Han kom ikke likevel - et 50-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Søndag 25. september er det 50 år siden norske velgere gikk til urnene og svarte på om de ønsket at Norge skulle bli med i det europeiske fellesskapet EF; også kalt «Fellesmarkedet». I 1972 hadde EF seks medlemsland. Nå sto fire land til på trammen og ville inn. Det endte med at bare tre av dem ble med.

Hvor befant jeg meg denne septemberdagen i 1972?
Jeg var en 19 år gammel frelsesoffiser i min første pastortjeneste i Frelsesarmeens menighet på Rjukan.
Jeg hadde nok fått med meg at det foregikk en politisk debatt om Norge og EF, men den engasjerte meg lite.
Frelsesarmeen på Rjukan var et fåtallig fellesskap, preget av høy gjennomsnittsalder (selv om de fleste nok var yngre enn jeg er i dag). De to frelsesoffiserene, 19-åringen og hans 24 år gamle leder, var menighetens desidert yngste.
Det eneste kristne fellesskapet i byen med personer på vår alder, var pinsemenigheten Filadelfia. Det var derfor naturlig å søke en viss kontakt med dem. I det miljøet var man svært opptatt av EF-saken; ikke på grunn av det politiske, men det profetiske, for ikke å si det apokalyptiske. EF og Jesu gjenkomst hang nøye sammen.
Det ble nok ikke sagt med rene ord, men det lå som et u-uttalt premiss at dersom det gikk «galt» med folkeavstemmingen i september (les: at Norge sa ja), ville Jesus komme igjen omtrent med det samme.
EF var nemlig det samme som Antikrist.

Jesu gjenkomst
At Jesus skal komme igjen hadde jeg hørt før.
Allerede som 11-12-åring var jeg blitt stoppet av en ung representant for Jehovas Vitner som ville gi meg et blad. «Kommer Jesus igjen i 1975?» var overskriften på første side. Jeg tok imot bladet, leste litt i det og tok vel også vare på det en stund.
Men 1975? Det var jo langt fram til det den gang!
I 1972 var det året kommet nærmere i tid.
Et år før, våren 1971, hadde jeg, mens jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, lest to skjønnlitterære bøker om Jesu gjenkomst: «Våre lamper slokner» (1942) av J.F. Løvgren og «Den store trengsel» (1963) av danske Constantin Brun.
Begge handler om Jesu gjenkomst, men har to helt forskjellige, teologiske innfallsvinkler til dette.
Løvgrens bok har, nokså ufortjent, etter min mening, fått en slags klassikerstatus, mens Bruns bok er helt glemt.
Løvgrens apokalyptiske modell er «når du minst venter det» (gjenkomsten skjer midt under en menighets feiring av seg selv), mens Bruns modell er det man leser i bokas tittel.
Mer enn bibelsk og teologisk kunnskap var det disse to bøkene som var 19-åringens forutsetninger for å møte både forkynnelse, vitnesbyrd og ikke minst artikler i diverse kristelige blader om Jesu gjenkomst.

Angst
Jeg skulle likt å se den 19-åring som lar seg begeistre av tanken på Jesu snarlige gjenkomst, det være seg i 1972 som 50 år senere.
Jeg var definitivt ikke der; jeg hadde mange prosjekter jeg gjerne ville ha med meg i bagasjen den dagen jeg skulle hentes til himmelen.
Ett av dem var den tjenesten jeg hadde meldt meg til; et annet var drømmen om en familie med kone og barn.
Tanken om at Jesus skulle komme igjen nær sagt når det skulle være, fylte meg derfor mer med angst enn entusiasme.
Det var heller ikke så enkelt for en 19-åring med et ti-ukers bibelskolekurs og ett år på Frelsesarmeens krigsskole som teologisk kompetanse å skille klinten fra hveten i det virvar av kvasiteologiske/kvasikristelige argumenter der bibelsteder, historie, geografi og politikk som ble sauset sammen.
Som «Årbok for den norske kirke» kommenterte året etter: Man kunne undres om ikke profeten Daniel hadde sikret like mange nei-stemmer som Folkebevegelsen mot EF.
Det var særlig fra profeten Daniel i GT og Johannes’ åpenbaring i NT at mange hentet det bibelske skytset mot EF.

Resultat
Natt til 26. september satt jeg oppe og fulgte opptellingen på fjernsyn.
Hadde jeg hatt stemmerett – aldersgrensen for det var ennå 20 år – hadde jeg nok stemt «ja», i en slags trass.
Men det ble altså nei, med 53,5 prosent, mot 46, 5 for.
Jeg registrerte med en følelse av – lettelse? - at Jesu gjenkomst var utsatt inntil videre. Han kom ikke likevel.

Kanskje var det den natta jeg hadde mitt livs eneste opplevelse av å høre en stemme som talte til meg; litt som gutten Samuel i templet.
Det stemmen sa var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer, men glem ikke at jeg kommer».
Det rådet har jeg levd etter i 50 år.

Publisert i «Verdidebatt» (papirutgaven av Vårt Land) 8. september 2022

Nils-Petter Enstad (f. 1953).
Forfatter. Offiser i Frelsesarmeen 1972-85.
Har gitt ut romaner, essays, sakprosa og salmetekster.
Bor i Arendal.

Bildetekst: Artikkelforfatteren i 1972 - en 19 år gammel frelsesoffiser i sin første pastortjeneste i Frelsesarmeen (Foto: Privat).

50 år som forkynner: «Vær frimodig og sterk»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det var elevkveld ved Bibelskolen i Bergen. Jeg var en av elevene ved vårkurset 1971; dit hadde jeg søkt meg for å kunne fylle denne våren med noen fornuftig. En trafikkulykke rett etter skolestart høsten før gjorde at jeg før jul ga beskjed om at jeg ikke kom tilbake det skoleåret, første år på engelsklinja ved Sauda gymnas.
Jeg tror det var tirsdagene som var satt av til elevkvelder. Ansvaret for disse kveldene gikk på omgang. En ble bedt om å lede, noen om å synge og en skulle holde andakt. Denne kvelden falt dette siste på meg.

Jeg hadde nok stått på en talestol før, men det hadde vært for å lese et innledningsord og kanskje knytte en setning eller to til det oppleste.
Nå var det alvor; jeg var kveldens taler. Teksten jeg hadde valgt – jeg må ta det forbehold at jeg husker rett – var Josva 1, 9: «Har jeg ikke sagt deg: Vær frimodig og sterk!»

Antakelig har jeg det maskinskrevne manuset til andakten liggende et sted; jeg har tatt vare på det aller meste av de andaktene, talene og bibeltimene jeg har holdt på de 50 år som er gått siden den gang.
Noen måneder senere sto jeg på en annen talerstol og skulle igjen være «kveldens taler». Det var i Frelsesarmeens tempel i Pilestredet 22; jeg skulle begynne på Frelsesarmeens krigsskole. Teksten fra Åp 3, 20: «Se, jeg står for døren og banker».
Med utgangspunkt i de to opplevelsene har det gått opp for meg at jeg i år kan si om meg selv at jeg har vært forkynner i 50 år. Det begynte det året da jeg fylte 18.

Tjeneste
Jeg må ha vært omkring 16 år da jeg forsto – bestemte meg for? – at tjeneste i Guds rike – Frelsesarmeen – skulle være livsveien min.
Det ble det også. Som 19-åring var jeg assisterende korpsleder for Frelsesarmeen på Rjukan, som 21-åring kombinert korpsleder og institusjonsleder i den islandske byen Ísafjördur. Her hadde jeg også personalansvar for to medarbeidere - tre medregnet hun jeg var gift med.
Andre enn meg får vurdere hvor «bra» det gikk med slike ansvar i ung alder.
At jeg som 26-årig småbarnsfar fikk en helsemessig utfordring som i dag trolig ville blitt diagnostisert som «utbrenthet» sier kanskje litt.
Det førte imidlertid til at tjenesten i Frelsesarmeen ble ført inn i et annet og – slik jeg selv oppfatter det – «bedre» spor, både for meg selv, min familie og – velger jeg å tro – den bevegelsen som fortsatt var min arbeidsgiver de neste ti årene, og som fremdeles er min menighet.
Og hvor jeg fremdeles står på talestolen forholdsvis ofte.

«Å få et ord»
Ett av fagene man ble undervist i ved Frelsesarmeens krigsskole het homiletikk; i dag ville man kanskje kalt det prekenlære.
Her ble man blant annet undervist i forskjellige «metoder» for å bygge opp en tale eller andakt. Kunnskapen fra den undervisningen ligger kanskje i bunn når jeg arbeider med en tale i dag også, men ikke slik at jeg har noen særlig bevissthet på «metodevalg».
Jeg har nevnt hvilke tekster jeg tok utgangspunkt i ved de to anledningene for 50 år siden som la grunnlaget for en tjeneste som forkynner.
Det var snakk om ett enkelt bibelvers begge gangene.
Slik jeg husker det, var mye av den forkynnelsen man hørte, både i Frelsesarmeen og andre steder, forankret i denne typen tekstvalg. Man «gikk ut fra et ord» - mange ganger for aldri å vende tilbake til det.
Jeg husker den retorikken man hadde rundt dette med valg av tekster. Man «fikk et ord» eller man tok utgangspunkt i et ord som var «blitt godt» for en.
I dag jobber jeg helt annerledes med både tekstvalg og prekener.
Når jeg «trenger et ord» slår jeg rett og slett opp i bibelleseplanen eller i kirkeårets tekstrekker. Det gir meg trygghet, samtidig som det fungerer disiplinerende på mitt eget arbeid med tekster, tanker og taler.

Forberedelse
I løpet av disse 50 årene tror jeg det bare har vært et fåtall ganger jeg har stilt meg opp på talestolen uten et ferdig skrevet manus.
Når jeg bruker manus er det både av respekt for meg selv, for oppdraget og for tilhørerne.
Det betyr ikke at jeg leser mekanisk opp det jeg selv har skrevet, og det hender vel jeg går utenom det jeg har skrevet også, men «kartet» er klart og jeg kan – om det trengs – navigere meg forholdsvis raskt inn igjen.
Jeg har truffet forkynnere som har hatt andre oppfatninger av dette, og annen praksis.
Noen har en lapp med noen stikkord – i min forkynnervirkelighet er det en nødløsning.
Andre har tenkt gjennom det vil si og klarer å holde seg til det.
For min egen del må jeg bare medgi at jeg stoler mer på mine notater enn på min hukommelse.

Trygghet
På samme måte som det gir meg trygghet å ha en tekstplan, gir det meg trygghet å ha et manus. Denne tryggheten viser seg også i den roen jeg stort sett føler når jeg står på en talestol. Dertil gjør denne tryggheten at jeg med stor frimodighet kan si at jeg trives på talestolen, enten det er for å preke, kåsere eller holde foredrag.
Jeg har vondt av forkynnere som sier de er «nervøse» hver gang de skal holde en tale. Jeg føler ikke på nervøsitet, men på trygghet.
Føle på ansvaret – ja.
Men samtidig kjenne på en trygghet som ligger i det å være godt forberedt, og å vite at – kan jeg kalle det «kallet»? – jeg fikk som 16-åring fremdeles står ved lag.
Det gjør også den ordinasjonen som ligger både i å ha sagt ja til dette kallet og i den innvielsen til tjeneste som Frelsesarmeens leder foretok en julidag i 1973.
Og ikke minst: Tryggheten i å vite at andaktsordet fra elevkvelden på Bibelskolen for 50 år siden fremdeles står ved lag.

Denne teksten ble publisert i papirutgaven av avisa Dagen 22. februar 2021

En salme for 1. mai

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

I år er det 40 år siden den franske komponisten Claude-Michel Schönberg og lyrikeren Alain Boublil skrev musikalen «Les Misérables». Den hadde premiere i Paris året etter og ble vurdert som nokså mislykket, men da den ble satt opp i London i 1982, ble den en suksess. Senere har den gått sin seiersgang på scener over hele verden, og blir stadig gjenstand for nye framføringer.

«Les Misérables» er basert på Victor Hugos roman fra 1862 om den såkalte «juli-revolusjonen». Dette var en oppstand i Paris i 1832 som førte til at kong Charles X abdiserte. Boka kom på norsk i 1899 med tittelen «Samfundets Forskudte». Først i 1930 kom en norsk utgave med den tittelen vi kjenner i dag: «De elendige».
Blant alle de flotte sangene man hører i denne forestillingen, er det særlig én som står seg. Det er kanskje den korteste av alle sangene, framføringen av den tar litt mindre enn to minutter. Sangen heter «Do you hear the people sing?»

Do you hear the people sing?
Singing the song of angry men?
It is the music of a people who will not be slaves again.
When the beating of your heart echoes the beating of the drums,
there is a life about to start when tomorrow comes.

Den har vært oversatt av andre, men jeg har gjort et forsøk, jeg også:
Kan du høre folkets sang?
Det er en sang fra sinte menn.
Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Helt siden jeg hørte den sangen første gang, i London for mange år siden, har jeg tenkt: Dette er en salme for 1. mai.
Skal det skrives en salme for 1. mai, er det slik den må lyde: En opprørsk sang mot sult og nød, mot undertrykkelse, mot utnyttelse. En sang der sinnet ikke blir en destruktiv kraft, men en konstruktiv ressurs.

Himmel på jord?
Om arbeiderbevegelsens pionérer ble det sagt at de ønsket å bygge himmelen på jorden.
Som historisk analyse er vel det bare passe presist. Det er litt avhengig av hvilken arbeiderbevegelse vi snakker om.
Den britiske arbeiderbevegelsen var ikke så opptatt av å bygge himmelen på jorden, som av å bringe himmelen ned til jorden.
Det er blitt sagt at britisk arbeiderbevegelse står i like stor gjeld til brødrene Wesley, metodismens grunnleggere, som til Karl Marx.

Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag.

Jeg har spilt tromme i Frelsesarmeens hornmusikkorps – jeg kjenner igjen både hjerteslaget og trommeslaget.
William Booth ble en gang utfordret på forskjellen mellom kirkeklokker og trommer.
Han svarte at der kirkeklokken sier «kom, kom», sier tromma: «Hent dem! Hent dem!»
Det handler altså ikke om å bygge himmelen på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Det handler om å ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker.
Det handler om å bringe himmelen ned til jorden.
Det handler om å la himmelen fortrenge helvete og la den himmelske rettferdighet fortrenge den demoniske urettferdighet. La himmelens skatter og retter fortrenge den demoniske armod og sult.
«Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen».

William Booth sa det slik: «Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!»
Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: «Dere skal gi dem mat!»
To ganger leser vi i evangeliene om hvordan Jesus mettet tusenvis av mennesker med litt brød og fisk; han ville ikke la dem gå sultne bort.
Og han brukte disiplene som sine redskaper.
De fikk dele det ut.
Ressursene var der.
De ble forvaltet med guddommelig visdom og guddommelig kraft.
Da strakk de til.

Det er en gammel tjeneste i kirken, dette.
Allerede i apostelkirkens dager ble det organisert en slik tjeneste i regi av menigheten.
«Har de ikke brød? Da må dere skaffe dem brød».

Den franske dronningen Maria Antoinette, som ble halshugget under den franske revolusjon, huskes, noe urettferdig, for en kommentar hun skal ha kommet med: «Har ikke folket brød? Da får de spise kaker».
Kanskje prøvde hun å være vittig; kanskje er det en kommentar en ondsinnet ettertid har lagt henne i munnen.

«Det nytter ikke å preke evangeliet for en tom mage. Ingen kan høre hva Gud sier til dem dersom tarmene skriker av sult.»
Det går en direkte linje fra diakonene i den første menighet og til dagens menigheter og det ansvaret vi har.
Det å vise omsorg, det å gjøre kjærlighetsgjerninger, sier mer om Gud enn tegn og under.
Jeg tror på tegn og under. Men jeg tror mer på kjærlighetsgjerningene. Jeg tror mer på den kristne omsorgen.

Brød fra himmelen
Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, av de tusenvis som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde dette bespisningsunderet.
De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra.
Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.

Jeg tror på evangeliet om brødet fra himmelen.
Jeg tror på evangeliet om et rettferdig samfunn.
Får et slikt evangelium lyde, vil summen av smerte, nød og lidelse i denne verden bli mindre.
Ikke fordi vi har bygget en himmel her på jorden, men fordi den himmel som Gud har skapt – i himmelen! – får komme ned til jorden.

Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Det er salmen for 1. mai.

Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 30. april 2020

Bruddstykker av en erkjennelse

Så er en ny bok underveis!

I denne boka - "Bruddstykker av en erkjennelse" - har jeg samlet en del tekster jeg har skrevet i årenes løp. De fleste har ikke vært publisert før, og de som har vært det, er blitt omarbeidet en god del.
Boka har som undertittel: "Essays om livet, døden og evigheten".

De som har inspirert til disse tekstene er forfattere som Blaise Pascal, Astrid Lindgren, Graham Greene og Elie Wiesel.

Essayet er på mange måter en litterær hybridsjanger - jeg har vært usikker på om jeg ville være "innenfor" ved å bruke den, men har fått støtte på definisjonen av folk med større kompetanse på dette enn meg.

Jeg vet ikke riktig ennå når boka foreligger eller hva den vil koste, men den er rett rundt ikke altfor mange hjørner.

Blod og ild - eller røykskyer?

Fra en karismatikers nedtegnelser
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var i en kristendomstime, det må ha vært i sjette eller sjuende klasse. Temaet var Peters tale på pinsedag, og vi elever ble bedt om å lese noen vers hver.

Blant dem jeg ble bedt om å lese, var også dette: «Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer» (Apg 2, 19; oversettelsen av 1930).
«Frøken» visste nok hvem hun ba lese hva, og spurte da jeg var ferdig: - Hva vet du om uttrykket «blod og ild», Nils-Petter?
Jeg visste at «blod og ild» er Frelsesarmeens motto; at det var en del av en bibeltekst var jeg imidlertid ikke klar over.
At min gamle lærerinne, som jeg hadde stor respekt for, litt feilaktig trodde det var denne referansen som var opprinnelsen til Frelsesarmeens bruk av uttrykket, får vi bare tilgi henne.
Hva «røykskyene» skulle bety, ble det verken spurt om eller svart på.

Undervisning
Mange år senere hentet jeg fram igjen denne replikkvekslingen når jeg skulle undervise om nådegaver, karismatikk, åndsdåp og helliggjørelse i samlinger i Frelsesarmeen.
Innlegget fikk samme overskrift som denne teksten, og med den prøvde jeg å utfordre til noen tanker om den typen åndelige erfaringer er noe som har og får konkret, praktisk betydning i liv og tjeneste, eller om det bare er – «røykskyer».

«Karismatikk»
Frelsesarmeen har, i likhet med de fleste reformerte kirker, en teologi med mye rom for «karismatikk».
Tradisjonelt har man snakket mer om helliggjørelse enn nådegaver, og mer om «helliggjørelsens velsignelse» enn om dåpen i Den Hellige Ånd.
Men begge uttrykkene har vært brukt, og han som lenge har vært regnet som Frelsesarmeens fremste teolog på området, amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 – 1936), var klar på at «the second blessing» og dåp i Ånden var to uttrykk for den samme erfaringen.
Brengle hadde, som mange andre av Frelsesarmeens pionerer både i USA og England, bakgrunn i metodistkirken.

Erfaring
Selv hadde jeg vært frelsesoffiser i nærmere ti år og tjenestegjort i menigheter i flere land da jeg gjorde den/de erfaringen(e) som jeg siden har tenkt på som «min pinse».
Det var ingen dramatikk i det, som det heller ikke var da jeg gjorde den erfaringen som jeg senere har referert til som min frelsesopplevelse.
Det var verken blod, ild eller røykskyer ved noen av anledningene; det handlet om å ta et skritt i tro, og stole på at når Jesus sier «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Mark 11, 24), så mener han det.
Det var en sterk erfaring som det ble viktig for meg både å vitne om og arbeide videre med.
Det fikk konsekvenser for min frimodighet, for min forkynnelse og for min teologi.
Det fikk konsekvenser for min bibellesning.
Det fikk også konsekvenser for min tjeneste, og selv om det nå er mange år siden jeg sluttet som frelsesoffiser, er trosskrittet fra den gang en viktig del av min kristne identitet.

Oppbrudd?
Dette skjedde på en tid da mange som gjorde liknende erfaringer brøt ut fra de menighetene de hadde tilhørt tidligere eller var vokst opp i.
Noen gikk videre til andre menigheter, men mange dannet også nye «fellesskap».
Erfaringene med disse ny-etableringene er blandet, må man vel kunne si.
I den første tida var jeg innom noen av dem og hadde saktens utbytte av det, men det ble aldri noe behov for å endre menighetstilknytning.

Forankring
Min kristne identitet har alltid vært forankret i Frelsesarmeen, og er det fremdeles.
Det er et kirkesamfunn der det er høyt under taket, og hvor det er rom for både karismatisk og mer liturgisk fromhet; det er rom for begeistring og entusiasme og det er rom for «den stille susen».
Det er en kirke med en viss struktur og med tilsynsordninger som stort sett fungerer som den skal.
Det var her den barnetroen jeg vokste opp med fikk sin bekreftelse, og det var her et landskap jeg fram til da bare hadde hørt om ble en del av min kristne erfaring.
Mer enn «blod og ild og røykskyer» handler det om blod og ild – og en røkelse av velsignelse og nåde.

Publisert som kronikk i avisa Dagen i august 2019 - forfatteren tjenestegjorde som frelsesoffiser i Norge, Island og Danmark i perioden 1972-85.

Sønnen som ble hjemme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Under ryddig her hjemme fant jeg forleden et bilde som ble tatt for 47 år siden. Det viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen våren 1971. Ti ukers intens undervisning var over, og snart skulle vi spres, om ikke for alle vinder, så vidt omkring i det sørlige og vestlige Norge.

Noen av med-elevene fra den gang holdt jeg kontakt med en periode, andre har man fått kontakt med i de senere år via Facebook, og andre igjen har jeg verken hørt fra eller sett noe til på disse snart 50 årene.
En av dem dukket opp på Dagendebatt.no forleden (21.desember). Oddmund Ro deler der både tanker og erfaringer fra sitt trosliv, fra en begynnelse på bedehuset, via mange år i en ikke nærmere identifisert «karismatisk» frimenighet, fram til dagens situasjon, der han har brutt opp, men ikke funnet helt hjem ennå.
Det er en klok og reflektert artikkel, men med mye sorg og smerte i seg.
Jeg leser den, og jeg gjør meg noen tanker om min egen vandring i disse tiårene som har gått.

Fylle våren
Da jeg begynte på Bibelskolen i januar 1971 var det for å fylle våren med noe meningsfullt, etter at jeg hadde sluttet på gymnaset på grunn av mye fravær etter en trafikkulykke.
Det Vestlandske Indremisjonsforbund, som eide og drev skolen, var et nytt bekjentskap for en som var født og oppvokst i Frelsesarmeen. Der har jeg vært siden den gang.

Tar man utgangspunkt i Jesu lignelse om mannen som hadde to sønner, er jeg sønnen som ble hjemme.
Det er et slektskap man kanskje har litt blandede følelser for.
Sønnen som ble hjemme kommer ikke så altfor godt ut av den fortellingen.
Kanskje slutter fortellingen for tidlig?
Kanskje klarer han også å glede seg over broren som er kommet hjem, bare han får tenkt seg litt om?

Men det å være «sønnen som ble igjen hjemme» kan forstås på flere måter.
Det kan forstås som mangel på initiativ og det kan forstås som sterk identifikasjon.
Jeg velger å hevde at i mitt tilfelle er årsaken den siste.
Både det å reise ut som frelsesoffiser i en alder av 18 år og det å velge og trekke seg fra denne tjenesten 15 år senere må forstås som initiativ.
Det samme må kunne sies om det å sette i gang med et utdanningsprosjekt, samtidig som man er yrkesaktiv, familiefar, aktiv i den lokale menigheten og etter hvert også i lokalsamfunnet.

Identitet
Samtidig har identifiseringen med det kristne fellesskapet jeg hadde vokst opp i vært sterk hele tiden, også i situasjoner der engasjementet var mer på trass enn fordi det fikk så mange oppmuntringer.
Det betyr ikke at jeg ikke har besøkt andre menigheter både som «publikum» og som forkynner.
Det gjør jeg med glede.
Men identifikasjonen med Frelsesarmeen er der bestandig.

«Usunn ledelse»
Oddmund Ro gjorde noen smertefulle erfaringer i miljøer med «usunn ledelse og åndelige maktovergrep». Ut fra artikkelen hans virker det som om det er et såkalt «karismatisk» miljø han beskriver.
Han er ikke den eneste som har gjort vonde erfaringer i slike sammenhenger.
Men det er ikke bare i denne typen miljøer slike ting skjer.
Min påstand er at det skjer i alle slags miljøer, både religiøse, kristne og helt profane. Autoritære mennesker vil alltid på en eller annen måte klare å begrunne den myndighet de påberoper seg. Samtidig er det slik at i mer eller mindre autonome miljøer der den lokale forsamlingen ikke er en del av et større fellesskap, vil det være mye vanskeligere å korrigere slike autoritære ledere enn i trossamfunn der det finnes ordninger med tilsyn og veiledning.

«Karismatisk»
Jeg reserverer meg litt mot å bruke betegnelsen «karismatisk» som om det bare kan bety én ting. Frelsesarmeen er også et «karismatisk» kirkesamfunn i den betydning at vi forkynner helliggjørelse og praktiserer nådegaver.
På 1980-tallet, mens jeg ennå var i aktiv tjeneste som frelsesoffiser, var det til dels sterke strømmer av dette i mange Frelsesarmé-menigheter.
Ikke alt var like sunt, og noen avskallinger skjedde nok, men mange av oss gjorde gode erfaringer med «karismatikken» som fikk betydning den gang, og har det fortsatt.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som kan si at dette er min erfaring og mitt vitnesbyrd.

Jeg ser på bildet fra 47 år tilbake enda en gang.
Jeg teller 45 elever. Noen av dem er nok ikke lenger blant oss, resten av oss er blitt det antallet år eldre.
Livet har fart ulikt med oss.
Troserfaringene er forskjellige.
Noen er blitt «bevart», andre har «falt fra» og noen av dem har gjort det som nokså klisjéaktig kalles «en reise».
Når det gjelder den av mine med-elever fra den gang som har utløst disse refleksjonene, kan jeg bare bare håpe, tro og be om at han finner fram til et fellesskap der han blir møtt med de åpne armene som vi alle trenger, enten vi har vært på vandring, er på vandring eller har vært hjemme i fellesskapet hele tiden.

Publisert som kronikk i Dagen rundt årsskiftet 2018/2019
Bildet viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen, vårkurset 1971. Forfatteren står som nummer fire fra høyre i bakerste rekke.

HELLIGKÅRING SOM POLITISK SJAKKTREKK

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet det like mye om politikk som om tro. Å få den døde kongen helgenkåret ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.

Kong Olavs død skapte ingen ny, politisk situasjon i Norge, snarere tvert om. Den konsoliderte den eksisterende situasjon. Da Olav hadde flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Med kongens fall risikerte ikke lenger at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. En død konge var ingen utfordring, må man ha tenkt. Det skulle vise seg å være feil.

Ambisjoner
Flere norske stormenn hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnason, begge med base i Trøndelag, var to av disse.
Kalv skal ha vært en av de tre som ga Olav banesår på Stiklestad.
Men kong Knud hadde andre planer. Han sendte den ti år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge. Med seg hadde gutten sin høyst oppegående og meget maktlystne mor, Alfiva. Det nye regimet innførte noen forhatte bestemmelser som ble kalt «Alfiva-lovene». Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. De er blitt oppsummert slik: «Enhver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom».
Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

Rykter
Kong Olav ble ikke oppfattet som «en hellig mann» da slaget på Stiklestad sto. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Begge oppfattet slaget som en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Men nå var kongen død. Det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil. Minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er lite trolig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

To versjoner
Det er to fortellinger om hva som skjedde rundt helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagaene som er bevart heter det at kongens lik, som hadde ligget i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
De to fortellingene er like ved det at de bekrefter kong Olavs hellighet. I den legendariske sagaen er mirakelaspektet tydeligere enn hos Snorre. Her er det kongen selv som dokumenterer sin hellighet ved å «stå opp» fra graven. Hos Snorre er de politiske sidene ved helligkåringen langt tydeligere. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet.
Slik Snorre framstiller det, er det tydelig at man til en viss grad har møtt opp med ferdige konklusjoner: Alfiva mente å kunne gi en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Den forklaringen interesserte ikke de som hadde en annen agenda.

Kirkelig ansvar
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen konkludert etter å ha brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble «sentralisert», og at paven i Roma fikk det siste ordet.
Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente hjem Olavs eneste sønn, ti år gamle Magnus. Ham sluttet nordmennene seg til, mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor, der han døde kort etter. Dermed var det klar bane for Magnus – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Nøkkelen til Olavs skrin
Nøkkelen til kong Olavs skrin var det kongen som hadde: først Olavs sønn Magnus, og så Olavs halvbror Harald Hardråde. Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen. Kongen var alltid alene om dette.
Noe av det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var nettopp å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (2008)