En tid for å åpne, en tid for å lukke

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

Den bibelske vismannen Forkynneren har noen refleksjoner i sitt tredje kapittel som ofte blir hentet fram. I en tekst på i alt 172 ord ramses det opp varianter av det som er utgangspunktet for teksten: «Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen». Refleksjonene er solid plassert i ordspråkenes verden, om enn i litt parafrasert form til tider. Overskriften på denne teksten er en slik parafrasering.

Bare i løpet av det første året Frelsesarmeen arbeidet her i landet, 1888, ble det åpnet ti ulike menigheter, tre av dem bare i Kristiania.
I disse første tiårene startet man opp menigheter i et nesten halsbrekkende tempo. Fram til århundreskiftet 1899/1900 startet Frelsesarmeen i alt 99 menigheter. Av disse var om lag 15 allerede avviklet.

I årene som fulgte ble det både startet opp og avviklet nye menigheter, noen av dem ble avviklet igjen etter forholdsvis kort tid. Ser man på trykksaken «Disposisjon over Frelsesarmeens stridskrefter i Norge» for 1962, går det fram av denne at Frelsesarmeen på det tidspunktet hadde 146 menigheter i virksomhet.

Ulike løsninger
Nå har man virksomhet og man har virksomhet.
Flere av de 146 fra 1962 er enten oppført som «vakant» eller at offiserene ved nabokorpset hadde ansvaret.
I en tilsvarende oversikt fra 2002 opereres det med 103 menigheter. Noen av disse var nye korps som ble opprettet etter 1962.
For mange av de 103 er det bare oppgitt lokale kontaktpersoner, det vil si at virksomheten ikke hadde noen ansatt leder.
Flere av dem blir også ledet av pensjonerte frelsesoffiserer.

By og land
De aller fleste av de menighetene som ble startet opp i de første ti-årene etter 1888 lå enten i byer eller på industristeder med by-lignende sentra.
Åpningen på Bøn i Eidsvoll i 1890 var et unntak fra denne regelen, og senere ble det åpnet virksomhet en rekke liknende steder. Ord som «bygdekorps» og «bygdekrig» ble en del av det interne vokabularet.
Når man også startet virksomhet i en rekke kystbyer, var nok dette i hvert fall delvis ut fra en tanke om at i disse byene ville det være tidligere og nåværende sjøfolk som hadde møtt Frelsesarmeen i andre land og som kanskje hadde gode opplevelser å se tilbake på.
Bortsett fra Oslo og Bergen, var det aldri mer enn én menighet, selv i forholdsvis store byer. Riktignok gjorde man forsøk med å starte en menighet nr. 2 både i Kristiansand og Trondheim i byen tidlig på 1890-tallet, men begge disse forsøkene var svært kortvarige; vi snakker om noen måneder.

«Turnover»

Historien til mange av menighetene i Frelsesarmeen, har vært sterkt preget av turnover. Selv til langt ut på 1960- og 70-tallet var det mer regelen enn unntaket at offiserene ble flyttet hvert eller annethvert år. Dette gjaldt også familier med barn, med de praktiske utfordringene det medførte med tanke på skolegang og barnehager. Men på 1890-tallet var tempoet på forflytninger langt mer halsbrekkende.
Vi kan ta Grimstad i Agder som eksempel.
Her startet Frelsesarmeen virksomhet våren 1891.
I løpet av de ti neste årene hadde menigheten 25 korpsledere.
De fleste av disse var unge kvinner i begynnelsen av 20-årene, noe som nok bidro til å forsterke turnover-effekten: Etter et antall forflytninger slo de seg rett og slett ned og giftet seg.
Menigheten i Grimstad ble for øvrig lagt ned i 2025, etter 134 års drift.

Dagens situasjon
Bakgrunnen for disse refleksjonene er meldinger i den kristne presse om den – skal vi kalle det «opprydding»? – som Frelsesarmeens ledelse har foretatt i de senere år når det gjelder lokale menigheter rundt om i landet.
Et forholdsvis stort antall korps er blitt lagt ned og bygningene er enten solgt eller lagt ut for salg.
Beslutningene kan også virke litt dramatiske ved at det har vært forholdsvis mange på kort tid. Det har tradisjonelt gjerne gått lang tid mellom nedleggelsene av korps i Norge.
I løpet av de 138 årene som er gått siden Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge, har det vært startet opp om lag 185 nye Frelsesarmé-menigheter. Mange av dem var i drift i kort tid; noen i et par tiår, andre bare et år eller to.

Eksempelvis gjorde man flere forsøk på ulike steder både i Vesterålen og i Hallingdal.
I Hallingdal forsøkte man seg både på Ål og Nesbyen, før man i 1940 etablerte seg på Gol, der Halligdal korps fremdeles har sitt feste. I området rundt hovedstaden prøvde man både på Høvik og i Heggedal, før man etablerte seg i Sandvika i 1910.Den menigheten er i drift fremdeles.

Den bokstavelig talt mest ikoniske starten på et Frelsesarmékorps skjedde i 1890 i Son i Follo. Denne menigheten ble avviklet igjen i 1893, men huskes for maleriet «Stormangrep på en fiskeby» som Wilhelm Peters presenterte i 1895. Det viser to kvinner og fire menn i Frelsesameens uniform, en gitar, en stortromme og tre blåseinstrumenter.

Vemod
De menighetene som har blitt stengt de siste par årene, har vært på steder der Frelsesarmeen har hatt virksomhet i svært lang tid; enkelte av dem i mer enn 100 år.
Men igjen: Man har virksomhet og man har virksomhet.
På mange av de stedene der man nå har «lukket og låst» har nok virksomheten skjedd dels på lånt tid, og dels på sparebluss, og begge deler over lang tid.
Med den forflytningstradisjonen for medarbeidere som har kjennetegnet Frelsesarmeen, vekker alltid meldingen om en nedleggelse vemod hos mange av dem/oss som føler en type tilhørighet til akkurat det stedet.
Vi er mange som har hatt deler av vår historie knyttet til disse stedene.

Det foreløpig siste tilfellet, er Volda på Sunnmøre, som stenges 1. oktober.
I august er det 100 år siden man startet virksomhet der.
Mitt medlemskap i Frelsesarmeen begynte i Volda for 72 år siden. Det skjedde ved at mine foreldre lot sin sønn bli innvidd «til Gud og Frelsesarmeen» en januardag i 1954. De var da stasjonert som ledere for arbeidet i Volda.

Oppsummering
I Frelsesarmeens årsberetning for 2024 heter det at de er 86 korps/menigheter i Norge.
Med de siste nedleggelsene som er gjennomført, er det korrekte tallet pr. 2. juli 2026 – en dato som kalles «Grunnleggernes dag» i Frelsesarmeen.
Datoen nevnes her, for det var denne sommerkvelden i 1865 at William Booth kom hjem fra en spasertur på Londons østkant og erklærte: -Kate, jeg har funnet min livsoppgave!

Illustrasjonene, ovenfra og nedover:
Wilhelm Peters: Stormangrep på en fiskeby (1895)
Tegning av ukjent opprinnelse
Omslaget på Nils-Petter Enstad: "Frelseskrig i en sørlandsby. Grimstad korps 1891 - 2016" (2016)
Omslaget på Marta Maria Lye/Nils-Petter Enstad: "Hallingdal for Kristus" (1990)
Privat foto - barneinnvielse i Volda januar 1954