», som av oss som er det. Her behøver jeg ikke å gå lenger enn til meg selv, i hvert fall i perioder av livet.
Uttrykket «Støv på din bibel er rust på din sjel» blir gjerne kreditert den engelske evangelisten Charles Spuregon (1834 – 92).
Så vel formuleringen i seg selv som tenkemåten den er uttrykk for finner vi igjen i en lang rekke sanger. Her er det nok å minne om Lapp-Lisa: «Ingen bok er meg så kjær som min moders bibel er».
Når man hører disse sangene, eller man hører forkynnelse og undervisning som er preget av disse sangene eller av tankegodset som ligger bak, kan man fort komme til å lande på den konklusjon at for å være en kristen, må man lese mye i Bibelen; helst hver dag.
Hvor godt står en slik tese seg, for eksempel i møtet med Bibelens egne tekster, eller i møtet med kirkehistorien?

VI
«Husk at her er kirken eldre enn Bibelen!»
Slik formulerte han seg, biskopen for Fødselskirken i Betlehem seg da jeg, sammen med en gruppe fra Bibelselskapet, møtte ham i 2002.
Utsagnet provoserte kanskje et øyeblikk, men selvfølgelig måtte man gi ham rett.
I landet der Jesus levde og virket, er kirken eldre enn Bibelen med god margin. Og ikke bare der.
Det samme kan sies om Norge og de fleste andre land med en lang kirkehistorie. For faktum er: Gjennom det aller meste av kirkens historie har ikke Bibelen vært tilgjengelig for den vanlige, troende mann eller kvinne.
Hva hadde man da?
Man hadde kirken. Man hadde de fortellingene om så vel Jesus og apostlene som fortellingene om patriarkene, profetene og kongene som levde blant folket. Men Bibelen, som bok eller skriftlig kilde, var bare tilgjengelig for noen ganske få. I norsk sammenheng: Helt opp til 1800-tallet.

VI
I begynnelsen var Ordet.
Utgangspunktet for hele skaperverket er nettopp dette: Et ord. Et utsagn. En kommando. «Bli lys» - og det ble lys.
Fra Jesu virke ser vi også flere ganger hvordan det talte ordet skapte forandring.
Mennesker ble helbredet ved at Jesus talte. «Far ut av henne,» sa Jesus til de onde åndsmaktene – og de for ut. De måtte adlyde.
Fra fortellingen om Moses, har vi en litt underlig episode: Under ørkenvandringen hadde Moses flere ganger slått på klippen for å skaffe folket vann. Når han slo på klippen, rant vannet fram. Men den siste gangen folket fikk vann fra klippen, hadde Moses fått en annen beskjed: Han skulle tale til klippen (se 4 Mos 20, 8-13).
Men Moses holdt seg til det vante. Han slo på klippen, nå som før.
Joda, det funket; det kom vann, men for Moses ble det en kostbar egenmektighet.
Jeg har ofte lurt på denne fortellingen.
Hvorfor stolte Moses mer på den fysiske kraften enn på ordets makt?
Kanskje hadde han ikke tillit nok til at det ordet han skulle tale var virkningsfullt nok, enda det var Gud som hadde sagt at han skulle tale, ikke slå?
«Ordet ble kjød», het det i den gamle bibeloversettelsen; den jeg fikk for 60 år siden.
Ordet manifesterte seg. Det ble en virkelighet.
Et menneske, men også en kraft. En realitet.
Noe mer enn en lyd. Et ord er alltid mer enn et ord.
Derfor sier jeg alltid, når jeg står på en talerstol og har lest bibelteksten: «Slik lyder Herrens ord!»

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen. 29. desember 2023
Bildet viser et lite utvalg av forfatterens bibelsamling - gaven til 10-årsdagen ses ytterst til høyre i bildet (Foto: NPE)

Kallets krokveier - et essay

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter; tidligere offiser i Frelsesarmeen

Ingen som vokste opp i Frelsesarmeen på 1960- og 70-tallet kunne unngå å bli konfrontert med ordet, begrepet og utfordringen «kallet». Et kall til tjeneste i sin alminnelighet og til å bli frelsesoffiser i særdeleshet.

Det finnes mange fortellinger om hvordan kallet til tjeneste i Frelsesarmeen kom både unge og voksne mennesker.
Hvor mange som har meldt seg til slik tjeneste i løpet av 135 år finnes det neppe noen fullgod oversikt over. Da jeg ble ordinert som frelsesoffiser i 1973 fikk jeg rullenummeret 3371, men antallet som har vært innom offiserenes rekker er trolig langt høyere.
Mange fortellinger, og de fleste av dem er personlige, enten de er enkle eller mer spektakulære.
Det følgende er min versjon av disse fortellingene.

I
Da jeg ble født for 70 år siden var mine foreldre offiserer i Frelsesarmeen.
De var stasjonert i Mosjøen og jeg er deres eldste barn.
Fram til jeg begynte på skolen sju år senere hadde min familie, som nå telte fem personer, flyttet åtte ganger; ikke alle flyttingene var relatert til deres tjeneste i Frelsesarmeen. Først i 1960 var familien etablert i Oslo, og bodde på Frogner i ti år.
Jeg skulle bli en voksen mann med egen familie før jeg ble boende like lenge på ett sted neste gang.
Aktivitet i Frelsesarmeen var et slags nav i vår – i hvert fall min – tilværelse gjennom hele oppveksten: Søndagsskole, musikkaktivitet og ungdomsarbeid.

Da jeg var 15 år ble jeg innvidd som soldat i Frelsesarmeen. Omtrent samtidig tok jeg en beslutning om å bli offiser i Frelsesarmeen.
Den gang tenkte jeg nok på den beslutningen som resultatet av et kall, og jeg brukte kanskje litt store ord om akkurat den biten.
I dag, med mer enn 50 års distanse til det valget, er det like naturlig å tenke på det som en beslutning.
Da jeg var 18 år begynte jeg utdannelsen til frelsesoffiser, da jeg var 20 ble jeg ordinert og da jeg var 21 hadde jeg et kombinert ansvar som menighetsleder og gjestehjemsbestyrer i Island.
Fem år senere gjorde jeg tjeneste i Danmark, og fikk der en helsesmell som gjorde det påkrevd med en annen type tjeneste i Frelsesarmeen.

II
Gir det mening å snakke om «kallet» for en 26 år gammel småbarnsfar med tydelige symptomer på det man i dag trolig ville kalle «burn-out»-syndrom?
For meg ga det mening, og det gir fremdeles mening.
Som frelsesoffiser hadde jeg en grunnholdning som jeg overfor meg selv formulerte slik: «Kirkens kall er Guds kall».
Det var ikke en passiv holdning der man viljeløst lot seg flytte på som en sjakkbrikke.

Det var en holdning som innebar dialog med ledelsen.
Jeg tenker i ettertid at jeg stort sett ble hørt i disse prosessene, men innser at det nok er de som synes jeg var «heldigere» og ble behandlet «bedre» enn mange andre følte at de ble.
I 1985 kom jeg – eller vi, siden vi var to om dette – likevel til et punkt da det var riktig å trekke seg fra tjenesten i Frelsesarmeen.
I første omgang tenkte vi nok på det som en pause, men det ble permanent med tanke på arbeidsforhold.
I stedet ble det et engasjement som først og fremst ble tatt ut på lokalplanet.

III
Gir det mening å snakke om «kallet» etter at man har valgt å gå ut av den tjenesten man i utgangspunktet hadde tenkt skulle være for hele livet?
For meg gir det mening.
Jeg skal ikke bruke mye plass på hvordan kallsforkynnelsen i Frelsesarmeen har vært gjennom tidene, men kan vel slå fast med en viss tyngde at den kan ha blitt opplevd/oppfattet som relativt massiv; kanskje tilmed lovisk.
Det var liksom bare én måte å fullføre Guds vilje på, og det var gjennom tjenesten som frelsesoffiser.
Det var en slags «hånden-på-plogen»-tilnærming som kunne oppfattes som en ren tvangstrøye.
Dette kunne skape dype og vonde sår hos den eller de som enten følte selv, eller ble fortalt av andre, at man hadde «sviktet».
Selvsagt skaper det visse reaksjoner å bryte opp fra et forholdsvis altoppslukende arbeidsforhold som man har vart i – som i mitt tilfelle – nærmere 15 år.
Det skaper en prosess; kall det gjerne et sorgarbeid.
Den prosessen må man ta, selv om den kan være både vond og krevende der og da.

IV
Gir det mening å snakke om «kallet», nesten 40 år etter at jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen, og etter å ha hatt et ti-tall ulike ansettelsesforhold i løpet av de årene?
For meg gir det mening.
Skal jeg sette ett ord på hva som har vært – og er fremdeles – mitt kall i livet, er «formidling» det ordet som dukker opp.
Denne trangen til å formidle dukket tidlig opp.
Første gang jeg hadde tekster på trykk var jeg i 13-årsalderen.
Senere er blitt mange tekster: Notiser, små dikt, artikler, betraktninger, fortellinger og bøker.
Av muntlig formidling kan nevnes både foredrag og kåserier, vitnesbyrd og prekener.
Alle de oppgaver jeg har hatt, det være seg i Frelsesarmeen og utenfor, har handlet om formidling.
De verdiene jeg vokste opp med, og som jeg tok med meg både inn i tjenesten som frelsesoffiser og ut av den, og som jeg vært bevisst på også i årene etter, har vært en del av dette formidlingsprosjektet.
Verdiene har ikke vært statiske, men har hele tiden vært en levende og aktiv del av det jeg har holdt på med, enten jeg sitter foran pc-en (etter at jeg sluttet å bruke skrivemaskin!) eller jeg står på en talerstol.

V
Kallet har hatt sine krokveier, men det gir fremdeles dyp mening å snakke om kallet.

Dette essayet sto i avisa Dagen 14. nov. 2023. Bakgrunnen for at det ble skrevet, var en serie artikler/innlegg i denne avisa om "kallet".

Pressepioneren Anna Bøe - Krigsropets første redaktør

Av Nils-Petter Enstad

Googler man «Norges første kvinnelige redaktør» får man opp to treff. Den ene er Josephine Thrane, den andre er Nanna With. Mellom disse to, er det minst to andre som også skulle vært med, men ikke er det: Gina Krogh og Anna Bøe. Sistnevnte huskes i kulturhistorien som grunnleggeren av det kvinnerettede ukebladet «Urd», som hun startet i 1897. Men før det hadde hun i tre år vært redaktør for Krigsropet, og var dette bladets første redaktør. Det er Anna Bøe som er tema for denne fortellingen.

Hun ble født i Kristiania 1. mai 1864 som den yngste av tre døtrene til ekteparet Hans og Marie Bøe.
Faren hadde vært gårdbruker i Røyken, og de to eldre søstrene ble født her, henholdsvis i 1856 og 1858.
Rundt 1860 solgte foreldrene gården og flyttet til Kristiania, der Anna ble født. Foreldrene var da henholdsvis 56 og 44 år gamle, og Anna var bare fire år da hennes far døde.
Etter hans død kjøpte moren gården Engelsrud i Asker.
Anna har selv fortalt at hun allerede som barn satt «med min hund og skrev alt jeg tenkte og opplevde».

Krigsropet
Som i de fleste «pene» hjem med god økonomi vokste hun opp med en respekt for og kjærlighet til de kristne livsverdiene og kristen tro.
Umiddelbart skulle man ikke tro at en ung kvinne med en slik bakgrunn skulle havne i Frelsesarmeen, men så skjedde.
I januar 1888 begynte Frelsesarmeen sin virksomhet i Norge, og i mai samme år begynte man å gi ut bladet «Krigsropet».
Hvordan den nå 24 år gamle Anna Bøe kom i kontakt med Frelsesarmeen og ble engasjert i produksjonen av Krigsropet, foreligger det ingen informasjon om. Det nærmeste man kommer, er et avsnitt i en artikkel Frelsesarmeens daværende leder i Norge, oberst George Sowton, skrev i 1891.
Her heter det: «Adjutant Bøe er Krigsraabets prøvede og betroede redaktør. Som saadan begyndte hun i slutningen af oktober 1888 og har siden med uformindsket kraft ofret hele sin tid, energi og dygtighed til Krigsraabets forskjønnelse og fremskridt i alle retninger, og til hvilken grad Gud har givet hende at gjøre dette, er jeg vis paa, at ingen af vore læsere har to meninger om. Efter nogle fam maaneders forløb blev hun forfremmet til kaptein, og under vor elskede Generals besøg i februar blev hun forfremmet til adjutants rang. Gud vil nok vedblive at vel signe hende i hendes arbeide».
Dette er det nærmeste man kommer en presentasjon av henne i Krigsropets spalter.
Oktober 1888 var ellers en litt turbulent periode i den unge, norske Frelsesarmeen: Stabskaptein Albert Orsborn, som hadde vært leder for den norske avdelingen siden januar, var blitt beordret tilbake til England, og ble etterfulgt av den 23 år gamle major Charles Sowton.
Trolig hadde Orsborn selv stått for redigeringen av Krigsropet disse første månedene, mens Sowton må ha følt behov for en medarbeider med bedre kompetanse på norsk. Ifølge Frelsesarmeens egen historiebok var setningen «Jeg er frelst og lykkelig, halleluja, amen» det eneste han kunne si på norsk ved ankomsten.
Den medarbeideren han fikk eller klarte å knytte til seg, var Anna Bøe.

Redaktøren
Som det går fram av teksten fra 1891 har hun tydeligvis vært sivilt ansatt den første tiden, og så blitt utnevnt til kaptein.
Det var ikke så uvanlig med den typen snarveier i denne perioden; det samme skjedde med Othilie Tonning noe senere.
I februar 1891 ble Anna så forfremmet til adjutant.
På denne tiden hadde hun en assisterende redaktør som medarbeider, ifølge den samme artikkelen. Hun omtales som «kaptein Gulbransen», og er identisk med en Thekla Gulbransen som ble født i 1872, og som altså var 19 år gammel på dette tidspunktet.
Det ser ut til å ha være en god, kanskje tilmed gemyttlig tone mellom Anna Bøe og Charles Sowton.
Han skrev regelmessig en kommentarspalte han kalte «Mannen i hjørnet», der han også kom med nyheter og andre glimt. Ved en anledning skriver han at akkurat dette kan han ikke si så mye om, for da får han redaktøren på nakken. Og i en lengre tekst på vers våren 1889 skriver Anna Bøe at hun er «i stuearrest» - kanskje et uttrykk for at hun jobber hjemmefra på grunn av sykdom – og at det har sine utfordringer.
Teksten har ni vers, og to av dem er slik:
«Og frisk og vederkvæget til Legem, Sjæl og Aand,
til Arbeidet jeg atter gaar, tar Pennen i min Haand
og skriver glad om Krigen i «Verden og paa Moss»,
om Slagene og Seirene fra Zulu op til os.

Om Fangerne, der løses hver Dag fra Satans Garn,
om røde Uniformer, om lykkelige Barn,
og stopper op min Kundskab, saa jeg ei mere ved,
da «Manden hist i Hjørnet» mig giver fuld Besked.»

Anonym
Anna Bøe var redaktør i Krigsropet i en tid der redaktørene i dette bladet var forholdsvis usynlige og anonyme.
Vil man finne tekster av henne, må man bruke søkeord som «A. Bøe» eller bare «A.B.».
I et såpass generelt søk vil det alltid ligge noen feilkilder, men en del treff får man.
Blant disse er det i liten grad rapporter og reportasjer, men en del betraktninger, noen fortellinger, vitnesbyrd og dikt/sangtekster.
En slik tekst, fra 1890, heter rett og slett «Frelsesarmeen», og første vers er slik:
Hvem er vel den Skare af seirende Helte,
der drager fremad uden Rist, uden Ro,
med Hjelme om Panden, med Sandhed om Bælte,
med Krigsmod i Brystet, med seirende Tro.
En Skare af Mænd og af Kvinder,
der løfter sit Banner med Fryd,
der Krigsrustning om sig binder
og lader Trompeten gi Lyd?
Jo hør: Det er Frelsesarmeen!

I julenummeret for 1890 er det gjengitt korte julehilsener fra offiserene ved hovedkvarteret.
Kaptein Anna Bøe har følgende hilsen:
«Fred bragte Jesus ned på jord.
Fred er og min hilsen fra mitt hjertes bord.»

Året før hadde Anna Bøe levert det hun kalte «Sprut fra Redaktørens Pen» i en av desember-utgavene av Krigsropet. Her etterlyser hun «nogle korte, gode inholdsrige Artikler der kan vække op Folk, og ikke saadanne, der bysser dem i Søvn».
I det samme nummeret er en del kapteiner i Frelsesarmeen blitt utfordret til å komme med sitt motto. Anna Bøe skriver: «Næstens velferd – mit livs Lykke».

Bruddet
Vinteren 1892 ble en turbulent tid for Frelsesarmeen i Norge.
I februar det året inntraff det som i Frelsesarmeens historie kalles «Hellighetskrisen».
Det var en teologisk og sjelesørgerisk krise, utløst av uenighet om hvordan Frelsesarmeens hellighetslære skulle forstås.
Det er forsket lite på denne konflikten, og dette er heller ikke stedet for å gå inn på den.
Men parallelt med den teologiske konflikten, har det tydeligvis også oppstått en annen, personalpolitisk konflikt. Den skal ha blitt utløst av at sjefen for Frelsesarmeens «sentraldistrikt», den svenske frelsesoffiseren P.A. Anderson, fikk ordre til Sverige.
Utad må det ha framstått som en helt ordinær forflytning, men blitt oppfattet annerledes internt.
Et 20-tall frelsesoffiser trakk seg fra tjenesten, blant dem fem fra hovedkvarteret.
Både Anna Bøe og Thekla Gulbransen var blant disse. I kjølvannet av hellighetskrisen var det et langt støtte antall offiserer som trakk seg, og denne krisen fikk også konsekvenser for flere av korpsene. Enkelte steder ble menigheten nærmest sanert.
Oberst Charles Sowton tok seg svært nær av konflikten, ifølge avisoppslag på den tiden, og i august 1892 ble han avløst som landsleder av oberst Richard Wilson, som fram til da hadde vært leder i Danmark. Med seg fra Danmark hadde han den unge løytnanten Carl Hyllested, som overtok som redaktør for Krigsropet.

«Urd»

I januar 1897 ble et nytt blad presentert.
Bladet het «Urd» og som redaktør sto oppført Anna Bøe. Bladet var startet av redaktøren og hennes søster Cecilie.
Hun sto som forretningsfører for det. Ideen til et slikt blad skal ha kommet fra teologen Oscar Andersen, som ti år tidligere hadde startet sitt eget boktrykkeri i hovedstaden. Han sto også som utgiver av bladet.
Navnet på bladet antydet at man her forutsatte en viss kulturell kapital hos målgruppen for bladet.
«Urd» var navnet på en av de tre nornene eller skjebnegudinnene i norrøn mytologi. Nornen Urd representerte framtiden.

I den første utgaven av bladet skrev Anna Bøe om bladets stoff-prioriteringer: «Urd vil særlig være et blad for kvinnen og hjemmet. Det vil inneholde originale og oversatte fortellinger, biografier av våre mer fremtredende kvinner, populære avhandlinger i medisin, moter, artikler om barneoppdragelse, håndarbeid (med tegninger og mønstre), sport, matlagning, dekorering av værelser, behandling av blomster og liknende, samt fire ganger årlig ledsages av en motejournal.»
I det første nummeret av bladet var det et portrett av Tomasine Lie, gift med dikteren Jonas Lie.
Anna Bøe skriver: «Det er oss kjært å kunne gjøre dette. Man har, med rette, kalt Jonas Lie en hjemmenes dikter, og hun har vært sjelen i denne hans diktning, Våre kvinner og våre hjem skylder derfor henne, ja, dem begge, megen takk, og vi vil bringe den her».
«Urd» hadde ingen ambisjon om å være et opprørsk kvinneblad, med andre ord.
Etter at bladet gikk inn i 1958 ble det omtalt som «et selvfølgelig innslag i alle «pene hjem»: Intellektuelt og kulturelt opplysende og underholdende, «passelig» kvinnebevisst – men ikke så opprørsk at det kunne støte noen».
Noen ville nok likevel kunne blitt støtt når hun argumenterte mot forslag som ville holde gifte kvinner utenfor arbeidslivet, og for at kvinner også skulle ha adgang til offentlige embeter – som presteyrket.

Anna Bøe var redaktør i Urd gjennom 37 av bladets i alt 61 år lange historie.
Mange kjente penner sendte bidrag til bladet, og mange kom til orde. De som ble refusert, ble det på en slik måte at den refuserte ikke ble såret. «Hos henne fantes ingen brutal papirkurv. Tvert imot, hun returnerte manuskriptene med oppmuntrende råd. Da var det ikke så bittert å bli refusert». Redaktørtiden hennes er blitt oppsummert slik: «I 37 år satt hun til rors i et blad som kunne forsvare sin plass både faglig og litterært, både kunstnerisk og sosialt – alt kunne diskuteres under Anna Bøes sikre ledelse».
I 1921 kjøpte hun, sammen med de to søstrene, eiendommen «Ingertun» på Borgen i Asker, og her ble de boende livet ut.
Da Anna døde i 1956, ble en vei på Borgen gitt hennes navn.

«Urd» vs. «Krigsropet»
I ettertid kan det virke som om Frelsesarmeen har vært mer opptatt av Anna Bøe og hennes kulturhistoriske innsats enn omvendt.
Da «Urd» gikk inn ved nyttår 1958, ble det omtalt i Krigsropet. Det var økonomien som gjorde at man valgte å legge ned bladet, og Krigsropet skrev: «Det var kanskje ikke å vente at et dameblad med «Urd»s fine og still ferdige stil ville klare konkurransen med dagens mangfoldige høyrøstede dameblad. Og selv om det dessverre ikke var mange nok til å holde liv i «Urd», er det mange svært mange kvinner i vårt land som vil føle det som et savn at nettopp dette bla det forsvinner, både fordi de har vent seg til å sette pris på det, og på grunn av den motvekten det øvde mot dameblad i den lettbente genren».
I den grad man finner stoff om Frelsesarmeen i de eldste årgangene av Urd, handler dette gjerne om de kvinnelige medlemmene av familien Booth, og om Othilie Tonning. Ulike tiltak knyttet til feriekolonier for barn og liknende ble også omtalt.
Til tross for bladets norrøne navn, var stoffet i stor grad preget av et kristent syn på samfunnet og på menneskene.
Anna Bøe må kunne beskrives som en udogmatisk, kristen kulturpersonlighet.
Hun bør selv få siste ordet: I et intervju til hennes 90-årsdag sa hun det slik: -Biskop Berggrav har lovet å forrette i min begravelse. Det gleder jeg meg til.

Kilder:
Bjørset, Kåre: Redaktøren og mennesket Anna Bøe (Borgenposten, 1986)
Kvale, Reidun: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år (Oslo, 1986)
Div. avissøk, 1892 (www.nb.no)
Krigsropet, div. utgaver i årene 1888-92 (www.nb.no)
Urd, div. utgaver i årene 1897 – 1958 (www.nb.no)

Opprinnelig publisert i Krigsropet i mai 2023 for å markere at bladet er kommet ut i 135 år

Stille i himmelen - et essay

«Men da Lammet brøt det sjuende segl, ble det stille i himmelen omkring en halv time» (Åp 8, 1).

Få bøker i Bibelen er så full av bilder og gåter som Johannes Åpenbaring. Med sine voldsomme bilder og ofte nokså uforståelige metaforer gir den et bilde av hva som skal skje i den perioden som vi gjerne kaller «de siste tider» – tiden før Jesu gjenkomst og den store dommen. Og av alle de spennende tekstene og ordvalgene i Åpenbaringen, er dette verset langt på vei det som utfordrer meg mest.

I
Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
Verset står for seg selv. Det er ingen begrunnelse for det, verken tidligere i teksten eller senere i den. Det bare står der som en opplysning: Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
En halv times stillhet er egentlig forferdelig lenge.
De fleste av oss har vært med på markeringer med ett minutts stillhet, eller to minutter.
Selv det er lenge. Her var det en halv time.

Hva foregikk i den halve timen?
Ingen kan ha snakket sammen, for da ville det ikke vært stille.
Tenkte de? Ba de? Hva skjedde?

Det som hadde skjedd, var at Lammet hadde brutt det sjuende seglet på boken.
Forsto de som var i himmelen, de som var vitne til at Lammet åpnet boken og brøt seglene – forsto de at nå var man kommet til et vendepunkt?
Etter dette ville det skje noe som aldri hadde skjedd før og aldri ville skje igjen – var det dette de forsto?
Var det dette som gjorde at det ble stille i himmelen i omkring en halv time?
At man tok en slags «time out»?
Vi vet det ikke, og vi skal ikke vite det.
Det eneste vi vet, er at da Lammet brøt det sjuende segl, var det stille i himmelen i omkring en halv time.

II
Det er to ganger i året at tankene mine har lett for å gå nettopp til denne teksten.
Det er på påskeaften og det er i tidsrommet mellom himmelfart og pinse.
Dette fordi påskeaften og dagene mellom Kristi Himmelfart og pinse har det til felles at de preges av et slags antiklimaks.
Det er dager da det liksom ikke skjer noe, enda de befinner seg midt i en rekke av dramatiske begivenheter.

Påskedramaet – det siste måltidet – arrestasjonen – forhøret – korsfestelsen.
Det går slag i slag.
Men så er det liksom bråstopp.
«…. var det stille i himmelen omkring en halv time».

Hva var det Maria Magdalena sa da hun sto ved graven?
«De har tatt min Mester bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
Det samme ser vi mellom himmelfart og pinse.
I 40 dager hadde disiplene vært sammen med Jesus etter hans oppstandelse.
De hadde gledet og frydet seg over nærværet med ham.
Så ble han tatt opp til himmelen, men disiplene følte ingen sorg ved denne atskillelsen.
De hadde fått sine instrukser.
De skulle vente i Jerusalem på det som skulle skje.
Den første dagen gikk. - Den andre dagen gikk. - Den tredje dagen gikk.
Var det stille i himmelen?
Det var i hvert fall stille fra himmelen.
Og disiplene ventet. Foretok de seg noe?

Apostlenes gjerninger forteller bare om én ting som de foretok seg.
De valgte en ny disippel etter Judas.
Valget falt på Mattias, som vi faktisk ikke hører mer om etter dette.
«….det var stille i himmelen omkring en halv time.»

III Men stillheten etter himmelfarten må ha vært en annen type stillhet enn den som hadde rådet på påskeaften.
Nå var det ikke en fortvilelsens stillhet som rådet – det var en forventningens stillhet.
Disiplene hadde lært siden sist.
De hadde gjort noen erfaringer siden sist.
De var blitt undervist siden sist.
De visste at selv om det kan være stille i himmelen en halv time, er ikke det ensbetydende med at det er taust i himmelen, eller at himmelen er blitt taus.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Ikke en taushet som bryter ned, men en taushet som bygger opp. Som gir forventning.

IV
I kommunikasjonen mellom mennesker er det også to typer taushet eller stillhet.
Det er en god stillhet og det er en vond stillhet.
Den vonde stillheten er trykkende.
Den er ødeleggende.
Cliff Richard hadde for mange år siden en «hit» som het «We don’t talk anymore».
Vi snakker ikke sammen.
Vi kommuniserer ikke.

Jeg leste for mange år siden om at da Hallvard Lange var utenriksminister i Norge, var det få ting de ansatte i Utenriksdepartementet grudde slik for som å komme i samme heis som ministeren.
For han var så taus.
Han sa ikke noe til noen, og da ble det til at ikke de andre sa noe til ham heller.
Noen forsøkte å si dette til ministeren. – Du må snakke med folk i heisen, sa de.
- Hva skal jeg si da? spurte han.
- Du kan jo si «god dag» og «hvordan står det til?», foreslo den andre.
- Kan det være nødvendig, da? spurte statsråden. Og den trykkende stillheten i heisen vedvarte.

Så er det en annen stillhet.
Den stillheten som er full av forståelse.
Full av kjærlighet.
Full av forventning.
Slik stillhet finnes.
Slik stillhet oppstår også mellom mennesker.
Bibelen forteller om en slik god stillhet. I Jobs bok leser vi om de tre vennene til Job som kom til ham da han ble så hardt rammet av ulykker. De kom og satte seg ned hos ham, og satt i sju dager og sju netter. «Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig», heter det i teksten.
Den gode stillheten har en ro og forventning i seg.
Om profeten Elia leser vi at Gud møtte ham i lyden av en stille susing (1 Kon 19), i «lyden av en skjør stillhet», som det også er oversatt med.
Duoen Simon & Garfunkel sang om «The Sound of Silece» rundt 1970 – teksten er inspirert av fortellingen om profeten Elia.

V
I de bibelske kongebøkene kan vi også lese om den vonde stillheten, den som rådet da himmelen var lukket på grunn av folkets synd.
Da regnet ikke falt.
Da det ikke lød noe profetord.
Da himmelen var lukket.
Men himmelen var ikke lukket mens disiplene «satt i Jerusalem og biet på Herrens time», som det heter i salmen.
Det er ikke den vonde stillheten som råder nå, men den gode.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Det er en stillhet Gud kan bruke.
Det er en stillhet Gud kan tale inn i og ut av.
Det er en stillhet som er en gave fra Gud.