Israels folk hadde vært lenge i ørkenen. Irritasjonsterskelen var blitt lavere og lavere, respekten for de bud og forskrifter Gud hadde gitt, og som de hadde lovet å følge dårligere og dårligere. Ikke før hadde de vunnet én seier og fått ett bønnesvar, så fant de noe nytt å irritere seg over.
Nå hadde det skjedd igjen: «Hvorfor førte dere oss ut av Egypt når vi må dø her i ørkenen? Her er jo verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten», sa de, og rettet kritikken både mot Gud og Moses.
Dramatikk
Dette var foranledningen til en av de mange dramatiske begivenhetene under Israel-folkets 40 år lange ørkenvandring: «Da sendte Herren giftslanger inn blant folket. De bet israelittene, og mange av dem døde. Folket kom til Moses og sa: -Vi syndet da vi talte mot Herren og mot deg. Be nå til Herren at han må ta slangene bort fra oss!
Og Moses gikk i forbønn for folket. Da sa Herren til ham: - Lag deg en slange og sett den på en stang! Hver den som blir bitt, skal berge livet når han ser opp på den.
Moses laget en kobberslange og satte den på en stang. Og det gikk slik at når en mann ble bitt av en slange, berget han livet ved å se på kobber-slangen.»
Historien huskes av flere årsaker.
Først og fremst på grunn av sin dramatikk. Men også fordi Jesus henviser til den ved en anledning.
Litt overraskende bruker han kobberslangen som et bilde på seg selv, i samtalen med Nikodemus: «Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp».
Epilog
Men det er enda en grunn til at vi bør huske kobberslangen, ikke bare som symbol, men som faktisk gjenstand. Historien om kobberslangen har nemlig en epilog:
Fra tida da kong Hiskia gjennomførte sin religiøse reformasjon i sørriket omkring år 700 før Kristus, fortelles det at kongen «nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene, hogg ned Asjera-pælene og knuste kobberslangen som Moses hadde laget».
Det at han knuste kobberslangen kunne kanskje både forvirre og forskrekke noen.
Var ikke kobberslangen både et kulturhistorisk minne og en påminning om Guds nåde og velsignelse i tidligere tider?
Ikke bare, viste det seg: «Helt til denne tid hadde israelittene ofret til slangen. De kalte den Nehusjtan».
Det som hadde vært en påminning om Guds hjelp og nåde, ble gjenstand for avgudsdyrkelse.
Kobberslangen ble dyrket som noe guddommelig, i stedet for bare å bli sett på som et bilde og et symbol på noe som skulle komme.
Kobberslangen kunne vært et kostelig minne - den var blitt en avgud.
Lærdom?
Beretningen om kobberslangen historie kan ikke sies å være blant de mest sentrale tekstene i Det gamle testamente.
Hadde vi husket den dersom ikke Jesus selv hadde henvist til den? Og har den noe å si kristne som lever i dag?
Den kan kanskje minne oss om farene ved å dyrke minnene framfor han som forårsaket at det er noe å minnes?
Den kan kanskje minne oss om faren for å stole på skyggen framfor realitetene?
Fortellingen kan kanskje minne oss om faren for å stole på kultgjenstanden framfor guddommen?
Ethvert forsøk på å liste opp de forskjellige kirkesamfunn og organisasjoner sine kobberslanger, vil lett kunne avspore den enkeltes egne refleksjoner rundt dette.
Også enkeltmennesker kan utvikle slike kobberslanger.
Det kan være mennesker, det kan være begivenheter, det kan være oppfatninger og det kan være ting.
Grenseoppgang
Utfordringen ligger ikke først og fremst i å finne alle tenkelige kobberslanger og få tatt livet av dem, men i å definere hvor grensene går.
Hvor går grensen mellom det som er sunn og sann kristen takknemlighet for Guds hjelp og velsignelse gjennom andre mennesker, gjennom organisasjoner og kirkesamfunn, gjennom bøker, seremonier og opplevelser, og det å begynne å dyrke disse tingene?
Din grense kan være en annen enn min, men den går et sted for oss begge.
Kanskje kan Jesus lære oss noe også der?
Når han snakket om kobberslangen, brukte han den som et bilde. Den hadde hatt en funksjon, og levde videre i folkets kunnskap og bevissthet på de premissene. Men som fysisk gjenstand var den blitt ødelagt.
Jeg vil tro at mennesket Jesus også hadde den kunnskapen inne.
Han kjente til Moses og kobberslagen – da kjente han vel også til kong Hiskia og den samme slangen?
Kanskje kan det sies slik: Viktigere enn å eie en splint av Kristi kors, er det å eie den korsfestede og oppstandne Kristus i mitt hjerte?
Kobberslangens bitt kan noen ganger være vel så farlig som andre slangebitt.
Bibeltekstene er hentet fra 4 Mos 21, 5-9, 2 Kong 18, 4 og Joh 3, 14.
Om denne teksten:
Dette temaet skrev jeg om første gang som ung frelsesoffiser på begynnelsen av 1970-tallet.Den første versjonen var som manuskriptet et til et innlegg jeg hadde på et kurs for offiserer i Opplandske divisjon våren 1977. Vi var den gang stasjonert på «Arken», Nannestad korps; i den samme bygda der vår eldste sønn i dag er sokneprest.
Innlegget, som vel var en slags bibeltime, sto på trykk i bladet Frelsesoffiseren, senere det samme året. Da var overskriften – og temaet – «Kristenlivets kobberslanger».
I 1995 sto teksten i Krigsropet (nr. 4) med vignetten «Til ettertanke», men da med litt andre refleksjoner. Jeg mener dessuten å huske at den også sto i bladet «Kameratringen», et organ for tidligere frelsesoffiserer og som jeg redigerte i noen år.
Slik teksten framstår her, er det med noen små justeringer i forhold til det som sto i Krigsropet og senere Kameratringen.
Lindtveit, 3. januar 2026
Nils-Petter Enstad
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar