Forfatter
Denne høsten er det 75 år siden tegneserien «Peanuts» første gang dukket opp i avisspaltene. I Norge ble de kjent som «Knøttene». Det var avisa Aftenposten som i 1962 introduserte disse bråmodne forstadsungene for norske lesere.
Den første historien om Knøttene sto på trykk 2. oktober 1950.
Etter hvert ble flere og flere aviser interessert i serien som gjenspeilet den «voksne» verden, tilsynelatende sett gjennom barns øyne, med både skarpsindighet og ironi. Til slutt var det 2.600 aviser over hele verden som trykket de daglige gullkornene fra Baltus, Sofie, Espen og – ikke minst – hunden Sniff, som ved siden av eieren Baltus trolig var den mest populære figuren i serien.
Generasjon etter generasjon lot figurene more og underholde, men også skape refleksjon og ettertanke gjennom de 50 årene serien ble laget. De har vært brukt som undervisningsmateriale i søndagsskolen, og de er blitt «big business».
Søndagsskoletekster?
Gjennom hele seriens historie var det Charles M. Schulz (1922 – 2000) som både tegnet og skrev historiene. Dette er nokså unikt i tegneseriehistorien.
Ifølge en myte som aldri er blitt skikkelig verken bekreftet eller dementert, ble serien opprinnelig skapt med tanke på bruk i søndagsskolen, der Sculz underviste. Og mange av så vel de fire-ruters stripene som de litt mer omfattende søndagshistoriene, egner seg ypperlig både som utgangspunkt for en preken, eller som en preken i seg selv.
Den amerikanske teologen Robert L. Short tok en doktorgrad i teologi og litteratur på Knøttene, og karakteriserer tegneserien som «en utrolig fantasifull form for kristen kommunikasjon».
I 1965 skrev han boka «Evangeliet etter Knøttene». Den solgte i flere millioner eksemplarer, og har nok vært med på å befeste seriens ry som kristen kommunikasjon.
Om dette ryet er fortjent eller ikke, vil være avhengig av øynene som ser, og ikke minst: Hva slags referanseramme den har som leser.
Episoden der Baltus og Espen er ute i snøværet, godt påkledd begge to, og ser hunden Sniff sitte og skjelve av kulde, kan tjene som eksempel.
De to godt påkledde guttene bestemmer seg for å oppmuntre den frysende hunden, går bort til ham og sier: «Vær frimodig, Sniff».
«Ja, vær frimodig».
Så går de videre, og Sniff ser ut som et spørsmålstegn.
En slik episode er ikke «morsom», isolert sett. Men den kan si noe om en overfladisk, menneskelig omsorg, enten den kommer fra kristne eller andre.
Boka kom i norsk utgave på Ansgar Forlag i 1984.
Sentrale skikkelser
De sentrale skikkelsene i serien er Baltus og søskenparet Espen og Sofie.
Baltus er den det meste går galt for i livet, Espen er filosofen i serien og Sofie er grinebiteren.
Hennes eneste svake punkt er forelskelsen i pianisten Schröder, den eneste i serien som ikke har fått noe norsk navn. Han sitter alltid bøyd over sitt vesle lekeflygel og tryller fram de mest krevende verk av Beethoven.
«Jeg ville ikke gifte meg med deg med mindre du var den siste kvinne i verden», sier han til Sofie. Den uforsiktige forsnakkelsen gjør at Sofie mener ekteskapet er innen rekkevidde.
Baltus er mer realistisk i sin kjærlighet til «den lille rødhårete» som han beundrer på avstand i skolegården.
Hun er og blir utilnærmelig.
Den ene gangen hun er helt innpå sin beundrer, blir han så forfjamset at han slår knute på knekkebrødet sitt.
Men seriens egentlige hovedperson er Sniff, denne helt spesielle utgaven av hunderasen beagle, med en ekte van Gogh hengende i trappa i det som sett utvendig fra virker som et nokså lite hundehus, som går intenst inn i sine fantasikamper mot Den røde baron i sitt veteranfly fra den første verdenskrig, og med sine forfatterambisjoner; de mange romanene som alle begynner med «Det var en mørk og stormfull natt…».
Sniff
Robert L. Short skriver i sin analyse av serien at Sniff er en karikatur på en gjennomsnittskristen: Makelig, litt feig, sarkastisk og alltid med et ønske om å være noe annet enn det han er.
Når Baltus, som eier hunden, kommer hjem fra skolen, gidder den ikke å røre på seg.
«Andre hunder hopper av begeistring når eieren deres kommer hjem», påpeker Baltus litt såret.
Reaksjonen blir en meget demonstrativ hopping opp og ned på stedet av en hund som både med kroppsspråk og mimikk forteller at han er revnende likeglad.
Suttekluten
Sniff fører også en kontinuerlig kamp mot Espens eneste svake punkt: Suttekluten.
Om denne kampen skyldes at han vil befri Espen fra en skadelig last, eller om den er motivert av ren misunnelse, er det vanskelig å si noe sikkert om. Motivene er tydelig nokså blandet.
Motivet for Sofies kamp mot suttekluten er lettere å forstå.
Alt ved lillebroren irriterer henne, hvorfor skulle suttekluten være noe unntak?
Den eneste gangen hun avslører en viss følelse av godhet overfor Espen, er når han må begynne med briller.
«Han ser ut som en liten ugle», sier hun i et uventet anfall av ømhet.
Men i neste øyeblikk lover hun å slå ned Baltus dersom han med ett eneste ord røper hva hun har sagt.
Den menneskelige natur
Blant «Knøttenes» mange venner var også tidligere president Bill Clinton.
Da Schulz annonserte at han ville slutte med serien, sendte den daværende presidenten ut en pressemelding der han ga uttrykk for sin sorg over at det snart ikke ville bli tegnet flere striper av Knøttene.
«Knøttene har lært meg mye om livet og den menneskelige natur, og som alle lesere av Knøttene ble jeg lei meg da jeg hørte at Charles M. Schulz vil pensjonere vår elskede tegneserie», skrev han.
Den siste episoden sto på trykk dagen etter at Schulz døde.
Million-industri
Det er gitt ut mange bøker der Knøttene-episoder er samlet. Mange av dem er også kommet på norsk.
Det er laget tegnefilmer med dem, musikaler og teaterstykker.
Knøttene ble en millionindustri, og de gjorde Charles M. Schulz ble en svært rik mann.
Det er anslått at han tjente rundt 300 millioner kroner i året på «Knøttene» og produkter knyttet til tegneserien.
Publisert i avisene Fædrelandsvennen og Dagen i november 2025
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar