Forfatter
Mandag 9. februar er det nøyaktig 120 år siden en brottsjø utenfor Lista kostet en 46 år gammel kvinnelig evangelist livet. Hennes navn var Kristine Olsen, og hun var passasjer på ruteskipet «Kong Håkon» som skulle til Arendal.
Kristine Olsen hadde vært en kjent offiser i Frelsesarmeen helt siden den kom til landet i 1888. Blant de mange stedene der hun hadde vært stasjonert, var også Arendal. Men det var ikke Frelsesarmeen hun skulle besøke denne gang. I stedet skulle hun starte virksomhet for en ny bevegelse som var kommet til landet, og som hun hadde sluttet seg til. De kalte seg «Bibelstudentene». I dag er de kjent som Jehovas Vitner.
I
Kristine Olsen ble født i Sverige rundt 1860.
Hun beskrev seg selv som «et viltert barn» i oppveksten. I perioder var hun trukket mot det kristne, i perioder mot et mer «viltert» liv, der hun «begynte å elske verden og de ting som hører verden til»; en forholdsvis klassisk språkbruk i kristelige vitnesbyrd både fra den perioden og senere.
Når hun kom til Norge foreligger det ikke noen god dokumentasjon på, men på et eller annet tidspunkt var hun blitt en kristen. I noen år var hun ansatt i det hun kaller «en syfabrikk».
Som nyfrelst kjente hun på et kall til være misjonær i Kina, og som første ledd i realiseringen av dette, reiste hun til London.
Her kom hun i kontakt med Frelsesarmeen og sluttet seg til den.
Første gang hun nevnes i noen norsk Frelsesarmé-kilde, er i Krigsropet, datert 25. august 1888.
Her annonseres det for et møte i Kristiania samme kveld, og at «Christine Olsen fra England» er en dem som skal delta.
Hun er den eneste av de som annonseres som ikke ble nevnt med noen rang, men allerede to uker senere er også hun omtalt som «kaptein». I samme notis fortelles det at hun er blitt overført fra England, og i Frelsesarmeens offisersrulle er hun oppført som nummer tre.
De første gangene hun nevnes i Krigsropet, skrives fornavnet hennes med Ch, men senere nokså konsekvent med K, og den praksis videreføres også her.
II
Kristine Olsen var altså blant Frelsesarmeens pionerer i Norge.
Hun startet menigheter flere steder, som i januar 1889; da startet hun arbeidet i Fredrikstad.
Året etter var hun leder for menigheten i Arendal i noen måneder, før hun ble beordret til Danmark
. I Frelsesarmeens historie i Danmark omtales hun som landets første slumsøster, noe som ga henne hedersbetegnelsen «Slum-Ole».
Fra 1895 til 1899 var hun leder for et redningshjem for prostituerte.
Da hun kom tilbake til Norge, fikk hun en tilsvarende oppgave her, men den ble av kort varighet.
I om lag ett år hadde hun forskjellige vikariater som leder for lokal Frelsesarmé-menigheter, før hun høsten 1901 får oppgaven som reisende evangelist. Etter et vikariat i Bergen, ble hun gitt en oppgave som «spesiell ansvarlig for åndelige møter», som Krigsropet formulerte det.
Trolig var hun den første frelsesoffiseren i Norge som fikk dette som sin hovedoppgave,
Som evangelist var hun etterspurt og avholdt. Mange ble omvendt ved å lytte til hennes forkynnelse, og hun var også til stor oppmuntring for de som hadde ansvaret for de menighetene hun besøkte.
I 1903 blir hun forfremmet fra stabskaptein til major, en rang som den gang hang forholdsvis høyt i Frelsesarmeens rangsystem.
Både i 1903 og 1904 melder Krigsropet flittig om major Kristine Olsens reiser og besøk til ulike steder.
Den siste notisen jeg har funnet fra denne tiden, er fra mars 1905. Da hadde hun besøkt Haugesund og hatt møter der.
I mai samme år ble hun strøket fra Frelsesarmeens offisersrulle.
Trolig har det skjedd på hennes eget initiativ, etter at hun hadde valgt å slutte seg til «Bibelstudentene».
III
Kristine Olsen må ha vært et menneske med en enorm utstråling.
Det finnes få bilder av henne, men de som finnes viser en kvinne som er sterkt preget av hardt arbeid og mange forsakelser. Det eneste portrettet som finnes er tatt minst fem år før hun forsvant. Det viser et magert ansikt og et sterkt, intenst blikk. Da bildet ble tatt var hun om lag 40 år gammel.
Hun etterlot se ikke noe nevneverdig med skriftlig materiale som kan gi noe inntrykk av hennes forkynnelse eller teologiske standpunkter. Det lille som finnes, blant annet i et intervju i Krigsropet rundt århundreskiftet, gir inntrykk av at hun ut fra en moderne forståelse kan ha hatt et visst anlegg for ekstase og svermeri.
Det kan se ut som om Kristine Olsen på ett eller annet tidspunkt slo seg ned i Bergen. Det var her hun var da hun ble utnevnt til evangelist, og det er ikke så usannsynlig at Bergen ble hennes «base» resten av livet.
Det var daværende leder for Frelsesarmeen i Bergen, Th. Westergaard, som fikk meldingen om drukningen. Den kom fra «enkefru Tvedt» på Fjøsanger, der Kristine i lang tid hadde hatt det Westergaard kaller «et kjærlig oppholdssted», som han skriver.
Danskfødte Westergaard hadde vært kollega med Kristine både i Danmark og Norge, og må ha hatt stor respekt for henne. I den siste samtalen de hadde med hverandre, hadde hun snakket varmt om hvordan hun gledet seg til å vitne om det nye lyset hun hadde sett. Dette beskriver Westergaard som «et andet religiøst samfunn, hvis lære i vesentlig grad avviker fra den oppfatning kristne i alminnelighet har».
Men i de samme minneordene går Westergaard svært langt i å antyde at når «major Olsen» fikk en så dramatisk skjebne, var det som følge av Guds inngripen, og for å avverge at hun fikk gjort noen skade med det nye budskapet som «Bibelstudentene» sto for.
IV
Det vi i dag kjenner som Jehovas Vitner ble startet i USA på 1870-tallet.
I utgangspunktet var bevegelsen først og fremst fokusert på endetiden og Jesu gjenkomst; noe bevegelsens ledere hadde slått fast skulle skje i 1914.
I siste halvdel av 1800-tallet oppsto det flere religiøse bevegelser med et apokalyptisk budskap. I tillegg til «Bibelstudentene» gjaldt dette også adventistene, og, etter århundreskiftet, pinsebevegelsen.
Bibelstudentene var likevel den mest ytterliggående av disse bevegelsene. Samtidig er det liten tvil om at det var fokuset på Jesu snarlige gjenkomst som gjorde at kristne fra vekkelsesretninger som De Frie Evangeliske Forsamlinger og Frelsesarmeen ble fanget opp av den nye bevegelsen.Kristine Olsen var ikke den eneste frelsesoffiseren som sluttet seg til «Bibelstudentene» i denne tiden.
I 1904 etablerte Vakttårnselskapet, som var det organisatoriske navnet på Bibelstudentene, et kontor i Kristiania, I 1905 ble det etabler bibelstudentgrupper i Skien, Kristiania, Bergen og Narvik.
Dagen før hun skulle reise til Arendal ble Kristine Olsen annonsert som taler i Adventistenes lokale i Stavanger, sammen med en Theodor Sørensen. Han hadde fram til da hadde vært forkynner i «Frimisjonen», nå kjent som De frie evangeliske forsamlinger.
Neste ettermiddag gikk hun om bord i ruteskipet «Kong Haakon» i Flekkefjord, men Arendal som mål. Hun ble observert på dekk, sammen med noen andre kvinner. De sang salmen «Alene i håp til Gud, min sjel vær stille».
Da båten kom inn i urolig sjø, ble hun uvel, og gikk bort til rekka på skipet, kanskje for å kaste opp.
Der sto hun da brottsjøen kom.
Hun ble aldri funnet.
V
Det gikk litt tid før reisefølget hennes ble oppmerksomme på at hun ikke var på dekk lenger.
De skal ha lett i noen minutter før de varslet mannskapet. Andrestyrmannen hadde vanskelig for å tro at noen kunne være skylt over bord, og det ble lett om bord enda en stund.Da skipet la til kai i Farsund ble det lett gjennom hele skipet, og man måtte bare innse at tragedien var et faktum.
Ulykken vakte oppsikt og ble nevnt i mange av landets aviser.
I Frelsesarmeen ble det arrangert minnegudstjenester flere steder over den nidkjære evangelisten som hun ble husket som, også i mange år etter at hun forsvant i bølgene på vei til Arendal.
Kilder/Litteratur:
Hvalvik, Reidar: Drømmen om det tapte paradis. En bok om Jehovas Vitners lære (Oslo 1990)
Krigsropet, forskjellige årganger og enkeltutgivelser
Tandberg, H.A.: Femti års korstog, Oslo 1938
