Olsok 2024: Den fjerde kristningskongen

Av Nils-Petter Enstad

Man snakker gjerne om at det var tre «kristningskonger» i norsk historie: Håkon Adalsteinsforstre, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Da glemmer man en fjerde konge, nemlig Håkons nevø Harald Eiriksson, bedre kjent som Harald Gråfell.

At det var konger som «kristnet» Norge er en av disse kunnskapsløse mytene som har fått leve så lenge at de oppfattes som opplagte sannheter.
Verken slaget på Stiklestad i 1030 eller vedtaket på Moster seks år før gjorde at Norge ble et «kristent» land. Det gjorde derimot en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.

Siste udøpte konge
Når Harald Hårfagre omtales som han som «samlet Norge til ett rike», er det like omtrentlig som å si at Olav «den hellige» gjorde Norge til et kristent land. I denne sammenheng er Harald Hårfagre likevel interessant fordi han var den siste kongen i Norge som ikke var døpt, selv om han levde og regjerte mer enn 100 år før slaget på Stiklestad.
Etter et kort mellomspill der Haralds eldste sønn Eirik var konge, ble han fordrevet til fordel for den yngste av sine mange brødre: Den 15 år gamle Håkon.
Han hadde vokst opp hos den engelske kongen Æthelstan (på norsk: Adalstein), som hadde sørget for at han ble døpt og opplært i kristen tro.
Det var den samme Æthelstan Eirik og hans mange sønner flyktet til da de ble fordrevet fra Norge, og de ble alle døpt her.
Eirik fikk et lite kongedømme i York og ble der til sin død.

Håkon den gode
Snorre skriver at Håkon var «en god kristen» da han kom til Norge.
Han var opplært til en den samme pragmatiske misjonsstrategi som var blitt brukt i England tidligere, og førte en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt.
Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Men da Håkon forsøkte å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan, glapp det for ham.
Frostatinget, som han valgte som arena, lå i kjernen av «åsatro-land».
Forsøket ikke bare mislyktes, men kongen ble også ydmyket.
Fordi han avfant seg med nederlaget, beholdt han likevel sin popularitet, og fikk tilnavnet «den gode».
At han i kirkehistorien har fått et ettermæle som «frafallen» er likevel dypt urettferdig.
Da han falt i slaget ved Fitjar i 962 var det fordi hans nevøer «Eirik-sønnene» ville gjenerobre det faren deres hadde tapt.
Den fremste av de fire brødrene var Harald, som fikk tilnavnet «Gråfell».

Harald Gråfell
Som sin onkel var også «Eirik-sønnene» vokst opp i England, der de var blitt døpt og hadde fått en kristen opplæring.
Men i motsetning til den pragmatiske, positive kulturpolitikken Håkon sto for, førte Harald og hans brødre en aggressiv, negativ linje der de gamle gudehovene ble revet og kongen overtok kostbarhetene som hadde vært i disse hovene.
Å ta saken opp til politisk behandling på et ting var ikke aktuelt.
Likevel er det for enkelt å hevde – som noen gjør – at kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene var grådighet.
Det er ingen tvil om at disse markeringene var alvorlig ment. Harald valgte imidlertid en langt mer utfordrende strategi enn den Håkon hadde valgt.
Det var da heller ikke religionspolitikken som felte Harald, men ren maktkamp.
Den danske kongen Harald Blåtann hadde støttet Eirik-sønnene mot Håkon fordi han ville ha mer makt i Norge.
Det fikk han ikke, og under et slag i Limfjorden på Nord-Jylland ble Harald felt. Han var da om lag 35 år og hadde vært konge i Norge i ti av dem.
I likhet med sin onkel Håkon, hadde heller ikke han noen sønn til å etterfølge seg.
Norges «sterke mann» de neste 25 årene var ingen konge, men Håkon Ladejarl; den kanskje mest nidkjære tilhenger av den gamle troen i hele Norgeshistorien. Han prøvde på alle måter å renske ut all kristen påvirkning i landet, men lyktes ikke.
Samtidig sørget han for å gjøre seg så avskydd at da det dukket opp en høvding ved navn Olav, og som påberopte seg å stamme fra Hårfagre-ætten, var jarlen ferdig.

Siste hårfagre
Harald Gråfell var den siste kongen i Norge som beviselig stammet fra Harald Hårfagre.
Man kan lett komme til å betrakte ham som en parentes i Norges-historien, men i realiteten var han konge over et større område enn hans farfar hadde vært, «rikssamleren» som han trolig var oppkalt etter. Tilnavnet sitt skal han ha fått etter en kappe av kostbare ekornskinn som han pleide å gå med.
Når det gjelder de to Olav-ene som ble konger etter ham, var deres tilknytning til Hårfagre-ætten tynn, og med Olav den helliges halvbror, Harald Hardråde, kom definitivt en ny slekt på tronen.
På 1100-tallet ble den erstattet med en tredje slekt: Sverre-ætten. Men det er en annen historie.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)
Gran, Åsa/Lunde, Harald: Norges konger og dronninger gjennom tusen år (Oslo, 1945)

Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 21. juli 2024

Kall og tjeneste

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Du når jo mye lenger nå enn om du hadde fortsatt som offiser i Frelsesarmeen!

Jeg tror jeg starter der.
Replikken falt i en samtale et par år etter at jeg og min daværende ektefelle hadde trukket oss fra tjenesten som frelsesoffiserer og gått over i andre, «sivile» jobber. På det tidspunktet hadde jeg, kanskje som følge av en rastløshet som Frelsesarmeens beordrings- og forflytningssystem hadde skapt, hatt tre forskjellige stillinger på like mange år: Nærradioredaktør, forlagsredaktør og lokalavisjournalist.
Poenget med å «nå lenger» handlet ikke om karrieremuligheter, men om nå mennesker med det man ønsker å formidle.

I
Andre får svare på om vedkommende som sa dette hadde – eller har – rett.
I mitt minne dukket den opp da jeg leste Sten Sørensens kronikk «Må man ha et kall for å være pastor?» (Dagen på nett 26. juni). Her viser han en undersøkelse som viste at av en gruppe på 18 studenter, var det bare to som etter 15 år fremdeles sto i pastortjeneste (se Kall_pastor).
Men behøver det å bety at 16 av de 18 hadde «sviktet» kallet (for å bruke en retorikk jeg egentlig ikke liker)?
For hva er et kall?
Kanskje kan man hente noe fra den lutherske kallsetikken (slik jeg har forstått den, bør jeg kanskje tilføye)?
Den forståelsen er slik: Vi har alle fått et kall fra Gud til å tjene ham i kirken og verden. Gjør du ditt arbeid på en skikkelig måte, er du en Guds medarbeider i verden.
Apropos Luther, han skal ha formulert seg omtrent slik:
«Langt mer from enn en munk med sin kåpe
er min kjære Lena med skurekost og såpe».
Den kjente predikanten Charles Spuregon ble oppsøkt av en mann som ville ha råd med tanke på hva Guds vilje med ham var. Han fortalte at han var lokomotivfører. -Er fyrbøteren på lokomotivet en kristen, ville Spuregon vite.
Den andre trodde ikke det.
-Da er det Guds vilje at du skal fortsette som lokomotivfører, sa den kjente forkynneren.

II
På slutten av 1960-tallet var jeg med i det kristne skolelaget på KG i Oslo.
Iblant var det «filmkveld»; av de filmene som ble vist, husker jeg bare den som het «Dongeripresten».
Den handlet, kort fortalt, som en ung gutt som ønsket å utdanne seg som bilmekaniker.
Foreldrene hans ville imidlertid at han skulle bli prest, og at han skulle søke seg inn på et seminar.
Etter hvert gikk det opp for dem at sønnen faktisk vitnet for nye mennesker hver dag, og filmen endte med at de slo seg til ro med at han i stedet for seminaret skulle søke seg inn på yrkesskolen.
Jeg har lett litt på www.nb.no for å se om jeg fant noen referanser til filmen der. Ut fra det jeg fant, er filmen trolig laget på slutten av 1950-tallet, og den var fortsatt i bruk på begynnelsen av 1980-tallet.

III
Høsten 2023 skrev jeg en kronikk i Dagen som het «Kallets krokveier». Det blir også tittelen på en bok jeg gir ut i løpet av høsten.
Poenget både med kronikken og boka er mine erfaringer og tanker rundt det som i andre sammenhenger beskrives som at «God is moving in mysterious ways»; at det først i bakspeilet er mulig å se at kallets krokveier faktisk hadde et mål.
Så når Sten Sørensen spør om man må ha et kall for å være pastor, er mitt oppfølgingsspørsmål: Hva er et kall? Og hva er å være pastor, for den del.
Er det nødvendigvis noen dramatikk i at «bare» to av 18 studenter fortsatt sto i pastortjeneste/menighetstjeneste 15 år etter at de ble uteksaminert?
For hva mener man med «pastortjeneste»?
Må man være i menighetstjeneste hele sitt yrkesliv for å kunne si at man fortsatt er i kallet?

IV
Apostelen Paulus skrev til de kristne i Korint: «Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme» (1 Kor 12).
Få erfarer det sterkere enn den som er pastor i en menighet; jeg vil tro at dette gjelder i alle typer menigheter.
Man skal være både administrator, hyrde og lærer, i tillegg til en rekke andre ting.
Dette er oppgaver som krever ulike former for utrustning; kall det gjerne nådegaver.
I den samme teksten skriver da også Paulus at det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme.
Kanskje er man som menighetspastor en del av et team der gavene og tjenestene finner sine kanaler, kanskje er man det ikke.
Kanskje må man prøve og feile litt før man finner fram til den tjenesten som er den Gud ønsker å bruke en i.

V
Det er snart 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som pastor i en menighet.
Men fremdeles hender det – faktisk nokså ofte! – at jeg står på en talerstol og forkynner Guds ord, og enda oftere at jeg på ulike måter får anledning til å formidle tanker, kunnskaper og annet som jeg oppfatter som realisering av det kallet jeg fikk som en 15 år gammel frelsessoldat.
En siste tanke, som jeg fikk med meg fra en gudstjeneste i Skedsmo kirke på Kristi Himmelfartsdag i år: Dagens tekst var misjonsbefalingen, og presten minnet om at av de mange millioner som har kommet til tro på Jesus siden den første pinse, er det bare et lite fåtall som har «gått ut» i fysisk forstand for å spre evangeliet.
De aller fleste har blitt hjemme og tjent Herren der. Det var deres kall.

Opprinnelig skrevet som et innlegg til avisa Dagen, men som avisa ikke ønsket å publisere.