Man snakker gjerne om at det var tre «kristningskonger» i norsk historie: Håkon Adalsteinsforstre, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Da glemmer man en fjerde konge, nemlig Håkons nevø Harald Eiriksson, bedre kjent som Harald Gråfell.
At det var konger som «kristnet» Norge er en av disse kunnskapsløse mytene som har fått leve så lenge at de oppfattes som opplagte sannheter.
Verken slaget på Stiklestad i 1030 eller vedtaket på Moster seks år før gjorde at Norge ble et «kristent» land. Det gjorde derimot en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.
Siste udøpte konge
Når Harald Hårfagre omtales som han som «samlet Norge til ett rike», er det like omtrentlig som å si at Olav «den hellige» gjorde Norge til et kristent land. I denne sammenheng er Harald Hårfagre likevel interessant fordi han var den siste kongen i Norge som ikke var døpt, selv om han levde og regjerte mer enn 100 år før slaget på Stiklestad.
Etter et kort mellomspill der Haralds eldste sønn Eirik var konge, ble han fordrevet til fordel for den yngste av sine mange brødre: Den 15 år gamle Håkon.
Han hadde vokst opp hos den engelske kongen Æthelstan (på norsk: Adalstein), som hadde sørget for at han ble døpt og opplært i kristen tro.
Det var den samme Æthelstan Eirik og hans mange sønner flyktet til da de ble fordrevet fra Norge, og de ble alle døpt her.
Eirik fikk et lite kongedømme i York og ble der til sin død.
Håkon den gode
Snorre skriver at Håkon var «en god kristen» da han kom til Norge.
Han var opplært til en den samme pragmatiske misjonsstrategi som var blitt brukt i England tidligere, og førte en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt.
Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Men da Håkon forsøkte å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan, glapp det for ham.
Frostatinget, som han valgte som arena, lå i kjernen av «åsatro-land».
Forsøket ikke bare mislyktes, men kongen ble også ydmyket.
Fordi han avfant seg med nederlaget, beholdt han likevel sin popularitet, og fikk tilnavnet «den gode».
At han i kirkehistorien har fått et ettermæle som «frafallen» er likevel dypt urettferdig.
Da han falt i slaget ved Fitjar i 962 var det fordi hans nevøer «Eirik-sønnene» ville gjenerobre det faren deres hadde tapt.
Den fremste av de fire brødrene var Harald, som fikk tilnavnet «Gråfell».
Harald Gråfell
Som sin onkel var også «Eirik-sønnene» vokst opp i England, der de var blitt døpt og hadde fått en kristen opplæring.
Men i motsetning til den pragmatiske, positive kulturpolitikken Håkon sto for, førte Harald og hans brødre en aggressiv, negativ linje der de gamle gudehovene ble revet og kongen overtok kostbarhetene som hadde vært i disse hovene.
Å ta saken opp til politisk behandling på et ting var ikke aktuelt.
Likevel er det for enkelt å hevde – som noen gjør – at kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene var grådighet.
Det er ingen tvil om at disse markeringene var alvorlig ment. Harald valgte imidlertid en langt mer utfordrende strategi enn den Håkon hadde valgt.
Det var da heller ikke religionspolitikken som felte Harald, men ren maktkamp.
Den danske kongen Harald Blåtann hadde støttet Eirik-sønnene mot Håkon fordi han ville ha mer makt i Norge.
Det fikk han ikke, og under et slag i Limfjorden på Nord-Jylland ble Harald felt. Han var da om lag 35 år og hadde vært konge i Norge i ti av dem.
I likhet med sin onkel Håkon, hadde heller ikke han noen sønn til å etterfølge seg.
Norges «sterke mann» de neste 25 årene var ingen konge, men Håkon Ladejarl; den kanskje mest nidkjære tilhenger av den gamle troen i hele Norgeshistorien. Han prøvde på alle måter å renske ut all kristen påvirkning i landet, men lyktes ikke.
Samtidig sørget han for å gjøre seg så avskydd at da det dukket opp en høvding ved navn Olav, og som påberopte seg å stamme fra Hårfagre-ætten, var jarlen ferdig.
Siste hårfagre
Harald Gråfell var den siste kongen i Norge som beviselig stammet fra Harald Hårfagre.
Man kan lett komme til å betrakte ham som en parentes i Norges-historien, men i realiteten var han konge over et større område enn hans farfar hadde vært, «rikssamleren» som han trolig var oppkalt etter. Tilnavnet sitt skal han ha fått etter en kappe av kostbare ekornskinn som han pleide å gå med.
Når det gjelder de to Olav-ene som ble konger etter ham, var deres tilknytning til Hårfagre-ætten tynn, og med Olav den helliges halvbror, Harald Hardråde, kom definitivt en ny slekt på tronen.
På 1100-tallet ble den erstattet med en tredje slekt: Sverre-ætten. Men det er en annen historie.
Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)
Gran, Åsa/Lunde, Harald: Norges konger og dronninger gjennom tusen år (Oslo, 1945)
Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 21. juli 2024
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar