Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: «Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.» «Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml», svarte hun.
Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var «apokalypsens barn» mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge «drop outs» og «hippies» ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede da såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Dette bidro til at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og «sjølproletariserte» seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.
Apokalyptiske fortellinger
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men tilsvarende fortellinger finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen. Det samme kan sies om klassikere som Tolkiens bøker om «Ringenes herre» og om Goldings «Fluenes herre», for å nevne noen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman «Uår. Aftenlandet» og «Uår. Sweetwater» (1974 og 1976) er en apokalyptisk fortelling om et framtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økologisk apokalypse. Det samme gjelder Torgrim Eggens roman «Jern» (2010), som handler om en gruppe - skal vi kalle dem «siste dagers hellige»? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om teknologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen.
Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om «A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid». Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
Utslag
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem» er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablerte seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og «Folkets Tempel» var et moderne, historisk eksempel på dette. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner oppsto som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at «Jesus kommer snart» sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
Høsten 1971/vinteren 1972 hadde jeg fast plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Etter hvert valgte jeg en annen arena: Foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg sto ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med henholdsvis «det arbeidende folk» og med de som levde «i synden og verden». Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg mitt, både fra den gang og siden, selv om Jesus ikke har kommet igjen – ennå; bomben ikke har falt – ennå og økosystemet ikke har brutt sammen – ennå.
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
«… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»
Opprinnelig publisert som kronikk i Dagen i 2012
