Kobberslangens bitt

Av Nils-Petter Enstad

Israels folk hadde vært lenge i ørkenen. Irritasjonsterskelen var blitt lavere og lavere, respekten for de bud og forskrifter Gud hadde gitt, og som de hadde lovet å følge dårligere og dårligere. Ikke før hadde de vunnet én seier og fått ett bønnesvar, så fant de noe nytt å irritere seg over.

Nå hadde det skjedd igjen: «Hvorfor førte dere oss ut av Egypt når vi må dø her i ørkenen? Her er jo verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten», sa de, og rettet kritikken både mot Gud og Moses.

Dramatikk
Dette var foranledningen til en av de mange dramatiske begivenhetene under Israel-folkets 40 år lange ørkenvandring: «Da sendte Herren giftslanger inn blant folket. De bet israelittene, og mange av dem døde. Folket kom til Moses og sa: -Vi syndet da vi talte mot Herren og mot deg. Be nå til Herren at han må ta slangene bort fra oss!
Og Moses gikk i forbønn for folket. Da sa Herren til ham: - Lag deg en slange og sett den på en stang! Hver den som blir bitt, skal berge livet når han ser opp på den.
Moses laget en kobberslange og satte den på en stang. Og det gikk slik at når en mann ble bitt av en slange, berget han livet ved å se på kobber-slangen.»

Historien huskes av flere årsaker.
Først og fremst på grunn av sin dramatikk. Men også fordi Jesus henviser til den ved en anledning.
Litt overraskende bruker han kobberslangen som et bilde på seg selv, i samtalen med Nikodemus: «Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp».

Epilog
Men det er enda en grunn til at vi bør huske kobberslangen, ikke bare som symbol, men som faktisk gjenstand. Historien om kobberslangen har nemlig en epilog:
Fra tida da kong Hiskia gjennomførte sin religiøse reformasjon i sørriket omkring år 700 før Kristus, fortelles det at kongen «nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene, hogg ned Asjera-pælene og knuste kobberslangen som Moses hadde laget».
Det at han knuste kobberslangen kunne kanskje både forvirre og forskrekke noen.
Var ikke kobberslangen både et kulturhistorisk minne og en påminning om Guds nåde og velsignelse i tidligere tider?
Ikke bare, viste det seg: «Helt til denne tid hadde israelittene ofret til slangen. De kalte den Nehusjtan».
Det som hadde vært en påminning om Guds hjelp og nåde, ble gjenstand for avgudsdyrkelse.
Kobberslangen ble dyrket som noe guddommelig, i stedet for bare å bli sett på som et bilde og et symbol på noe som skulle komme.
Kobberslangen kunne vært et kostelig minne - den var blitt en avgud.

Lærdom?
Beretningen om kobberslangen historie kan ikke sies å være blant de mest sentrale tekstene i Det gamle testamente.
Hadde vi husket den dersom ikke Jesus selv hadde henvist til den? Og har den noe å si kristne som lever i dag?
Den kan kanskje minne oss om farene ved å dyrke minnene framfor han som forårsaket at det er noe å minnes?
Den kan kanskje minne oss om faren for å stole på skyggen framfor realitetene?
Fortellingen kan kanskje minne oss om faren for å stole på kultgjenstanden framfor guddommen?
Ethvert forsøk på å liste opp de forskjellige kirkesamfunn og organisasjoner sine kobberslanger, vil lett kunne avspore den enkeltes egne refleksjoner rundt dette.
Også enkeltmennesker kan utvikle slike kobberslanger.
Det kan være mennesker, det kan være begivenheter, det kan være oppfatninger og det kan være ting.

Grenseoppgang
Utfordringen ligger ikke først og fremst i å finne alle tenkelige kobberslanger og få tatt livet av dem, men i å definere hvor grensene går.
Hvor går grensen mellom det som er sunn og sann kristen takknemlighet for Guds hjelp og velsignelse gjennom andre mennesker, gjennom organisasjoner og kirkesamfunn, gjennom bøker, seremonier og opplevelser, og det å begynne å dyrke disse tingene?
Din grense kan være en annen enn min, men den går et sted for oss begge.
Kanskje kan Jesus lære oss noe også der?
Når han snakket om kobberslangen, brukte han den som et bilde. Den hadde hatt en funksjon, og levde videre i folkets kunnskap og bevissthet på de premissene. Men som fysisk gjenstand var den blitt ødelagt.
Jeg vil tro at mennesket Jesus også hadde den kunnskapen inne.
Han kjente til Moses og kobberslagen – da kjente han vel også til kong Hiskia og den samme slangen?
Kanskje kan det sies slik: Viktigere enn å eie en splint av Kristi kors, er det å eie den korsfestede og oppstandne Kristus i mitt hjerte?
Kobberslangens bitt kan noen ganger være vel så farlig som andre slangebitt.

Bibeltekstene er hentet fra 4 Mos 21, 5-9, 2 Kong 18, 4 og Joh 3, 14.

Om denne teksten:
Dette temaet skrev jeg om første gang som ung frelsesoffiser på begynnelsen av 1970-tallet.Den første versjonen var som manuskriptet et til et innlegg jeg hadde på et kurs for offiserer i Opplandske divisjon våren 1977. Vi var den gang stasjonert på «Arken», Nannestad korps; i den samme bygda der vår eldste sønn i dag er sokneprest.
Innlegget, som vel var en slags bibeltime, sto på trykk i bladet Frelsesoffiseren, senere det samme året. Da var overskriften – og temaet – «Kristenlivets kobberslanger».
I 1995 sto teksten i Krigsropet (nr. 4) med vignetten «Til ettertanke», men da med litt andre refleksjoner. Jeg mener dessuten å huske at den også sto i bladet «Kameratringen», et organ for tidligere frelsesoffiserer og som jeg redigerte i noen år.
Slik teksten framstår her, er det med noen små justeringer i forhold til det som sto i Krigsropet og senere Kameratringen.

Lindtveit, 3. januar 2026
Nils-Petter Enstad

Baltus og vennene hans gjennom 75 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Denne høsten er det 75 år siden tegneserien «Peanuts» første gang dukket opp i avisspaltene. I Norge ble de kjent som «Knøttene». Det var avisa Aftenposten som i 1962 introduserte disse bråmodne forstadsungene for norske lesere.

Den første historien om Knøttene sto på trykk 2. oktober 1950.
Etter hvert ble flere og flere aviser interessert i serien som gjenspeilet den «voksne» verden, tilsynelatende sett gjennom barns øyne, med både skarpsindighet og ironi. Til slutt var det 2.600 aviser over hele verden som trykket de daglige gullkornene fra Baltus, Sofie, Espen og – ikke minst – hunden Sniff, som ved siden av eieren Baltus trolig var den mest populære figuren i serien.
Generasjon etter generasjon lot figurene more og underholde, men også skape refleksjon og ettertanke gjennom de 50 årene serien ble laget. De har vært brukt som undervisningsmateriale i søndagsskolen, og de er blitt «big business».

Søndagsskoletekster?
Gjennom hele seriens historie var det Charles M. Schulz (1922 – 2000) som både tegnet og skrev historiene. Dette er nokså unikt i tegneseriehistorien.
Ifølge en myte som aldri er blitt skikkelig verken bekreftet eller dementert, ble serien opprinnelig skapt med tanke på bruk i søndagsskolen, der Sculz underviste. Og mange av så vel de fire-ruters stripene som de litt mer omfattende søndagshistoriene, egner seg ypperlig både som utgangspunkt for en preken, eller som en preken i seg selv.

Den amerikanske teologen Robert L. Short tok en doktorgrad i teologi og litteratur på Knøttene, og karakteriserer tegneserien som «en utrolig fantasifull form for kristen kommunikasjon».
I 1965 skrev han boka «Evangeliet etter Knøttene». Den solgte i flere millioner eksemplarer, og har nok vært med på å befeste seriens ry som kristen kommunikasjon.
Om dette ryet er fortjent eller ikke, vil være avhengig av øynene som ser, og ikke minst: Hva slags referanseramme den har som leser.
Episoden der Baltus og Espen er ute i snøværet, godt påkledd begge to, og ser hunden Sniff sitte og skjelve av kulde, kan tjene som eksempel.
De to godt påkledde guttene bestemmer seg for å oppmuntre den frysende hunden, går bort til ham og sier: «Vær frimodig, Sniff».
«Ja, vær frimodig».
Så går de videre, og Sniff ser ut som et spørsmålstegn.
En slik episode er ikke «morsom», isolert sett. Men den kan si noe om en overfladisk, menneskelig omsorg, enten den kommer fra kristne eller andre.
Boka kom i norsk utgave på Ansgar Forlag i 1984.

Sentrale skikkelser
De sentrale skikkelsene i serien er Baltus og søskenparet Espen og Sofie.
Baltus er den det meste går galt for i livet, Espen er filosofen i serien og Sofie er grinebiteren.
Hennes eneste svake punkt er forelskelsen i pianisten Schröder, den eneste i serien som ikke har fått noe norsk navn. Han sitter alltid bøyd over sitt vesle lekeflygel og tryller fram de mest krevende verk av Beethoven.
«Jeg ville ikke gifte meg med deg med mindre du var den siste kvinne i verden», sier han til Sofie. Den uforsiktige forsnakkelsen gjør at Sofie mener ekteskapet er innen rekkevidde.
Baltus er mer realistisk i sin kjærlighet til «den lille rødhårete» som han beundrer på avstand i skolegården.
Hun er og blir utilnærmelig.
Den ene gangen hun er helt innpå sin beundrer, blir han så forfjamset at han slår knute på knekkebrødet sitt.
Men seriens egentlige hovedperson er Sniff, denne helt spesielle utgaven av hunderasen beagle, med en ekte van Gogh hengende i trappa i det som sett utvendig fra virker som et nokså lite hundehus, som går intenst inn i sine fantasikamper mot Den røde baron i sitt veteranfly fra den første verdenskrig, og med sine forfatterambisjoner; de mange romanene som alle begynner med «Det var en mørk og stormfull natt…».

Sniff
Robert L. Short skriver i sin analyse av serien at Sniff er en karikatur på en gjennomsnittskristen: Makelig, litt feig, sarkastisk og alltid med et ønske om å være noe annet enn det han er.
Når Baltus, som eier hunden, kommer hjem fra skolen, gidder den ikke å røre på seg.
«Andre hunder hopper av begeistring når eieren deres kommer hjem», påpeker Baltus litt såret.
Reaksjonen blir en meget demonstrativ hopping opp og ned på stedet av en hund som både med kroppsspråk og mimikk forteller at han er revnende likeglad.

Suttekluten
Sniff fører også en kontinuerlig kamp mot Espens eneste svake punkt: Suttekluten.
Om denne kampen skyldes at han vil befri Espen fra en skadelig last, eller om den er motivert av ren misunnelse, er det vanskelig å si noe sikkert om. Motivene er tydelig nokså blandet.
Motivet for Sofies kamp mot suttekluten er lettere å forstå.
Alt ved lillebroren irriterer henne, hvorfor skulle suttekluten være noe unntak?
Den eneste gangen hun avslører en viss følelse av godhet overfor Espen, er når han må begynne med briller.
«Han ser ut som en liten ugle», sier hun i et uventet anfall av ømhet.
Men i neste øyeblikk lover hun å slå ned Baltus dersom han med ett eneste ord røper hva hun har sagt.

Den menneskelige natur
Blant «Knøttenes» mange venner var også tidligere president Bill Clinton.
Da Schulz annonserte at han ville slutte med serien, sendte den daværende presidenten ut en pressemelding der han ga uttrykk for sin sorg over at det snart ikke ville bli tegnet flere striper av Knøttene.
«Knøttene har lært meg mye om livet og den menneskelige natur, og som alle lesere av Knøttene ble jeg lei meg da jeg hørte at Charles M. Schulz vil pensjonere vår elskede tegneserie», skrev han.
Den siste episoden sto på trykk dagen etter at Schulz døde.

Million-industri
Det er gitt ut mange bøker der Knøttene-episoder er samlet. Mange av dem er også kommet på norsk.
Det er laget tegnefilmer med dem, musikaler og teaterstykker.
Knøttene ble en millionindustri, og de gjorde Charles M. Schulz ble en svært rik mann.
Det er anslått at han tjente rundt 300 millioner kroner i året på «Knøttene» og produkter knyttet til tegneserien.

Publisert i avisene Fædrelandsvennen og Dagen i november 2025

Rosene som visnet

Av Nils-Petter Enstad

Det var tredje gang de sto overfor hverandre på statsministerens kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste dette var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.

«I grunnen passer de sammen», sa Jens om de to bukettene. «Ja, men det kom jo aldri dit», svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte de tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere. Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort det godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid. Bondeviks svar hadde vært typen «ikke ring meg, jeg ringer deg». Noe annet svar var det nok heller ikke naturlig å gi denne septemberdagen i 2005.
Nå, 20 år senere, må man konstatere at de gule rosene har visnet. Partiet som tidligere omtalte seg selv både politisk og ideologisk som «det tredje alternativ» eksisterer ikke lenger; i hvert fall ikke som noe alternativ.

I
I 1994 ga daværende KrF-leder Kjell Magne Bondevik ut boka «Det tredje alternativet – kristendemokratisk politikk ‘’på norsk’’». Boka var den første ideologiske analysen av hva kristendemokratisk politikk innebærer på mange år – kanskje noen gang. Boka vakte begeistring, i hvert fall innad i KrF, og aktiviteten i partiets studieforbund skjøt i været.
Selv var jeg på det tidspunktet aktiv i partiet både lokalt, både som tillitsvalgt og folkevalgt, og jeg var ansatt i partiets informasjonsavdeling.
En ideologisk refleksjon som denne boka hadde mange av oss ventet på.
I etterkant av Bondeviks foredrag i 1994 skrev jeg i en kommentar i partiavisa «Folkets Framtid»: «Det politiske livet i Norge, og dermed samfunnsutviklingen, har tapt på at norsk politikk er blitt så av-ideologisert at ordet «ideologi» dels er blitt et fremmedord, dels et skjellsord. De to ideologiske termene som tradisjonelt har vært brukt, «sosialisme» og «verdikonservativisme» er begge blitt tømt for innhold i de senere år. Forsøkene på å gjøre liberalismen til en helhetlig, politisk ideologi har foreløpig ikke vist seg særlig vellykket». I dag snakker man mer om «liberale verdier» på borgerlig side enn om «verdikonservatisme», og man bruker kanskje ikke så ofte ordet «sosialisme» i Arbeiderpartiet heller».

II
De 30 årene som har gått har langt på vei bekreftet denne analysen.
I 2012 intervjuet jeg daværende kulturminister Hadia Tajik for magasinet Kristne Arbeidere. Vi snakket blant annet om ideologi. Hun ønsket ikke å bruke ordet «sosialisme» om sin samfunnsanalyse – hun insisterte på å kalle seg sosialdemokrat. I KrF vil man nok gjerne kalle seg kristendemokrater, men det er ikke så lett å få tak på hva de mener med det.

For å vende tilbake til de to rosebukettene for 20 år siden:
Det er liten tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre. At seks av de åtte regjeringene KrF har deltatt i siden 1963 har vært i samarbeid med Høyre, er statistikk, men ikke noe argument.
Faktum er at det i en rekke saker har et godt samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, både i Stortinget, kommunestyrer og fylkesting.
De to første av disse, Lyng-regjeringen i 1963 og Borten-regjeringen 1965-71, ble til i perioder da det politiske landskapet rett og slett var enklere å navigere i.
Arbeiderpartiet var ikke interesser i allianser verken til høyre eller venstre.
Konsensusfaktoren på «borgerlig» side var høy, og man hadde ingen populistiske partier på høyresiden.
Det nærmeste man kom var et litt uberegnelig Venstre.
Denne tilsynelatende idyllen på borgerlig side raknet først i møtet med Europa-debatten, og etter hvert også i møtet med abortdebatten.
I 1972 fikk landet den første sentrumsregjeringen med KrF-leder Lars Korvald som sjef.Den besto av de partiene på Stortinget som hadde sagt "nei" til norsk EF-medlemskap.
I 1981 var det abortsaken som stengte veien for en bred «borgerlig» regjering, men både i 1983 og senere i 1989 ble KrF med i regjeringer der man var enige om å være uenige i abortsaken.

III
I 1997 fikk man en ny sentrumsregjering som besto av de samme partiene som Korvald-regjeringen 25 år før.
Etter valget i 2001 dannet Høyre, KrF og Venstre regjering. Der regjeringene Lyng, Borten, Willoch og Syse var en type fornuftsekteskap framsto Bondevik II mer som et arrangert ekteskap. Det endte da heller ikke spesielt lykkelig, verken for Høyre eller KrF.
Innad i KrF hevdes et gjerne at partiet har fått mer gjennomslag for sine verdier i samarbeid med høyresiden enn med venstresiden. Dette har hatt like mye praktiske som politiske og ideologiske årsaker.
Men det er gjennomslag og det er gjennomslag.
Samtlige statsbudsjett i de årene Gro Harlem Brundtland var statsminister for mindretallsregjeringer ble disse vedtatt med KrFs støtte. Det var KrF som sikret det nødvendige flertall i Stortinget for EØS-avtalen
Andre saker der de røde og gule rosene fant sammen, var i saker om skatteforlik, jordbruksavtaler og kommuneøkonomi.

IV
Så langt har det 21. århundre vært en tørr tid for de gule rosene.
Etter at Stoltenberg I ble dannet i 2005 har KrF slitt med målinger og oppslutning som nærmet seg sperregrensen mer og mer. Ved valget i 2017 fikk partiet likevel en unik vippeposisjon som både kunne og burde vært bedre utnyttet.
Det var dette Knut Arild Hareide så for seg da han på partiets landsstyremøte i september 2018 tok til orde for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.
Hadde partiet fulgt hans oppfordring ville både partiets og landets historie sett annerledes ut.
En Støre-regjering den gang, med Arbeiderpartiet, KrF og eventuelt også SV og Senterpartiet, ville betydd en ny og fersk flertallsregjering. I stedet endte man altså opp med en regjering som allerede hadde flikket på både sammensetning og politikk flere ganger, og skulle fortsette å gjøre det.
I det klimaet som dette skapte, visnet det som var igjen av gule roser i det politiske blomsterbedet.
Skal de kunne våkne opp igjen, må de bli sådd i et helt annet jordsmonn enn det som en «ny regjering» vil kunne representere ved årets valg.

Nils-Petter Enstad (f. 1953) er forfatter. Har vært lokallagsleder og kommunepolitiker for KrF. Var ansatt i partiorganisasjonen 1991-2005 som informasjonsarbeider og studieleder. Av litterær produksjon kan nevnes «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald» (2016) og «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (2019).

En forkrtet versjon av denne teksten har stått som kronikk i avisene Agderposten og Fædrelandsvennen i juli 2025. I avisa Dagen ble den avvist uten noen egentlig begrunnelse.

Bøker som skrives og bøker som leses

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og litteraturkritiker

Bøker har vært en viktig del av livet mitt så langt tilbake som jeg kan huske.

Jeg vokste opp i et hjem med mye bøker.
Når jeg fikk mine første bøker og hva disse het, har jeg ikke noen klar erindring om, men jeg tror jeg husker kanskje bestemt hva som var den første boka jeg kjøpte selv, for mine egne penger. Den het «Nye viser fra Barnetimen».
Den kom alt i 1951, men da var ikke jeg født, men det kan ha vært om lag ti år senere at jeg så den i hyllene hos Ruth Tønnesens bokhandel i Kirkeveien i Oslo.
Den gikk jeg fobi to ganger om dagen i sju år, på vei til eller fra Majorstua skole.
Boka kostet, med et ørlite forbehold om at jeg husker rett, sju kroner, eller kanskje var det sju og en halv.
Det var innenfor min økonomiske rekkevidde, og etter å ha innhentet tillatelse hjemmefra kjøpte jeg boka dagen etter.

Thorbjørn Egner, ja!
Litt artig å tenke på at den første boka jeg kjøpte for mine egne penger var en bok av Thorbjørn Egner, og at den foreløpig siste boka jeg har gitt ut selv er et oppgjør, nettopp med Torbjørn Egner og hans etter sigende barnevennlige univers: Det skjønnlitterære essayet «Oppvekst i Kardemomme By».

Bøker under juletreet
var en fast del av min barndom; både jul og bursdager.
Ole Aleksander-bøkene fant veien til hyllene mine, men også «Fem-serien»; en engelsk barneflokk (pluss en St. Bernhards-hund) som løste kriminalsaker; det samme gjorde brødrene Frank og Joe Hardy. Det ble etter hvert mange bøker; jeg registrerte tidlig at jeg hadde den største boksamlingen av guttene i min klasse, trolig også den mest varierte. Noen av titlene dukker opp i minnet her jeg sitter og mimre-taster: «Barna i Nyskogen», «Kaptein Grants barn», «Den sorte tulipan»,«Tom Sawyer».
Noe av den klassiske barnelitteraturen møtte jeg også via hørespillserier i Barnetimen: «Heidi», «Frendeløs», «Veien til Agra» og «Pablo og de andre».

Mine første forsøk
på å skrive om litteratur var gjennom stiloppgaver på realskolen. Da befinner vi oss på slutten av 1960-tallet.
Den første bokomtalen fra meg i et trykt medium ser ut til å være fra 1974.
Det året hadde jeg to bokomtaler på trykk i Krigsropet, der jeg hadde vært ansatt i til sammen halvannet år, fram til jeg/vi ble beordret til Island i Frelsesarmeens tjeneste høsten 1974.
I 1979 kom jeg tilbake til Krigsropets redaksjon og i 1980 begynte det å bli stadige bokmeldinger, gjerne signet «N-P.E» i bladets spalter.

Det kom mye bøker til Krigsropets redaksjon.
Det var først og fremst de kristelige forlagene som var rause med dette.
I mange år hadde det vært en slags praksis at disse bøkene bare ble lagt i et skap på redaktørens kontor, og en gang i mellom ble det gjort en liten ryddesjau der noen av disse bøkene ble delt ut blant medarbeiderne. Dette var en praksis med lange tradisjoner i redaksjonen.
Den typen kulturjouanlistikk var i liten grad prioritert i Krigsropet den gangen.
Som fungerende nestleder ved redaksjonen tok jeg meg nok til rette i blant med tanke på disse bokpakkene, og det kan vel også medgis at jeg stort sett beholdt bøkene selv.
Beholdt dem – leste dem – omtalte dem.

Fordi jeg nå i en periode
har brukt litt tid på å lage en oversikt over alt jeg har publisert gjennom drøyt 50 år som et skrivende menneske, ser jeg at jeg bare i Krigsropet har skrevet i underkant av 200 bokmeldinger.
Jeg fortsatte å levere slik tekster lenge etter at jeg sluttet ved redaksjonen i 1985.
Men de siste 20 årene har det nok vært mer kronikker og essays og reportasjer fra min pc i Krigsropet. De foreløpig siste er fra 2024.

Fra 1986 og fram til i dag
har jeg dessuten skrevet om bøker i ulike aviser og blad: Vårt Land, Dagen og Folkets Framtid, i tillegg til blader jeg har hatt redaktøransvar for, så som organisasjonsbladet Kameratringen og kvartalsorganet Brorskap/Kristne Arbeidere.
Gitt at min opptelling stemmer har jeg i alt skrevet drøyt 600 bokomtaler i løpet av 50 år – alt på såkalt frilansbasis.
Mye av det har også vært rent gratisarbeid, uten annen drivkraft og motivasjon enn en kjærlighet til bøker og et ønske om å gjøre litteratur kjent.

Den bibelske vismannen
sukket i sin tid over at «det er ingen ende på de bøker som skrives» (Forkynneren 12,12).
Noen av oss er faktisk glade for det.

Lindtveit, 30 juni 2025

Et bilde - og fortellingen om en av dem på bildet

Av Nils-Petter Enstad
Da det nyvalgte Stortinget trådte sammen i 1950, hadde disse fire det til felles at de for første gang hadde fått fast plass på Løvebakken, alle valgt for Arbeiderpartiet.

De to mennene er egentlig uinteressante i denne sammenheng, men navnene deres kan jo nevnes: Han til venstre i bildet er presten Kolbjørn Varmann, valgt fra Nordland, samferdselsminister 1955-60, og senere fylkesmann i Finnmark.
Han i midten het Trond Hegna, var valgt fra Rogaland. Han var redaktør i avisa «1ste mai», der han høsten 1940 formulerte parolen «Ingen nordmann til salgs!» Det kostet ham flere fengselsopphold. Avisa skiftet senere navn til Rogalands Avis.
Når det gjelder de to kvinnene, var de pionerer på hver sin kant.
Hun til høyre het Magnhild Hagelia, var utdannet revisor, og var den første kvinne som ble valgt til Stortinget fra Aust-Agder. I 1961 ble hun den første kvinne i Stortingets presidentskap. Det ga henne tilnavnet «Magnhild med klubba».
Alle disse tre satt på Stortinget til 1965.

«Kapteinen»
Den fjerde på bildet het Anna Anthoni. Hun var den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen, som den gang var en egen valgkrets. Det er henne det skal handle om herfra og ut.
Hun var også den første – og lenge eneste – stortingsrepresentanten med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Hun var født i Bergen i 1884 og ble med i Frelsesarmeens menighet i Strømgaten som ung.
Fra 1906 til 1916 var hun frelsesoffiser.
I oppslagsverker heter det at var «utdannet som kaptein» i Frelsesarmeen, selv om hun faktisk hadde rangen «ensein» på slutten; det var ett hakk over kaptein.
Hun var blant annet stasjonert i Nannestad, Horten og Sarpsborg, som leder for de lokale menighetene på hvert av disse stedene. I 1912 hadde hun ansvaret for å starte Frelsesarmeens virksomhet på Koppang i Østerdalen.
Sarpsborg ble det siste stedet der hun var frelsesoffiser.
Herfra flyttet hun til Horten, der hun drev sin egen forretning i noen år.
Senere ble hun ansatt som styrer (det het vel «bestyrerinne» den gang?) ved aldershjemmet i Horten. I denne perioden ser det ut til at hun var aktiv i Metodistkirkens menighet, og drev med barne- og ungdomsarbeid.

Fagforeningsaktivist
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og tok opp igjen det yrket hun hadde hatt før hun ble offiser, som tekstilarbeider.
Om det var årene som frelsesoffiser som var årsak til at hun, kommet tilbake til Bergen, ble engasjert i fagforeningsarbeid, skal være usagt. Hun fikk i hvert fall liv i den gamle tekstilarbeiderforeningen som hadde vært i dvale noen år, og hun vervet så mange medlemmer at hun ble et problem – for arbeidsgiveren.
Det var ikke populært å være fagforeningsaktivist på 1920-tallet.
Da hun ble presset ut av jobben, tok Tekstilarbeiderforbundet sentralt affære og ansatte henne som «agitator» i 1927.
Hun reiste land og strand rundt som agitator, og på få år ble medlemstallet i forbundet fordoblet.
Som det sto om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» noen år etter hennes død: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»

«Rappkjefta kommunist»
Hun var radikal politisk. Etter et besøk til Høyanger ble hun i lokalavisa omtalt som «ei rappkjefta kommunistfrua eller frøken» og det ble slått fast at «Moskvakommunismen hadde her ein varm talsmann» (Sogns Avis 17. oktober 1930).
I 1930 var det stortingsvalg i Norge, og den 46 år gamle ugifte, «rappkjefta», tidligere frelseskapteinen sto da også på niende plass på kommunistpartiets liste i Bergen.
Kommunistpartiet var blitt dannet i 1923 etter en splittelse i Arbeiderpartiet.
Av Arbeiderpartiets gruppe på 29 stortingsrepresentanter sluttet 13 av dem seg til det nye partiet.
Ved valget i 1924 fikk kommunistpartiet seks representanter. I 1927 fikk de tre og i 1930 ingen.
Leser man hva kommunistpartiets avis i Bergen i disse årene, «Arbeidet», skrev om henne, ser det ut til å ha vært sterke motsetninger mellom kommunistene og sosialdemokratene i fagbevegelsen på Vestlandet. Ikke minst var Anna Anthoni omstridt.
Men gemyttene roet seg tydeligvis, eller om det Anna som roet seg: Ved kommunevalget i 1934 ble hun valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet. Som lokalpolitiker var hun medlem av formannskapet og leder av flere kommunale utvalg.
Ved stortingsvalget i 1936 sto hun på Arbeiderpartiets liste i Bergen, og ble valgt som tredje vararepresentant.

Dannet fagforening på kjøkkenet
I 1937 hadde hun skiftet yrke og gikk inn i renholdsbransjen.
Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Stortinget
Under krigen var hun aktiv i motstandsarbeidet, og fra 1943 og fram til frigjøringen levde hun i dekning.
Ved valget i 1945 ser det ikke ut til at hun sto på stortingslista, men ved valget i 1949 sto hun der og ble valgt inn som første vararepresentant.
Da Nils Langhelle ble utnevnt til samferdselsminister i Einar Gerhardsens regjering rykket den 65 år gamle fagforeningsaktivisten og tidligere frelseskaptein opp som fast representant. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang. Hun fikk plass i sosialkomiteen.
Hennes stortingskarriere ble kortvarig. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie.
Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
Hun er også blitt foreslått som en av de kvinnene som bør hedres med å få en gate i Bergen oppkalt etter seg. Det vil i Frelsesarmé-sammenheng plassere henne i selskap med sosialpioneren Othilie Tonning, som er blitt vist slik heder både i Oslo og Stavanger.

Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek

Guds rike vokser ikke ved at kristne bytter menighet

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det er mange år siden jeg første gang gjorde noen av de refleksjonene som er blitt aktualisert igjen i det siste. Bakgrunnen var medieoppslag om en frimenighet «et sted i Norge» som på kort tid hadde opplevd stor vekst.

Menighetens medlemstall var blitt bortimot fordoblet. Men så viste det seg at denne «veksten» hadde utelukkende skjedd på andre menigheters og foreningers bekostning. Ikke ett av de nye medlemmene var det vi i hvert fall tidligere kalte «nyfrelst».
Spørsmålet meldte seg hos en som den gang var en ung frelsesoffiser: Er det slik Guds rike vokser? Ved at kristne bytter menighet?

Problemstilling
Problemstillingen melder seg fortsatt fra tid til annen, selv om man verken er ung eller frelsesoffiser lenger. Senest ved meldinger om at hele lokalmenigheter innen Metodistkirken i Norge dels melder overgang til pinsebevegelsen, dels til Misjonskirken.
For 35 år siden skrev jeg et innlegg om dette i Dagen, noen av tankene i det følgende er hentet fra dette innlegget («Vekst eller rokering?», Dagen 6. februar 1990).
Mangfoldet i den delen av Guds rike som heter kristenhetens kirker og trossamfunn har stort sett skjedd ved at noen gjorde et oppbrudd: Luther fra den katolske kirke, brødrene Wesley fra den anglikanske kirke, både William Booth og T.B. Barratt fra Metodistkirken.

Motiver
Oppbruddene kunne være ulikt motivert: Teologi, uenighet om arbeidsmetoder eller uenighet om organisering.
Ikke alltid skjedde oppbruddene frivillig; noen ganger var det fordi noen følte seg uønsket, andre ganger fordi de faktisk var det.
Noen ganger kan det være rent praktiske årsaker til at man engasjerer seg i en ny menighet: Man flytter til et sted der det kirkesamfunnet man tilhører ikke har noen lokal menighet.
Valget mellom lang «kirkependling» og en annen lokal menighet kan være både lett og vanskelig, og handler ofte om familiesituasjon og eventuelle barns behov for et kristent fellesskap.
Andre ganger kan oppbruddet skyldes personlige forhold.

Synonym
Rokering som synonym for vekst er ikke noe nytt fenomen i kirkehistorien.
Noen oppbrudd er naturlige og udramatiske, og det er da heller ikke slik at alt mangfold er ensbetydende med «splittelse».
Ja, jeg tror på Kristi kirke som en enhet, men tenker også at Jesu ord om at det er mange rom i Faderens hus også kan gjelde dette.
Tenk om «alle» menigheter var som Frelsesarmeen eller en annen menighet i det mangfoldet vi har bare her i Norge?
Bare tanken får meg til å grøsse, uansett hvilken bevegelse vi snakker om.

Aktualisert
Det som har aktualisert disse refleksjonene akkurat nå, er de overgangene man har lest om i det siste. Jeg har mye av min identitet knyttet til metodismen: Jeg tilhører en bevegelse som sprang ut fra den, min mor var metodist og jeg har en sønn som er metodist.
Skulle jeg komme i den situasjonen at jeg ville/måtte «bytte» menighet, ville Metodistkirken vært et naturlig valg.
Derfor kan jeg ikke unngå å undre meg over hva som ligger bak når ikke bare én, men flere metodistmenigheter nærmest en bloc melder overgang til pinsebevegelsen.
Hvilke teologiske og organisatoriske vurderinger ligger bak en slik beslutning?
Det er vel nok å nevne dåpen som et stikkord.
Da er nok en overgang til Misjonskirken mer logisk, men Misjonskirken har noen av de samme debattene som Metodistkirken har hatt.

Den perfekte menighet
Jeg leste en gang om en kristen som oppsøkte den ene menigheten etter den andre, men slo seg aldri til ro. Han var på leting etter den fullkomne menighet, betrodde han en venn. – Jeg håper ikke du finner den, svarte vennen, for den dagen du blir med der, er den ikke fullkommen lenger.
Alle kirkelige og organisatoriske strukturer blir aldri noe annet enn svake bilder og uklare uttrykk for den strukturen alle kristne er en del av: Guds verdensomspennende menighet, kjøpt ved Jesu blod.
Her tror jeg at jeg sier «amen».

Publisert i Dagens nettutgave 4. mars 2025

Bok og/eller forfatter – et møte med en 40 år gammel utgivelse

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da G.H. Chesterton, kjent blant annet for skikkelsen «Fader Brown», i 1906 ga ut en bok om Charles Dickens, ble det sagt at den boka handlet like mye om Chesterton selv som om Dickens. Den beskrivelsen måtte jeg tenke på da jeg på et gjenbruksutsalg kom over en 40 år gammel bok av presten og forfatteren Arne Prøis. Den ble lansert som en bok om kristen-Norge, men først og sist handlet den om forfatteren selv.

Arne Prøis (1914 – 2001) var den ene av min mors to yndlingsforfattere.
Den andre het også Arne, men var ellers dansk: Arne Falk-Rønne. Arne Prøis var imidlertid fra Porsgrunn, som også var hennes hjemby.
Bøker av en av de to Arne-ene var populære gaver både til jul og bursdag i alle år (Først nå oppdager jeg at Arne Prøis var den som oversatte de fleste av Arne Falk-Rønnes bøker til norsk).

I
Få brukte som Arne Prøis det meste av sitt liv i den kristne bokas tjeneste, først som forlegger, og senere som forfatter og oversetter.
Hvor mange titler han har skrevet, oversatt eller redigert har jeg ikke engang forsøkt å få oversikt over; det er mange. I tillegg kom en rekke artikler i ukeblader som Allers og Familien, og bidrag i ulike antologier.
En av dem bidro jeg til selv med til gjennom et kapittel om frelsesoffiseren Karla Stokke (i «Vekkelsens budbringere gjennom 100 år», 1995). Her sto Prøis som redaktør, men det kan vel røpes at all kontakt i forbindelse med prosjektet gikk via forlagssjefen.

II
Boka som startet denne tankerekka heter «Til samme himmel går vår vei».
Den kom ut i 1985 og kan feire et slags «40-årsjubileum» i år. Av en eller annen grunn var den ikke blant de bøkene av Arne Prøis som jeg overtok da min mor døde i 2006. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alle de bøkene, selv om de står i hylla mi, men denne ga jeg meg altså i kast med.
Og det var da jeg fikk assosiasjonen til Chesterton og Dickens.

III
Tilsynelatende er altså dette en bok om kristen-Norge.
På sin lett slentrende, kåserende måte omtaler Arne Prøis i alt 19 forskjellige organisasjoner og menigheter; 19 ulike fellesskap som han tydeligvis har hatt et visst personlig forhold til og vennskap med gjennom et langt liv som forlagsmann, kåsør, lektor og prest.
Det er trivelig lesning, men altså kåserier, og ikke verken foredrag eller forelesninger.
Det er mange anekdoter og mange av dem er også morsomme, selv om det blir en del gjentakelser. Det blir det gjerne i en bok som ser ut til å være satt sammen av en rekke selvstendige manus til kåserier eller essays.
Jeg mistet for eksempel tellingen over hvor mange ganger han refererer til William Booths svar til kong Edward VII da han lurte på hvordan kirkene tok imot de nye metodene Frelsesarmeen lanserte: -Deres majestet; de kopierer meg, skal generalen ha svart med en viss selvbevisst stolthet.

IV
At Arne Prøis var «glad i» Frelsesarmeen ga han mange vitnesbyrd om, selv om denne kjærligheten nok i blant kunne framstå som litt nedlatende.
Som ung frelsesoffiser deltok jeg på et kurs for offiserer der Prøis var innbudt til å ha en time.
Joda, det var populært å få besøk av en «kristenkjendis», men det var ikke alle som tok like godt imot de velmente ordene, ispedd en viss patroniserende elskverdighet, som når han – tilsynelatende uten forbehold – kunne fortelle et 50-tall frelsesoffiserer som stort sett alle var engasjert i menighetsarbeid, at det å preke var jo ikke deres greie, det var vitnesbyrdet som var salvasjonistenes form.

V
Litt av det samme preger også flere av kapitlene i denne boka, ikke minst i omtalen av de av oss som ikke verken er eller oppfattes som «lutherske»: Frelsesarmeen, baptistene, metodistene og pinsebevegelsen.
En annen svakhet ved flere av kapitlene er når Prøis refererer til hendelser som kanskje folk identifiserte den gang teksten ble skrevet/boka kom ut for 40 år siden, men som selv en som har fulgt forholdsvis godt med på det som skjer i kristen-Norge ikke klarer å få satt navn på i dag.

VI
Når alt dette er nevnt: Boka «Til samme himmel går vår vei» har utvilsomt sin sjarm, ikke minst ved det faktum at den først og fremst sier noe om han som skrev den.

Arne Prøis:
Til samme himmel går vår vei
Luther Forlag (1985)
261 sider