Forfatter
Fredag 25. oktober 1996 fikk Norge ny regjering. I sin tiltredelseserklæring lanserte den nye statsministeren «Det norske hus» som en betegnelse på sitt prosjekt. Med en distanse på 30 år kan kanskje visjonen som lå bak tas fram til ny vurdering?
Regjeringsskiftet kom overraskende på de fleste.
Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde bedt om å få komme med en erklæring da Stortinget skulle åpne onsdag 23. oktober. Erklæringen var at hun ville gå av, og at hun pekte på partileder Thorbjørn Jagland som sin etterfølger.
Ikke siden Einar Gerhardsen 45 år tidligere plutselig hadde trukket seg som statsminister og pekt på Oscar Torp som sin etterfølger, hadde et regjeringsskifte kommet så brått på så vel mediene, opinionen som Stortinget.
Men der slutter likheten.
Gerhardsen begrunnet sitt valg med at han var «sliten», og pekte på en avløser som var fire år eldre enn seg selv.
Harlem Brundtland ga ingen personlig grunn for å trekke seg, men viste til at det skulle være et nytt valg i 1997, og at en ny statsminister burde få tid til å markere seg i jobben. Ved å peke på den 11 år yngre Jagland ga hun også et signal om at hun var på vei ut av norsk politikk.
Mens det på 1950-tallet fort ble klart at Torp bare var tiltenkt en rolle som vikar, var ingen i tvil om at Gro faktisk ville ha avløsning.
Hun gikk tilbake til Stortinget og var et nokså anonymt medlem av utenrikskomiteen fram til valget i september 1997. I mai 1998 tiltrådte hun som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon.
Visjonært?
Ved å kalle regjeringsprosjektet sitt «Det norske hus» lanserte Jagland en helt ny form for retorikk i norsk politikk.
Noen av oss følte at uttrykket hadde noe visjonært og ideologisk over seg som hadde vært borte fra norsk politikk i mange år. Det kan være mye godt å si om Gros måte å være både partileder og statsminister på, men «visjonær» er ikke et ord man vil bruke. Hun var først og sist en politisk teknokrat med stor gjennomføringsevne. Hun kunne nok framstå som en byggmester, men ikke som arkitekt.
Når det gjaldt nettopp arkitekturen i Jaglands norske hus, skulle grunnmuren være den samlede verdiskapningen i landet, tuftet på et økologisk og miljømessig bærekraftig samfunn. De fire veggene eller søylene i huset skulle være nærings- og arbeidslivspolitikken, utdannings-, forsknings- og kulturpolitikken, velferdspolitikken, med særskilt satsing på eldreomsorg og utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Metaforen kom nok overraskende på mange, og presentasjonen framsto kanskje litt halvferdig. En skisse, mer enn en tegning.
Samtidig burde det vært lett å se at her lå det kimer til mye god, ideologisk og politisk refleksjon. Men verken medier eller andre politikere gikk inn i dette.
I stedet ble hele ideen om «Det norske hus» gjenstand for en – særlig sett i ettertid – urettferdig latterliggjøring.
At huset hadde grunnmur, men ikke golv, vegger, men ikke tak, var noen av de nokså billige poengene som florerte i media. Blant annet laget TV2 et innslag der de symbolsk viste et hus som brant ned til grunnen, mens kommentatorer spøkte med at huset var «trekkfullt», «målet var en rivningstomt» eller at Jagland «snublet i grunnmuren».
Sett i ettertid ville kanskje husets ettermæle blitt bedre om Jagland hadde arbeidet litt mer med metaforikken.
Det politiske ansvaret for prosjektet hadde statsministeren tenkt at planleggingsminister Terje Rød-Larsen skulle ha, men da han måtte gå av etter bare to uker på grunn av en gammel skattesak, stoppet prosjektet egentlig opp.
En av dem som så potensialet i metaforen var den parlamentariske lederen i KrF, Kjell Magne Bondevik.
Han ga statsministeren nærmest en lissepasning (Bondevik er glad i fotballmetaforer!) der han utfordret statsministeren til å sette ned kommisjon som kunne arbeide med de tankene, ideene og visjonene som lå i «Det norske hus»-konseptet.
Jagland lot lissepasningen ligge, men da Bondevik overtok som statsminister omtrent på dagen ett år etter Jagland, kom ballen likevel i spill og førte til opprettelsen av Verdikommisjonen.
Verdikommisjonen ble vel enda mer latterliggjort og harselert med enn Det norske hus var blitt, men kommisjonen fullførte sitt prosjekt.
Mye av harseleringen kunne nok skrives på en konto fra folkeeventyrene: Lukten av kristenmannsblod.
Da statsminister Jens Stoltenberg mottok kommisjonens sluttrapport i tre bind i mars 2001, var det med en litt hjelpeløs kommentar om at den hadde vel ikke gjort noen skade.
Unikt
Verdikommisjonen var noe unikt i norsk utvalgs-historie; et prosjekt der prosessen var viktige enn resultatet.
Prosessen førte blant annet til at det ble holdt mer enn 600 folkemøter om verdier, at 130 kommuner sendte innspill på problemstillingen «Hva er et godt lokalsamfunn» og at det kom mer enn ett tusen svar på utfordringen «Verdivalg i skolen».
Kanskje kan det være en oppsummering av så vel Det norske hus som Verdikommisjonen: Det skader ikke å snakke om felles verdier.
Eller som professor i statsvitenskap, SV-er og humanetiker Thomas Christian Fredrik Wyller, sa etter valget i 1997: «Heller kristne verdier enn ingen verdier».
Nils-Petter Enstad (f. 1953) er forfatter. Var ansatt i KrF fra 1991 til 2005 i ulike stillinger innen informasjon og opplæring.
Dette essayet ble publisert i forkortet utgave i Vårt Land mandag 19. oktober 2026.
