Bruddstykker av en erkjennelse

Så er en ny bok underveis!

I denne boka - "Bruddstykker av en erkjennelse" - har jeg samlet en del tekster jeg har skrevet i årenes løp. De fleste har ikke vært publisert før, og de som har vært det, er blitt omarbeidet en god del.
Boka har som undertittel: "Essays om livet, døden og evigheten".

De som har inspirert til disse tekstene er forfattere som Blaise Pascal, Astrid Lindgren, Graham Greene og Elie Wiesel.

Essayet er på mange måter en litterær hybridsjanger - jeg har vært usikker på om jeg ville være "innenfor" ved å bruke den, men har fått støtte på definisjonen av folk med større kompetanse på dette enn meg.

Jeg vet ikke riktig ennå når boka foreligger eller hva den vil koste, men den er rett rundt ikke altfor mange hjørner.

Blod og ild - eller røykskyer?

Fra en karismatikers nedtegnelser
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var i en kristendomstime, det må ha vært i sjette eller sjuende klasse. Temaet var Peters tale på pinsedag, og vi elever ble bedt om å lese noen vers hver.

Blant dem jeg ble bedt om å lese, var også dette: «Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer» (Apg 2, 19; oversettelsen av 1930).
«Frøken» visste nok hvem hun ba lese hva, og spurte da jeg var ferdig: - Hva vet du om uttrykket «blod og ild», Nils-Petter?
Jeg visste at «blod og ild» er Frelsesarmeens motto; at det var en del av en bibeltekst var jeg imidlertid ikke klar over.
At min gamle lærerinne, som jeg hadde stor respekt for, litt feilaktig trodde det var denne referansen som var opprinnelsen til Frelsesarmeens bruk av uttrykket, får vi bare tilgi henne.
Hva «røykskyene» skulle bety, ble det verken spurt om eller svart på.

Undervisning
Mange år senere hentet jeg fram igjen denne replikkvekslingen når jeg skulle undervise om nådegaver, karismatikk, åndsdåp og helliggjørelse i samlinger i Frelsesarmeen.
Innlegget fikk samme overskrift som denne teksten, og med den prøvde jeg å utfordre til noen tanker om den typen åndelige erfaringer er noe som har og får konkret, praktisk betydning i liv og tjeneste, eller om det bare er – «røykskyer».

«Karismatikk»
Frelsesarmeen har, i likhet med de fleste reformerte kirker, en teologi med mye rom for «karismatikk».
Tradisjonelt har man snakket mer om helliggjørelse enn nådegaver, og mer om «helliggjørelsens velsignelse» enn om dåpen i Den Hellige Ånd.
Men begge uttrykkene har vært brukt, og han som lenge har vært regnet som Frelsesarmeens fremste teolog på området, amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 – 1936), var klar på at «the second blessing» og dåp i Ånden var to uttrykk for den samme erfaringen.
Brengle hadde, som mange andre av Frelsesarmeens pionerer både i USA og England, bakgrunn i metodistkirken.

Erfaring
Selv hadde jeg vært frelsesoffiser i nærmere ti år og tjenestegjort i menigheter i flere land da jeg gjorde den/de erfaringen(e) som jeg siden har tenkt på som «min pinse».
Det var ingen dramatikk i det, som det heller ikke var da jeg gjorde den erfaringen som jeg senere har referert til som min frelsesopplevelse.
Det var verken blod, ild eller røykskyer ved noen av anledningene; det handlet om å ta et skritt i tro, og stole på at når Jesus sier «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Mark 11, 24), så mener han det.
Det var en sterk erfaring som det ble viktig for meg både å vitne om og arbeide videre med.
Det fikk konsekvenser for min frimodighet, for min forkynnelse og for min teologi.
Det fikk konsekvenser for min bibellesning.
Det fikk også konsekvenser for min tjeneste, og selv om det nå er mange år siden jeg sluttet som frelsesoffiser, er trosskrittet fra den gang en viktig del av min kristne identitet.

Oppbrudd?
Dette skjedde på en tid da mange som gjorde liknende erfaringer brøt ut fra de menighetene de hadde tilhørt tidligere eller var vokst opp i.
Noen gikk videre til andre menigheter, men mange dannet også nye «fellesskap».
Erfaringene med disse ny-etableringene er blandet, må man vel kunne si.
I den første tida var jeg innom noen av dem og hadde saktens utbytte av det, men det ble aldri noe behov for å endre menighetstilknytning.

Forankring
Min kristne identitet har alltid vært forankret i Frelsesarmeen, og er det fremdeles.
Det er et kirkesamfunn der det er høyt under taket, og hvor det er rom for både karismatisk og mer liturgisk fromhet; det er rom for begeistring og entusiasme og det er rom for «den stille susen».
Det er en kirke med en viss struktur og med tilsynsordninger som stort sett fungerer som den skal.
Det var her den barnetroen jeg vokste opp med fikk sin bekreftelse, og det var her et landskap jeg fram til da bare hadde hørt om ble en del av min kristne erfaring.
Mer enn «blod og ild og røykskyer» handler det om blod og ild – og en røkelse av velsignelse og nåde.

Publisert som kronikk i avisa Dagen i august 2019 - forfatteren tjenestegjorde som frelsesoffiser i Norge, Island og Danmark i perioden 1972-85.

Sønnen som ble hjemme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Under ryddig her hjemme fant jeg forleden et bilde som ble tatt for 47 år siden. Det viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen våren 1971. Ti ukers intens undervisning var over, og snart skulle vi spres, om ikke for alle vinder, så vidt omkring i det sørlige og vestlige Norge.

Noen av med-elevene fra den gang holdt jeg kontakt med en periode, andre har man fått kontakt med i de senere år via Facebook, og andre igjen har jeg verken hørt fra eller sett noe til på disse snart 50 årene.
En av dem dukket opp på Dagendebatt.no forleden (21.desember). Oddmund Ro deler der både tanker og erfaringer fra sitt trosliv, fra en begynnelse på bedehuset, via mange år i en ikke nærmere identifisert «karismatisk» frimenighet, fram til dagens situasjon, der han har brutt opp, men ikke funnet helt hjem ennå.
Det er en klok og reflektert artikkel, men med mye sorg og smerte i seg.
Jeg leser den, og jeg gjør meg noen tanker om min egen vandring i disse tiårene som har gått.

Fylle våren
Da jeg begynte på Bibelskolen i januar 1971 var det for å fylle våren med noe meningsfullt, etter at jeg hadde sluttet på gymnaset på grunn av mye fravær etter en trafikkulykke.
Det Vestlandske Indremisjonsforbund, som eide og drev skolen, var et nytt bekjentskap for en som var født og oppvokst i Frelsesarmeen. Der har jeg vært siden den gang.

Tar man utgangspunkt i Jesu lignelse om mannen som hadde to sønner, er jeg sønnen som ble hjemme.
Det er et slektskap man kanskje har litt blandede følelser for.
Sønnen som ble hjemme kommer ikke så altfor godt ut av den fortellingen.
Kanskje slutter fortellingen for tidlig?
Kanskje klarer han også å glede seg over broren som er kommet hjem, bare han får tenkt seg litt om?

Men det å være «sønnen som ble igjen hjemme» kan forstås på flere måter.
Det kan forstås som mangel på initiativ og det kan forstås som sterk identifikasjon.
Jeg velger å hevde at i mitt tilfelle er årsaken den siste.
Både det å reise ut som frelsesoffiser i en alder av 18 år og det å velge og trekke seg fra denne tjenesten 15 år senere må forstås som initiativ.
Det samme må kunne sies om det å sette i gang med et utdanningsprosjekt, samtidig som man er yrkesaktiv, familiefar, aktiv i den lokale menigheten og etter hvert også i lokalsamfunnet.

Identitet
Samtidig har identifiseringen med det kristne fellesskapet jeg hadde vokst opp i vært sterk hele tiden, også i situasjoner der engasjementet var mer på trass enn fordi det fikk så mange oppmuntringer.
Det betyr ikke at jeg ikke har besøkt andre menigheter både som «publikum» og som forkynner.
Det gjør jeg med glede.
Men identifikasjonen med Frelsesarmeen er der bestandig.

«Usunn ledelse»
Oddmund Ro gjorde noen smertefulle erfaringer i miljøer med «usunn ledelse og åndelige maktovergrep». Ut fra artikkelen hans virker det som om det er et såkalt «karismatisk» miljø han beskriver.
Han er ikke den eneste som har gjort vonde erfaringer i slike sammenhenger.
Men det er ikke bare i denne typen miljøer slike ting skjer.
Min påstand er at det skjer i alle slags miljøer, både religiøse, kristne og helt profane. Autoritære mennesker vil alltid på en eller annen måte klare å begrunne den myndighet de påberoper seg. Samtidig er det slik at i mer eller mindre autonome miljøer der den lokale forsamlingen ikke er en del av et større fellesskap, vil det være mye vanskeligere å korrigere slike autoritære ledere enn i trossamfunn der det finnes ordninger med tilsyn og veiledning.

«Karismatisk»
Jeg reserverer meg litt mot å bruke betegnelsen «karismatisk» som om det bare kan bety én ting. Frelsesarmeen er også et «karismatisk» kirkesamfunn i den betydning at vi forkynner helliggjørelse og praktiserer nådegaver.
På 1980-tallet, mens jeg ennå var i aktiv tjeneste som frelsesoffiser, var det til dels sterke strømmer av dette i mange Frelsesarmé-menigheter.
Ikke alt var like sunt, og noen avskallinger skjedde nok, men mange av oss gjorde gode erfaringer med «karismatikken» som fikk betydning den gang, og har det fortsatt.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som kan si at dette er min erfaring og mitt vitnesbyrd.

Jeg ser på bildet fra 47 år tilbake enda en gang.
Jeg teller 45 elever. Noen av dem er nok ikke lenger blant oss, resten av oss er blitt det antallet år eldre.
Livet har fart ulikt med oss.
Troserfaringene er forskjellige.
Noen er blitt «bevart», andre har «falt fra» og noen av dem har gjort det som nokså klisjéaktig kalles «en reise».
Når det gjelder den av mine med-elever fra den gang som har utløst disse refleksjonene, kan jeg bare bare håpe, tro og be om at han finner fram til et fellesskap der han blir møtt med de åpne armene som vi alle trenger, enten vi har vært på vandring, er på vandring eller har vært hjemme i fellesskapet hele tiden.

Publisert som kronikk i Dagen rundt årsskiftet 2018/2019
Bildet viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen, vårkurset 1971. Forfatteren står som nummer fire fra høyre i bakerste rekke.

HELLIGKÅRING SOM POLITISK SJAKKTREKK

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet det like mye om politikk som om tro. Å få den døde kongen helgenkåret ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.

Kong Olavs død skapte ingen ny, politisk situasjon i Norge, snarere tvert om. Den konsoliderte den eksisterende situasjon. Da Olav hadde flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Med kongens fall risikerte ikke lenger at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. En død konge var ingen utfordring, må man ha tenkt. Det skulle vise seg å være feil.

Ambisjoner
Flere norske stormenn hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnason, begge med base i Trøndelag, var to av disse.
Kalv skal ha vært en av de tre som ga Olav banesår på Stiklestad.
Men kong Knud hadde andre planer. Han sendte den ti år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge. Med seg hadde gutten sin høyst oppegående og meget maktlystne mor, Alfiva. Det nye regimet innførte noen forhatte bestemmelser som ble kalt «Alfiva-lovene». Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. De er blitt oppsummert slik: «Enhver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom».
Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

Rykter
Kong Olav ble ikke oppfattet som «en hellig mann» da slaget på Stiklestad sto. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Begge oppfattet slaget som en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Men nå var kongen død. Det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil. Minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er lite trolig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

To versjoner
Det er to fortellinger om hva som skjedde rundt helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagaene som er bevart heter det at kongens lik, som hadde ligget i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
De to fortellingene er like ved det at de bekrefter kong Olavs hellighet. I den legendariske sagaen er mirakelaspektet tydeligere enn hos Snorre. Her er det kongen selv som dokumenterer sin hellighet ved å «stå opp» fra graven. Hos Snorre er de politiske sidene ved helligkåringen langt tydeligere. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet.
Slik Snorre framstiller det, er det tydelig at man til en viss grad har møtt opp med ferdige konklusjoner: Alfiva mente å kunne gi en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Den forklaringen interesserte ikke de som hadde en annen agenda.

Kirkelig ansvar
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen konkludert etter å ha brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble «sentralisert», og at paven i Roma fikk det siste ordet.
Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente hjem Olavs eneste sønn, ti år gamle Magnus. Ham sluttet nordmennene seg til, mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor, der han døde kort etter. Dermed var det klar bane for Magnus – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Nøkkelen til Olavs skrin
Nøkkelen til kong Olavs skrin var det kongen som hadde: først Olavs sønn Magnus, og så Olavs halvbror Harald Hardråde. Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen. Kongen var alltid alene om dette.
Noe av det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var nettopp å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (2008)

«Trygg i hans hånd» - 50 år som frelsessoldat

Av Nils-Petter Enstad

Det var søndag. Datoen var 16. juni 1968 og det var bare en uke siden korpslederen hadde sagt at kommende søndag kunne jeg overføres fra junior- til seniorkorpset, om jeg ønsket det. Jeg ønsket det.

Med den avstanden som 50 år utgjør, kan jeg ikke i dag si noe bestemt om hvorfor jeg ønsket det. Kanskje handlet det først og fremst om å få bekreftet en identitet?
Uka ble travel. En av dagene – kan det ha vært tirsdagen? – var det samtale med korpslederen om den erklæringen nye frelsessoldater fremdeles må underskrive før de kan bli innvidd: «Krigsartiklene». Vi gikk nøye gjennom dem, ikke minst de 11 artiklene som fremdeles gjelder, og som er Frelsesarmeens trosbekjennelse.
Hvor mye forsto jeg av dem?
I hvert fall det den sier om troen på Jesus som Frelser.

Datoen var 16. juni 1968.
Ti dager før hadde jeg fylt 15 år.
Etter sommerferien skulle jeg opp i 2. real på KG i Oslo.
Vi bodde på Frogner i Oslo, og hver søndag kveld gikk jeg fra Eckersbergsgate 19 til Pilestredet 22. Svingte til høyre i Thomas Heftyes gate, deretter ned hele Bygdøy Allé til Solli Plass og så videre til Pilestredet.
I løpet av den uka fra beslutningen ble tatt og til innvielsen skjedde, fikk jeg også skaffet meg uniform, kjøpt på Frelsesarmeens handelsavdeling.
Jeg husker ikke om den var noe jeg kunne gå «rett inn i», eller om min far, med svennebrev som skredder, fikset litt på den her og der.

Datoen var 16. juni 1968.
Hvor «var» jeg, rent trosmessig og teologisk denne junisøndagen for 50 år siden?
Mest sannsynlig var jeg fortsatt i en del av barnetroens landskap; et landskap der det hele er relativt enkelt, og kan uttrykkes med den andre trosartikkelens ord: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre…».
Denne artikkelen kjente jeg meg hjemme i, jeg tror jeg kunne den utenat allerede da, og jeg bor i den fremdeles, 50 år etter.
Så er selvfølgelig både troen som sådan, erfaringene og kunnskapene annerledes enn de var for 50 år siden.
Jeg vet mer om både Bibelen og teologien, jeg har litt andre oppfatninger om enkelte spørsmål enn de litt naive, selvsagte synspunktene som man litt ureflektert hadde tatt med seg fra ulike kilder.
Men den grunnleggende erfaringen og forståelsen av hvorfor jeg tror og hvem, mer enn hva, jeg tror på, er den samme.

I Frelsesarmeen snakkes det ofte om «min frelsesopplevelse».
Min var av det enkle slaget. Så enkel at jeg kanskje ikke helt forsto hva det var da det skjedde.
En søndag i april 1967 hadde jeg, som deltaker på et ungdomsstevne i Frelsesarmeen, gått fram til botsbenken i Templet, knelt der, og så kom det en voksen offiser og ba mer for meg enn med meg.
Senere krysset hans og mine veier hverandre mange ganger. Jeg vet ikke om han husket at han hadde bedt med meg den søndagen, og selv nevnte jeg det aldri for ham.
Jeg forsto vel heller ikke helt hva jeg hadde vært med på før en gutt som gikk på samme skole som meg, Majorstua skole, og som også var en del av miljøet i Templet, kom bort til meg i skolegården neste dag og sa: - Så du ble frelst i går, du?
Ja, jeg ble vel kanskje det?
Jeg har i hvert fall ingen andre opplevelser eller gjort andre erfaringer som ville «passe bedre» til en slik beskrivelse.

Datoen var 16. juni, året var 1968.
For ettertiden har det året fått en nesten ikonisk status. Vi/de som var unge den gang har senere fått litt av den samme status som de som en generasjon tidligere ble kalt «motdagister». Det skulle skrives bøker om hvem som var «ekte sekstiåttere» og hvem som ikke var det.
Selv hadde jeg såvidt begynte å skrive selv også. Mordet på Robert Kennedy noen dager før, på Martin Luther King noen måneder før, hadde avfødt tekster jeg ikke har tatt vare på senere. Samme høsten skulle jeg komme til å ha min journalistiske debut som medarbeider i skoleavisa «Ugleposten».
Det er gått 50 år og det begynner vel også å nærme seg 50 bøker, om man tar med stort og smått. Dessuten artikler, reportasjer, kommentarer.
Det lå der kanskje i knopp allerede, denne mengden av tekst som er kommet til senere?

Datoen var 16. juni 1968.
Jeg satt alene på første benk i Templet korps, i uniform, men ennå ikke «innvidd».
Det er gått 50 år.
Lokalet i Pilestredet er revet. Noen år senere skulle jeg ha min arbeidsplass i etasjen over det lokalet.
I sju av de 13 årene jeg gjorde tjeneste som frelsesoffiser, var jeg knyttet til Krigsropets redaksjon.
Dette fikk konsekvenser også for senere yrkesliv.
Det ble journalistikk, informasjon og litterært arbeid.
Da jeg var blitt 59 år var jeg ikke lenger «yrkesaktiv» i klassisk forstand; jeg ble frilanser og satte med stor frimodighet opp «forfatter» som yrkestittel.
Når det gjelder soldatskapet mitt, har det blitt flyttet litt rundt.
To år senere ble jeg overført til Sauda korps, der jeg en periode hadde ansvaret for søndagsskolen.
Derfra reiste jeg til Frelsesarmeens krigsskole og hadde et litt omflakkende liv de neste 13 årene.
Men mange har nok flakket enda mer rundt enn jeg og den familien jeg etter hvert fikk gjorde i disse årene, der vi reiste til Island, til Nannestad, til Danmark, til Oslo og til Bærum, før vi endte opp i Askim.
Der gikk vi over i sivilt arbeid og soldattjenesten handlet om barnearbeid, speiderarbeid og om å bidra i møter og gudstjenester. For fem år siden ble det oppbrudd fra Askim også, og nå er det Arendal som gjelder.

Datoen var 16. juni 1968.
Innvielsen ble gjennomført.
Først personlig bønn ved botsbenken, korpslederen og den nye soldaten.
Deretter mer offentlig bønn, der man sto under flagget, før den nye soldaten fikk komme opp på plattformen til håndklapp fra de andre kameratene.
Så skulle den nye soldaten avlegge sitt vitnesbyrd.
Jeg hadde vitnet offentlig én gang tidligere.
Det skjedde under et møte i Larvik noen uker tidligere. Jeg var med Templet hornorkester som flaggbærer. Og i turneens siste møte reiste jeg meg og vitnet.
Nå var jeg i mitt eget korps og skulle vitne som nyinnvidd soldat.
Tre år senere skulle jeg holde det som med en viss velvilje må kunne kalles min første preken.
Det skjedde i det samme lokalet, fra den samme plattformen, og 18-åringen, som han da var blitt, var på vei til Frelsesarmeens krigsskole, og hadde ennå ikke oppdaget gleden ved å preke. Den er kommet senere, og er i dag meget sterk.
Det ble annonsert at jeg skulle vitne.
Jeg hadde funnet fram sangverset jeg ville bruke.
Mange år senere skulle jeg møte han som hadde skrevet den sangen og intervjue ham om bakgrunnshistorien, men der og da hadde jeg ikke noe annet forhold til sangen enn at omkvedet uttrykte noe jeg kjente meg igjen i.
Det var vel bare omkvedet jeg kunne; sangen som sang var ennå ikke kommet med i Frelsesarmeens sangbok.

Så sto jeg på talerstolen.
Hadde jeg en lapp?
Stolte jeg på hukommelsen?

Omkvedet var dette:
«Trygg i hans hånd,
trygg i hans hånd.
Hva enn som skjer, jeg er
trygg i hans hånd.
En ukjent framtidsvei
ei lenger skremmer meg.
Jeg er, om enn så svak,
trygg i hans hånd».

Det var mitt vitnesbyrd.
Det er det fremdeles.

Fotografiene som illustrerer dette essayet, ovenfra og nedover, er tatt i 1967, 1973, 1982 og 2013

Jødeparagrafens banemann

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det som gjerne kalles «jødeparagrafen» var det siste leddet i den andre paragrafen i vedtaket Eidsvollsforsamlingen gjorde i 1814. I sin helhet lød den slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Ikke noe i denne teksten er bevart 200 år senere, og det første punktet som ble endret, var nettopp bestemmelsen om jødenes adgang til riket. Den som har den historiske æren for dette, var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland.

«Storebror»
Henrik Wergeland hadde et sterkt forhold til Grunnloven. Født i 1808 og med en far som var en sentral aktør i Eidsvollsforsamlingen, likte han å kalle seg selv «Grunnlovens storebror». Derfor er det interessant at nettopp han var en av de første som tok opp behovet for å gjøre endringer i grunnloven, og da først og fremst i paragraf 2.
Slik denne paragrafen var blitt vedtatt på Eidsvoll, hadde den en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens «jesuittparagrafen» først ble opphevet i 1956. Det manglet ikke på advarsler forut for noen av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Debatt
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. Det har lenge versert en anekdotisk versjon om hvordan paragrafen ble vedtatt, nemlig at Theis Lundegaard (1774 – 1856), representant fra Lister, nærmest skal ha kuppet avstemningen ved plutselig å rope: - Reis dere, alle som ikke vil ha jøder i riket.
Slik skal han ha overrumplet forsamlingen og vedtaket ble fattet. Det er en anekdote med forholdsvis svakt belegg, men at Agder-bonden stemte for paragrafen, er det ikke tvil om. Det gjorde også den daværende kapellanen i Kristiansand, Nicolai Wergeland (1780 – 1848). Derfor er litt av et historisk paradoks at Nicolai Wergelands sønn Henrik skulle bli den som frontet kampen mot jødeparagrafen et par tiår senere.
Det hører med til historien at da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han hadde tatt feil i 1814, og støttet sønnens kamp. Også Theis Lundegaard skiftet mening i dette spørsmålet. I følge en artikkel lærer Rasmus Totland skrev omkring 1913, og som er gjengitt i Årbok for Lyngdal historielag i 2002, angret også Lundegaard på at han hadde
stemt for denne paragrafen. Totlands kilde var Lundegaards datter, som kunne fortelle at hennes far var glad da denne paragrafen ble endret, og jøder likevel fikk adgang til riket.

Forslag
I 1839 leverte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om opphevelse av jødeparagrafen. Da det ble behandlet i 1842, falt det fordi det manglet 11 stemmer på kvalifisert flertall. Han leverte omgående et nytt forslag, som ble behandlet i 1845. Heller ikke det fikk kvalifisert flertall, og ble avvist få uker før Wergeland døde.
Ved begge anledninger skrev han både artikler og bøker der han argumenterte for forslaget, blant annet de to diktsamlingene «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste» og «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Disse rommer noe av det ypperste han skrev. I «Jøden» finner man blant annet diktet «Juleaften», med den kjente setningen: «I sligt et vejr, faar du bønner, Gud…». I «Jødinden» holdt han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Det var særlig sårt for den presteutdannede Wergeland at nettopp prestene og de kristne lederne var blant de mest negative til å oppheve jødeparagrafen. I ett av diktene skriver han:
Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...

Skamplett
Under krigen vedtok Quisling-regimet at «jødeparagrafen» skulle føres inn igjen i Grunnloven. Slik ville man gi en slags legalitet til jødeforfølgelsene det samme regimet iverksatte.
I 1814 var den norske grunnloven en liberal lov, i slekt med idealene fra den franske revolusjon. 200 år senere blir den opprinnelige paragraf 2 sett på som litt av en skamplett. Forbudet mot munkeordener i sin alminnelighet og jesuitter i særdeleshet, er det ingen grunn til å reflektere over i dag; det var bare pinlig. Arven fra «jødeparagrafen» er det imidlertid grunn til å være oppmerksom på fremdeles. Ikke fordi den var mindre pinlig, men fordi de fordommene som skapte den, fremdeles lever. Til tross for den forsvant først, har holdningene som den representerte, overlevd, og vist seg gang på gang.
Jahn Otto Johansen lanserer i boka «Antisemittismens spøkelse» (Ansgar forlag, 1985) uttrykket «a jew for all seasons» som en beskrivelse av hvor «nyttig» jøden har vært som syndebukk for alt som er galt i verden. Begrunnelsen har vært justert etter behov, fra det religiøse («de korsfestet Jesus»), via det etniske («de ser annerledes ut») til det politiske. Dette siste har ført til at «jødene» er blitt holdt ansvarlige for både kommunismen og kapitalismen – samtidig!
Wergeland var opptatt av den religiøse toleransen da han gikk til kamp mot jødeparagrafen, og argumenterte mot den på de premissene. Den samme argumentasjonen bør kunne brukes når det gjelder etnisk og politisk toleranse.
Selv om bestemmelsen ble fjernet i 1851, seks år etter Wergelands død, er tankegodset bak den fremdeles levende. Den debatten trenger man å ta fremdeles, gjerne i forbindelse med grunnlovsjubileet, både med tanke på jødehat og andre former for rasisme.

Apokalypsens barn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: «Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.» «Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml», svarte hun.




Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var «apokalypsens barn» mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge «drop outs» og «hippies» ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede da såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Dette bidro til at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og «sjølproletariserte» seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.

Apokalyptiske fortellinger
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men tilsvarende fortellinger finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen. Det samme kan sies om klassikere som Tolkiens bøker om «Ringenes herre» og om Goldings «Fluenes herre», for å nevne noen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman «Uår. Aftenlandet» og «Uår. Sweetwater» (1974 og 1976) er en apokalyptisk fortelling om et framtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økologisk apokalypse. Det samme gjelder Torgrim Eggens roman «Jern» (2010), som handler om en gruppe - skal vi kalle dem «siste dagers hellige»? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om teknologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen.
Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om «A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid». Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.

Utslag
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem» er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablerte seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og «Folkets Tempel» var et moderne, historisk eksempel på dette. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner oppsto som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at «Jesus kommer snart» sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
Høsten 1971/vinteren 1972 hadde jeg fast plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Etter hvert valgte jeg en annen arena: Foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg sto ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med henholdsvis «det arbeidende folk» og med de som levde «i synden og verden». Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg mitt, både fra den gang og siden, selv om Jesus ikke har kommet igjen – ennå; bomben ikke har falt – ennå og økosystemet ikke har brutt sammen – ennå.
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
«… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»

Opprinnelig publisert som kronikk i Dagen i 2012