Pressepioneren Anna Bøe - Krigsropets første redaktør

Av Nils-Petter Enstad

Googler man «Norges første kvinnelige redaktør» får man opp to treff. Den ene er Josephine Thrane, den andre er Nanna With. Mellom disse to, er det minst to andre som også skulle vært med, men ikke er det: Gina Krogh og Anna Bøe. Sistnevnte huskes i kulturhistorien som grunnleggeren av det kvinnerettede ukebladet «Urd», som hun startet i 1897. Men før det hadde hun i tre år vært redaktør for Krigsropet, og var dette bladets første redaktør. Det er Anna Bøe som er tema for denne fortellingen.

Hun ble født i Kristiania 1. mai 1864 som den yngste av tre døtrene til ekteparet Hans og Marie Bøe.
Faren hadde vært gårdbruker i Røyken, og de to eldre søstrene ble født her, henholdsvis i 1856 og 1858.
Rundt 1860 solgte foreldrene gården og flyttet til Kristiania, der Anna ble født. Foreldrene var da henholdsvis 56 og 44 år gamle, og Anna var bare fire år da hennes far døde.
Etter hans død kjøpte moren gården Engelsrud i Asker.
Anna har selv fortalt at hun allerede som barn satt «med min hund og skrev alt jeg tenkte og opplevde».

Krigsropet
Som i de fleste «pene» hjem med god økonomi vokste hun opp med en respekt for og kjærlighet til de kristne livsverdiene og kristen tro.
Umiddelbart skulle man ikke tro at en ung kvinne med en slik bakgrunn skulle havne i Frelsesarmeen, men så skjedde.
I januar 1888 begynte Frelsesarmeen sin virksomhet i Norge, og i mai samme år begynte man å gi ut bladet «Krigsropet».
Hvordan den nå 24 år gamle Anna Bøe kom i kontakt med Frelsesarmeen og ble engasjert i produksjonen av Krigsropet, foreligger det ingen informasjon om. Det nærmeste man kommer, er et avsnitt i en artikkel Frelsesarmeens daværende leder i Norge, oberst George Sowton, skrev i 1891.
Her heter det: «Adjutant Bøe er Krigsraabets prøvede og betroede redaktør. Som saadan begyndte hun i slutningen af oktober 1888 og har siden med uformindsket kraft ofret hele sin tid, energi og dygtighed til Krigsraabets forskjønnelse og fremskridt i alle retninger, og til hvilken grad Gud har givet hende at gjøre dette, er jeg vis paa, at ingen af vore læsere har to meninger om. Efter nogle fam maaneders forløb blev hun forfremmet til kaptein, og under vor elskede Generals besøg i februar blev hun forfremmet til adjutants rang. Gud vil nok vedblive at vel signe hende i hendes arbeide».
Dette er det nærmeste man kommer en presentasjon av henne i Krigsropets spalter.
Oktober 1888 var ellers en litt turbulent periode i den unge, norske Frelsesarmeen: Stabskaptein Albert Orsborn, som hadde vært leder for den norske avdelingen siden januar, var blitt beordret tilbake til England, og ble etterfulgt av den 23 år gamle major Charles Sowton.
Trolig hadde Orsborn selv stått for redigeringen av Krigsropet disse første månedene, mens Sowton må ha følt behov for en medarbeider med bedre kompetanse på norsk. Ifølge Frelsesarmeens egen historiebok var setningen «Jeg er frelst og lykkelig, halleluja, amen» det eneste han kunne si på norsk ved ankomsten.
Den medarbeideren han fikk eller klarte å knytte til seg, var Anna Bøe.

Redaktøren
Som det går fram av teksten fra 1891 har hun tydeligvis vært sivilt ansatt den første tiden, og så blitt utnevnt til kaptein.
Det var ikke så uvanlig med den typen snarveier i denne perioden; det samme skjedde med Othilie Tonning noe senere.
I februar 1891 ble Anna så forfremmet til adjutant.
På denne tiden hadde hun en assisterende redaktør som medarbeider, ifølge den samme artikkelen. Hun omtales som «kaptein Gulbransen», og er identisk med en Thekla Gulbransen som ble født i 1872, og som altså var 19 år gammel på dette tidspunktet.
Det ser ut til å ha være en god, kanskje tilmed gemyttlig tone mellom Anna Bøe og Charles Sowton.
Han skrev regelmessig en kommentarspalte han kalte «Mannen i hjørnet», der han også kom med nyheter og andre glimt. Ved en anledning skriver han at akkurat dette kan han ikke si så mye om, for da får han redaktøren på nakken. Og i en lengre tekst på vers våren 1889 skriver Anna Bøe at hun er «i stuearrest» - kanskje et uttrykk for at hun jobber hjemmefra på grunn av sykdom – og at det har sine utfordringer.
Teksten har ni vers, og to av dem er slik:
«Og frisk og vederkvæget til Legem, Sjæl og Aand,
til Arbeidet jeg atter gaar, tar Pennen i min Haand
og skriver glad om Krigen i «Verden og paa Moss»,
om Slagene og Seirene fra Zulu op til os.

Om Fangerne, der løses hver Dag fra Satans Garn,
om røde Uniformer, om lykkelige Barn,
og stopper op min Kundskab, saa jeg ei mere ved,
da «Manden hist i Hjørnet» mig giver fuld Besked.»

Anonym
Anna Bøe var redaktør i Krigsropet i en tid der redaktørene i dette bladet var forholdsvis usynlige og anonyme.
Vil man finne tekster av henne, må man bruke søkeord som «A. Bøe» eller bare «A.B.».
I et såpass generelt søk vil det alltid ligge noen feilkilder, men en del treff får man.
Blant disse er det i liten grad rapporter og reportasjer, men en del betraktninger, noen fortellinger, vitnesbyrd og dikt/sangtekster.
En slik tekst, fra 1890, heter rett og slett «Frelsesarmeen», og første vers er slik:
Hvem er vel den Skare af seirende Helte,
der drager fremad uden Rist, uden Ro,
med Hjelme om Panden, med Sandhed om Bælte,
med Krigsmod i Brystet, med seirende Tro.
En Skare af Mænd og af Kvinder,
der løfter sit Banner med Fryd,
der Krigsrustning om sig binder
og lader Trompeten gi Lyd?
Jo hør: Det er Frelsesarmeen!

I julenummeret for 1890 er det gjengitt korte julehilsener fra offiserene ved hovedkvarteret.
Kaptein Anna Bøe har følgende hilsen:
«Fred bragte Jesus ned på jord.
Fred er og min hilsen fra mitt hjertes bord.»

Året før hadde Anna Bøe levert det hun kalte «Sprut fra Redaktørens Pen» i en av desember-utgavene av Krigsropet. Her etterlyser hun «nogle korte, gode inholdsrige Artikler der kan vække op Folk, og ikke saadanne, der bysser dem i Søvn».
I det samme nummeret er en del kapteiner i Frelsesarmeen blitt utfordret til å komme med sitt motto. Anna Bøe skriver: «Næstens velferd – mit livs Lykke».

Bruddet
Vinteren 1892 ble en turbulent tid for Frelsesarmeen i Norge.
I februar det året inntraff det som i Frelsesarmeens historie kalles «Hellighetskrisen».
Det var en teologisk og sjelesørgerisk krise, utløst av uenighet om hvordan Frelsesarmeens hellighetslære skulle forstås.
Det er forsket lite på denne konflikten, og dette er heller ikke stedet for å gå inn på den.
Men parallelt med den teologiske konflikten, har det tydeligvis også oppstått en annen, personalpolitisk konflikt. Den skal ha blitt utløst av at sjefen for Frelsesarmeens «sentraldistrikt», den svenske frelsesoffiseren P.A. Anderson, fikk ordre til Sverige.
Utad må det ha framstått som en helt ordinær forflytning, men blitt oppfattet annerledes internt.
Et 20-tall frelsesoffiser trakk seg fra tjenesten, blant dem fem fra hovedkvarteret.
Både Anna Bøe og Thekla Gulbransen var blant disse. I kjølvannet av hellighetskrisen var det et langt støtte antall offiserer som trakk seg, og denne krisen fikk også konsekvenser for flere av korpsene. Enkelte steder ble menigheten nærmest sanert.
Oberst Charles Sowton tok seg svært nær av konflikten, ifølge avisoppslag på den tiden, og i august 1892 ble han avløst som landsleder av oberst Richard Wilson, som fram til da hadde vært leder i Danmark. Med seg fra Danmark hadde han den unge løytnanten Carl Hyllested, som overtok som redaktør for Krigsropet.

«Urd»

I januar 1897 ble et nytt blad presentert.
Bladet het «Urd» og som redaktør sto oppført Anna Bøe. Bladet var startet av redaktøren og hennes søster Cecilie.
Hun sto som forretningsfører for det. Ideen til et slikt blad skal ha kommet fra teologen Oscar Andersen, som ti år tidligere hadde startet sitt eget boktrykkeri i hovedstaden. Han sto også som utgiver av bladet.
Navnet på bladet antydet at man her forutsatte en viss kulturell kapital hos målgruppen for bladet.
«Urd» var navnet på en av de tre nornene eller skjebnegudinnene i norrøn mytologi. Nornen Urd representerte framtiden.

I den første utgaven av bladet skrev Anna Bøe om bladets stoff-prioriteringer: «Urd vil særlig være et blad for kvinnen og hjemmet. Det vil inneholde originale og oversatte fortellinger, biografier av våre mer fremtredende kvinner, populære avhandlinger i medisin, moter, artikler om barneoppdragelse, håndarbeid (med tegninger og mønstre), sport, matlagning, dekorering av værelser, behandling av blomster og liknende, samt fire ganger årlig ledsages av en motejournal.»
I det første nummeret av bladet var det et portrett av Tomasine Lie, gift med dikteren Jonas Lie.
Anna Bøe skriver: «Det er oss kjært å kunne gjøre dette. Man har, med rette, kalt Jonas Lie en hjemmenes dikter, og hun har vært sjelen i denne hans diktning, Våre kvinner og våre hjem skylder derfor henne, ja, dem begge, megen takk, og vi vil bringe den her».
«Urd» hadde ingen ambisjon om å være et opprørsk kvinneblad, med andre ord.
Etter at bladet gikk inn i 1958 ble det omtalt som «et selvfølgelig innslag i alle «pene hjem»: Intellektuelt og kulturelt opplysende og underholdende, «passelig» kvinnebevisst – men ikke så opprørsk at det kunne støte noen».
Noen ville nok likevel kunne blitt støtt når hun argumenterte mot forslag som ville holde gifte kvinner utenfor arbeidslivet, og for at kvinner også skulle ha adgang til offentlige embeter – som presteyrket.

Anna Bøe var redaktør i Urd gjennom 37 av bladets i alt 61 år lange historie.
Mange kjente penner sendte bidrag til bladet, og mange kom til orde. De som ble refusert, ble det på en slik måte at den refuserte ikke ble såret. «Hos henne fantes ingen brutal papirkurv. Tvert imot, hun returnerte manuskriptene med oppmuntrende råd. Da var det ikke så bittert å bli refusert». Redaktørtiden hennes er blitt oppsummert slik: «I 37 år satt hun til rors i et blad som kunne forsvare sin plass både faglig og litterært, både kunstnerisk og sosialt – alt kunne diskuteres under Anna Bøes sikre ledelse».
I 1921 kjøpte hun, sammen med de to søstrene, eiendommen «Ingertun» på Borgen i Asker, og her ble de boende livet ut.
Da Anna døde i 1956, ble en vei på Borgen gitt hennes navn.

«Urd» vs. «Krigsropet»
I ettertid kan det virke som om Frelsesarmeen har vært mer opptatt av Anna Bøe og hennes kulturhistoriske innsats enn omvendt.
Da «Urd» gikk inn ved nyttår 1958, ble det omtalt i Krigsropet. Det var økonomien som gjorde at man valgte å legge ned bladet, og Krigsropet skrev: «Det var kanskje ikke å vente at et dameblad med «Urd»s fine og still ferdige stil ville klare konkurransen med dagens mangfoldige høyrøstede dameblad. Og selv om det dessverre ikke var mange nok til å holde liv i «Urd», er det mange svært mange kvinner i vårt land som vil føle det som et savn at nettopp dette bla det forsvinner, både fordi de har vent seg til å sette pris på det, og på grunn av den motvekten det øvde mot dameblad i den lettbente genren».
I den grad man finner stoff om Frelsesarmeen i de eldste årgangene av Urd, handler dette gjerne om de kvinnelige medlemmene av familien Booth, og om Othilie Tonning. Ulike tiltak knyttet til feriekolonier for barn og liknende ble også omtalt.
Til tross for bladets norrøne navn, var stoffet i stor grad preget av et kristent syn på samfunnet og på menneskene.
Anna Bøe må kunne beskrives som en udogmatisk, kristen kulturpersonlighet.
Hun bør selv få siste ordet: I et intervju til hennes 90-årsdag sa hun det slik: -Biskop Berggrav har lovet å forrette i min begravelse. Det gleder jeg meg til.

Kilder:
Bjørset, Kåre: Redaktøren og mennesket Anna Bøe (Borgenposten, 1986)
Kvale, Reidun: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år (Oslo, 1986)
Div. avissøk, 1892 (www.nb.no)
Krigsropet, div. utgaver i årene 1888-92 (www.nb.no)
Urd, div. utgaver i årene 1897 – 1958 (www.nb.no)

Opprinnelig publisert i Krigsropet i mai 2023 for å markere at bladet er kommet ut i 135 år

Stille i himmelen - et essay

«Men da Lammet brøt det sjuende segl, ble det stille i himmelen omkring en halv time» (Åp 8, 1).

Få bøker i Bibelen er så full av bilder og gåter som Johannes Åpenbaring. Med sine voldsomme bilder og ofte nokså uforståelige metaforer gir den et bilde av hva som skal skje i den perioden som vi gjerne kaller «de siste tider» – tiden før Jesu gjenkomst og den store dommen. Og av alle de spennende tekstene og ordvalgene i Åpenbaringen, er dette verset langt på vei det som utfordrer meg mest.

I
Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
Verset står for seg selv. Det er ingen begrunnelse for det, verken tidligere i teksten eller senere i den. Det bare står der som en opplysning: Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
En halv times stillhet er egentlig forferdelig lenge.
De fleste av oss har vært med på markeringer med ett minutts stillhet, eller to minutter.
Selv det er lenge. Her var det en halv time.

Hva foregikk i den halve timen?
Ingen kan ha snakket sammen, for da ville det ikke vært stille.
Tenkte de? Ba de? Hva skjedde?

Det som hadde skjedd, var at Lammet hadde brutt det sjuende seglet på boken.
Forsto de som var i himmelen, de som var vitne til at Lammet åpnet boken og brøt seglene – forsto de at nå var man kommet til et vendepunkt?
Etter dette ville det skje noe som aldri hadde skjedd før og aldri ville skje igjen – var det dette de forsto?
Var det dette som gjorde at det ble stille i himmelen i omkring en halv time?
At man tok en slags «time out»?
Vi vet det ikke, og vi skal ikke vite det.
Det eneste vi vet, er at da Lammet brøt det sjuende segl, var det stille i himmelen i omkring en halv time.

II
Det er to ganger i året at tankene mine har lett for å gå nettopp til denne teksten.
Det er på påskeaften og det er i tidsrommet mellom himmelfart og pinse.
Dette fordi påskeaften og dagene mellom Kristi Himmelfart og pinse har det til felles at de preges av et slags antiklimaks.
Det er dager da det liksom ikke skjer noe, enda de befinner seg midt i en rekke av dramatiske begivenheter.

Påskedramaet – det siste måltidet – arrestasjonen – forhøret – korsfestelsen.
Det går slag i slag.
Men så er det liksom bråstopp.
«…. var det stille i himmelen omkring en halv time».

Hva var det Maria Magdalena sa da hun sto ved graven?
«De har tatt min Mester bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
Det samme ser vi mellom himmelfart og pinse.
I 40 dager hadde disiplene vært sammen med Jesus etter hans oppstandelse.
De hadde gledet og frydet seg over nærværet med ham.
Så ble han tatt opp til himmelen, men disiplene følte ingen sorg ved denne atskillelsen.
De hadde fått sine instrukser.
De skulle vente i Jerusalem på det som skulle skje.
Den første dagen gikk. - Den andre dagen gikk. - Den tredje dagen gikk.
Var det stille i himmelen?
Det var i hvert fall stille fra himmelen.
Og disiplene ventet. Foretok de seg noe?

Apostlenes gjerninger forteller bare om én ting som de foretok seg.
De valgte en ny disippel etter Judas.
Valget falt på Mattias, som vi faktisk ikke hører mer om etter dette.
«….det var stille i himmelen omkring en halv time.»

III Men stillheten etter himmelfarten må ha vært en annen type stillhet enn den som hadde rådet på påskeaften.
Nå var det ikke en fortvilelsens stillhet som rådet – det var en forventningens stillhet.
Disiplene hadde lært siden sist.
De hadde gjort noen erfaringer siden sist.
De var blitt undervist siden sist.
De visste at selv om det kan være stille i himmelen en halv time, er ikke det ensbetydende med at det er taust i himmelen, eller at himmelen er blitt taus.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Ikke en taushet som bryter ned, men en taushet som bygger opp. Som gir forventning.

IV
I kommunikasjonen mellom mennesker er det også to typer taushet eller stillhet.
Det er en god stillhet og det er en vond stillhet.
Den vonde stillheten er trykkende.
Den er ødeleggende.
Cliff Richard hadde for mange år siden en «hit» som het «We don’t talk anymore».
Vi snakker ikke sammen.
Vi kommuniserer ikke.

Jeg leste for mange år siden om at da Hallvard Lange var utenriksminister i Norge, var det få ting de ansatte i Utenriksdepartementet grudde slik for som å komme i samme heis som ministeren.
For han var så taus.
Han sa ikke noe til noen, og da ble det til at ikke de andre sa noe til ham heller.
Noen forsøkte å si dette til ministeren. – Du må snakke med folk i heisen, sa de.
- Hva skal jeg si da? spurte han.
- Du kan jo si «god dag» og «hvordan står det til?», foreslo den andre.
- Kan det være nødvendig, da? spurte statsråden. Og den trykkende stillheten i heisen vedvarte.

Så er det en annen stillhet.
Den stillheten som er full av forståelse.
Full av kjærlighet.
Full av forventning.
Slik stillhet finnes.
Slik stillhet oppstår også mellom mennesker.
Bibelen forteller om en slik god stillhet. I Jobs bok leser vi om de tre vennene til Job som kom til ham da han ble så hardt rammet av ulykker. De kom og satte seg ned hos ham, og satt i sju dager og sju netter. «Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig», heter det i teksten.
Den gode stillheten har en ro og forventning i seg.
Om profeten Elia leser vi at Gud møtte ham i lyden av en stille susing (1 Kon 19), i «lyden av en skjør stillhet», som det også er oversatt med.
Duoen Simon & Garfunkel sang om «The Sound of Silece» rundt 1970 – teksten er inspirert av fortellingen om profeten Elia.

V
I de bibelske kongebøkene kan vi også lese om den vonde stillheten, den som rådet da himmelen var lukket på grunn av folkets synd.
Da regnet ikke falt.
Da det ikke lød noe profetord.
Da himmelen var lukket.
Men himmelen var ikke lukket mens disiplene «satt i Jerusalem og biet på Herrens time», som det heter i salmen.
Det er ikke den vonde stillheten som råder nå, men den gode.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Det er en stillhet Gud kan bruke.
Det er en stillhet Gud kan tale inn i og ut av.
Det er en stillhet som er en gave fra Gud.

Da sentrum kom til makten

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Man skrev høsten 1972. Landet skulle få en ny regjering; den tredje innenfor én og samme stortingsperiode. Man var ikke vant med så hyppige regjeringsskifter i Norge. Men onsdag 18. oktober var den nye regjeringen på plass; en koalisjon med den smaleste parlamentariske bakgrunn siden krigen, 38 av 150 stortingsrepresentanter. Statsminister var en 56 år gammel landbruksskolerektor og emissær som hadde knapt ti år bak seg som aktiv politiker.

Det var folkeavstemmingen om Norges forhold til EF som utløste regjeringsskiftet. Trygve Bratteli hadde dannet en ren Arbeiderparti-regjering i mars 1971 etter at Per Bortens koalisjonsregjering gikk av på grunn av indre uenighet. EF-saken dominerte den politiske debatten natt og dag de neste månedene, og én måned før folkeavstemmingen satte statsministeren saken på spissen: Ble det nei i september ville regjeringen gå av.
I et moderne, parlamentarisk demokrati var dette et uvant grep. Norske regjeringer skal felles i Stortinget eller ved valg, ikke ved folkeavstemminger.
Da resultatet forelå natt til 26. september ble statsministeren spurt av NRKs reportere hvem han ville be Kongen henvende seg til nå.
- Har du et godt forslag? var Brattelis litt galgenhumoristiske svar.

Korvald
At den nye statsministeren skulle bli KrF-leder Lars Korvald var det nok ikke så mange som så for seg. Men tre uker etter folkeavstemningen var det en koalisjon, ledet av Korvald og med statsråder fra KrF, Senterpartiet og deler av Venstre, som kom ut på Slottsplassen. KrFs stortingsgruppe hadde vært delt på midten i EF-saken, men partiet sluttet helhjertet opp om regjeringsdannelsen, under forutsetning av at begge sider ble representert blant partiets statsråder. To av de fire statsrådene fra KrF var da også «ja-folk».
Forventningene til den nye regjeringen var ikke bare små, men smålige.
Den besto av et lag med underdogs som hadde beseiret eliten.
Tidligere stats- og utenriksminister John Lyng kommenterte utnevnelsen med at den regjeringen hadde fått en bedre statsminister enn den fortjente.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet ett oppdrag: Å skaffe Norge en frihandelsavtale med EF. Da denne var levert og vedtatt, var det de som mente at nå fikk regjeringen trekke seg. Det skjedde ikke, men etter stortingsvalget i 1973 var det igjen duket for en ny Bratteli-regjering.
KrF gjorde et kjempevalg i 1973, Ap et som var tilsvarende elendig. Men den parlamentariske kjøttvekt tilsa at valgets vinner måtte trekke seg og la valgets taper overta.
Regjeringen Korvald går inn i historien som landets første sentrumsregjering, og med et godt ettermæle. Den satt i ett år, på én dag nær.

Ny sentrumsregjering

En sentral medarbeider i Korvalds regjering, og ved hans kontor, var den daværende ungdomspolitikeren Kjell Magne Bondevik.
Nokså nøyaktig 25 år senere var det han som kom ut på Slottsplassen med sitt mannskap, og som statsminister for det som vil gå inn i historien som Sentrumsregjeringen med stor s.
Også denne regjeringsdannelsen hadde en forhistorie: Nok en gang hadde en statsminister fra Ap stilt velgerne overfor et ultimatum.
Høsten 1996 hadde partileder Torbjørn Jagland overtatt som statsminister etter Gro Harlem Brundtland.
Hun hadde da vært statsminister for en mindretallsregjering i til sammen ni år, bare avbrutt av ett år med en «borgerlig» mindretallsregjering, ledet av Jan P. Syse.
Jagland gjorde flere friske – noen vil sikkert si «dristige» - grep da han utnevnte statsråder. Ikke alle var like vellykte!
Men det var og ble en mindretallsregjering, og både mediene og opposisjonen i Stortinget viste seg frekkere mot Jagland enn de hadde våget å være mot Gro. Statsminister Jagland må ha hatt behov for å framstå med større autoritet, og det endte med at han definerte en minimumsoppslutning om sitt parti for å fortsette som statsminister: Den måtte være lik, eller helst mer, enn ved valget i 1993: 36, 9 prosent.
Det ble 35 prosent blank.
Egentlig ikke noe dårlig resultat, og det var ingenting ved valgresultatet som sådan som tilsa et regjeringsskifte, bortsatt fra statsministerens eget krav.
Mange tenkte om Jaglands grep som man hadde tenkt om Bratteli sitt 25 år før: Hadde det lyktes, ville han blitt geniforklart. Nå ble han i stedet tullingforklart.

KrF
Under KrFs landsmøte i 1997 var Kjell Magne Bondevik blitt kronet som partiets statsministerkandidat.
Det var krefter i partiet som helst så at en eventuell ny regjering skulle bestå av de samme fire partiene som i henholdsvis Lyng- og Borten-regjeringene, men virkeligheten var ikke der.
Landsmøtet vedtok at KrF ønsket en «bredest mulig regjering, med utgangspunkt i sentrum».
De fleste var klar over at Høyre ikke hadde noen interesse av et slikt fireparti-konsept, og det hadde nok ikke Bondevik selv heller.
I den siste partilederdebatten før valget, slo Høyre-leder Jan Petersen fast at om det skulle bli dannet en sentrumsregjering, ville Høyre kaste den på tiltredelseserklæring. På valgdagen førte dette utbruddet til at mange Høyre-velgere heller stemte på KrF, som gjorde det beste valget i sin historie: 13, 7 prosent av velgerne og representasjon fra samtlige fylker.
Senterpartiet hadde gjort et halvhjertet forsøk på å lansere Johan J. Jakobsen som sin statsministerkandidat, men Jakobsen selv kastet inn håndkledet allerede valgkvelden. -Det er bare en kandidat, slo han fast.

Verdi-regjering
Kjell Magne Bondeviks første regjering ble utnevnt 17. oktober 1997, omtrent på dagen 25 år etter at Korvald-regjeringen tiltrådte.
Bondeviks regjering, med statsråder fra KrF, Senterpartiet og Venstre, hadde den smaleste, parlamentariske basis noen norsk regjering har hatt, med 42 av 165 representanter. Ikke desto mindre ble den sittende i to og et halvt år, og da den ble felt i Stortinget var det på en sak der Høyre og Arbeiderpartiet fant hverandre, og hvor det å felle regjeringen var det overordnede målet.
En sak som hadde bidratt til oppslutningen om KrF var den verdidebatten Bondevik hadde initiert allerede da Jagland tiltrådte som statsminister. Oppnevnelsen av den såkalte Verdikommisjonen ble derfor en viktig sak for den nye regjeringen. Til tross for mange forsøk på å latterliggjøre både kommisjonen som sådan og arbeidet den gjorde, førte den til spørsmål om verdier kom på dagsorden på en helt ny måte.
Som en av livssynshumanismens pionérer sa det: - Heller kristne verdier enn ingen verdier.
Da kommisjonen avla sin rapport var det til Jens Stoltenberg, som hadde overtatt som statsminister. Han tok imot den med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen hadde jo ikke gjort noen skade.

Oppsummering?
Det er henholdsvis 50 og 25 år siden de to sentrumsregjeringene Norge har hatt tiltrådte.
Slik dagens politiske landskap ser ut, er det ingenting som tyder på at en ny sentrumsregjering etter den gamle modellen vil kunne komme til makten i overskuelig framtid. Til det er landskapet altfor polarisert, og skal noe slikt skje, må sentrum ikke bare re-defineres, men gjenskapes.

Nils-Petter Enstad (f. 1953).
Forfatter.
Tidligere lokalpolitiker for KrF og tidligere informasjonsmedarbeider og opplæringsleder i partiet. Har skrevet flere bøker om KrFs historie.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 13. oktober 2022

Han kom ikke likevel - et 50-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Søndag 25. september er det 50 år siden norske velgere gikk til urnene og svarte på om de ønsket at Norge skulle bli med i det europeiske fellesskapet EF; også kalt «Fellesmarkedet». I 1972 hadde EF seks medlemsland. Nå sto fire land til på trammen og ville inn. Det endte med at bare tre av dem ble med.

Hvor befant jeg meg denne septemberdagen i 1972?
Jeg var en 19 år gammel frelsesoffiser i min første pastortjeneste i Frelsesarmeens menighet på Rjukan.
Jeg hadde nok fått med meg at det foregikk en politisk debatt om Norge og EF, men den engasjerte meg lite.
Frelsesarmeen på Rjukan var et fåtallig fellesskap, preget av høy gjennomsnittsalder (selv om de fleste nok var yngre enn jeg er i dag). De to frelsesoffiserene, 19-åringen og hans 24 år gamle leder, var menighetens desidert yngste.
Det eneste kristne fellesskapet i byen med personer på vår alder, var pinsemenigheten Filadelfia. Det var derfor naturlig å søke en viss kontakt med dem. I det miljøet var man svært opptatt av EF-saken; ikke på grunn av det politiske, men det profetiske, for ikke å si det apokalyptiske. EF og Jesu gjenkomst hang nøye sammen.
Det ble nok ikke sagt med rene ord, men det lå som et u-uttalt premiss at dersom det gikk «galt» med folkeavstemmingen i september (les: at Norge sa ja), ville Jesus komme igjen omtrent med det samme.
EF var nemlig det samme som Antikrist.

Jesu gjenkomst
At Jesus skal komme igjen hadde jeg hørt før.
Allerede som 11-12-åring var jeg blitt stoppet av en ung representant for Jehovas Vitner som ville gi meg et blad. «Kommer Jesus igjen i 1975?» var overskriften på første side. Jeg tok imot bladet, leste litt i det og tok vel også vare på det en stund.
Men 1975? Det var jo langt fram til det den gang!
I 1972 var det året kommet nærmere i tid.
Et år før, våren 1971, hadde jeg, mens jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, lest to skjønnlitterære bøker om Jesu gjenkomst: «Våre lamper slokner» (1942) av J.F. Løvgren og «Den store trengsel» (1963) av danske Constantin Brun.
Begge handler om Jesu gjenkomst, men har to helt forskjellige, teologiske innfallsvinkler til dette.
Løvgrens bok har, nokså ufortjent, etter min mening, fått en slags klassikerstatus, mens Bruns bok er helt glemt.
Løvgrens apokalyptiske modell er «når du minst venter det» (gjenkomsten skjer midt under en menighets feiring av seg selv), mens Bruns modell er det man leser i bokas tittel.
Mer enn bibelsk og teologisk kunnskap var det disse to bøkene som var 19-åringens forutsetninger for å møte både forkynnelse, vitnesbyrd og ikke minst artikler i diverse kristelige blader om Jesu gjenkomst.

Angst
Jeg skulle likt å se den 19-åring som lar seg begeistre av tanken på Jesu snarlige gjenkomst, det være seg i 1972 som 50 år senere.
Jeg var definitivt ikke der; jeg hadde mange prosjekter jeg gjerne ville ha med meg i bagasjen den dagen jeg skulle hentes til himmelen.
Ett av dem var den tjenesten jeg hadde meldt meg til; et annet var drømmen om en familie med kone og barn.
Tanken om at Jesus skulle komme igjen nær sagt når det skulle være, fylte meg derfor mer med angst enn entusiasme.
Det var heller ikke så enkelt for en 19-åring med et ti-ukers bibelskolekurs og ett år på Frelsesarmeens krigsskole som teologisk kompetanse å skille klinten fra hveten i det virvar av kvasiteologiske/kvasikristelige argumenter der bibelsteder, historie, geografi og politikk som ble sauset sammen.
Som «Årbok for den norske kirke» kommenterte året etter: Man kunne undres om ikke profeten Daniel hadde sikret like mange nei-stemmer som Folkebevegelsen mot EF.
Det var særlig fra profeten Daniel i GT og Johannes’ åpenbaring i NT at mange hentet det bibelske skytset mot EF.

Resultat
Natt til 26. september satt jeg oppe og fulgte opptellingen på fjernsyn.
Hadde jeg hatt stemmerett – aldersgrensen for det var ennå 20 år – hadde jeg nok stemt «ja», i en slags trass.
Men det ble altså nei, med 53,5 prosent, mot 46, 5 for.
Jeg registrerte med en følelse av – lettelse? - at Jesu gjenkomst var utsatt inntil videre. Han kom ikke likevel.

Kanskje var det den natta jeg hadde mitt livs eneste opplevelse av å høre en stemme som talte til meg; litt som gutten Samuel i templet.
Det stemmen sa var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer, men glem ikke at jeg kommer».
Det rådet har jeg levd etter i 50 år.

Publisert i «Verdidebatt» (papirutgaven av Vårt Land) 8. september 2022

Nils-Petter Enstad (f. 1953).
Forfatter. Offiser i Frelsesarmeen 1972-85.
Har gitt ut romaner, essays, sakprosa og salmetekster.
Bor i Arendal.

Bildetekst: Artikkelforfatteren i 1972 - en 19 år gammel frelsesoffiser i sin første pastortjeneste i Frelsesarmeen (Foto: Privat).

50 år som forkynner: «Vær frimodig og sterk»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det var elevkveld ved Bibelskolen i Bergen. Jeg var en av elevene ved vårkurset 1971; dit hadde jeg søkt meg for å kunne fylle denne våren med noen fornuftig. En trafikkulykke rett etter skolestart høsten før gjorde at jeg før jul ga beskjed om at jeg ikke kom tilbake det skoleåret, første år på engelsklinja ved Sauda gymnas.
Jeg tror det var tirsdagene som var satt av til elevkvelder. Ansvaret for disse kveldene gikk på omgang. En ble bedt om å lede, noen om å synge og en skulle holde andakt. Denne kvelden falt dette siste på meg.

Jeg hadde nok stått på en talestol før, men det hadde vært for å lese et innledningsord og kanskje knytte en setning eller to til det oppleste.
Nå var det alvor; jeg var kveldens taler. Teksten jeg hadde valgt – jeg må ta det forbehold at jeg husker rett – var Josva 1, 9: «Har jeg ikke sagt deg: Vær frimodig og sterk!»

Antakelig har jeg det maskinskrevne manuset til andakten liggende et sted; jeg har tatt vare på det aller meste av de andaktene, talene og bibeltimene jeg har holdt på de 50 år som er gått siden den gang.
Noen måneder senere sto jeg på en annen talerstol og skulle igjen være «kveldens taler». Det var i Frelsesarmeens tempel i Pilestredet 22; jeg skulle begynne på Frelsesarmeens krigsskole. Teksten fra Åp 3, 20: «Se, jeg står for døren og banker».
Med utgangspunkt i de to opplevelsene har det gått opp for meg at jeg i år kan si om meg selv at jeg har vært forkynner i 50 år. Det begynte det året da jeg fylte 18.

Tjeneste
Jeg må ha vært omkring 16 år da jeg forsto – bestemte meg for? – at tjeneste i Guds rike – Frelsesarmeen – skulle være livsveien min.
Det ble det også. Som 19-åring var jeg assisterende korpsleder for Frelsesarmeen på Rjukan, som 21-åring kombinert korpsleder og institusjonsleder i den islandske byen Ísafjördur. Her hadde jeg også personalansvar for to medarbeidere - tre medregnet hun jeg var gift med.
Andre enn meg får vurdere hvor «bra» det gikk med slike ansvar i ung alder.
At jeg som 26-årig småbarnsfar fikk en helsemessig utfordring som i dag trolig ville blitt diagnostisert som «utbrenthet» sier kanskje litt.
Det førte imidlertid til at tjenesten i Frelsesarmeen ble ført inn i et annet og – slik jeg selv oppfatter det – «bedre» spor, både for meg selv, min familie og – velger jeg å tro – den bevegelsen som fortsatt var min arbeidsgiver de neste ti årene, og som fremdeles er min menighet.
Og hvor jeg fremdeles står på talestolen forholdsvis ofte.

«Å få et ord»
Ett av fagene man ble undervist i ved Frelsesarmeens krigsskole het homiletikk; i dag ville man kanskje kalt det prekenlære.
Her ble man blant annet undervist i forskjellige «metoder» for å bygge opp en tale eller andakt. Kunnskapen fra den undervisningen ligger kanskje i bunn når jeg arbeider med en tale i dag også, men ikke slik at jeg har noen særlig bevissthet på «metodevalg».
Jeg har nevnt hvilke tekster jeg tok utgangspunkt i ved de to anledningene for 50 år siden som la grunnlaget for en tjeneste som forkynner.
Det var snakk om ett enkelt bibelvers begge gangene.
Slik jeg husker det, var mye av den forkynnelsen man hørte, både i Frelsesarmeen og andre steder, forankret i denne typen tekstvalg. Man «gikk ut fra et ord» - mange ganger for aldri å vende tilbake til det.
Jeg husker den retorikken man hadde rundt dette med valg av tekster. Man «fikk et ord» eller man tok utgangspunkt i et ord som var «blitt godt» for en.
I dag jobber jeg helt annerledes med både tekstvalg og prekener.
Når jeg «trenger et ord» slår jeg rett og slett opp i bibelleseplanen eller i kirkeårets tekstrekker. Det gir meg trygghet, samtidig som det fungerer disiplinerende på mitt eget arbeid med tekster, tanker og taler.

Forberedelse
I løpet av disse 50 årene tror jeg det bare har vært et fåtall ganger jeg har stilt meg opp på talestolen uten et ferdig skrevet manus.
Når jeg bruker manus er det både av respekt for meg selv, for oppdraget og for tilhørerne.
Det betyr ikke at jeg leser mekanisk opp det jeg selv har skrevet, og det hender vel jeg går utenom det jeg har skrevet også, men «kartet» er klart og jeg kan – om det trengs – navigere meg forholdsvis raskt inn igjen.
Jeg har truffet forkynnere som har hatt andre oppfatninger av dette, og annen praksis.
Noen har en lapp med noen stikkord – i min forkynnervirkelighet er det en nødløsning.
Andre har tenkt gjennom det vil si og klarer å holde seg til det.
For min egen del må jeg bare medgi at jeg stoler mer på mine notater enn på min hukommelse.

Trygghet
På samme måte som det gir meg trygghet å ha en tekstplan, gir det meg trygghet å ha et manus. Denne tryggheten viser seg også i den roen jeg stort sett føler når jeg står på en talestol. Dertil gjør denne tryggheten at jeg med stor frimodighet kan si at jeg trives på talestolen, enten det er for å preke, kåsere eller holde foredrag.
Jeg har vondt av forkynnere som sier de er «nervøse» hver gang de skal holde en tale. Jeg føler ikke på nervøsitet, men på trygghet.
Føle på ansvaret – ja.
Men samtidig kjenne på en trygghet som ligger i det å være godt forberedt, og å vite at – kan jeg kalle det «kallet»? – jeg fikk som 16-åring fremdeles står ved lag.
Det gjør også den ordinasjonen som ligger både i å ha sagt ja til dette kallet og i den innvielsen til tjeneste som Frelsesarmeens leder foretok en julidag i 1973.
Og ikke minst: Tryggheten i å vite at andaktsordet fra elevkvelden på Bibelskolen for 50 år siden fremdeles står ved lag.

Denne teksten ble publisert i papirutgaven av avisa Dagen 22. februar 2021

En salme for 1. mai

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

I år er det 40 år siden den franske komponisten Claude-Michel Schönberg og lyrikeren Alain Boublil skrev musikalen «Les Misérables». Den hadde premiere i Paris året etter og ble vurdert som nokså mislykket, men da den ble satt opp i London i 1982, ble den en suksess. Senere har den gått sin seiersgang på scener over hele verden, og blir stadig gjenstand for nye framføringer.

«Les Misérables» er basert på Victor Hugos roman fra 1862 om den såkalte «juli-revolusjonen». Dette var en oppstand i Paris i 1832 som førte til at kong Charles X abdiserte. Boka kom på norsk i 1899 med tittelen «Samfundets Forskudte». Først i 1930 kom en norsk utgave med den tittelen vi kjenner i dag: «De elendige».
Blant alle de flotte sangene man hører i denne forestillingen, er det særlig én som står seg. Det er kanskje den korteste av alle sangene, framføringen av den tar litt mindre enn to minutter. Sangen heter «Do you hear the people sing?»

Do you hear the people sing?
Singing the song of angry men?
It is the music of a people who will not be slaves again.
When the beating of your heart echoes the beating of the drums,
there is a life about to start when tomorrow comes.

Den har vært oversatt av andre, men jeg har gjort et forsøk, jeg også:
Kan du høre folkets sang?
Det er en sang fra sinte menn.
Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Helt siden jeg hørte den sangen første gang, i London for mange år siden, har jeg tenkt: Dette er en salme for 1. mai.
Skal det skrives en salme for 1. mai, er det slik den må lyde: En opprørsk sang mot sult og nød, mot undertrykkelse, mot utnyttelse. En sang der sinnet ikke blir en destruktiv kraft, men en konstruktiv ressurs.

Himmel på jord?
Om arbeiderbevegelsens pionérer ble det sagt at de ønsket å bygge himmelen på jorden.
Som historisk analyse er vel det bare passe presist. Det er litt avhengig av hvilken arbeiderbevegelse vi snakker om.
Den britiske arbeiderbevegelsen var ikke så opptatt av å bygge himmelen på jorden, som av å bringe himmelen ned til jorden.
Det er blitt sagt at britisk arbeiderbevegelse står i like stor gjeld til brødrene Wesley, metodismens grunnleggere, som til Karl Marx.

Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag.

Jeg har spilt tromme i Frelsesarmeens hornmusikkorps – jeg kjenner igjen både hjerteslaget og trommeslaget.
William Booth ble en gang utfordret på forskjellen mellom kirkeklokker og trommer.
Han svarte at der kirkeklokken sier «kom, kom», sier tromma: «Hent dem! Hent dem!»
Det handler altså ikke om å bygge himmelen på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Det handler om å ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker.
Det handler om å bringe himmelen ned til jorden.
Det handler om å la himmelen fortrenge helvete og la den himmelske rettferdighet fortrenge den demoniske urettferdighet. La himmelens skatter og retter fortrenge den demoniske armod og sult.
«Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen».

William Booth sa det slik: «Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!»
Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: «Dere skal gi dem mat!»
To ganger leser vi i evangeliene om hvordan Jesus mettet tusenvis av mennesker med litt brød og fisk; han ville ikke la dem gå sultne bort.
Og han brukte disiplene som sine redskaper.
De fikk dele det ut.
Ressursene var der.
De ble forvaltet med guddommelig visdom og guddommelig kraft.
Da strakk de til.

Det er en gammel tjeneste i kirken, dette.
Allerede i apostelkirkens dager ble det organisert en slik tjeneste i regi av menigheten.
«Har de ikke brød? Da må dere skaffe dem brød».

Den franske dronningen Maria Antoinette, som ble halshugget under den franske revolusjon, huskes, noe urettferdig, for en kommentar hun skal ha kommet med: «Har ikke folket brød? Da får de spise kaker».
Kanskje prøvde hun å være vittig; kanskje er det en kommentar en ondsinnet ettertid har lagt henne i munnen.

«Det nytter ikke å preke evangeliet for en tom mage. Ingen kan høre hva Gud sier til dem dersom tarmene skriker av sult.»
Det går en direkte linje fra diakonene i den første menighet og til dagens menigheter og det ansvaret vi har.
Det å vise omsorg, det å gjøre kjærlighetsgjerninger, sier mer om Gud enn tegn og under.
Jeg tror på tegn og under. Men jeg tror mer på kjærlighetsgjerningene. Jeg tror mer på den kristne omsorgen.

Brød fra himmelen
Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, av de tusenvis som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde dette bespisningsunderet.
De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra.
Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.

Jeg tror på evangeliet om brødet fra himmelen.
Jeg tror på evangeliet om et rettferdig samfunn.
Får et slikt evangelium lyde, vil summen av smerte, nød og lidelse i denne verden bli mindre.
Ikke fordi vi har bygget en himmel her på jorden, men fordi den himmel som Gud har skapt – i himmelen! – får komme ned til jorden.

Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Det er salmen for 1. mai.

Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 30. april 2020

Bruddstykker av en erkjennelse

Så er en ny bok underveis!

I denne boka - "Bruddstykker av en erkjennelse" - har jeg samlet en del tekster jeg har skrevet i årenes løp. De fleste har ikke vært publisert før, og de som har vært det, er blitt omarbeidet en god del.
Boka har som undertittel: "Essays om livet, døden og evigheten".

De som har inspirert til disse tekstene er forfattere som Blaise Pascal, Astrid Lindgren, Graham Greene og Elie Wiesel.

Essayet er på mange måter en litterær hybridsjanger - jeg har vært usikker på om jeg ville være "innenfor" ved å bruke den, men har fått støtte på definisjonen av folk med større kompetanse på dette enn meg.

Jeg vet ikke riktig ennå når boka foreligger eller hva den vil koste, men den er rett rundt ikke altfor mange hjørner.