Presidenter og fredsprisvinnere

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

På listen over hvem som er blitt tildelt Nobels Fredspris siden den første i 1901 og til den foreløpig siste i 2024, finner vi fire amerikanske presidenter og en tidligere visepresident. Tre av presidentene fikk prisen mens de ennå satt i Det Hvite Hus; den fjerde var Jimmy Carter, som nylig gikk bort i en alder av 100 år.

Theodore Roosevelt

I 1906 ble USAs president Theodore Roosevelt (1858 – 1919) tildelt Nobels fredspris.
Prisen var ennå ung, og den 48 år gamle Roosevelt hadde vært president i USA i fem år, etter at den valgte presidenten, William McKinley, ble myrdet i 1901. Da han fikk prisen, var han akkurat blitt gjenvalgt som president.
Tildelingen ble begrunnet med Roosevelts rolle som megler i krigen mellom Japan og Russland i 1904.
To av de politiske konsekvensene av denne meklingen var imidlertid at to land som sto utenfor konflikten i utgangspunktet, Korea og Filipinene, i praksis ble henholdsvis et japansk og et amerikansk protektorat.
Roosevelt var den første politiker i en maktposisjon som fikk Nobels Fredspris. Fram til da var det humanister, forfattere og diplomater som hadde fått prisen.
Theodore Roosevelt, eller bare «Teddy», var en fargerik person.
Så vel sigarettmerket Teddy som leketøyet Teddybjørn skal ha fått navn etter ham.
Han likte å strø rundt seg med krasse formuleringer, som da han ved en anledning sa om den sittende presidenten at han hadde «ryggrad som en sjokoladekake». Han er også kjent for uttrykket «Speak softly and carry a big stick»; forhandlinger først, men nytter ikke det må man bruke makt.
I 1908 søkte han ikke gjenvalg, men i 1912 prøvde han seg på et comeback som president.
Etter å ha tapt nominasjonskampen i sitt eget parti, stiftet han et progressivt parti og stilte som deres presidentkandidat, men tapte. Han døde i 1919.

Woodrow Wilson

Den som ble valgt da Theodore Roosevelt mislyktes med sitt comeback, var Woodrow Wilson (1856 – 1924).
Hans nobelpris var knyttet til hans rolle i forbindelse med avslutningen av første verdenskrig i 1918.
USA kom sent med i denne krigen, først i 1917, men president Wilson ble en av «de fire store» som la premissene for Versailles-freden.
Han kom vel forberedt til forhandlingene, og hadde med seg et avtaleutkast på 14 punkter.
Den franske statsministeren Georges Clemenceau, som også var en av de fire store, skal ha kommentert utkastet slik: -Det var da voldsomt! Selv Vårherre klarte seg med ti punkter.
Ett av punktene handlet om opprettelsen av et Nasjonenes Forbund, eller Folkeforbundet. Det var Wilsons rolle i den sammenheng som ble brukt som begrunnelse for fredspristildelingen i 1919, selv om USA, ironisk nok, aldri ble med i Folkeforbundet. USA ratifiserte heller ikke fredstraktaten fra Versailles, men inngikk i stedet en separatfred med Tyskland i 1920.
Men da var Wilson ute av Det Hvite Hus og av amerikansk politikk. Han døde i 1924.

Jimmy Carter

Både Roosevelt og Wilson fikk fredsprisen mens de fremdeles var aktive i sine presidentverv.Dette var ikke tilfelle for den tredje av de amerikanske fredspris-presidentene.
Da Jimmy Carter (1924 – 2024) fikk fredsprisen i 2002 var det gått 20 år siden han måtte forlate Det Hvite Hus etter bare én periode, og ha tapt valget mot Ronald Reagan.
Carter ble valgt som president på en bølge av oppgitthet blant amerikanske velgere etter Watergate-skandalen der Richard Nixon skandaliserte både seg selv og presidentembetet, og måtte gå av midt i perioden.
Visepresidenten og etterfølgeren Gerald Ford klarte bare delvis å gjenopprette status i løpet av sine drøye to år som president, og da den tidligere guvernøren fra Georgia, Jimmy Carter, meldte sitt kandidatur nærmest ut av det blå, var det mange som tenkte at dette er mannen landet trenger.
Sørstatsbaptisten, peanøttbonden og søndagsskolelæreren framsto med en enkel og from kristentro som nok gjorde at noen undervurderte ham, selv om mangelen på storpolitisk erfaring også var et problem. Banesåret var det likevel okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran som påførte ham.
Da han flyttet ut av Det Hvite Hus i 1981 var det med et mislykket-stempel på sin presidentperiode.
Dette stemplet er nok blitt stående i ettertid, dersom man ser på de fire årene isolert, men med tanke på at Carter bare var 54 år da hans presidenttid var over, hadde han god tid på å etablere et annet og bedre ettermæle.
Det klarte han da også gjennom dels et omfattende forfatterskap, dels ved å bygge opp det såkalte fredssenteret i Atlanta.
Det var dette arbeidet som lå bak da han i 2002 fikk Nobels Fredspris «for hans tiår med iherdig innsats for fredelige løsninger på internasjonale konflikter, for å fremme demokrati og menneskerettigheter og for å fremme økonomisk og sosial utvikling».
Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har betegnet Jimmy Carter som «USAs mest vellykkede ekspresident».
I ettertid er det nok hans pris den som står seg best, sett i et historisk perspektiv, av de som her er omtalt.

Barak Obama

Mange stusset da Den norske nobelkomité ga fredsprisen for 2009 til Barak Obama, som hadde tiltrådt som president det samme året. En av dem som stusset var nok prisvinneren selv.
Begrunnelsen for tildelingen var at han fikk den «for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonalt diplomati og samhandling mellom mennesker». Særlig konkret kunne ikke dette sies å være. Barak Obama var den første afroamerikaner som ble valgt til USAs president, og tiltrådte i januar 2009.
Nobelkomiteens daværende leder, Torbjørn Jagland, la dessuten «spesiell vekt» på «Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen».
Reaksjonene på tildelingen var likevel nokså blandet, og mange mente at den kom i tidligste laget. En kommentar gikk på at Obama fikk prisen fordi han ikke het George Bush.
At prisen var prematur gjelder også svært mange av de andre tildelingene der fredsprisen har gått til politiske ledere som fortsatt satt i sine maktposisjoner da de fikk prisen.

Al Gore

En som aldri ble president, men fikk Nobels Fredspris i 2007, var Al Gore (født 1948), Bill Clintons visepresident i åtte år. I 2001 var han demokratenes presidentkandidat, men tapte mot George W. Bush, til tross for at han hadde vesentlig flere stemmer.
Han fikk prisen for sitt miljøengasjement, og delte den med FNs klimapanel.

Hvem kan foreslå?
Det er forholdsvis strenge kriterier for hvem som kan foreslå kandidater til Nobels Fredspris.
Blant de som kan nominere er tidligere vinnere av prisen, sittende statsoverhoder og medlemmer av et lands nasjonalforsamling eller regjering.
Det høyeste antall nominerte til fredsprisen fikk man i 2016, med 376 forslag.
I 2023 var det 351 forslag (259 enkeltpersoner og 92 organisasjoner) og i 2024 286 kandidater, med 197 enkeltpersoner og 89 organisasjoner.
Hvem som foreslås er klausulert i 50 år, men det er opp til forslagsstillerne selv om de vil gå ut med sin kandidat. Således har norske Frp-politikere foreslått Donald Trump til fredsprisen flere ganger.
Også enkelte organisasjoner har vært gjengangere som kandidater, blant dem Frelsesarmeen, IOC og speiderbevegelsen.

Litteratur:
Moen, Ole O.: USAs presidenter – Fra George Washington til George W. Bush (2008)
Lundestad, Geir: Fredens sekretær – Nobels Fredspris gjennom 25 år (2015)
Lundestad, Geir: Drømmen om fred på jord – Nobels Fredspris fra 1901 til i dag (2017)

Tre refleksjoner rundt «Helligtrekongersdag»

Av Nils-Petter Enstad

«Helligtrekongersdag» – 6. januar – har gjerne vært regnet som siste dag i julefeiringen.

Mange ser da for seg at det har vært to hektiske uker for Den hellige familie, med overnatting i en stall, besøk av både engler, hyrder og vismenn, pluss et besøk i synagogen. Vismennenes besøk topper da liksom disse hektiske ukene.
Så la oss se litt på hvem de var, disse gjestene langveisfra, og hva som hadde skjedd fram til de kom.

I – Hvem var «de hellige tre konger»?
Det er blitt sagt at man i tradisjonen har omtalt vismennene som «de hellige tre konger» uten å vite om de var hellige, om de var tre eller om de var konger.
Tallet tre har man kommet fram til ut fra antallet gaver de brakte med seg: Gull, røkelse og myrra.
Noen har ment at dette var så flotte gaver at det bare var konger som kunne gi dem.
At de var «hellige» er noe man har resonnert seg fram til/regnet med ut fra det faktum at de oppsøkte Jesus-barnet for å hylle det.
De omtales ikke som «konger» i noen bibeloversettelse eller -utgave. I de norske oversettelsene er de omtalt som «vismenn» (1930) og «vise menn» (1978/85 og 2011). Ordet som brukes i grunnteksten er «mágoi», som var en betegnelse på zoroastiske prester fra det gamle perserriket. Disse prestene var blant annet stjernetydere.
Det var på 200-tallet at ideen om at de var kongelige begynte å feste seg, og på 500-tallet var dette regnet som en etablert sannhet.

«Betlehemsstjernen»
Det er flere teorier om hva fenomenet «Betlehemsstjernen» kan ha vært.
Den mest utbredte er at fenomenet skyldtes en kombinasjon av planetene Saturn og Jupiter som inntreffer omkring hvert 60. år. Dette skal ha skjedd i år 7 f.Kr.
En annen teori er at det var snakk om Halleys komet, som viste seg i år 11 f.Kr., og en tredje at planetene Jupiter og Venus sto i et slikt forhold til hverandre at det kunne framstå som en «ny» stjerne. Dette skjedde i år 2 f.Kr., og det skjedde igjen i 1999.

II – Når kom vismennene til Betlehem?
Fortellingen om besøket av de vise menn fra øst er særstoff hos Matteus blant evangelistene.
Hendelsene i og utenfor Betlehem skjedde i løpet av det første døgnet rundt Jesus-barnets fødsel. Da fødselen hadde skjedd, viste en engel seg for gjeterne på markene utenfor byen og fortalte dem hva som hadde skjedd.
Så gikk det åtte dager, og den nyfødte gutten ble omskåret i synagogen i Betlehem, slik Moseloven krevde. Da hadde trolig den lille familien fått et annet husvære enn det som tradisjonelt kalles «en stall».
Dette med stallen er noe tradisjonen har kommet fram til. Fødselen kan like gjerne ha skjedd under åpen himmel, eller i en grotte. Det eneste vi vet om dette, er at det var en krybbe der som Maria brukte som seng for den nyfødte.
I forbindelse med omskjæringen, fikk barnet også navn. Derfor kalles nyttårsdagen også for «Jesu navnedag».

Båret til Templet
Den neste begivenheten var at gutten ble båret fram i Templet.
Det lå i Jerusalem. Da var Jesus blitt 40 dager gammel. Maria hadde vært gjennom den renselstiden etter en fødsel som Moseloven foreskrev, og det ble også båret fram det offeret som Moseloven krevde. Det var ved denne anledningen de to som i Lukasevangeliet er omtalt som henholdsvis Simeon og Anna Fanuelsdatter fikk se barnet og dets mor, og begge profeterte over barnet.
Deretter dro den lille familien tilbake til Betlehem. Josef må ha tatt opp igjen sitt yrke som tømmermann, og her har familien bodd i minst ett år før de fikk besøk fra det evangelisten Matteus kaller «noen vismenn fra Østen».
De hadde først vært i Jerusalem, der de hadde oppsøkt kong Herodes og sagt til ham: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»
Herodes hadde ikke likt dette besøket. Han kjente til profetiene om Messias som skulle komme, og fryktet at han ville skyve ham selv – Herodes – til side.

Komme tilbake
Matteus angir ingen tidsangivelse for når Herodes fikk dette besøket. Når han skriver «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem», sier ikke det noe om det var kort eller lang tid etter fødselen, eller om det var samtidig.
Kongens reaksjon tilsier at dette må ha vært en tid etter at stjernen som de vise mennene hadde navigert viste seg for dem. I utgangspunktet gjorde han en avtale med dem at de skulle komme tilbake og fortelle ham hvor barnet var, men når de ikke gjorde dette, fattet Herodes en beslutning som står godt i stil med det man ellers vet om denne slu og blodige kongen: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2, 16). Ved å beordre at alle gutter under to år skulle drepes, må Herodes ha ment at han var innenfor en tidsmargin som tilsvarte vismennenes reise fra sitt hjemland og fram til møtet mellom dem og kongen.

III – Vismennene i julesangene
Det er ikke så mange spor etter vismennene fra øst i julesangene, men noen er det.
I «Et barn er født i Betlehem» opptrer de i ett av versene.
Slik vi kjenner denne sangen i dag, er den et verk av den danske presten og dikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783–1872). Opprinnelig var det en latinsk julesang fra 1300-tallet, «Puer natus in Betlehem». Grundtvig gjorde sin oversettelse i 1820. Her nevnes vismennene i det femte verset:
«Fra Saba kom de konger tre,
gull, røkels’, myrra ofret de».
Det «Saba» som nevnes i sangen var et mytisk kongerike som muligens lå der dagens Nord-Jemen ligger, eller der dagens Etiopia er. I så vel 1. Kongebok og 2. Krønikebok i Det gamle testamente kan man lese om det besøket dronningen i dette landet avla hos kong Salomo i Israel. De hadde lange samtaler med hverandre, og dronningen var dypt fascinert av kongens visdom. Bibelfortelling slutter der, men ikke legenden: Ifølge den var også kongen fascinert av dronningen, og da hun vendte tilbake til sitt land, bar hun kongens barn under hjertet. Denne sønnen ble så stamfar til en slekt som endte med keiser Haile Selassie, som ble avsatt i 1974 og døde året etter.
I vår tid er henvisningen til Saba i julesangen er endret til «Fra Østen kom de konger tre».
Grundtvig skrev også «Deilig er den himmel blå». Den skrev han i 1810.
Teksten hadde opprinnelig 19 vers, og tittelen var «De hellige tre konger». I 1853 redigerte han den selv ned til de sju versene man kjenner i dag. Fortellingen om Betlehemsstjernen og de vise menn er det temaet som bærer hele denne julesangen, som i vers 6:
«Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist.»

Hadde vært underveis
Det siste – og nyeste – eksemplet som skal nevnes her, er «Julekveldsvise» av Alf Prøysen (1914–70). Denne sangen handler først og fremst om Betlehemsstjerna, men sier dette om de vise mennene:
«Og tel og med tre vise menn – dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå,
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.»
I dette verset legger man merke til at dikteren tar høyde for at vismennene hadde vært underveis en stund før de nådde fram. Mest sannsynlig var de ikke bare på reise i flere dager, men i flere uker, for ikke å si måneder. Det ser man ut fra den beregningen Herodes gjorde da han ga ordre om spebarnsmyrderiene: «Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2,16b).
Matteus – som er den eneste av evangelistene som nevner besøket av vismennene – er ikke spesielt nøyaktig i sin angivelse av hvor vismennene kom fra. Han skriver bare at de kom «fra Østen». Igjen har legendedannelsene trådt til og plassert dem både i Babylon, Persia og Arabia. Man har også gitt dem nevn: Kaspar, Balthasar og Melchior, og gitt dem helgenstatus. Relikvier etter dem skal etter sigende befinne seg i Kölnerdomen i Tyskland, og i katolsk fromhet er de skytshelgener for Köln og Sachsen. I tillegg er de skytshelgener for de reisende, pilegrimer, spillkortfabrikanter (!), buntmakere og ryttere; for gjestehus og hospitser; mot trolldom og uvær og for en god død.

Motsier ikke bibelsk fortelling
Oppsummering: Skal man oppsummere det med man dels vet dels må kunne slutte seg til når det gjelder vismennene fra øst og deres besøk til Betlehem, blir dette noen av konklusjonene:
1) De kom ikke til stallen der Jesus ble født. Maria og Josef har tydeligvis slått seg ned i Betlehem etter fødselen julenatt, og fått tak i annet husvære. Det var i forbindelse med innskrivningen i manntall at husnøden var prekær i Betlehem. Uansett var ikke stallen noe blivende sted. Da vismennene kom, var Jesus trolig blitt både ett og halvannet år gammel.
2) «Stjernen» som fortalte vismennene at noe stort var skjedd, var et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
3) Vår tidsregning, som tar utgangspunkt i at Jesus ble født i år 1, er litt unøyaktig, og starter mellom fem og sju år for sent.
Ikke noen av disse konklusjonene motsier den bibelske fortellingen hos Matteus, eller blir motsagt av denne. Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» – holder derfor stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke.

Publisert i avisa Dagen 5. januar 2022

Sangene om Betlehem - et essay

Av Nils-Petter Enstad

Ingen by forbindes så sterkt med julefortellingen og julebudskapet som den som ligger i det bibelske landskapet som før ble kalt Judea, og som i vår tid er en palestinsk by.

Byen nevnes allerede i det som gjerne kalles ur-historien.
Patriarken Jakob gravla sin elskede Rakel i Betlehem; det er første gang byen nevnes i Bibelen.
Det var også i denne byen kong David ble født.
«Davids by» er et kjent ordpar fra julefortellingen.
Og at Betlehem var Davids by hang sammen med at hans oldemor, den moabittiske enken Rut, kom til Betlehem sammen med sin svigermor No’omi.

I
Vinteren 1995 var jeg i Betlehem. Det var mitt første og foreløpig eneste besøk til Jesu fødeby. Den vinteren hadde jeg et engasjement i Det Norske Bibelselskap, og i dette lå også en reise til de bibelske landene Egypt, Jordan, Israel og Palestina.
I Betlehem sto et besøk i Fødselskirken på programmet, og en tur ned i grotten under kirken.
Som millioner av turister og pilegrimer og reisende før, lot jeg også hånda stryke over steinen som Jesus-barnet ifølge legende var blitt lagt på. Den var helt glatt, som polert marmor.
Den følelsesmessige reaksjon var overraskende sterk, mer kanskje med tanke på de millioner av hender som hadde berørt steinen gjennom to tusen år enn fordi jeg faktisk trodde at Jesus-barnet faktisk hadde ligget på den.
Inne i kirken møtte vi blant annet han som var biskop over denne kirken.
-Husk at her i Betlehem er kirken eldre enn Bibelen, sa han til gruppen fra det norske bibelselskapet.
Spissformulert, men saklig og historisk korrekt.
Man kan også hevde at i Betlehem er julesangen eldre enn Bibelen. Teksten finner vi i Luk 2, 14: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Siden den gang har både byen Betlehem og englesangen gitt inspirasjons til tusenvis av sanger, salmer og dikt.
Denne teksten er bare ett eksempel på det, den skrev jeg tidlig på 2000-tallet:

HVA HAR SKJEDD MED ENGLESANGEN?
Hva har skjedd med englesangen?
Den som lød om fred på jord?
Den som lød på gjetermarken
fra et himmelsk lovsangskor?

Der hvor sangen lød fra engler
spiller andre orgel opp.
Toner som sprer død og smerte,
søndersliter Herrens kropp.

Der hvor krybben skjermet barnet
som ble lagt på høy og strå,
finner ingen trygghet lenger,
verken store eller små.

Det er ikke første gangen
mødre gråter, Betlehem.
Hva har skjedd med englesangen?
Fredens fyrste, skynd deg hjem.

II
Det mangler ikke på Betlehem-referanser i den store skattkista som heter «julesanger», det være seg i Norge som i andre land.
Blant alle disse tekstene har jeg derfor valgt ut to, og jeg begynner med den de fleste av oss lærte i vår barndom og som er den eldste av disse to: «Et barn er født i Betlehem».
De eldste sporene av denne julesangen går helt tilbake til begynnelsen av 1300-tallet. Sannsynligvis er sangen enda eldre. Den ble skrevet på latin, og da er tittelen «Puer natus in Betlehem». Denne eldste, kjente versjonen finnes blant i samling med hymner som ble brukt i benediktiner-klostre. Antall vers varier i de ulike samlingene, men at man finner både 12 og 13 vers i de ulike sangsamlingene, er ikke uvanlig.
En teori går ut på at sangen ble til allerede på korstogstiden, mellom det 11. og 13. århundre.
Ett av korstogene ble ledet av den tysk-romerske keiseren Fredrik Barbarossa (1122-90). I 1164 førte han relikviene etter «de hellige tre konger» til Köln. Da hadde de først befunnet seg i Konstantinopel, så i Milano før de endte i Köln, der de visstnok fremdeles befinner seg.
Dette skal være årsaken til at «Et barn er født i Betlehem» ikke bare er en salme for første juledag, men også for det som tidligere ble kalt «Helligtrekongers dag», 6. januar.

Oversettelser
Den latinske teksten ble tidlig oversatt til andre språk: Tysk, engelsk, svensk og dansk.
Den eldste oversettelsen til dansk er fra 1553. Det var Hans Tausen (1494 – 1561) som sto for den. Han var opprinnelig katolsk prest, men gjennom møtet med den ti år eldre Martin Luther i Wittenberg tidlig på 1520-tallet, gikk han over til reformasjonen. Han giftet seg og ble luthersk prest og senere biskop i Danmark.
I 1820 skrev Nikolai Frederik Severin Grundtvig en ny, dansk oversettelse, basert på den latinske teksten.
Grundtvig ble på mange måter en reformator i dansk kirkeliv. Han skrev mange salmetekster, og definerte salmer som «lovsanger som jubler over at vi alt er gått fra døden til livet».
I dette hørte også glede og takknemlighet over de jordiske livet. Dette formulerte han i devisen «Menneske først, kristen så».

Da Magnus Brostrup Landstad (1802-80) ga ut sin salmebok i 1869 var Grundtvigs tekst med, nær sagt i hele sin bredde.
Dette gikk ikke upåaktet hen, og Landstad fikk en del kritikk for det.
Det at «okse der og asen sto» var det jo ikke noe grunnlag for å hevde, ei heller at «fra Saba kom de konger tre». Dette var uttrykk for en gammel, middelaldersk folkefromhet, ble det sagt; noe som saklig sette sikkert var riktig, men som likevel framsto som en litt smålig kritikk.
Landstad forsvarte da også sine valg.
I 1905 fikk «Et barn er født i Betlehem» en nynorsk tekst.
Den var det den senere Agder-biskopen Bernt Støylen (1858 – 1937) som sto for.
Støylen var en teologisk konservativ, men personlig svært romslig prest.
Blant annet skal han ha vært den første presten i Den norske kirke som samarbeidet med Frelsesarmeen. Det skjedde mens han var hjelpeprest i Bergen, fra 1887 til 1890. Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Bergen høsten 1889.
Sammen med prestekollegaene Anders Hovden og Peter Hognestad redigerte han Nynorsk Salmebok, som kom i 1925.
Han redigerte også et leseverk på nynorsk for barneskolen og ga i 1899 ut «Norske barnerim og leikar», som fremdeles er Norges største samling av slike rim; den siste utgaven kom så sent som i 1977.
I «Norsk salmebok» står både Grundtvigs (noe bearbeidede) og Støylens oversettelse.

Melodien
Da Grundtvig skrev sin oversettelse av «Et barn er født i Betlehem» brukte man fremdeles en tysk melodi fra 1400-tallet.
I 1871 skrev komponisten Ludvig Mathias Lindeman (1812-87) den melodien som brukes i dag, og som vi forbinder med denne julesangen.
I Norsk Salmebok finner vi fortsatt notene til 1400-tallsmelodien, men man skal vel ikke være noen spesielt stor profet for å spå at den neppe vil bli tatt i bruk igjen, muligens unntatt helt spesielle anledninger.

III
Den neste «Betlehem-sangen» er av langt nyere dato.
Mange av oss møtte den nok først via plateinnspillinger fra engelskspråklige sangere som Elvis Presley, Mahailia Jackson, Amy Grant, Cliff Richard, Nat King Cole, Frank Sinatra, Bob Dylan, Jim Reeves, Barbra Streisand, Tammy Wynette og Dolly Parton, bare for å ha nevnt et utvalg.
Sangen heter «Oh, little Town of Betlehem».
Teksten er skrevet av den amerikanske presten Phillip Brooks (1835-93). Han tilhørte den episkopale kirke. I 1891 ble han utnevnt til biskop i Massachusetts, men døde bare halvannet år senere, 57 år gammel. Han var regnet som en stor predikant, ikke bare på grunn av sin høyde på 1,90 og ellers en omfangsrik kropp, men også på grunn av de mange prekensamlingene han ga ut.
Under den amerikanske borgerkrigen stilte han seg på nordstatenes side, helhjertet motstander av slaveriet som han var.
Da krigen var slutt våren 1865 bestemte Brooks seg for å gjøre en form for pilegrimsreise til Betlehem.
Han var blitt 30 år; den samme alderen som man regner med at Jesus var i da han begynte sitt virke på jorden, slik man kan lese om det i evangeliene. Hvor langvarig denne perioden var, vet man strengt tatt ikke noe særlig om. Noen mener det strakte seg over tre år, andre tenker at det var ikke såpass som et år engang. Jesu fysiske virkeradius var uansett forholdsvis begrenset, stort sett befant han seg i områdene rundt Jerusalem.
Men det var i Betlehem det hadde startet. Det var der han ble født, og selv om vi ikke leser noe mer om Jesu forhold til Betlehem etter dette, har byen alltid hatt en særlig plass i hjertene til kristne mennesker.
Phillip Brooks bestemte seg for at han ville feire julen 1865 i Jesu fødeby. Det skulle være en del av en ett år lang reise gjennom både Midtøsten og Europa.
Om ettermiddagen på julaften kom han fra Jerusalem til Betlehem, leide seg inn på et overnattingssted og tok så en tur ut på markene der gjeterne hadde hørt englesangen.
Midnattsmessen i Fødselskirken ble en nedtur for ham, den varte i flere timer og med sine mange prosesjoner og andre innslag fortonte det seg mer som en maskerade enn en gudstjeneste, skrev han i et brev til sin far.
Noen måneder senere hadde han fått ubehaget på avstand og skrev et varmt brev til søndagsskolebarna i menigheten sin om besøket til Betlehem. Dette brevet sendte han fra Roma.

Tekst og melodi
Det var først tre år senere, i 1868, at Brooks skrev sangen om Betlehem. Da nærmet det seg jul igjen, og Betlehems-besøket satt fremdeles sterkt i prestens minne.
En dag oppsøkte hen organisten i menigheten sin med noen vers han hadde skrevet. Han lurte på om organisten, Lewis H. Redner (1831- 1908) kunne lage en melodi til denne teksten. Tanken hans var at den skulle synges i gudstjenesten søndag.
Redner, som arbeidet som eiendomsmegler ved siden av å være organist, lovte å se på det, men teksten ble lagt til side i flere dager uten at det ble skrevet en tone. Kvelden før gudstjenesten kom presten og spurte forsiktig hva det ble til med melodien? Redner måtte medgi at han ikke var kommet noen vei, og han hadde noe annet han måtte bli ferdig med først. Da det var gjort, skal han ha vært så sliten at han sovnet der han satt. Men ut på natta våknet han av at noe eller noen rørte ved ham. -Det var som om en engel hvisket en tone inn i øret mitt, skrev han senere.
Fort fant han fram penn og papir, og skrev ned den melodien han hørte.
Neste morgen leste han gjennom notene til melodien. Den passet perfekt til prestens tekst, det var ikke behov for å endre noe som helst. I stedet brukte han litt tid til å harmonisere melodien, og så tok han med seg dit gudstjenesten skulle være.
Verken Brooks eller Redner foretok seg noe for å publisere sangen, men da en bokhandler spurte om lov til å trykke opp teksten og notene i tilfelles noen skulle spørre etter det, ga de lov til det.
I 1874, seks år etter julegudstjenesten, fikk de spørsmål om man kunne bruke teksten og tonen i en sangbok for søndagsskolen.
Da boka forelå oppdaget de at utgiveren av sangboka hadde tatt seg en frihet i forhold til navnet på tonen. Han kalte den «Saint Louis». Hva som lå bak dette har man vel aldr funnet ut av; noen har lurt på om det var et forsøk på å bruke komponistens fornavn – Lewis – som en slags honnør.
Sangen, både tekst og melodi, gikk etter hvert sin gang og ble kjent i USA og etter hvert også i Europa. I England knyttes teksten ofte til en engelsk folkemelodi som heter «Forest Green», og i Norsk Salmebok er det denne melodien som står oppført. I Melodiboken til Sangboken, som brukes av de fleste lutherske organisasjonene her i landet, er det Redners melodi som brukes.

Norske oversettelser
Det er også laget to oversettelser til norsk av denne salmen, begge på nynorsk.
Trygve Bjerkrheims oversettelse fra 1951 står i Sangboken, mens Alfred Hauges oversettelse fra 1980-tallet står i Norsk Salmebok.
Sangen hadde opprinnelig fem vers, men begge de norske oversettelsene har fire. Det var Brooke selv som strøk det femte verset etter å ha fått kritikk for hvordan Jomfru Maria var omtalt. Han prøvde først å rette på dette i teksten, men endte med å droppe hele verset.
Det er også de som har kritisert teksten for at den henvender seg til en by, og ikke til guddommen eller menigheten, men denne kritikken vil nok de fleste av oss skrive på raritetenes konto.

Norske helgener

Av Nils-Petter Enstad

I den grad man kan snakke om «folkelesning» i middelalderen, var dette de historiene om hellige kvinner og menn som var blitt skrevet ned, og som ble fortalt videre. Den mest kjente samlingen med slike fortellinger er den såkalte «Gylne legende» (Legenda Aurea), som er fra slutten av 1200-tallet. Den består av i alt 180 slike fortellinger.

Det eldste pergamentstykke med norsk tekst på som er bevart fra middelalderen, er tre blad av en bok fra omkring 1150 med oversettelser av helgenlegender fra latin.
Trolig fikk man allerede på 1100-tallet de første oversettelsene til norsk av europeiske helgenlegender.

«Noe som skal leses»
Selve ordet «legende» betyr «noe som skal leses».
I utgangspunktet skulle legenden leses på den aktuelle helgens festdag, men de fikk nok etter hvert også et visst preg av å være datidens underholdnings- og oppbyggelseslitteratur.
Man skilte mellom to typer legender, nemlig martyrlegende og bekjennerlegender.
Martyrlegendene handlet om kristne som gikk i døden for sin tro, mens bekjennerlegendene handlet om fromme gjerninger og mirakler.
Disse fortellingene ble spredd på den måten at de ble lest høyt i klostrene, men de ble også brukt under gudstjenestene, og de ble flittig gjenfortalt også i andre sammenhenger.
Nordmennene hadde en lang tradisjon for å fortelle, og denne fortellerkunsten fikk nå et nytt innslag.

Norsk helgenkultur
Også i Norge oppsto det tidlig en egen, norsk helgenkultur da kristendommen fikk sitt fotfeste her i landet.
Spesielt rikholdig ble den aldri, men den har sine variasjoner og sine spesielle, norske trekk.
Med ett unntak, er de også knyttet til personer som man enten vet er historiske personer, eller hvor det er svært sannsynlig at de var det.
Unntaket er legenden om den hellige Sunniva.
Historien om henne har typiske trekk fra andre lignende legender, for eksempel den hellige Ursula, og kan like gjerne være en «vandrelegende».
Legenden om den hellige Sunniva er også den eldste av de norske helgentradisjonene. Den skriver seg helt tilbake til Olav Tryggvassons tid, og året 996.
Legenden om den hellige Olav står selvsagt i en særstilling, og bare et drøyt tiår etter Olavs død, oppsto tradisjonen rundt den hellige Hallvard. Han var den unge bonden fra Lier som ble Oslo bys skytshelgen.

Biskoper og jarler
I tillegg til disse tre, oppsto det ytterligere fire norske helgentradisjoner som man må kunne beskrive som «anerkjente».
Dette til tross for at ingen av disse ble kanonisert av paven etter de svært strenge regler som gjelder for disse prosedyrene i dag.
Tidlig på 1000-tallet var ikke disse reglene like strenge. De øvrige, fire «norske» helgener er: Magnus Orkenøyjarl, som levde fra 1076 til 115, Ragnvald Orkenøyjarl, som levde fra ca. 1100 til 1158, erkebiskop Eystein av Nidaros, som levde fra 1120 til 1188, og til slutt den hellige Torfinn, biskop av Hamar (bildet), som døde i 1285.

Kong Øystein
Det kunne nok oppstå kortvarige «helgentradisjoner» rundt personer som ble myrdet eller som ble drept på en spesielt grusom måte, eller som hadde vist stort mot i døden.
Snorre forteller om ett slikt tilfelle: Det gjaldt kong Øystein Haraldsson, sønn av Harald Gille. Han var konge sammen med sine halvbrødre Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Det var stadige konflikter mellom de tre halvbrødrene, konflikter som endte med han som i utgangspunktet ble regnet som den svakeste av dem, og den som var minst innstilt på krig – kong Inge – ble sittende igjen som seierherre.
Kong Øystein ble drept på en forholdsvis brutal måte av sin egen svoger i 1157. Etter hans død ble det påstått at der hvor han var blitt drept, sprang det opp en kilde. Vannet i denne kilden hadde helbredende kraft.
Det ble også sagt at det skjedde jærtegn ved graven hans, og mange mente at kong Øystein hadde vært en hellig mann.
Snorre skriver at jærtegnene ble borte etter at noen av den døde kongens uvenner hadde helt suppe, kokt på hundekjøtt på graven hans, men ryktet om kongens hellighet holdt seg lenge etter dette.

Lokale varianter
Andre helgentradisjoner var svært lokale.
Fra Telemark vet man om et par slike.
I Tuddal eksisterte en tradisjon rundt «den hellige Tove», og i Seljord omkring «den hellige Tarald». Denne siste er sannsynligvis en variant av legenden om St. Hallvard som har fått en viss lokal koloritt.
I et globalt, kirkelig perspektiv var tradisjonene om så vel den hellige Sunniva som den hellige Hallvard for lokale tradisjoner å regne.
Ingen av dem ble dyrket utenfor den norske, eller til nød nordiske kirkeprovinsen.
Den eneste av de norske helgenene som ble «verdensberømt» var den hellige Olav.
Men på den annen side: Går man gjennom listen over kristne som den katolske kirke regner som hellige menn og kvinner, er det ikke så mange av dem heller som er kjent utenfor en forholdsvis beskjeden krets.

Litteratur:
Undset, Sigrid: Helgener (Aschehoug, 1992)

Publisert på Dagens nettutgave 6. aug. 2024

Olsok 2024: Den fjerde kristningskongen

Av Nils-Petter Enstad

Man snakker gjerne om at det var tre «kristningskonger» i norsk historie: Håkon Adalsteinsforstre, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Da glemmer man en fjerde konge, nemlig Håkons nevø Harald Eiriksson, bedre kjent som Harald Gråfell.

At det var konger som «kristnet» Norge er en av disse kunnskapsløse mytene som har fått leve så lenge at de oppfattes som opplagte sannheter.
Verken slaget på Stiklestad i 1030 eller vedtaket på Moster seks år før gjorde at Norge ble et «kristent» land. Det gjorde derimot en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.

Siste udøpte konge
Når Harald Hårfagre omtales som han som «samlet Norge til ett rike», er det like omtrentlig som å si at Olav «den hellige» gjorde Norge til et kristent land. I denne sammenheng er Harald Hårfagre likevel interessant fordi han var den siste kongen i Norge som ikke var døpt, selv om han levde og regjerte mer enn 100 år før slaget på Stiklestad.
Etter et kort mellomspill der Haralds eldste sønn Eirik var konge, ble han fordrevet til fordel for den yngste av sine mange brødre: Den 15 år gamle Håkon.
Han hadde vokst opp hos den engelske kongen Æthelstan (på norsk: Adalstein), som hadde sørget for at han ble døpt og opplært i kristen tro.
Det var den samme Æthelstan Eirik og hans mange sønner flyktet til da de ble fordrevet fra Norge, og de ble alle døpt her.
Eirik fikk et lite kongedømme i York og ble der til sin død.

Håkon den gode
Snorre skriver at Håkon var «en god kristen» da han kom til Norge.
Han var opplært til en den samme pragmatiske misjonsstrategi som var blitt brukt i England tidligere, og førte en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt.
Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Men da Håkon forsøkte å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan, glapp det for ham.
Frostatinget, som han valgte som arena, lå i kjernen av «åsatro-land».
Forsøket ikke bare mislyktes, men kongen ble også ydmyket.
Fordi han avfant seg med nederlaget, beholdt han likevel sin popularitet, og fikk tilnavnet «den gode».
At han i kirkehistorien har fått et ettermæle som «frafallen» er likevel dypt urettferdig.
Da han falt i slaget ved Fitjar i 962 var det fordi hans nevøer «Eirik-sønnene» ville gjenerobre det faren deres hadde tapt.
Den fremste av de fire brødrene var Harald, som fikk tilnavnet «Gråfell».

Harald Gråfell
Som sin onkel var også «Eirik-sønnene» vokst opp i England, der de var blitt døpt og hadde fått en kristen opplæring.
Men i motsetning til den pragmatiske, positive kulturpolitikken Håkon sto for, førte Harald og hans brødre en aggressiv, negativ linje der de gamle gudehovene ble revet og kongen overtok kostbarhetene som hadde vært i disse hovene.
Å ta saken opp til politisk behandling på et ting var ikke aktuelt.
Likevel er det for enkelt å hevde – som noen gjør – at kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene var grådighet.
Det er ingen tvil om at disse markeringene var alvorlig ment. Harald valgte imidlertid en langt mer utfordrende strategi enn den Håkon hadde valgt.
Det var da heller ikke religionspolitikken som felte Harald, men ren maktkamp.
Den danske kongen Harald Blåtann hadde støttet Eirik-sønnene mot Håkon fordi han ville ha mer makt i Norge.
Det fikk han ikke, og under et slag i Limfjorden på Nord-Jylland ble Harald felt. Han var da om lag 35 år og hadde vært konge i Norge i ti av dem.
I likhet med sin onkel Håkon, hadde heller ikke han noen sønn til å etterfølge seg.
Norges «sterke mann» de neste 25 årene var ingen konge, men Håkon Ladejarl; den kanskje mest nidkjære tilhenger av den gamle troen i hele Norgeshistorien. Han prøvde på alle måter å renske ut all kristen påvirkning i landet, men lyktes ikke.
Samtidig sørget han for å gjøre seg så avskydd at da det dukket opp en høvding ved navn Olav, og som påberopte seg å stamme fra Hårfagre-ætten, var jarlen ferdig.

Siste hårfagre
Harald Gråfell var den siste kongen i Norge som beviselig stammet fra Harald Hårfagre.
Man kan lett komme til å betrakte ham som en parentes i Norges-historien, men i realiteten var han konge over et større område enn hans farfar hadde vært, «rikssamleren» som han trolig var oppkalt etter. Tilnavnet sitt skal han ha fått etter en kappe av kostbare ekornskinn som han pleide å gå med.
Når det gjelder de to Olav-ene som ble konger etter ham, var deres tilknytning til Hårfagre-ætten tynn, og med Olav den helliges halvbror, Harald Hardråde, kom definitivt en ny slekt på tronen.
På 1100-tallet ble den erstattet med en tredje slekt: Sverre-ætten. Men det er en annen historie.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)
Gran, Åsa/Lunde, Harald: Norges konger og dronninger gjennom tusen år (Oslo, 1945)

Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 21. juli 2024

Kall og tjeneste

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Du når jo mye lenger nå enn om du hadde fortsatt som offiser i Frelsesarmeen!

Jeg tror jeg starter der.
Replikken falt i en samtale et par år etter at jeg og min daværende ektefelle hadde trukket oss fra tjenesten som frelsesoffiserer og gått over i andre, «sivile» jobber. På det tidspunktet hadde jeg, kanskje som følge av en rastløshet som Frelsesarmeens beordrings- og forflytningssystem hadde skapt, hatt tre forskjellige stillinger på like mange år: Nærradioredaktør, forlagsredaktør og lokalavisjournalist.
Poenget med å «nå lenger» handlet ikke om karrieremuligheter, men om nå mennesker med det man ønsker å formidle.

I
Andre får svare på om vedkommende som sa dette hadde – eller har – rett.
I mitt minne dukket den opp da jeg leste Sten Sørensens kronikk «Må man ha et kall for å være pastor?» (Dagen på nett 26. juni). Her viser han en undersøkelse som viste at av en gruppe på 18 studenter, var det bare to som etter 15 år fremdeles sto i pastortjeneste (se Kall_pastor).
Men behøver det å bety at 16 av de 18 hadde «sviktet» kallet (for å bruke en retorikk jeg egentlig ikke liker)?
For hva er et kall?
Kanskje kan man hente noe fra den lutherske kallsetikken (slik jeg har forstått den, bør jeg kanskje tilføye)?
Den forståelsen er slik: Vi har alle fått et kall fra Gud til å tjene ham i kirken og verden. Gjør du ditt arbeid på en skikkelig måte, er du en Guds medarbeider i verden.
Apropos Luther, han skal ha formulert seg omtrent slik:
«Langt mer from enn en munk med sin kåpe
er min kjære Lena med skurekost og såpe».
Den kjente predikanten Charles Spuregon ble oppsøkt av en mann som ville ha råd med tanke på hva Guds vilje med ham var. Han fortalte at han var lokomotivfører. -Er fyrbøteren på lokomotivet en kristen, ville Spuregon vite.
Den andre trodde ikke det.
-Da er det Guds vilje at du skal fortsette som lokomotivfører, sa den kjente forkynneren.

II
På slutten av 1960-tallet var jeg med i det kristne skolelaget på KG i Oslo.
Iblant var det «filmkveld»; av de filmene som ble vist, husker jeg bare den som het «Dongeripresten».
Den handlet, kort fortalt, som en ung gutt som ønsket å utdanne seg som bilmekaniker.
Foreldrene hans ville imidlertid at han skulle bli prest, og at han skulle søke seg inn på et seminar.
Etter hvert gikk det opp for dem at sønnen faktisk vitnet for nye mennesker hver dag, og filmen endte med at de slo seg til ro med at han i stedet for seminaret skulle søke seg inn på yrkesskolen.
Jeg har lett litt på www.nb.no for å se om jeg fant noen referanser til filmen der. Ut fra det jeg fant, er filmen trolig laget på slutten av 1950-tallet, og den var fortsatt i bruk på begynnelsen av 1980-tallet.

III
Høsten 2023 skrev jeg en kronikk i Dagen som het «Kallets krokveier». Det blir også tittelen på en bok jeg gir ut i løpet av høsten.
Poenget både med kronikken og boka er mine erfaringer og tanker rundt det som i andre sammenhenger beskrives som at «God is moving in mysterious ways»; at det først i bakspeilet er mulig å se at kallets krokveier faktisk hadde et mål.
Så når Sten Sørensen spør om man må ha et kall for å være pastor, er mitt oppfølgingsspørsmål: Hva er et kall? Og hva er å være pastor, for den del.
Er det nødvendigvis noen dramatikk i at «bare» to av 18 studenter fortsatt sto i pastortjeneste/menighetstjeneste 15 år etter at de ble uteksaminert?
For hva mener man med «pastortjeneste»?
Må man være i menighetstjeneste hele sitt yrkesliv for å kunne si at man fortsatt er i kallet?

IV
Apostelen Paulus skrev til de kristne i Korint: «Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme» (1 Kor 12).
Få erfarer det sterkere enn den som er pastor i en menighet; jeg vil tro at dette gjelder i alle typer menigheter.
Man skal være både administrator, hyrde og lærer, i tillegg til en rekke andre ting.
Dette er oppgaver som krever ulike former for utrustning; kall det gjerne nådegaver.
I den samme teksten skriver da også Paulus at det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme.
Kanskje er man som menighetspastor en del av et team der gavene og tjenestene finner sine kanaler, kanskje er man det ikke.
Kanskje må man prøve og feile litt før man finner fram til den tjenesten som er den Gud ønsker å bruke en i.

V
Det er snart 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som pastor i en menighet.
Men fremdeles hender det – faktisk nokså ofte! – at jeg står på en talerstol og forkynner Guds ord, og enda oftere at jeg på ulike måter får anledning til å formidle tanker, kunnskaper og annet som jeg oppfatter som realisering av det kallet jeg fikk som en 15 år gammel frelsessoldat.
En siste tanke, som jeg fikk med meg fra en gudstjeneste i Skedsmo kirke på Kristi Himmelfartsdag i år: Dagens tekst var misjonsbefalingen, og presten minnet om at av de mange millioner som har kommet til tro på Jesus siden den første pinse, er det bare et lite fåtall som har «gått ut» i fysisk forstand for å spre evangeliet.
De aller fleste har blitt hjemme og tjent Herren der. Det var deres kall.

Opprinnelig skrevet som et innlegg til avisa Dagen, men som avisa ikke ønsket å publisere.

Golgata-sangeren Hjalmar Hansen

Det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet. Det endte med at han skrev mange hundre kristne sanger, blant dem en svært kjent påskesang.

Av Nils-Petter Enstad

Hjalmar Hansen ble født i 1873 og døde i 1952.
Da hadde han etter egne beregninger rukket å skrive mer enn 800 sanger og dikt. Mye av det var nok leilighetspoesi, skrevet til spesielle anledninger, men de beste tekstene lever videre fortsatt.
To av dem, Møt ham hver en morgen og Herligste navn som er uttalt på jord, er begge godt kjent i norsk kristenliv.

Tilfeldig poet
Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev, var Se, mengden til Golgata iler.
Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel og assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Kristiania.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag.
Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg og tok imot Jesus.
En dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte at Gud spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
– Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned.
Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få «lese» der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning:

Å, tenk det var allting for meg!
For meg brast hans elskende hjerte
Ja, tenk, det var allting for meg
Flere ga da til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Golgata-sangeren

Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han Jeg leste at Jesus ble fangen, med samme versemål som Golgata-sangen fra 1894. De synges også på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, men trolig er den enten fra USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned».
Han skrev også sanger som Jeg elsker de naglede hender, Alltid korset, alltid Jesu død, Til ditt kors igjen, Mest jeg ser deg med tornekronen, Det var korset som dro meg til ham og Enn en gang jeg synge vil om Golgata. Det er lite å si på at denne samlingen av sanger førte til at han fikk tilnavnet Golgata-sangeren.

Mislyktes
Den siste av de nevnte sangene har sin spesielle forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, og redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før. Derfor lød bestillingen på en sang om oppstandelsen.
Det oppdraget skulle Hansen få slite med.
Han forsøkte virkelig å skrive om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham på at han skulle levere sangteksten. Redaksjonen måtte ha den neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gangen heller – men i stedet Enn en gang jeg synge vil om Golgata.

Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder den han skrev som 19-åring for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet i bedehusbevegelsens Sangboken, pinsebevegelsens Maran Ata og Evangelietoner, i Misjonskirkens Nye Salmer og sanger, i den læstadianske Åndelige sanger og Maran Ata-bevegelsens Sildigregn.
Så sporene etter Golgata-sangeren er mange også 72 år etter hans død.
(KPK)