Bøker som skrives og bøker som leses

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og litteraturkritiker

Bøker har vært en viktig del av livet mitt så langt tilbake som jeg kan huske.

Jeg vokste opp i et hjem med mye bøker.
Når jeg fikk mine første bøker og hva disse het, har jeg ikke noen klar erindring om, men jeg tror jeg husker kanskje bestemt hva som var den første boka jeg kjøpte selv, for mine egne penger. Den het «Nye viser fra Barnetimen».
Den kom alt i 1951, men da var ikke jeg født, men det kan ha vært om lag ti år senere at jeg så den i hyllene hos Ruth Tønnesens bokhandel i Kirkeveien i Oslo.
Den gikk jeg fobi to ganger om dagen i sju år, på vei til eller fra Majorstua skole.
Boka kostet, med et ørlite forbehold om at jeg husker rett, sju kroner, eller kanskje var det sju og en halv.
Det var innenfor min økonomiske rekkevidde, og etter å ha innhentet tillatelse hjemmefra kjøpte jeg boka dagen etter.

Thorbjørn Egner, ja!
Litt artig å tenke på at den første boka jeg kjøpte for mine egne penger var en bok av Thorbjørn Egner, og at den foreløpig siste boka jeg har gitt ut selv er et oppgjør, nettopp med Torbjørn Egner og hans etter sigende barnevennlige univers: Det skjønnlitterære essayet «Oppvekst i Kardemomme By».

Bøker under juletreet
var en fast del av min barndom; både jul og bursdager.
Ole Aleksander-bøkene fant veien til hyllene mine, men også «Fem-serien»; en engelsk barneflokk (pluss en St. Bernhards-hund) som løste kriminalsaker; det samme gjorde brødrene Frank og Joe Hardy. Det ble etter hvert mange bøker; jeg registrerte tidlig at jeg hadde den største boksamlingen av guttene i min klasse, trolig også den mest varierte. Noen av titlene dukker opp i minnet her jeg sitter og mimre-taster: «Barna i Nyskogen», «Kaptein Grants barn», «Den sorte tulipan»,«Tom Sawyer».
Noe av den klassiske barnelitteraturen møtte jeg også via hørespillserier i Barnetimen: «Heidi», «Frendeløs», «Veien til Agra» og «Pablo og de andre».

Mine første forsøk
på å skrive om litteratur var gjennom stiloppgaver på realskolen. Da befinner vi oss på slutten av 1960-tallet.
Den første bokomtalen fra meg i et trykt medium ser ut til å være fra 1974.
Det året hadde jeg to bokomtaler på trykk i Krigsropet, der jeg hadde vært ansatt i til sammen halvannet år, fram til jeg/vi ble beordret til Island i Frelsesarmeens tjeneste høsten 1974.
I 1979 kom jeg tilbake til Krigsropets redaksjon og i 1980 begynte det å bli stadige bokmeldinger, gjerne signet «N-P.E» i bladets spalter.

Det kom mye bøker til Krigsropets redaksjon.
Det var først og fremst de kristelige forlagene som var rause med dette.
I mange år hadde det vært en slags praksis at disse bøkene bare ble lagt i et skap på redaktørens kontor, og en gang i mellom ble det gjort en liten ryddesjau der noen av disse bøkene ble delt ut blant medarbeiderne. Dette var en praksis med lange tradisjoner i redaksjonen.
Den typen kulturjouanlistikk var i liten grad prioritert i Krigsropet den gangen.
Som fungerende nestleder ved redaksjonen tok jeg meg nok til rette i blant med tanke på disse bokpakkene, og det kan vel også medgis at jeg stort sett beholdt bøkene selv.
Beholdt dem – leste dem – omtalte dem.

Fordi jeg nå i en periode
har brukt litt tid på å lage en oversikt over alt jeg har publisert gjennom drøyt 50 år som et skrivende menneske, ser jeg at jeg bare i Krigsropet har skrevet i underkant av 200 bokmeldinger.
Jeg fortsatte å levere slik tekster lenge etter at jeg sluttet ved redaksjonen i 1985.
Men de siste 20 årene har det nok vært mer kronikker og essays og reportasjer fra min pc i Krigsropet. De foreløpig siste er fra 2024.

Fra 1986 og fram til i dag
har jeg dessuten skrevet om bøker i ulike aviser og blad: Vårt Land, Dagen og Folkets Framtid, i tillegg til blader jeg har hatt redaktøransvar for, så som organisasjonsbladet Kameratringen og kvartalsorganet Brorskap/Kristne Arbeidere.
Gitt at min opptelling stemmer har jeg i alt skrevet drøyt 600 bokomtaler i løpet av 50 år – alt på såkalt frilansbasis.
Mye av det har også vært rent gratisarbeid, uten annen drivkraft og motivasjon enn en kjærlighet til bøker og et ønske om å gjøre litteratur kjent.

Den bibelske vismannen
sukket i sin tid over at «det er ingen ende på de bøker som skrives» (Forkynneren 12,12).
Noen av oss er faktisk glade for det.

Lindtveit, 30 juni 2025

Et bilde - og fortellingen om en av dem på bildet

Av Nils-Petter Enstad
Da det nyvalgte Stortinget trådte sammen i 1950, hadde disse fire det til felles at de for første gang hadde fått fast plass på Løvebakken, alle valgt for Arbeiderpartiet.

De to mennene er egentlig uinteressante i denne sammenheng, men navnene deres kan jo nevnes: Han til venstre i bildet er presten Kolbjørn Varmann, valgt fra Nordland, samferdselsminister 1955-60, og senere fylkesmann i Finnmark.
Han i midten het Trond Hegna, var valgt fra Rogaland. Han var redaktør i avisa «1ste mai», der han høsten 1940 formulerte parolen «Ingen nordmann til salgs!» Det kostet ham flere fengselsopphold. Avisa skiftet senere navn til Rogalands Avis.
Når det gjelder de to kvinnene, var de pionerer på hver sin kant.
Hun til høyre het Magnhild Hagelia, var utdannet revisor, og var den første kvinne som ble valgt til Stortinget fra Aust-Agder. I 1961 ble hun den første kvinne i Stortingets presidentskap. Det ga henne tilnavnet «Magnhild med klubba».
Alle disse tre satt på Stortinget til 1965.

«Kapteinen»
Den fjerde på bildet het Anna Anthoni. Hun var den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen, som den gang var en egen valgkrets. Det er henne det skal handle om herfra og ut.
Hun var også den første – og lenge eneste – stortingsrepresentanten med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Hun var født i Bergen i 1884 og ble med i Frelsesarmeens menighet i Strømgaten som ung.
Fra 1906 til 1916 var hun frelsesoffiser.
I oppslagsverker heter det at var «utdannet som kaptein» i Frelsesarmeen, selv om hun faktisk hadde rangen «ensein» på slutten; det var ett hakk over kaptein.
Hun var blant annet stasjonert i Nannestad, Horten og Sarpsborg, som leder for de lokale menighetene på hvert av disse stedene. I 1912 hadde hun ansvaret for å starte Frelsesarmeens virksomhet på Koppang i Østerdalen.
Sarpsborg ble det siste stedet der hun var frelsesoffiser.
Herfra flyttet hun til Horten, der hun drev sin egen forretning i noen år.
Senere ble hun ansatt som styrer (det het vel «bestyrerinne» den gang?) ved aldershjemmet i Horten. I denne perioden ser det ut til at hun var aktiv i Metodistkirkens menighet, og drev med barne- og ungdomsarbeid.

Fagforeningsaktivist
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og tok opp igjen det yrket hun hadde hatt før hun ble offiser, som tekstilarbeider.
Om det var årene som frelsesoffiser som var årsak til at hun, kommet tilbake til Bergen, ble engasjert i fagforeningsarbeid, skal være usagt. Hun fikk i hvert fall liv i den gamle tekstilarbeiderforeningen som hadde vært i dvale noen år, og hun vervet så mange medlemmer at hun ble et problem – for arbeidsgiveren.
Det var ikke populært å være fagforeningsaktivist på 1920-tallet.
Da hun ble presset ut av jobben, tok Tekstilarbeiderforbundet sentralt affære og ansatte henne som «agitator» i 1927.
Hun reiste land og strand rundt som agitator, og på få år ble medlemstallet i forbundet fordoblet.
Som det sto om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» noen år etter hennes død: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»

«Rappkjefta kommunist»
Hun var radikal politisk. Etter et besøk til Høyanger ble hun i lokalavisa omtalt som «ei rappkjefta kommunistfrua eller frøken» og det ble slått fast at «Moskvakommunismen hadde her ein varm talsmann» (Sogns Avis 17. oktober 1930).
I 1930 var det stortingsvalg i Norge, og den 46 år gamle ugifte, «rappkjefta», tidligere frelseskapteinen sto da også på niende plass på kommunistpartiets liste i Bergen.
Kommunistpartiet var blitt dannet i 1923 etter en splittelse i Arbeiderpartiet.
Av Arbeiderpartiets gruppe på 29 stortingsrepresentanter sluttet 13 av dem seg til det nye partiet.
Ved valget i 1924 fikk kommunistpartiet seks representanter. I 1927 fikk de tre og i 1930 ingen.
Leser man hva kommunistpartiets avis i Bergen i disse årene, «Arbeidet», skrev om henne, ser det ut til å ha vært sterke motsetninger mellom kommunistene og sosialdemokratene i fagbevegelsen på Vestlandet. Ikke minst var Anna Anthoni omstridt.
Men gemyttene roet seg tydeligvis, eller om det Anna som roet seg: Ved kommunevalget i 1934 ble hun valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet. Som lokalpolitiker var hun medlem av formannskapet og leder av flere kommunale utvalg.
Ved stortingsvalget i 1936 sto hun på Arbeiderpartiets liste i Bergen, og ble valgt som tredje vararepresentant.

Dannet fagforening på kjøkkenet
I 1937 hadde hun skiftet yrke og gikk inn i renholdsbransjen.
Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Stortinget
Under krigen var hun aktiv i motstandsarbeidet, og fra 1943 og fram til frigjøringen levde hun i dekning.
Ved valget i 1945 ser det ikke ut til at hun sto på stortingslista, men ved valget i 1949 sto hun der og ble valgt inn som første vararepresentant.
Da Nils Langhelle ble utnevnt til samferdselsminister i Einar Gerhardsens regjering rykket den 65 år gamle fagforeningsaktivisten og tidligere frelseskaptein opp som fast representant. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang. Hun fikk plass i sosialkomiteen.
Hennes stortingskarriere ble kortvarig. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie.
Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
Hun er også blitt foreslått som en av de kvinnene som bør hedres med å få en gate i Bergen oppkalt etter seg. Det vil i Frelsesarmé-sammenheng plassere henne i selskap med sosialpioneren Othilie Tonning, som er blitt vist slik heder både i Oslo og Stavanger.

Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek

Guds rike vokser ikke ved at kristne bytter menighet

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det er mange år siden jeg første gang gjorde noen av de refleksjonene som er blitt aktualisert igjen i det siste. Bakgrunnen var medieoppslag om en frimenighet «et sted i Norge» som på kort tid hadde opplevd stor vekst.

Menighetens medlemstall var blitt bortimot fordoblet. Men så viste det seg at denne «veksten» hadde utelukkende skjedd på andre menigheters og foreningers bekostning. Ikke ett av de nye medlemmene var det vi i hvert fall tidligere kalte «nyfrelst».
Spørsmålet meldte seg hos en som den gang var en ung frelsesoffiser: Er det slik Guds rike vokser? Ved at kristne bytter menighet?

Problemstilling
Problemstillingen melder seg fortsatt fra tid til annen, selv om man verken er ung eller frelsesoffiser lenger. Senest ved meldinger om at hele lokalmenigheter innen Metodistkirken i Norge dels melder overgang til pinsebevegelsen, dels til Misjonskirken.
For 35 år siden skrev jeg et innlegg om dette i Dagen, noen av tankene i det følgende er hentet fra dette innlegget («Vekst eller rokering?», Dagen 6. februar 1990).
Mangfoldet i den delen av Guds rike som heter kristenhetens kirker og trossamfunn har stort sett skjedd ved at noen gjorde et oppbrudd: Luther fra den katolske kirke, brødrene Wesley fra den anglikanske kirke, både William Booth og T.B. Barratt fra Metodistkirken.

Motiver
Oppbruddene kunne være ulikt motivert: Teologi, uenighet om arbeidsmetoder eller uenighet om organisering.
Ikke alltid skjedde oppbruddene frivillig; noen ganger var det fordi noen følte seg uønsket, andre ganger fordi de faktisk var det.
Noen ganger kan det være rent praktiske årsaker til at man engasjerer seg i en ny menighet: Man flytter til et sted der det kirkesamfunnet man tilhører ikke har noen lokal menighet.
Valget mellom lang «kirkependling» og en annen lokal menighet kan være både lett og vanskelig, og handler ofte om familiesituasjon og eventuelle barns behov for et kristent fellesskap.
Andre ganger kan oppbruddet skyldes personlige forhold.

Synonym
Rokering som synonym for vekst er ikke noe nytt fenomen i kirkehistorien.
Noen oppbrudd er naturlige og udramatiske, og det er da heller ikke slik at alt mangfold er ensbetydende med «splittelse».
Ja, jeg tror på Kristi kirke som en enhet, men tenker også at Jesu ord om at det er mange rom i Faderens hus også kan gjelde dette.
Tenk om «alle» menigheter var som Frelsesarmeen eller en annen menighet i det mangfoldet vi har bare her i Norge?
Bare tanken får meg til å grøsse, uansett hvilken bevegelse vi snakker om.

Aktualisert
Det som har aktualisert disse refleksjonene akkurat nå, er de overgangene man har lest om i det siste. Jeg har mye av min identitet knyttet til metodismen: Jeg tilhører en bevegelse som sprang ut fra den, min mor var metodist og jeg har en sønn som er metodist.
Skulle jeg komme i den situasjonen at jeg ville/måtte «bytte» menighet, ville Metodistkirken vært et naturlig valg.
Derfor kan jeg ikke unngå å undre meg over hva som ligger bak når ikke bare én, men flere metodistmenigheter nærmest en bloc melder overgang til pinsebevegelsen.
Hvilke teologiske og organisatoriske vurderinger ligger bak en slik beslutning?
Det er vel nok å nevne dåpen som et stikkord.
Da er nok en overgang til Misjonskirken mer logisk, men Misjonskirken har noen av de samme debattene som Metodistkirken har hatt.

Den perfekte menighet
Jeg leste en gang om en kristen som oppsøkte den ene menigheten etter den andre, men slo seg aldri til ro. Han var på leting etter den fullkomne menighet, betrodde han en venn. – Jeg håper ikke du finner den, svarte vennen, for den dagen du blir med der, er den ikke fullkommen lenger.
Alle kirkelige og organisatoriske strukturer blir aldri noe annet enn svake bilder og uklare uttrykk for den strukturen alle kristne er en del av: Guds verdensomspennende menighet, kjøpt ved Jesu blod.
Her tror jeg at jeg sier «amen».

Publisert i Dagens nettutgave 4. mars 2025

Bok og/eller forfatter – et møte med en 40 år gammel utgivelse

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da G.H. Chesterton, kjent blant annet for skikkelsen «Fader Brown», i 1906 ga ut en bok om Charles Dickens, ble det sagt at den boka handlet like mye om Chesterton selv som om Dickens. Den beskrivelsen måtte jeg tenke på da jeg på et gjenbruksutsalg kom over en 40 år gammel bok av presten og forfatteren Arne Prøis. Den ble lansert som en bok om kristen-Norge, men først og sist handlet den om forfatteren selv.

Arne Prøis (1914 – 2001) var den ene av min mors to yndlingsforfattere.
Den andre het også Arne, men var ellers dansk: Arne Falk-Rønne. Arne Prøis var imidlertid fra Porsgrunn, som også var hennes hjemby.
Bøker av en av de to Arne-ene var populære gaver både til jul og bursdag i alle år (Først nå oppdager jeg at Arne Prøis var den som oversatte de fleste av Arne Falk-Rønnes bøker til norsk).

I
Få brukte som Arne Prøis det meste av sitt liv i den kristne bokas tjeneste, først som forlegger, og senere som forfatter og oversetter.
Hvor mange titler han har skrevet, oversatt eller redigert har jeg ikke engang forsøkt å få oversikt over; det er mange. I tillegg kom en rekke artikler i ukeblader som Allers og Familien, og bidrag i ulike antologier.
En av dem bidro jeg til selv med til gjennom et kapittel om frelsesoffiseren Karla Stokke (i «Vekkelsens budbringere gjennom 100 år», 1995). Her sto Prøis som redaktør, men det kan vel røpes at all kontakt i forbindelse med prosjektet gikk via forlagssjefen.

II
Boka som startet denne tankerekka heter «Til samme himmel går vår vei».
Den kom ut i 1985 og kan feire et slags «40-årsjubileum» i år. Av en eller annen grunn var den ikke blant de bøkene av Arne Prøis som jeg overtok da min mor døde i 2006. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alle de bøkene, selv om de står i hylla mi, men denne ga jeg meg altså i kast med.
Og det var da jeg fikk assosiasjonen til Chesterton og Dickens.

III
Tilsynelatende er altså dette en bok om kristen-Norge.
På sin lett slentrende, kåserende måte omtaler Arne Prøis i alt 19 forskjellige organisasjoner og menigheter; 19 ulike fellesskap som han tydeligvis har hatt et visst personlig forhold til og vennskap med gjennom et langt liv som forlagsmann, kåsør, lektor og prest.
Det er trivelig lesning, men altså kåserier, og ikke verken foredrag eller forelesninger.
Det er mange anekdoter og mange av dem er også morsomme, selv om det blir en del gjentakelser. Det blir det gjerne i en bok som ser ut til å være satt sammen av en rekke selvstendige manus til kåserier eller essays.
Jeg mistet for eksempel tellingen over hvor mange ganger han refererer til William Booths svar til kong Edward VII da han lurte på hvordan kirkene tok imot de nye metodene Frelsesarmeen lanserte: -Deres majestet; de kopierer meg, skal generalen ha svart med en viss selvbevisst stolthet.

IV
At Arne Prøis var «glad i» Frelsesarmeen ga han mange vitnesbyrd om, selv om denne kjærligheten nok i blant kunne framstå som litt nedlatende.
Som ung frelsesoffiser deltok jeg på et kurs for offiserer der Prøis var innbudt til å ha en time.
Joda, det var populært å få besøk av en «kristenkjendis», men det var ikke alle som tok like godt imot de velmente ordene, ispedd en viss patroniserende elskverdighet, som når han – tilsynelatende uten forbehold – kunne fortelle et 50-tall frelsesoffiserer som stort sett alle var engasjert i menighetsarbeid, at det å preke var jo ikke deres greie, det var vitnesbyrdet som var salvasjonistenes form.

V
Litt av det samme preger også flere av kapitlene i denne boka, ikke minst i omtalen av de av oss som ikke verken er eller oppfattes som «lutherske»: Frelsesarmeen, baptistene, metodistene og pinsebevegelsen.
En annen svakhet ved flere av kapitlene er når Prøis refererer til hendelser som kanskje folk identifiserte den gang teksten ble skrevet/boka kom ut for 40 år siden, men som selv en som har fulgt forholdsvis godt med på det som skjer i kristen-Norge ikke klarer å få satt navn på i dag.

VI
Når alt dette er nevnt: Boka «Til samme himmel går vår vei» har utvilsomt sin sjarm, ikke minst ved det faktum at den først og fremst sier noe om han som skrev den.

Arne Prøis:
Til samme himmel går vår vei
Luther Forlag (1985)
261 sider

Presidenter og fredsprisvinnere

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

På listen over hvem som er blitt tildelt Nobels Fredspris siden den første i 1901 og til den foreløpig siste i 2024, finner vi fire amerikanske presidenter og en tidligere visepresident. Tre av presidentene fikk prisen mens de ennå satt i Det Hvite Hus; den fjerde var Jimmy Carter, som nylig gikk bort i en alder av 100 år.

Theodore Roosevelt

I 1906 ble USAs president Theodore Roosevelt (1858 – 1919) tildelt Nobels fredspris.
Prisen var ennå ung, og den 48 år gamle Roosevelt hadde vært president i USA i fem år, etter at den valgte presidenten, William McKinley, ble myrdet i 1901. Da han fikk prisen, var han akkurat blitt gjenvalgt som president.
Tildelingen ble begrunnet med Roosevelts rolle som megler i krigen mellom Japan og Russland i 1904.
To av de politiske konsekvensene av denne meklingen var imidlertid at to land som sto utenfor konflikten i utgangspunktet, Korea og Filipinene, i praksis ble henholdsvis et japansk og et amerikansk protektorat.
Roosevelt var den første politiker i en maktposisjon som fikk Nobels Fredspris. Fram til da var det humanister, forfattere og diplomater som hadde fått prisen.
Theodore Roosevelt, eller bare «Teddy», var en fargerik person.
Så vel sigarettmerket Teddy som leketøyet Teddybjørn skal ha fått navn etter ham.
Han likte å strø rundt seg med krasse formuleringer, som da han ved en anledning sa om den sittende presidenten at han hadde «ryggrad som en sjokoladekake». Han er også kjent for uttrykket «Speak softly and carry a big stick»; forhandlinger først, men nytter ikke det må man bruke makt.
I 1908 søkte han ikke gjenvalg, men i 1912 prøvde han seg på et comeback som president.
Etter å ha tapt nominasjonskampen i sitt eget parti, stiftet han et progressivt parti og stilte som deres presidentkandidat, men tapte. Han døde i 1919.

Woodrow Wilson

Den som ble valgt da Theodore Roosevelt mislyktes med sitt comeback, var Woodrow Wilson (1856 – 1924).
Hans nobelpris var knyttet til hans rolle i forbindelse med avslutningen av første verdenskrig i 1918.
USA kom sent med i denne krigen, først i 1917, men president Wilson ble en av «de fire store» som la premissene for Versailles-freden.
Han kom vel forberedt til forhandlingene, og hadde med seg et avtaleutkast på 14 punkter.
Den franske statsministeren Georges Clemenceau, som også var en av de fire store, skal ha kommentert utkastet slik: -Det var da voldsomt! Selv Vårherre klarte seg med ti punkter.
Ett av punktene handlet om opprettelsen av et Nasjonenes Forbund, eller Folkeforbundet. Det var Wilsons rolle i den sammenheng som ble brukt som begrunnelse for fredspristildelingen i 1919, selv om USA, ironisk nok, aldri ble med i Folkeforbundet. USA ratifiserte heller ikke fredstraktaten fra Versailles, men inngikk i stedet en separatfred med Tyskland i 1920.
Men da var Wilson ute av Det Hvite Hus og av amerikansk politikk. Han døde i 1924.

Jimmy Carter

Både Roosevelt og Wilson fikk fredsprisen mens de fremdeles var aktive i sine presidentverv.Dette var ikke tilfelle for den tredje av de amerikanske fredspris-presidentene.
Da Jimmy Carter (1924 – 2024) fikk fredsprisen i 2002 var det gått 20 år siden han måtte forlate Det Hvite Hus etter bare én periode, og ha tapt valget mot Ronald Reagan.
Carter ble valgt som president på en bølge av oppgitthet blant amerikanske velgere etter Watergate-skandalen der Richard Nixon skandaliserte både seg selv og presidentembetet, og måtte gå av midt i perioden.
Visepresidenten og etterfølgeren Gerald Ford klarte bare delvis å gjenopprette status i løpet av sine drøye to år som president, og da den tidligere guvernøren fra Georgia, Jimmy Carter, meldte sitt kandidatur nærmest ut av det blå, var det mange som tenkte at dette er mannen landet trenger.
Sørstatsbaptisten, peanøttbonden og søndagsskolelæreren framsto med en enkel og from kristentro som nok gjorde at noen undervurderte ham, selv om mangelen på storpolitisk erfaring også var et problem. Banesåret var det likevel okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran som påførte ham.
Da han flyttet ut av Det Hvite Hus i 1981 var det med et mislykket-stempel på sin presidentperiode.
Dette stemplet er nok blitt stående i ettertid, dersom man ser på de fire årene isolert, men med tanke på at Carter bare var 54 år da hans presidenttid var over, hadde han god tid på å etablere et annet og bedre ettermæle.
Det klarte han da også gjennom dels et omfattende forfatterskap, dels ved å bygge opp det såkalte fredssenteret i Atlanta.
Det var dette arbeidet som lå bak da han i 2002 fikk Nobels Fredspris «for hans tiår med iherdig innsats for fredelige løsninger på internasjonale konflikter, for å fremme demokrati og menneskerettigheter og for å fremme økonomisk og sosial utvikling».
Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har betegnet Jimmy Carter som «USAs mest vellykkede ekspresident».
I ettertid er det nok hans pris den som står seg best, sett i et historisk perspektiv, av de som her er omtalt.

Barak Obama

Mange stusset da Den norske nobelkomité ga fredsprisen for 2009 til Barak Obama, som hadde tiltrådt som president det samme året. En av dem som stusset var nok prisvinneren selv.
Begrunnelsen for tildelingen var at han fikk den «for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonalt diplomati og samhandling mellom mennesker». Særlig konkret kunne ikke dette sies å være. Barak Obama var den første afroamerikaner som ble valgt til USAs president, og tiltrådte i januar 2009.
Nobelkomiteens daværende leder, Torbjørn Jagland, la dessuten «spesiell vekt» på «Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen».
Reaksjonene på tildelingen var likevel nokså blandet, og mange mente at den kom i tidligste laget. En kommentar gikk på at Obama fikk prisen fordi han ikke het George Bush.
At prisen var prematur gjelder også svært mange av de andre tildelingene der fredsprisen har gått til politiske ledere som fortsatt satt i sine maktposisjoner da de fikk prisen.

Al Gore

En som aldri ble president, men fikk Nobels Fredspris i 2007, var Al Gore (født 1948), Bill Clintons visepresident i åtte år. I 2001 var han demokratenes presidentkandidat, men tapte mot George W. Bush, til tross for at han hadde vesentlig flere stemmer.
Han fikk prisen for sitt miljøengasjement, og delte den med FNs klimapanel.

Hvem kan foreslå?
Det er forholdsvis strenge kriterier for hvem som kan foreslå kandidater til Nobels Fredspris.
Blant de som kan nominere er tidligere vinnere av prisen, sittende statsoverhoder og medlemmer av et lands nasjonalforsamling eller regjering.
Det høyeste antall nominerte til fredsprisen fikk man i 2016, med 376 forslag.
I 2023 var det 351 forslag (259 enkeltpersoner og 92 organisasjoner) og i 2024 286 kandidater, med 197 enkeltpersoner og 89 organisasjoner.
Hvem som foreslås er klausulert i 50 år, men det er opp til forslagsstillerne selv om de vil gå ut med sin kandidat. Således har norske Frp-politikere foreslått Donald Trump til fredsprisen flere ganger.
Også enkelte organisasjoner har vært gjengangere som kandidater, blant dem Frelsesarmeen, IOC og speiderbevegelsen.

Litteratur:
Moen, Ole O.: USAs presidenter – Fra George Washington til George W. Bush (2008)
Lundestad, Geir: Fredens sekretær – Nobels Fredspris gjennom 25 år (2015)
Lundestad, Geir: Drømmen om fred på jord – Nobels Fredspris fra 1901 til i dag (2017)

Tre refleksjoner rundt «Helligtrekongersdag»

Av Nils-Petter Enstad

«Helligtrekongersdag» – 6. januar – har gjerne vært regnet som siste dag i julefeiringen.

Mange ser da for seg at det har vært to hektiske uker for Den hellige familie, med overnatting i en stall, besøk av både engler, hyrder og vismenn, pluss et besøk i synagogen. Vismennenes besøk topper da liksom disse hektiske ukene.
Så la oss se litt på hvem de var, disse gjestene langveisfra, og hva som hadde skjedd fram til de kom.

I – Hvem var «de hellige tre konger»?
Det er blitt sagt at man i tradisjonen har omtalt vismennene som «de hellige tre konger» uten å vite om de var hellige, om de var tre eller om de var konger.
Tallet tre har man kommet fram til ut fra antallet gaver de brakte med seg: Gull, røkelse og myrra.
Noen har ment at dette var så flotte gaver at det bare var konger som kunne gi dem.
At de var «hellige» er noe man har resonnert seg fram til/regnet med ut fra det faktum at de oppsøkte Jesus-barnet for å hylle det.
De omtales ikke som «konger» i noen bibeloversettelse eller -utgave. I de norske oversettelsene er de omtalt som «vismenn» (1930) og «vise menn» (1978/85 og 2011). Ordet som brukes i grunnteksten er «mágoi», som var en betegnelse på zoroastiske prester fra det gamle perserriket. Disse prestene var blant annet stjernetydere.
Det var på 200-tallet at ideen om at de var kongelige begynte å feste seg, og på 500-tallet var dette regnet som en etablert sannhet.

«Betlehemsstjernen»
Det er flere teorier om hva fenomenet «Betlehemsstjernen» kan ha vært.
Den mest utbredte er at fenomenet skyldtes en kombinasjon av planetene Saturn og Jupiter som inntreffer omkring hvert 60. år. Dette skal ha skjedd i år 7 f.Kr.
En annen teori er at det var snakk om Halleys komet, som viste seg i år 11 f.Kr., og en tredje at planetene Jupiter og Venus sto i et slikt forhold til hverandre at det kunne framstå som en «ny» stjerne. Dette skjedde i år 2 f.Kr., og det skjedde igjen i 1999.

II – Når kom vismennene til Betlehem?
Fortellingen om besøket av de vise menn fra øst er særstoff hos Matteus blant evangelistene.
Hendelsene i og utenfor Betlehem skjedde i løpet av det første døgnet rundt Jesus-barnets fødsel. Da fødselen hadde skjedd, viste en engel seg for gjeterne på markene utenfor byen og fortalte dem hva som hadde skjedd.
Så gikk det åtte dager, og den nyfødte gutten ble omskåret i synagogen i Betlehem, slik Moseloven krevde. Da hadde trolig den lille familien fått et annet husvære enn det som tradisjonelt kalles «en stall».
Dette med stallen er noe tradisjonen har kommet fram til. Fødselen kan like gjerne ha skjedd under åpen himmel, eller i en grotte. Det eneste vi vet om dette, er at det var en krybbe der som Maria brukte som seng for den nyfødte.
I forbindelse med omskjæringen, fikk barnet også navn. Derfor kalles nyttårsdagen også for «Jesu navnedag».

Båret til Templet
Den neste begivenheten var at gutten ble båret fram i Templet.
Det lå i Jerusalem. Da var Jesus blitt 40 dager gammel. Maria hadde vært gjennom den renselstiden etter en fødsel som Moseloven foreskrev, og det ble også båret fram det offeret som Moseloven krevde. Det var ved denne anledningen de to som i Lukasevangeliet er omtalt som henholdsvis Simeon og Anna Fanuelsdatter fikk se barnet og dets mor, og begge profeterte over barnet.
Deretter dro den lille familien tilbake til Betlehem. Josef må ha tatt opp igjen sitt yrke som tømmermann, og her har familien bodd i minst ett år før de fikk besøk fra det evangelisten Matteus kaller «noen vismenn fra Østen».
De hadde først vært i Jerusalem, der de hadde oppsøkt kong Herodes og sagt til ham: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»
Herodes hadde ikke likt dette besøket. Han kjente til profetiene om Messias som skulle komme, og fryktet at han ville skyve ham selv – Herodes – til side.

Komme tilbake
Matteus angir ingen tidsangivelse for når Herodes fikk dette besøket. Når han skriver «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem», sier ikke det noe om det var kort eller lang tid etter fødselen, eller om det var samtidig.
Kongens reaksjon tilsier at dette må ha vært en tid etter at stjernen som de vise mennene hadde navigert viste seg for dem. I utgangspunktet gjorde han en avtale med dem at de skulle komme tilbake og fortelle ham hvor barnet var, men når de ikke gjorde dette, fattet Herodes en beslutning som står godt i stil med det man ellers vet om denne slu og blodige kongen: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2, 16). Ved å beordre at alle gutter under to år skulle drepes, må Herodes ha ment at han var innenfor en tidsmargin som tilsvarte vismennenes reise fra sitt hjemland og fram til møtet mellom dem og kongen.

III – Vismennene i julesangene
Det er ikke så mange spor etter vismennene fra øst i julesangene, men noen er det.
I «Et barn er født i Betlehem» opptrer de i ett av versene.
Slik vi kjenner denne sangen i dag, er den et verk av den danske presten og dikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783–1872). Opprinnelig var det en latinsk julesang fra 1300-tallet, «Puer natus in Betlehem». Grundtvig gjorde sin oversettelse i 1820. Her nevnes vismennene i det femte verset:
«Fra Saba kom de konger tre,
gull, røkels’, myrra ofret de».
Det «Saba» som nevnes i sangen var et mytisk kongerike som muligens lå der dagens Nord-Jemen ligger, eller der dagens Etiopia er. I så vel 1. Kongebok og 2. Krønikebok i Det gamle testamente kan man lese om det besøket dronningen i dette landet avla hos kong Salomo i Israel. De hadde lange samtaler med hverandre, og dronningen var dypt fascinert av kongens visdom. Bibelfortelling slutter der, men ikke legenden: Ifølge den var også kongen fascinert av dronningen, og da hun vendte tilbake til sitt land, bar hun kongens barn under hjertet. Denne sønnen ble så stamfar til en slekt som endte med keiser Haile Selassie, som ble avsatt i 1974 og døde året etter.
I vår tid er henvisningen til Saba i julesangen er endret til «Fra Østen kom de konger tre».
Grundtvig skrev også «Deilig er den himmel blå». Den skrev han i 1810.
Teksten hadde opprinnelig 19 vers, og tittelen var «De hellige tre konger». I 1853 redigerte han den selv ned til de sju versene man kjenner i dag. Fortellingen om Betlehemsstjernen og de vise menn er det temaet som bærer hele denne julesangen, som i vers 6:
«Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist.»

Hadde vært underveis
Det siste – og nyeste – eksemplet som skal nevnes her, er «Julekveldsvise» av Alf Prøysen (1914–70). Denne sangen handler først og fremst om Betlehemsstjerna, men sier dette om de vise mennene:
«Og tel og med tre vise menn – dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå,
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.»
I dette verset legger man merke til at dikteren tar høyde for at vismennene hadde vært underveis en stund før de nådde fram. Mest sannsynlig var de ikke bare på reise i flere dager, men i flere uker, for ikke å si måneder. Det ser man ut fra den beregningen Herodes gjorde da han ga ordre om spebarnsmyrderiene: «Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2,16b).
Matteus – som er den eneste av evangelistene som nevner besøket av vismennene – er ikke spesielt nøyaktig i sin angivelse av hvor vismennene kom fra. Han skriver bare at de kom «fra Østen». Igjen har legendedannelsene trådt til og plassert dem både i Babylon, Persia og Arabia. Man har også gitt dem nevn: Kaspar, Balthasar og Melchior, og gitt dem helgenstatus. Relikvier etter dem skal etter sigende befinne seg i Kölnerdomen i Tyskland, og i katolsk fromhet er de skytshelgener for Köln og Sachsen. I tillegg er de skytshelgener for de reisende, pilegrimer, spillkortfabrikanter (!), buntmakere og ryttere; for gjestehus og hospitser; mot trolldom og uvær og for en god død.

Motsier ikke bibelsk fortelling
Oppsummering: Skal man oppsummere det med man dels vet dels må kunne slutte seg til når det gjelder vismennene fra øst og deres besøk til Betlehem, blir dette noen av konklusjonene:
1) De kom ikke til stallen der Jesus ble født. Maria og Josef har tydeligvis slått seg ned i Betlehem etter fødselen julenatt, og fått tak i annet husvære. Det var i forbindelse med innskrivningen i manntall at husnøden var prekær i Betlehem. Uansett var ikke stallen noe blivende sted. Da vismennene kom, var Jesus trolig blitt både ett og halvannet år gammel.
2) «Stjernen» som fortalte vismennene at noe stort var skjedd, var et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
3) Vår tidsregning, som tar utgangspunkt i at Jesus ble født i år 1, er litt unøyaktig, og starter mellom fem og sju år for sent.
Ikke noen av disse konklusjonene motsier den bibelske fortellingen hos Matteus, eller blir motsagt av denne. Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» – holder derfor stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke.

Publisert i avisa Dagen 5. januar 2022

Sangene om Betlehem - et essay

Av Nils-Petter Enstad

Ingen by forbindes så sterkt med julefortellingen og julebudskapet som den som ligger i det bibelske landskapet som før ble kalt Judea, og som i vår tid er en palestinsk by.

Byen nevnes allerede i det som gjerne kalles ur-historien.
Patriarken Jakob gravla sin elskede Rakel i Betlehem; det er første gang byen nevnes i Bibelen.
Det var også i denne byen kong David ble født.
«Davids by» er et kjent ordpar fra julefortellingen.
Og at Betlehem var Davids by hang sammen med at hans oldemor, den moabittiske enken Rut, kom til Betlehem sammen med sin svigermor No’omi.

I
Vinteren 1995 var jeg i Betlehem. Det var mitt første og foreløpig eneste besøk til Jesu fødeby. Den vinteren hadde jeg et engasjement i Det Norske Bibelselskap, og i dette lå også en reise til de bibelske landene Egypt, Jordan, Israel og Palestina.
I Betlehem sto et besøk i Fødselskirken på programmet, og en tur ned i grotten under kirken.
Som millioner av turister og pilegrimer og reisende før, lot jeg også hånda stryke over steinen som Jesus-barnet ifølge legende var blitt lagt på. Den var helt glatt, som polert marmor.
Den følelsesmessige reaksjon var overraskende sterk, mer kanskje med tanke på de millioner av hender som hadde berørt steinen gjennom to tusen år enn fordi jeg faktisk trodde at Jesus-barnet faktisk hadde ligget på den.
Inne i kirken møtte vi blant annet han som var biskop over denne kirken.
-Husk at her i Betlehem er kirken eldre enn Bibelen, sa han til gruppen fra det norske bibelselskapet.
Spissformulert, men saklig og historisk korrekt.
Man kan også hevde at i Betlehem er julesangen eldre enn Bibelen. Teksten finner vi i Luk 2, 14: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Siden den gang har både byen Betlehem og englesangen gitt inspirasjons til tusenvis av sanger, salmer og dikt.
Denne teksten er bare ett eksempel på det, den skrev jeg tidlig på 2000-tallet:

HVA HAR SKJEDD MED ENGLESANGEN?
Hva har skjedd med englesangen?
Den som lød om fred på jord?
Den som lød på gjetermarken
fra et himmelsk lovsangskor?

Der hvor sangen lød fra engler
spiller andre orgel opp.
Toner som sprer død og smerte,
søndersliter Herrens kropp.

Der hvor krybben skjermet barnet
som ble lagt på høy og strå,
finner ingen trygghet lenger,
verken store eller små.

Det er ikke første gangen
mødre gråter, Betlehem.
Hva har skjedd med englesangen?
Fredens fyrste, skynd deg hjem.

II
Det mangler ikke på Betlehem-referanser i den store skattkista som heter «julesanger», det være seg i Norge som i andre land.
Blant alle disse tekstene har jeg derfor valgt ut to, og jeg begynner med den de fleste av oss lærte i vår barndom og som er den eldste av disse to: «Et barn er født i Betlehem».
De eldste sporene av denne julesangen går helt tilbake til begynnelsen av 1300-tallet. Sannsynligvis er sangen enda eldre. Den ble skrevet på latin, og da er tittelen «Puer natus in Betlehem». Denne eldste, kjente versjonen finnes blant i samling med hymner som ble brukt i benediktiner-klostre. Antall vers varier i de ulike samlingene, men at man finner både 12 og 13 vers i de ulike sangsamlingene, er ikke uvanlig.
En teori går ut på at sangen ble til allerede på korstogstiden, mellom det 11. og 13. århundre.
Ett av korstogene ble ledet av den tysk-romerske keiseren Fredrik Barbarossa (1122-90). I 1164 førte han relikviene etter «de hellige tre konger» til Köln. Da hadde de først befunnet seg i Konstantinopel, så i Milano før de endte i Köln, der de visstnok fremdeles befinner seg.
Dette skal være årsaken til at «Et barn er født i Betlehem» ikke bare er en salme for første juledag, men også for det som tidligere ble kalt «Helligtrekongers dag», 6. januar.

Oversettelser
Den latinske teksten ble tidlig oversatt til andre språk: Tysk, engelsk, svensk og dansk.
Den eldste oversettelsen til dansk er fra 1553. Det var Hans Tausen (1494 – 1561) som sto for den. Han var opprinnelig katolsk prest, men gjennom møtet med den ti år eldre Martin Luther i Wittenberg tidlig på 1520-tallet, gikk han over til reformasjonen. Han giftet seg og ble luthersk prest og senere biskop i Danmark.
I 1820 skrev Nikolai Frederik Severin Grundtvig en ny, dansk oversettelse, basert på den latinske teksten.
Grundtvig ble på mange måter en reformator i dansk kirkeliv. Han skrev mange salmetekster, og definerte salmer som «lovsanger som jubler over at vi alt er gått fra døden til livet».
I dette hørte også glede og takknemlighet over de jordiske livet. Dette formulerte han i devisen «Menneske først, kristen så».

Da Magnus Brostrup Landstad (1802-80) ga ut sin salmebok i 1869 var Grundtvigs tekst med, nær sagt i hele sin bredde.
Dette gikk ikke upåaktet hen, og Landstad fikk en del kritikk for det.
Det at «okse der og asen sto» var det jo ikke noe grunnlag for å hevde, ei heller at «fra Saba kom de konger tre». Dette var uttrykk for en gammel, middelaldersk folkefromhet, ble det sagt; noe som saklig sette sikkert var riktig, men som likevel framsto som en litt smålig kritikk.
Landstad forsvarte da også sine valg.
I 1905 fikk «Et barn er født i Betlehem» en nynorsk tekst.
Den var det den senere Agder-biskopen Bernt Støylen (1858 – 1937) som sto for.
Støylen var en teologisk konservativ, men personlig svært romslig prest.
Blant annet skal han ha vært den første presten i Den norske kirke som samarbeidet med Frelsesarmeen. Det skjedde mens han var hjelpeprest i Bergen, fra 1887 til 1890. Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Bergen høsten 1889.
Sammen med prestekollegaene Anders Hovden og Peter Hognestad redigerte han Nynorsk Salmebok, som kom i 1925.
Han redigerte også et leseverk på nynorsk for barneskolen og ga i 1899 ut «Norske barnerim og leikar», som fremdeles er Norges største samling av slike rim; den siste utgaven kom så sent som i 1977.
I «Norsk salmebok» står både Grundtvigs (noe bearbeidede) og Støylens oversettelse.

Melodien
Da Grundtvig skrev sin oversettelse av «Et barn er født i Betlehem» brukte man fremdeles en tysk melodi fra 1400-tallet.
I 1871 skrev komponisten Ludvig Mathias Lindeman (1812-87) den melodien som brukes i dag, og som vi forbinder med denne julesangen.
I Norsk Salmebok finner vi fortsatt notene til 1400-tallsmelodien, men man skal vel ikke være noen spesielt stor profet for å spå at den neppe vil bli tatt i bruk igjen, muligens unntatt helt spesielle anledninger.

III
Den neste «Betlehem-sangen» er av langt nyere dato.
Mange av oss møtte den nok først via plateinnspillinger fra engelskspråklige sangere som Elvis Presley, Mahailia Jackson, Amy Grant, Cliff Richard, Nat King Cole, Frank Sinatra, Bob Dylan, Jim Reeves, Barbra Streisand, Tammy Wynette og Dolly Parton, bare for å ha nevnt et utvalg.
Sangen heter «Oh, little Town of Betlehem».
Teksten er skrevet av den amerikanske presten Phillip Brooks (1835-93). Han tilhørte den episkopale kirke. I 1891 ble han utnevnt til biskop i Massachusetts, men døde bare halvannet år senere, 57 år gammel. Han var regnet som en stor predikant, ikke bare på grunn av sin høyde på 1,90 og ellers en omfangsrik kropp, men også på grunn av de mange prekensamlingene han ga ut.
Under den amerikanske borgerkrigen stilte han seg på nordstatenes side, helhjertet motstander av slaveriet som han var.
Da krigen var slutt våren 1865 bestemte Brooks seg for å gjøre en form for pilegrimsreise til Betlehem.
Han var blitt 30 år; den samme alderen som man regner med at Jesus var i da han begynte sitt virke på jorden, slik man kan lese om det i evangeliene. Hvor langvarig denne perioden var, vet man strengt tatt ikke noe særlig om. Noen mener det strakte seg over tre år, andre tenker at det var ikke såpass som et år engang. Jesu fysiske virkeradius var uansett forholdsvis begrenset, stort sett befant han seg i områdene rundt Jerusalem.
Men det var i Betlehem det hadde startet. Det var der han ble født, og selv om vi ikke leser noe mer om Jesu forhold til Betlehem etter dette, har byen alltid hatt en særlig plass i hjertene til kristne mennesker.
Phillip Brooks bestemte seg for at han ville feire julen 1865 i Jesu fødeby. Det skulle være en del av en ett år lang reise gjennom både Midtøsten og Europa.
Om ettermiddagen på julaften kom han fra Jerusalem til Betlehem, leide seg inn på et overnattingssted og tok så en tur ut på markene der gjeterne hadde hørt englesangen.
Midnattsmessen i Fødselskirken ble en nedtur for ham, den varte i flere timer og med sine mange prosesjoner og andre innslag fortonte det seg mer som en maskerade enn en gudstjeneste, skrev han i et brev til sin far.
Noen måneder senere hadde han fått ubehaget på avstand og skrev et varmt brev til søndagsskolebarna i menigheten sin om besøket til Betlehem. Dette brevet sendte han fra Roma.

Tekst og melodi
Det var først tre år senere, i 1868, at Brooks skrev sangen om Betlehem. Da nærmet det seg jul igjen, og Betlehems-besøket satt fremdeles sterkt i prestens minne.
En dag oppsøkte hen organisten i menigheten sin med noen vers han hadde skrevet. Han lurte på om organisten, Lewis H. Redner (1831- 1908) kunne lage en melodi til denne teksten. Tanken hans var at den skulle synges i gudstjenesten søndag.
Redner, som arbeidet som eiendomsmegler ved siden av å være organist, lovte å se på det, men teksten ble lagt til side i flere dager uten at det ble skrevet en tone. Kvelden før gudstjenesten kom presten og spurte forsiktig hva det ble til med melodien? Redner måtte medgi at han ikke var kommet noen vei, og han hadde noe annet han måtte bli ferdig med først. Da det var gjort, skal han ha vært så sliten at han sovnet der han satt. Men ut på natta våknet han av at noe eller noen rørte ved ham. -Det var som om en engel hvisket en tone inn i øret mitt, skrev han senere.
Fort fant han fram penn og papir, og skrev ned den melodien han hørte.
Neste morgen leste han gjennom notene til melodien. Den passet perfekt til prestens tekst, det var ikke behov for å endre noe som helst. I stedet brukte han litt tid til å harmonisere melodien, og så tok han med seg dit gudstjenesten skulle være.
Verken Brooks eller Redner foretok seg noe for å publisere sangen, men da en bokhandler spurte om lov til å trykke opp teksten og notene i tilfelles noen skulle spørre etter det, ga de lov til det.
I 1874, seks år etter julegudstjenesten, fikk de spørsmål om man kunne bruke teksten og tonen i en sangbok for søndagsskolen.
Da boka forelå oppdaget de at utgiveren av sangboka hadde tatt seg en frihet i forhold til navnet på tonen. Han kalte den «Saint Louis». Hva som lå bak dette har man vel aldr funnet ut av; noen har lurt på om det var et forsøk på å bruke komponistens fornavn – Lewis – som en slags honnør.
Sangen, både tekst og melodi, gikk etter hvert sin gang og ble kjent i USA og etter hvert også i Europa. I England knyttes teksten ofte til en engelsk folkemelodi som heter «Forest Green», og i Norsk Salmebok er det denne melodien som står oppført. I Melodiboken til Sangboken, som brukes av de fleste lutherske organisasjonene her i landet, er det Redners melodi som brukes.

Norske oversettelser
Det er også laget to oversettelser til norsk av denne salmen, begge på nynorsk.
Trygve Bjerkrheims oversettelse fra 1951 står i Sangboken, mens Alfred Hauges oversettelse fra 1980-tallet står i Norsk Salmebok.
Sangen hadde opprinnelig fem vers, men begge de norske oversettelsene har fire. Det var Brooke selv som strøk det femte verset etter å ha fått kritikk for hvordan Jomfru Maria var omtalt. Han prøvde først å rette på dette i teksten, men endte med å droppe hele verset.
Det er også de som har kritisert teksten for at den henvender seg til en by, og ikke til guddommen eller menigheten, men denne kritikken vil nok de fleste av oss skrive på raritetenes konto.