Olsok 2024: Den fjerde kristningskongen

Av Nils-Petter Enstad

Man snakker gjerne om at det var tre «kristningskonger» i norsk historie: Håkon Adalsteinsforstre, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Da glemmer man en fjerde konge, nemlig Håkons nevø Harald Eiriksson, bedre kjent som Harald Gråfell.

At det var konger som «kristnet» Norge er en av disse kunnskapsløse mytene som har fått leve så lenge at de oppfattes som opplagte sannheter.
Verken slaget på Stiklestad i 1030 eller vedtaket på Moster seks år før gjorde at Norge ble et «kristent» land. Det gjorde derimot en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.

Siste udøpte konge
Når Harald Hårfagre omtales som han som «samlet Norge til ett rike», er det like omtrentlig som å si at Olav «den hellige» gjorde Norge til et kristent land. I denne sammenheng er Harald Hårfagre likevel interessant fordi han var den siste kongen i Norge som ikke var døpt, selv om han levde og regjerte mer enn 100 år før slaget på Stiklestad.
Etter et kort mellomspill der Haralds eldste sønn Eirik var konge, ble han fordrevet til fordel for den yngste av sine mange brødre: Den 15 år gamle Håkon.
Han hadde vokst opp hos den engelske kongen Æthelstan (på norsk: Adalstein), som hadde sørget for at han ble døpt og opplært i kristen tro.
Det var den samme Æthelstan Eirik og hans mange sønner flyktet til da de ble fordrevet fra Norge, og de ble alle døpt her.
Eirik fikk et lite kongedømme i York og ble der til sin død.

Håkon den gode
Snorre skriver at Håkon var «en god kristen» da han kom til Norge.
Han var opplært til en den samme pragmatiske misjonsstrategi som var blitt brukt i England tidligere, og førte en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt.
Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Men da Håkon forsøkte å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan, glapp det for ham.
Frostatinget, som han valgte som arena, lå i kjernen av «åsatro-land».
Forsøket ikke bare mislyktes, men kongen ble også ydmyket.
Fordi han avfant seg med nederlaget, beholdt han likevel sin popularitet, og fikk tilnavnet «den gode».
At han i kirkehistorien har fått et ettermæle som «frafallen» er likevel dypt urettferdig.
Da han falt i slaget ved Fitjar i 962 var det fordi hans nevøer «Eirik-sønnene» ville gjenerobre det faren deres hadde tapt.
Den fremste av de fire brødrene var Harald, som fikk tilnavnet «Gråfell».

Harald Gråfell
Som sin onkel var også «Eirik-sønnene» vokst opp i England, der de var blitt døpt og hadde fått en kristen opplæring.
Men i motsetning til den pragmatiske, positive kulturpolitikken Håkon sto for, førte Harald og hans brødre en aggressiv, negativ linje der de gamle gudehovene ble revet og kongen overtok kostbarhetene som hadde vært i disse hovene.
Å ta saken opp til politisk behandling på et ting var ikke aktuelt.
Likevel er det for enkelt å hevde – som noen gjør – at kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene var grådighet.
Det er ingen tvil om at disse markeringene var alvorlig ment. Harald valgte imidlertid en langt mer utfordrende strategi enn den Håkon hadde valgt.
Det var da heller ikke religionspolitikken som felte Harald, men ren maktkamp.
Den danske kongen Harald Blåtann hadde støttet Eirik-sønnene mot Håkon fordi han ville ha mer makt i Norge.
Det fikk han ikke, og under et slag i Limfjorden på Nord-Jylland ble Harald felt. Han var da om lag 35 år og hadde vært konge i Norge i ti av dem.
I likhet med sin onkel Håkon, hadde heller ikke han noen sønn til å etterfølge seg.
Norges «sterke mann» de neste 25 årene var ingen konge, men Håkon Ladejarl; den kanskje mest nidkjære tilhenger av den gamle troen i hele Norgeshistorien. Han prøvde på alle måter å renske ut all kristen påvirkning i landet, men lyktes ikke.
Samtidig sørget han for å gjøre seg så avskydd at da det dukket opp en høvding ved navn Olav, og som påberopte seg å stamme fra Hårfagre-ætten, var jarlen ferdig.

Siste hårfagre
Harald Gråfell var den siste kongen i Norge som beviselig stammet fra Harald Hårfagre.
Man kan lett komme til å betrakte ham som en parentes i Norges-historien, men i realiteten var han konge over et større område enn hans farfar hadde vært, «rikssamleren» som han trolig var oppkalt etter. Tilnavnet sitt skal han ha fått etter en kappe av kostbare ekornskinn som han pleide å gå med.
Når det gjelder de to Olav-ene som ble konger etter ham, var deres tilknytning til Hårfagre-ætten tynn, og med Olav den helliges halvbror, Harald Hardråde, kom definitivt en ny slekt på tronen.
På 1100-tallet ble den erstattet med en tredje slekt: Sverre-ætten. Men det er en annen historie.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)
Gran, Åsa/Lunde, Harald: Norges konger og dronninger gjennom tusen år (Oslo, 1945)

Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 21. juli 2024

Kall og tjeneste

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Du når jo mye lenger nå enn om du hadde fortsatt som offiser i Frelsesarmeen!

Jeg tror jeg starter der.
Replikken falt i en samtale et par år etter at jeg og min daværende ektefelle hadde trukket oss fra tjenesten som frelsesoffiserer og gått over i andre, «sivile» jobber. På det tidspunktet hadde jeg, kanskje som følge av en rastløshet som Frelsesarmeens beordrings- og forflytningssystem hadde skapt, hatt tre forskjellige stillinger på like mange år: Nærradioredaktør, forlagsredaktør og lokalavisjournalist.
Poenget med å «nå lenger» handlet ikke om karrieremuligheter, men om nå mennesker med det man ønsker å formidle.

I
Andre får svare på om vedkommende som sa dette hadde – eller har – rett.
I mitt minne dukket den opp da jeg leste Sten Sørensens kronikk «Må man ha et kall for å være pastor?» (Dagen på nett 26. juni). Her viser han en undersøkelse som viste at av en gruppe på 18 studenter, var det bare to som etter 15 år fremdeles sto i pastortjeneste (se Kall_pastor).
Men behøver det å bety at 16 av de 18 hadde «sviktet» kallet (for å bruke en retorikk jeg egentlig ikke liker)?
For hva er et kall?
Kanskje kan man hente noe fra den lutherske kallsetikken (slik jeg har forstått den, bør jeg kanskje tilføye)?
Den forståelsen er slik: Vi har alle fått et kall fra Gud til å tjene ham i kirken og verden. Gjør du ditt arbeid på en skikkelig måte, er du en Guds medarbeider i verden.
Apropos Luther, han skal ha formulert seg omtrent slik:
«Langt mer from enn en munk med sin kåpe
er min kjære Lena med skurekost og såpe».
Den kjente predikanten Charles Spuregon ble oppsøkt av en mann som ville ha råd med tanke på hva Guds vilje med ham var. Han fortalte at han var lokomotivfører. -Er fyrbøteren på lokomotivet en kristen, ville Spuregon vite.
Den andre trodde ikke det.
-Da er det Guds vilje at du skal fortsette som lokomotivfører, sa den kjente forkynneren.

II
På slutten av 1960-tallet var jeg med i det kristne skolelaget på KG i Oslo.
Iblant var det «filmkveld»; av de filmene som ble vist, husker jeg bare den som het «Dongeripresten».
Den handlet, kort fortalt, som en ung gutt som ønsket å utdanne seg som bilmekaniker.
Foreldrene hans ville imidlertid at han skulle bli prest, og at han skulle søke seg inn på et seminar.
Etter hvert gikk det opp for dem at sønnen faktisk vitnet for nye mennesker hver dag, og filmen endte med at de slo seg til ro med at han i stedet for seminaret skulle søke seg inn på yrkesskolen.
Jeg har lett litt på www.nb.no for å se om jeg fant noen referanser til filmen der. Ut fra det jeg fant, er filmen trolig laget på slutten av 1950-tallet, og den var fortsatt i bruk på begynnelsen av 1980-tallet.

III
Høsten 2023 skrev jeg en kronikk i Dagen som het «Kallets krokveier». Det blir også tittelen på en bok jeg gir ut i løpet av høsten.
Poenget både med kronikken og boka er mine erfaringer og tanker rundt det som i andre sammenhenger beskrives som at «God is moving in mysterious ways»; at det først i bakspeilet er mulig å se at kallets krokveier faktisk hadde et mål.
Så når Sten Sørensen spør om man må ha et kall for å være pastor, er mitt oppfølgingsspørsmål: Hva er et kall? Og hva er å være pastor, for den del.
Er det nødvendigvis noen dramatikk i at «bare» to av 18 studenter fortsatt sto i pastortjeneste/menighetstjeneste 15 år etter at de ble uteksaminert?
For hva mener man med «pastortjeneste»?
Må man være i menighetstjeneste hele sitt yrkesliv for å kunne si at man fortsatt er i kallet?

IV
Apostelen Paulus skrev til de kristne i Korint: «Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme» (1 Kor 12).
Få erfarer det sterkere enn den som er pastor i en menighet; jeg vil tro at dette gjelder i alle typer menigheter.
Man skal være både administrator, hyrde og lærer, i tillegg til en rekke andre ting.
Dette er oppgaver som krever ulike former for utrustning; kall det gjerne nådegaver.
I den samme teksten skriver da også Paulus at det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme.
Kanskje er man som menighetspastor en del av et team der gavene og tjenestene finner sine kanaler, kanskje er man det ikke.
Kanskje må man prøve og feile litt før man finner fram til den tjenesten som er den Gud ønsker å bruke en i.

V
Det er snart 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som pastor i en menighet.
Men fremdeles hender det – faktisk nokså ofte! – at jeg står på en talerstol og forkynner Guds ord, og enda oftere at jeg på ulike måter får anledning til å formidle tanker, kunnskaper og annet som jeg oppfatter som realisering av det kallet jeg fikk som en 15 år gammel frelsessoldat.
En siste tanke, som jeg fikk med meg fra en gudstjeneste i Skedsmo kirke på Kristi Himmelfartsdag i år: Dagens tekst var misjonsbefalingen, og presten minnet om at av de mange millioner som har kommet til tro på Jesus siden den første pinse, er det bare et lite fåtall som har «gått ut» i fysisk forstand for å spre evangeliet.
De aller fleste har blitt hjemme og tjent Herren der. Det var deres kall.

Opprinnelig skrevet som et innlegg til avisa Dagen, men som avisa ikke ønsket å publisere.

Golgata-sangeren Hjalmar Hansen

Det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet. Det endte med at han skrev mange hundre kristne sanger, blant dem en svært kjent påskesang.

Av Nils-Petter Enstad

Hjalmar Hansen ble født i 1873 og døde i 1952.
Da hadde han etter egne beregninger rukket å skrive mer enn 800 sanger og dikt. Mye av det var nok leilighetspoesi, skrevet til spesielle anledninger, men de beste tekstene lever videre fortsatt.
To av dem, Møt ham hver en morgen og Herligste navn som er uttalt på jord, er begge godt kjent i norsk kristenliv.

Tilfeldig poet
Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev, var Se, mengden til Golgata iler.
Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel og assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Kristiania.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag.
Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg og tok imot Jesus.
En dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte at Gud spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
– Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned.
Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få «lese» der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning:

Å, tenk det var allting for meg!
For meg brast hans elskende hjerte
Ja, tenk, det var allting for meg
Flere ga da til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Golgata-sangeren

Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han Jeg leste at Jesus ble fangen, med samme versemål som Golgata-sangen fra 1894. De synges også på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, men trolig er den enten fra USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned».
Han skrev også sanger som Jeg elsker de naglede hender, Alltid korset, alltid Jesu død, Til ditt kors igjen, Mest jeg ser deg med tornekronen, Det var korset som dro meg til ham og Enn en gang jeg synge vil om Golgata. Det er lite å si på at denne samlingen av sanger førte til at han fikk tilnavnet Golgata-sangeren.

Mislyktes
Den siste av de nevnte sangene har sin spesielle forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, og redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før. Derfor lød bestillingen på en sang om oppstandelsen.
Det oppdraget skulle Hansen få slite med.
Han forsøkte virkelig å skrive om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham på at han skulle levere sangteksten. Redaksjonen måtte ha den neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gangen heller – men i stedet Enn en gang jeg synge vil om Golgata.

Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder den han skrev som 19-åring for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet i bedehusbevegelsens Sangboken, pinsebevegelsens Maran Ata og Evangelietoner, i Misjonskirkens Nye Salmer og sanger, i den læstadianske Åndelige sanger og Maran Ata-bevegelsens Sildigregn.
Så sporene etter Golgata-sangeren er mange også 72 år etter hans død.
(KPK)

Jesus og såmannsmotivet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter - tidligere offiser i Frelsesarmeen

Hvert år markerer man den såkalte «Bibeldagen» i norske kirker og menigheter. Dagen er i slutten av januar, og ble tidligere gjerne kalt «Såmannssøndagen».

Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde der han bærer såkornet i en sekk som henger over skulderen hans mens han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan.
Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.

I
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt måten Jesus underviste om såmannen og såkornet på, men det har også med en kirkehistorisk arv å gjøre: Den etter Hans Nielsen Hauge, den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans.
Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying.
Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototype på såmannen.

II
Det har slått meg at Jesus må ha vært særlig glad i såmannsmotivet.
Ikke mindre enn fire ganger leser vi lignelser i evangeliene der såmannsmotivet er sentralt.
Tre av disse lignelsene er nokså like (men ikke helt like; det er i hvert fall snakk om to helt forskjellige lignelser, mens en av dem kan ha vært en nyansering av en av de andre to).
I den siste kan vi snakke om at han bruker såmannsmotivet med en negativ innfallsvinkel. Det er lignelsen om ugresset i åkeren (Matt 13). Kanskje kan vi kalle den for «den negative såmannslignelsen»?
Negativ, fordi den ikke handler om bare én såmann, men om to. Om bonden som sådde godt korn og om fienden som sådde ugress.
Såkorn kan være flere ting, virker det som om Jesus vil minne oss om.
Men det er ikke bare Jesus som har vært fascinert av såmannsmotivet.
Det fascinerer fremdeles, og ikke bare kristne.
Som mennesker driver vi såmannsarbeid noen hver av oss, enten vi er oss det bevisst eller ikke.
Vi sår tanker, vi sår holdninger, vi så gjerninger.

III
«Såkornet er Guds ord», sier Jesus i en av sine forklaringer til disiplene når han forteller om såmannen.
Samtidig viser han dem at resultatet av såmannsarbeidet kan bli veldig forskjellig.
Noe falt noe ved veien, noe på steingrunn og noe blant tornebusker.
Men noe falt i god jord, og det bare ikke bare frukt, men det bar rikelig med frukt.
Kvaliteten på såkornet var den samme, men jordsmonnet det falt i og omstendighetene rundt det var forskjellig.
Derfor ble også resultatet forskjellig.
Såmannslignelsene kan leses som enkle, hverdagslige fortellinger om en av de menneskelige grunnaktiviteter: Arbeidet for det daglige brød.
Men de kan også leses som en utfordring både til enkeltmennesker, kirke og samfunn: Hva kan man gjøre for at jordsmonnet skal bli så godt så såkornet spirer og gror?
Jo, Jesus hadde god grunn til å være fascinert av såmannsmotivet.
Han så sprengkraften i det. Han så utfordringen i det.
Han var også en som gikk ut for å så.

IV
Såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolkets bevissthet. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon.
Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet.
Jeg tror Jesus også var glad i såmannsmotivet.
Det er derfor vi i evangeliene finner vi flere forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv.
«En mann gikk ut for å så». Slik begynner en av dem.
«Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så». Slik begynner en annen av disse tekstene.
Tekstene handler både om såkornet og jordsmonnet.
Men de handler også om oss, enten vi er blant dem som sår ut eller blant dem som det blir sådd inn mot.


Illustrasjonen øverst viser et dikt som jeg hadde på trykk i Krigsropet våren 1977. Da var jeg frelsesoffiser på Nannestad og omgitt av åkrer på alle kanter.

Blod og ild – eller røykskyer? - Fra en karismatikers nedtegnelser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var i en kristendomstime, det må ha vært i sjette eller sjuende klasse. Temaet var Peters tale på pinsedag, og vi elever ble bedt om å lese noen vers hver. Blant dem jeg ble bedt om å lese, var også dette: «Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer» (Apg 2, 19; oversettelsen av 1930). «Frøken» visste nok hvem hun ba lese hva, og spurte da jeg var ferdig: - Hva vet du om uttrykket «blod og ild», Nils-Petter?

Jeg visste at «blod og ild» er Frelsesarmeens motto; at det var en del av en bibeltekst var jeg imidlertid ikke klar over.
At min gamle lærerinne, som jeg hadde stor respekt for, litt feilaktig trodde dette var denne referansen som var opprinnelsen til Frelsesarmeens bruk av uttrykket, får vi bare tilgi henne. Hva «røykskyene» skulle bety, ble det verken spurt om eller svart på.

I
Mange år senere hentet jeg fram igjen denne replikkvekslingen en gang jeg skulle undervise om nådegaver, karismatikk, åndsdåp og helliggjørelse i samlinger i Frelsesarmeen. Innlegget fikk samme overskrift som dette essayet, og med den prøvde jeg å utfordre til noen tanker om den typen åndelige erfaringer er noe som har og får konkret, praktisk betydning i liv og tjeneste, eller om det bare er – «røykskyer».
Frelsesarmeen har, i likhet med de fleste reformerte kirker, en teologi med mye rom for «karismatikk».
Tradisjonelt har man snakket mer om helliggjørelse enn nådegaver, og mer om «helliggjørelsens velsignelse» enn om dåpen i Den Hellige Ånd.
Men begge uttrykkene har vært brukt, og han som lenge har vært regnet som Frelsesarmeens fremste teolog på området, amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 – 1936), var klar på at «the second blessing» og dåp i Ånden var to uttrykk for den samme erfaringen.
Brengle hadde, som mange andre av Frelsesarmeens pionérer både i USA og England, bakgrunn i metodistkirken.

II
Selv hadde jeg vært frelsesoffiser i nærmere ti år og tjenestegjort i menigheter i flere land da jeg gjorde den/de erfaringen(e) som jeg siden har tenkt på som «min pinse».
Det var ingen dramatikk i dem, som det heller ikke hadde vært da jeg gjorde den erfaringen som jeg senere har referert til som min frelsesopplevelse.
Det var verken blod, ild eller røykskyer ved noen av anledningene; det handlet om å ta et skritt i tro, og stole på at når Jesus sier «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Mark 11, 24), så mener han det.
Det var en sterk erfaring som det ble viktig for meg både å vitne om og arbeide videre med. Det fikk konsekvenser for min frimodighet, for min forkynnelse og for min teologi.
Det fikk konsekvenser for min bibellesning.
Det fikk også konsekvenser for min tjeneste, og selv om det nå er mange år siden jeg sluttet som frelsesoffiser, er trosskrittet fra den gang en viktig del av min kristne identitet.

III
Dette skjedde på en tid da mange som gjorde liknende erfaringer brøt ut fra de menighetene de hadde tilhørt tidligere eller var vokst opp i.
Noen gikk videre til andre menigheter, men mange dannet også nye «fellesskap».
Erfaringene med disse ny-etableringene er blandet, må man vel kunne si.
I den første tida var jeg innom noen av dem og hadde saktens utbytte av det, men det ble aldri noe behov for å endre menighetstilknytning.
Min kristne identitet har alltid vært forankret i Frelsesarmeen, og er det fremdeles.
Det er et kirkesamfunn der det er høyt under taket, og hvor det er rom for både karismatisk og mer liturgisk fromhet; det er rom for begeistring og entusiasme og det er rom for «den stille susen».
Det er en kirke med en viss struktur og med tilsynsordninger som stort sett fungerer som den skal.
Det var her den barnetroen jeg vokste opp med fikk sin bekreftelse, og det var her et landskap jeg fram til da bare hadde hørt om ble en del av min kristne erfaring.
Mer enn «blod og ild og røykskyer» handler det om blod og ild – og en røkelse av velsignelse og nåde.

Dette essayet ble publisert i avisa Dagen 7. august 2019, med informasjon om at "Artikkelforfatteren var offiser i Frelsesarmeen i Norge, Island og Danmark i perioden 1972-85".

Bibelleser gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad

Sommeren 2023 fylte jeg 70 år. Samtidig var det gått 60 år siden jeg fikk min første bibel; en bibel som var min. Den står i hylla mi ennå, med den hilsen som faren min skrev i den. Det var oversettelsen fra 1930 med disse litt vanskelige ordene for en ti-åring: «I» og «eder».

I
Det var vel omtrent på den tida – kanskje året etter? – at vi fikk utdelt et nytestamente på skolen.
Det var den såkalte «ungdomsoversettelsen». Jeg må medgi at den aldri ble «min»; den var og ble en slags skolebok, selv om den også befinner seg i det bokskapet der alle – i hvert fall de fleste – av de bibelutgavene som er kommet i min vei disse 60 årene befinner seg.
Det gjør også den nynorske utgaven av ungdomsoversettelsen, sammen med det utvalget av tekster fra Det gamle testamente – «oversatt for ungdom» - som kom i 1966.
I årenes løp har jeg fått/kjøpt/skaffet meg mange forskjellige bibler; ulike oversettelser og på ulike språk.
Mens jeg gikk på realskolen fikk jeg et nytestamente av King James-oversettelsen; den var jo enda eldre enn vår norske fra 1930.
Det var en gruppe fra Gideon Norge som besøkte KG, der jeg var elev, og elevene på de ulike trinnene ble innbudt (innkalt?) til en samling i gym-salen.
I King James står det vel fremdeles at Hebreerbrevet er skrevet av apostelen Paulus.
Da jeg gikk på bibelskolen i Bergen vinteren 1971 var det en del av de andre elevene som hadde Bibelen på nynorsk.
Å høre dem lese på et språk som jeg allerede da var glad i, selv om det ikke var «mitt» i det daglige, åpnet både luker og dører i mitt sinn.
Så jeg skaffet meg den, om enn ikke før jeg hadde begynt på Frelsesarmeens krigsskole i Oslo.
Det skjedde den samme høsten; 1971 ble et aktivt år i mitt liv med mange milepæler.
I Bergen skaffet jeg meg også en utgave av Det nye testamente i den engelske utgaven «New English Bible».
Om jeg ikke husker feil, var det en kristen bokhandel i kjelleren i det komplekset der også Bibelskolen befant seg, C. Sundtsgate 22. Der var jeg ofte innom, og når økonomien tillot det, kjøpte jeg ei bok der. Det nevnte ny-testamentet var en av dem.

II
Det skjedde saker og ting på bibelfronten i Norge også.
I 1973 kom den såkalte «Acta-oversettelsen» av Det nye testamente.
De som sto bak denne utgaven samarbeidet med Norsk Gideon om utgivelsen av et nytestamente med norsk og engelsk tekst side om side. Denne ble delt ut på skoler, hoteller og helseinstitusjoner.
Som frelsesoffiser i Island i perioden 1974-76 var jeg også bestyrer på to ulike sjømannshjem, og her hadde den islandske Gideon-bevegelsen gjort det samme grepet, med «Nýja testamentið» og «New Testament» side om side.
I 1968 ga den tidligere katolske pateren Erik Gunnes en oversettelse av Det nye testamente, med kommentarer. Den kom først på St. Olav Forlag, og året etter som «kjempefakkel» på Gyldendal. Den havnet også i mitt stadig mer omfattende bibel-bibliotek. Der står den sammen med flere utgaver av så vel danske og svenske bibelutgaver, som islandske.
En hollandsk og en indonesisk bibel har jeg også, men det er helst som familieklenodier.
I årenes løp er det kommet en rekke alternative, norske bibeloversettelser.
Selskapet Norsk Bibel lanserte sin utgave i 1988; om lag ti år senere var Bibelforlaget klar med sin bibeloversettelse. Disse kalles henholdsvis «Bibelen – Den hellige skrift» og «Bibelen - Guds Ord». Begge disse versjonene er senere blitt revidert.
Det ble også gitt ut en norsk utgave av den engelske «The Living New Testament», under betegnelsen «Nytt liv».
Denne ble bant annet delt ut under møtekampanjer.
Bibelens historie i Norge har da også vært sterkt preget av private initiativ.
Det er nok å minne om at da den første oversettelsen av Bibelen på nynorsk kom for om lag 100 år siden, var det ikke Bibelselskapet, men Studentmållaget som sto bak.

III
Den bibelutgaven jeg fikk til min ti-årsdag i 1963 var i en oversettelse som var kommet 33 år tidligere. Derfor undrer det meg – som det gjorde den gang også – hvor arkaisk og gammelmodig språket i 1930-utgaven framstår som. Det gjelder både ordvalg, syntaks og rettskriving.
Flere av de alternative oversettelsene som er kommet siden den gang har blitt lansert som mer «konservative» enn Bibelselskapets oversettelse.
En slik påstand er noe jeg for min del bare trekker på skuldrene av.
At én bibeloversettelse er mer «bibelsk» enn en annen er og blir en absurditet i mine ører.
Nyanser i ordvalg kan jeg imidlertid både begeistres av og provoseres over.
Gamle formuleringer kan jeg ha blitt glad i fordi de framstår som mer poetiske, nye formuleringer fordi de framstår som mer avklarende.
Da 2005-oversettelsen, ble jeg kontaktet av en ung prest.
Han hadde fått et nytestamente i den nye oversettelsen og lurte på om «bibelbegeistring» var et ord i det norske språk?
Vi ble enige om at det burde det være, og han fortalte at han hadde kjøpt inn denne utgaven av NT til samtlige medlemmer i sitt menighetsråd.

IV
I løpet av disse 60 årene har jeg ikke kunnet unngå å registrere de til dels iltre debattene som oppstår, særlig når Bibelselskapet lanserer en ny oversettelse.
Ofte handler det om enkeltord, som «jomfru» i stedet for «ung pike», eller om utformingen av «Fadervår».
I 2024 vil det komme en ny utgave; det blir den femte oversettelsen fra Bibelselskapet som jeg skal forholde til. Fire av dem i løpet av de siste 45 år.
Det som har skapt debatt rundt denne utgaven, er hvordan ordet «jøde» blir brukt.
Jeg har en mistanke om at de som har reagert sterkest på dette, og hentet fram ord som «sensur» ikke har satt seg inn i bibelselskapets begrunnelse, men nøyd seg med å lese en overskrift eller til nød en ingress.
Som forkynner gjennom 50 år har jeg for min del konsekvent brukt Bibelselskapets til enhver tid nyeste utgave som utgangspunkt for andakt eller preken, men samtidig har jeg ofte – og med stort utbytte – også studert hvordan andre bibelutgaver har nærmet seg den samme teksten.
Dette har like mye – kanskje mer? - med språklig interesse å gjøre som med religiøs eller teologisk.
Jeg ser derfor ikke bort fra at Bibelen ofte blir lest vel så mye og vel så grundig av personer som ikke er det vi her i landet ynder å kalle «personlig kristen», som av oss som er det. Her behøver jeg ikke å gå lenger enn til meg selv, i hvert fall i perioder av livet.
Uttrykket «Støv på din bibel er rust på din sjel» blir gjerne kreditert den engelske evangelisten Charles Spuregon (1834 – 92).
Så vel formuleringen i seg selv som tenkemåten den er uttrykk for finner vi igjen i en lang rekke sanger. Her er det nok å minne om Lapp-Lisa: «Ingen bok er meg så kjær som min moders bibel er».
Når man hører disse sangene, eller man hører forkynnelse og undervisning som er preget av disse sangene eller av tankegodset som ligger bak, kan man fort komme til å lande på den konklusjon at for å være en kristen, må man lese mye i Bibelen; helst hver dag.
Hvor godt står en slik tese seg, for eksempel i møtet med Bibelens egne tekster, eller i møtet med kirkehistorien?

VI
«Husk at her er kirken eldre enn Bibelen!»
Slik formulerte han seg, biskopen for Fødselskirken i Betlehem seg da jeg, sammen med en gruppe fra Bibelselskapet, møtte ham i 2002.
Utsagnet provoserte kanskje et øyeblikk, men selvfølgelig måtte man gi ham rett.
I landet der Jesus levde og virket, er kirken eldre enn Bibelen med god margin. Og ikke bare der.
Det samme kan sies om Norge og de fleste andre land med en lang kirkehistorie. For faktum er: Gjennom det aller meste av kirkens historie har ikke Bibelen vært tilgjengelig for den vanlige, troende mann eller kvinne.
Hva hadde man da?
Man hadde kirken. Man hadde de fortellingene om så vel Jesus og apostlene som fortellingene om patriarkene, profetene og kongene som levde blant folket. Men Bibelen, som bok eller skriftlig kilde, var bare tilgjengelig for noen ganske få. I norsk sammenheng: Helt opp til 1800-tallet.

VI
I begynnelsen var Ordet.
Utgangspunktet for hele skaperverket er nettopp dette: Et ord. Et utsagn. En kommando. «Bli lys» - og det ble lys.
Fra Jesu virke ser vi også flere ganger hvordan det talte ordet skapte forandring.
Mennesker ble helbredet ved at Jesus talte. «Far ut av henne,» sa Jesus til de onde åndsmaktene – og de for ut. De måtte adlyde.
Fra fortellingen om Moses, har vi en litt underlig episode: Under ørkenvandringen hadde Moses flere ganger slått på klippen for å skaffe folket vann. Når han slo på klippen, rant vannet fram. Men den siste gangen folket fikk vann fra klippen, hadde Moses fått en annen beskjed: Han skulle tale til klippen (se 4 Mos 20, 8-13).
Men Moses holdt seg til det vante. Han slo på klippen, nå som før.
Joda, det funket; det kom vann, men for Moses ble det en kostbar egenmektighet.
Jeg har ofte lurt på denne fortellingen.
Hvorfor stolte Moses mer på den fysiske kraften enn på ordets makt?
Kanskje hadde han ikke tillit nok til at det ordet han skulle tale var virkningsfullt nok, enda det var Gud som hadde sagt at han skulle tale, ikke slå?
«Ordet ble kjød», het det i den gamle bibeloversettelsen; den jeg fikk for 60 år siden.
Ordet manifesterte seg. Det ble en virkelighet.
Et menneske, men også en kraft. En realitet.
Noe mer enn en lyd. Et ord er alltid mer enn et ord.
Derfor sier jeg alltid, når jeg står på en talerstol og har lest bibelteksten: «Slik lyder Herrens ord!»

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen. 29. desember 2023
Bildet viser et lite utvalg av forfatterens bibelsamling - gaven til 10-årsdagen ses ytterst til høyre i bildet (Foto: NPE)

Kallets krokveier - et essay

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter; tidligere offiser i Frelsesarmeen

Ingen som vokste opp i Frelsesarmeen på 1960- og 70-tallet kunne unngå å bli konfrontert med ordet, begrepet og utfordringen «kallet». Et kall til tjeneste i sin alminnelighet og til å bli frelsesoffiser i særdeleshet.

Det finnes mange fortellinger om hvordan kallet til tjeneste i Frelsesarmeen kom både unge og voksne mennesker.
Hvor mange som har meldt seg til slik tjeneste i løpet av 135 år finnes det neppe noen fullgod oversikt over. Da jeg ble ordinert som frelsesoffiser i 1973 fikk jeg rullenummeret 3371, men antallet som har vært innom offiserenes rekker er trolig langt høyere.
Mange fortellinger, og de fleste av dem er personlige, enten de er enkle eller mer spektakulære.
Det følgende er min versjon av disse fortellingene.

I
Da jeg ble født for 70 år siden var mine foreldre offiserer i Frelsesarmeen.
De var stasjonert i Mosjøen og jeg er deres eldste barn.
Fram til jeg begynte på skolen sju år senere hadde min familie, som nå telte fem personer, flyttet åtte ganger; ikke alle flyttingene var relatert til deres tjeneste i Frelsesarmeen. Først i 1960 var familien etablert i Oslo, og bodde på Frogner i ti år.
Jeg skulle bli en voksen mann med egen familie før jeg ble boende like lenge på ett sted neste gang.
Aktivitet i Frelsesarmeen var et slags nav i vår – i hvert fall min – tilværelse gjennom hele oppveksten: Søndagsskole, musikkaktivitet og ungdomsarbeid.

Da jeg var 15 år ble jeg innvidd som soldat i Frelsesarmeen. Omtrent samtidig tok jeg en beslutning om å bli offiser i Frelsesarmeen.
Den gang tenkte jeg nok på den beslutningen som resultatet av et kall, og jeg brukte kanskje litt store ord om akkurat den biten.
I dag, med mer enn 50 års distanse til det valget, er det like naturlig å tenke på det som en beslutning.
Da jeg var 18 år begynte jeg utdannelsen til frelsesoffiser, da jeg var 20 ble jeg ordinert og da jeg var 21 hadde jeg et kombinert ansvar som menighetsleder og gjestehjemsbestyrer i Island.
Fem år senere gjorde jeg tjeneste i Danmark, og fikk der en helsesmell som gjorde det påkrevd med en annen type tjeneste i Frelsesarmeen.

II
Gir det mening å snakke om «kallet» for en 26 år gammel småbarnsfar med tydelige symptomer på det man i dag trolig ville kalle «burn-out»-syndrom?
For meg ga det mening, og det gir fremdeles mening.
Som frelsesoffiser hadde jeg en grunnholdning som jeg overfor meg selv formulerte slik: «Kirkens kall er Guds kall».
Det var ikke en passiv holdning der man viljeløst lot seg flytte på som en sjakkbrikke.

Det var en holdning som innebar dialog med ledelsen.
Jeg tenker i ettertid at jeg stort sett ble hørt i disse prosessene, men innser at det nok er de som synes jeg var «heldigere» og ble behandlet «bedre» enn mange andre følte at de ble.
I 1985 kom jeg – eller vi, siden vi var to om dette – likevel til et punkt da det var riktig å trekke seg fra tjenesten i Frelsesarmeen.
I første omgang tenkte vi nok på det som en pause, men det ble permanent med tanke på arbeidsforhold.
I stedet ble det et engasjement som først og fremst ble tatt ut på lokalplanet.

III
Gir det mening å snakke om «kallet» etter at man har valgt å gå ut av den tjenesten man i utgangspunktet hadde tenkt skulle være for hele livet?
For meg gir det mening.
Jeg skal ikke bruke mye plass på hvordan kallsforkynnelsen i Frelsesarmeen har vært gjennom tidene, men kan vel slå fast med en viss tyngde at den kan ha blitt opplevd/oppfattet som relativt massiv; kanskje tilmed lovisk.
Det var liksom bare én måte å fullføre Guds vilje på, og det var gjennom tjenesten som frelsesoffiser.
Det var en slags «hånden-på-plogen»-tilnærming som kunne oppfattes som en ren tvangstrøye.
Dette kunne skape dype og vonde sår hos den eller de som enten følte selv, eller ble fortalt av andre, at man hadde «sviktet».
Selvsagt skaper det visse reaksjoner å bryte opp fra et forholdsvis altoppslukende arbeidsforhold som man har vart i – som i mitt tilfelle – nærmere 15 år.
Det skaper en prosess; kall det gjerne et sorgarbeid.
Den prosessen må man ta, selv om den kan være både vond og krevende der og da.

IV
Gir det mening å snakke om «kallet», nesten 40 år etter at jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen, og etter å ha hatt et ti-tall ulike ansettelsesforhold i løpet av de årene?
For meg gir det mening.
Skal jeg sette ett ord på hva som har vært – og er fremdeles – mitt kall i livet, er «formidling» det ordet som dukker opp.
Denne trangen til å formidle dukket tidlig opp.
Første gang jeg hadde tekster på trykk var jeg i 13-årsalderen.
Senere er blitt mange tekster: Notiser, små dikt, artikler, betraktninger, fortellinger og bøker.
Av muntlig formidling kan nevnes både foredrag og kåserier, vitnesbyrd og prekener.
Alle de oppgaver jeg har hatt, det være seg i Frelsesarmeen og utenfor, har handlet om formidling.
De verdiene jeg vokste opp med, og som jeg tok med meg både inn i tjenesten som frelsesoffiser og ut av den, og som jeg vært bevisst på også i årene etter, har vært en del av dette formidlingsprosjektet.
Verdiene har ikke vært statiske, men har hele tiden vært en levende og aktiv del av det jeg har holdt på med, enten jeg sitter foran pc-en (etter at jeg sluttet å bruke skrivemaskin!) eller jeg står på en talerstol.

V
Kallet har hatt sine krokveier, men det gir fremdeles dyp mening å snakke om kallet.

Dette essayet sto i avisa Dagen 14. nov. 2023. Bakgrunnen for at det ble skrevet, var en serie artikler/innlegg i denne avisa om "kallet".