Forfatter
I årene mellom 1936 og 1953 ga Josef F. Løvgren (bildet), forkynner i Norsk Luthersk Frikirke, ut i alt 13 bøker. Av disse var 11 romaner, én novellesamling og én det som den gang ble beskrevet som «guttebok». Samtlige ble gitt ut på frikirkens eget forlag, med ett unntak: «Døden i gryten» fra 1937. Det følgende handler om den.
At den snart 90 år gamle boka har dukket opp i tanken denne sommeren skyldes en debatt i de kristne avisene Dagen og Vårt Land.
Boka kom året etter at den da 53 år gamle frikirkeforkynneren hadde debutert som forfatter med boka het «Mennesker rundt et glassverk». Debutboka, og alle de som kom senere, kom ut på det frikirke-eide Norsk Luthersk Forlag, men «Døden i gryten» kom på Indremisjonsforlaget.
Denne boka vakte både oppsikt og forargelse. Innholdet ble oppfattet som såpass dristig at det fortelles om kristne mennesker som brant den opp dersom de fikk den i gave. En slik bok ville de ikke ha i sitt hus.
Handlingen
Handlingen i fortellingen dreier seg først og fremst om ekteparet Helmi og Anton Klepp; et kristent, ungt par som får en sønn etter ett års ekteskap. Kort etter blir Helmi gravid igjen. Når hun sier hun ikke orker et barn til nå, plumper det ut av mannen at det kan jo «rettes på».
Senere får ikke paret flere barn.
Boka kom ut på en tid da abortus provocatus fremdeles var strengt forbudt i Norge, med en strafferamme på opptil tre års fengsel.
Helmi sykner til etter abortinngrepet.
Hun blir deprimert og ulykkelig. Hun betror seg til sin mor, som prøver å trøste: Dette er da noe alle har vært gjennom!
Dermed forstår Helmi hvorfor hun aldri har fått søsken.
Anton derimot, ser ut til å blomstre, både som forretningsmann og ved å bli en av menighetens fremste tillitsvalgte.
Helmi dør forholdsvis tidlig, men før hun dør bekjenner hun sin synd overfor snekkeren Nils Myreng, som er Løvgrens talerør i romanen.
Her forteller hun både om aborten og om at hun og Anton i fortsettelsen av ekteskapet aktivt har sørget for å unngå flere barn i sitt samliv.
Prevensjon
Like mye som abort, er det derfor bruken av prevensjon som Løvgren går til felts mot i sin fortelling.
Mens abort var kriminelt, ble prevensjon etisk fordømt av ledende fora i kristen-Norge.
Det eneste man godtok var enten avholdenhet eller «sikre» perioder.
Romanen ender dramatisk.
Det er ikke bare i sitt ekteskap Anton har opptrådt tvilsomt. Som leder i menigheten har han ført an i en prosess der mer «moderne» metoder ble tatt i bruk, og helt ærlig har han vel ikke vært som forretningsmann heller.
Når situasjonen i hjemmet blir kjent, er det mange i menigheten som mener de skjønner ett og annet også på andre felt.
Det ender med at Anton begår selvmord, etter å ha blitt konfrontert med den siste og mest tragiske konsekvensen av sitt liv: Sønnen har fått en venerisk sykdom og er dødssyk.
Reaksjoner
De sterke reaksjonene boka vakte da den kom skyldtes nok dels den generelle skepsisen og motviljen som man ennå hadde til diktede historier i mange kristne miljøer på den tiden, men dels også hvordan Løvgren fant stoff til bøkene sine. Både i denne og andre syntes man innen frikirke-miljøet at man kjente igjen både personer og steder i fortellingene.
Lokalavisa Jarlsberg og Larvik Amtstidende skrev rett ut i sin omtale av denne romanen at den hadde hentet sitt stoff fra Frikirkens menighet i Larvik.
Anmeldelsene av boka i den kristne pressen var stort sett positive, til dels svært positive.
Presten Ludwig Schübeler skrev i indremisjonsorganet For Fattig og Rik: «Boken er en tragedie og den tar den fulle konsekvens av å ville være realistisk. Den er ikke lesning for de yngste, men for dem som har modenhet til å forstå for fatteren virker den vekkende og alvorlig som livet selv, Synden er jo på bunnen av den dødens heksegryte som verden har utviklet seg til».
Han konkluderer med at forfatteren «er utvilsomt på vei mot høyden i vår kristelige litteratur».
Kjell Bondevik, senere stortingsrepresentant og statsråd, skrev en lang omtale i Dagen, men hans fokus er kritikk av de moderne metodene for menighetsarbeid som Klepp har gått i bresjen for. Spørsmålet om abort og prevensjon nevnes bare i forbifarten.
Tittelen
Den litt makabre tittelen på boka er en referanse til 2 Kong 4,40. Den direkte relevansen til fortellingen er ikke så lett å se, men da ungdomsbladet «Ungdom og Tiden» hadde romanen som en del av sin utgave nr. 5 i 1982, ble tittelen forklart slik: «En menighet må ikke drive med noe Gud ikke kan velsigne. Det er døden i gryta».
Umiddelbart skulle man tenkt at såpass klar tale om et følsomt tema skulle få tilslutning også blant leserne.
Slik ser det ikke ut til å ha blitt.
Kanskje var den klare talen for klar, kanskje hadde det å gjøre med hvem det var som framførte den.
Flere av Løvgrens bøker kom i flere opplag, både mens forfatteren levde og senere.
«Døden i gryta» kom ikke i noen ny utgave før i 2011. Da ga INFOrlaget, som eies av den tidligere Dagen-journalisten Lars-Toralf Storstrand, ut både denne og de andre bøkene til J. F. Løvgren i ny utgave.
Den mest kjente av Løvgrens romaner er uten tvil «Våre lamper slokner» (1942).
Den er kommet i rekke utgaver og på flere forlag. I alt skal den være trykket i mer enn 50 tusen eksemplarer.
Denne teksten ble publisert i avisa Vårt Land 17. juni 2026
