«Det norske hus» 30 år etter

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Fredag 25. oktober 1996 fikk Norge ny regjering. I sin tiltredelseserklæring lanserte den nye statsministeren «Det norske hus» som en betegnelse på sitt prosjekt. Med en distanse på 30 år kan kanskje visjonen som lå bak tas fram til ny vurdering?

Regjeringsskiftet kom overraskende på de fleste.
Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde bedt om å få komme med en erklæring da Stortinget skulle åpne onsdag 23. oktober. Erklæringen var at hun ville gå av, og at hun pekte på partileder Thorbjørn Jagland som sin etterfølger.
Ikke siden Einar Gerhardsen 45 år tidligere plutselig hadde trukket seg som statsminister og pekt på Oscar Torp som sin etterfølger, hadde et regjeringsskifte kommet så brått på så vel mediene, opinionen som Stortinget.
Men der slutter likheten.
Gerhardsen begrunnet sitt valg med at han var «sliten», og pekte på en avløser som var fire år eldre enn seg selv.
Harlem Brundtland ga ingen personlig grunn for å trekke seg, men viste til at det skulle være et nytt valg i 1997, og at en ny statsminister burde få tid til å markere seg i jobben. Ved å peke på den 11 år yngre Jagland ga hun også et signal om at hun var på vei ut av norsk politikk.
Mens det på 1950-tallet fort ble klart at Torp bare var tiltenkt en rolle som vikar, var ingen i tvil om at Gro faktisk ville ha avløsning.
Hun gikk tilbake til Stortinget og var et nokså anonymt medlem av utenrikskomiteen fram til valget i september 1997. I mai 1998 tiltrådte hun som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon.

Visjonært?
Ved å kalle regjeringsprosjektet sitt «Det norske hus» lanserte Jagland en helt ny form for retorikk i norsk politikk.
Noen av oss følte at uttrykket hadde noe visjonært og ideologisk over seg som hadde vært borte fra norsk politikk i mange år. Det kan være mye godt å si om Gros måte å være både partileder og statsminister på, men «visjonær» er ikke et ord man vil bruke. Hun var først og sist en politisk teknokrat med stor gjennomføringsevne. Hun kunne nok framstå som en byggmester, men ikke som arkitekt.
Når det gjaldt nettopp arkitekturen i Jaglands norske hus, skulle grunnmuren være den samlede verdiskapningen i landet, tuftet på et økologisk og miljømessig bærekraftig samfunn. De fire veggene eller søylene i huset skulle være nærings- og arbeidslivspolitikken, utdannings-, forsknings- og kulturpolitikken, velferdspolitikken, med særskilt satsing på eldreomsorg og utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Metaforen kom nok overraskende på mange, og presentasjonen framsto kanskje litt halvferdig. En skisse, mer enn en tegning.
Samtidig burde det vært lett å se at her lå det kimer til mye god, ideologisk og politisk refleksjon. Men verken medier eller andre politikere gikk inn i dette.
I stedet ble hele ideen om «Det norske hus» gjenstand for en – særlig sett i ettertid – urettferdig latterliggjøring.
At huset hadde grunnmur, men ikke golv, vegger, men ikke tak, var noen av de nokså billige poengene som florerte i media. Blant annet laget TV2 et innslag der de symbolsk viste et hus som brant ned til grunnen, mens kommentatorer spøkte med at huset var «trekkfullt», «målet var en rivningstomt» eller at Jagland «snublet i grunnmuren».
Sett i ettertid ville kanskje husets ettermæle blitt bedre om Jagland hadde arbeidet litt mer med metaforikken.
Det politiske ansvaret for prosjektet hadde statsministeren tenkt at planleggingsminister Terje Rød-Larsen skulle ha, men da han måtte gå av etter bare to uker på grunn av en gammel skattesak, stoppet prosjektet egentlig opp.

Verdidebatt
En av dem som så potensialet i metaforen var den parlamentariske lederen i KrF, Kjell Magne Bondevik.
Han ga statsministeren nærmest en lissepasning (Bondevik er glad i fotballmetaforer!) der han utfordret statsministeren til å sette ned kommisjon som kunne arbeide med de tankene, ideene og visjonene som lå i «Det norske hus»-konseptet.
Jagland lot lissepasningen ligge, men da Bondevik overtok som statsminister omtrent på dagen ett år etter Jagland, kom ballen likevel i spill og førte til opprettelsen av Verdikommisjonen.
Verdikommisjonen ble vel enda mer latterliggjort og harselert med enn Det norske hus var blitt, men kommisjonen fullførte sitt prosjekt.
Mye av harseleringen kunne nok skrives på en konto fra folkeeventyrene: Lukten av kristenmannsblod.
Da statsminister Jens Stoltenberg mottok kommisjonens sluttrapport i tre bind i mars 2001, var det med en litt hjelpeløs kommentar om at den hadde vel ikke gjort noen skade.

Unikt
Verdikommisjonen var noe unikt i norsk utvalgs-historie; et prosjekt der prosessen var viktige enn resultatet.
Prosessen førte blant annet til at det ble holdt mer enn 600 folkemøter om verdier, at 130 kommuner sendte innspill på problemstillingen «Hva er et godt lokalsamfunn» og at det kom mer enn ett tusen svar på utfordringen «Verdivalg i skolen».
Kanskje kan det være en oppsummering av så vel Det norske hus som Verdikommisjonen: Det skader ikke å snakke om felles verdier.
Eller som professor i statsvitenskap, SV-er og humanetiker Thomas Christian Fredrik Wyller, sa etter valget i 1997: «Heller kristne verdier enn ingen verdier».

Nils-Petter Enstad (f. 1953) er forfatter. Var ansatt i KrF fra 1991 til 2005 i ulike stillinger innen informasjon og opplæring.

Dette essayet ble publisert i forkortet utgave i Vårt Land mandag 19. oktober 2026.

En tid for å åpne, en tid for å lukke

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

Den bibelske vismannen Forkynneren har noen refleksjoner i sitt tredje kapittel som ofte blir hentet fram. I en tekst på i alt 172 ord ramses det opp varianter av det som er utgangspunktet for teksten: «Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen». Refleksjonene er solid plassert i ordspråkenes verden, om enn i litt parafrasert form til tider. Overskriften på denne teksten er en slik parafrasering.

Bare i løpet av det første året Frelsesarmeen arbeidet her i landet, 1888, ble det åpnet ti ulike menigheter, tre av dem bare i Kristiania.
I disse første tiårene startet man opp menigheter i et nesten halsbrekkende tempo. Fram til århundreskiftet 1899/1900 startet Frelsesarmeen i alt 99 menigheter. Av disse var om lag 15 allerede avviklet.

I årene som fulgte ble det både startet opp og avviklet nye menigheter, noen av dem ble avviklet igjen etter forholdsvis kort tid. Ser man på trykksaken «Disposisjon over Frelsesarmeens stridskrefter i Norge» for 1962, går det fram av denne at Frelsesarmeen på det tidspunktet hadde 146 menigheter i virksomhet.

Ulike løsninger
Nå har man virksomhet og man har virksomhet.
Flere av de 146 fra 1962 er enten oppført som «vakant» eller at offiserene ved nabokorpset hadde ansvaret.
I en tilsvarende oversikt fra 2002 opereres det med 103 menigheter. Noen av disse var nye korps som ble opprettet etter 1962.
For mange av de 103 er det bare oppgitt lokale kontaktpersoner, det vil si at virksomheten ikke hadde noen ansatt leder.
Flere av dem blir også ledet av pensjonerte frelsesoffiserer.

By og land
De aller fleste av de menighetene som ble startet opp i de første ti-årene etter 1888 lå enten i byer eller på industristeder med by-lignende sentra.
Åpningen på Bøn i Eidsvoll i 1890 var et unntak fra denne regelen, og senere ble det åpnet virksomhet en rekke liknende steder. Ord som «bygdekorps» og «bygdekrig» ble en del av det interne vokabularet.
Når man også startet virksomhet i en rekke kystbyer, var nok dette i hvert fall delvis ut fra en tanke om at i disse byene ville det være tidligere og nåværende sjøfolk som hadde møtt Frelsesarmeen i andre land og som kanskje hadde gode opplevelser å se tilbake på.
Bortsett fra Oslo og Bergen, var det aldri mer enn én menighet, selv i forholdsvis store byer. Riktignok gjorde man forsøk med å starte en menighet nr. 2 både i Kristiansand og Trondheim i byen tidlig på 1890-tallet, men begge disse forsøkene var svært kortvarige; vi snakker om noen måneder.

«Turnover»

Historien til mange av menighetene i Frelsesarmeen, har vært sterkt preget av turnover. Selv til langt ut på 1960- og 70-tallet var det mer regelen enn unntaket at offiserene ble flyttet hvert eller annethvert år. Dette gjaldt også familier med barn, med de praktiske utfordringene det medførte med tanke på skolegang og barnehager. Men på 1890-tallet var tempoet på forflytninger langt mer halsbrekkende.
Vi kan ta Grimstad i Agder som eksempel.
Her startet Frelsesarmeen virksomhet våren 1891.
I løpet av de ti neste årene hadde menigheten 25 korpsledere.
De fleste av disse var unge kvinner i begynnelsen av 20-årene, noe som nok bidro til å forsterke turnover-effekten: Etter et antall forflytninger slo de seg rett og slett ned og giftet seg.
Menigheten i Grimstad ble for øvrig lagt ned i 2025, etter 134 års drift.

Dagens situasjon
Bakgrunnen for disse refleksjonene er meldinger i den kristne presse om den – skal vi kalle det «opprydding»? – som Frelsesarmeens ledelse har foretatt i de senere år når det gjelder lokale menigheter rundt om i landet.
Et forholdsvis stort antall korps er blitt lagt ned og bygningene er enten solgt eller lagt ut for salg.
Beslutningene kan også virke litt dramatiske ved at det har vært forholdsvis mange på kort tid. Det har tradisjonelt gjerne gått lang tid mellom nedleggelsene av korps i Norge.
I løpet av de 138 årene som er gått siden Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge, har det vært startet opp om lag 185 nye Frelsesarmé-menigheter. Mange av dem var i drift i kort tid; noen i et par tiår, andre bare et år eller to.

Eksempelvis gjorde man flere forsøk på ulike steder både i Vesterålen og i Hallingdal.
I Hallingdal forsøkte man seg både på Ål og Nesbyen, før man i 1940 etablerte seg på Gol, der Halligdal korps fremdeles har sitt feste. I området rundt hovedstaden prøvde man både på Høvik og i Heggedal, før man etablerte seg i Sandvika i 1910.Den menigheten er i drift fremdeles.

Den bokstavelig talt mest ikoniske starten på et Frelsesarmékorps skjedde i 1890 i Son i Follo. Denne menigheten ble avviklet igjen i 1893, men huskes for maleriet «Stormangrep på en fiskeby» som Wilhelm Peters presenterte i 1895. Det viser to kvinner og fire menn i Frelsesameens uniform, en gitar, en stortromme og tre blåseinstrumenter.

Vemod
De menighetene som har blitt stengt de siste par årene, har vært på steder der Frelsesarmeen har hatt virksomhet i svært lang tid; enkelte av dem i mer enn 100 år.
Men igjen: Man har virksomhet og man har virksomhet.
På mange av de stedene der man nå har «lukket og låst» har nok virksomheten skjedd dels på lånt tid, og dels på sparebluss, og begge deler over lang tid.
Med den forflytningstradisjonen for medarbeidere som har kjennetegnet Frelsesarmeen, vekker alltid meldingen om en nedleggelse vemod hos mange av dem/oss som føler en type tilhørighet til akkurat det stedet.
Vi er mange som har hatt deler av vår historie knyttet til disse stedene.

Det foreløpig siste tilfellet, er Volda på Sunnmøre, som stenges 1. oktober.
I august er det 100 år siden man startet virksomhet der.
Mitt medlemskap i Frelsesarmeen begynte i Volda for 72 år siden. Det skjedde ved at mine foreldre lot sin sønn bli innvidd «til Gud og Frelsesarmeen» en januardag i 1954. De var da stasjonert som ledere for arbeidet i Volda.

Oppsummering
I Frelsesarmeens årsberetning for 2024 heter det at de er 86 korps/menigheter i Norge.
Med de siste nedleggelsene som er gjennomført, er det korrekte tallet pr. 2. juli 2026 – en dato som kalles «Grunnleggernes dag» i Frelsesarmeen.
Datoen nevnes her, for det var denne sommerkvelden i 1865 at William Booth kom hjem fra en spasertur på Londons østkant og erklærte: -Kate, jeg har funnet min livsoppgave!

Illustrasjonene, ovenfra og nedover:
Wilhelm Peters: Stormangrep på en fiskeby (1895)
Tegning av ukjent opprinnelse
Omslaget på Nils-Petter Enstad: "Frelseskrig i en sørlandsby. Grimstad korps 1891 - 2016" (2016)
Omslaget på Marta Maria Lye/Nils-Petter Enstad: "Hallingdal for Kristus" (1990)
Privat foto - barneinnvielse i Volda januar 1954

«Døden i gryta» - eller - Familieplanlegging som tema i 90 år gammel kristen roman

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I årene mellom 1936 og 1953 ga Josef F. Løvgren (bildet), forkynner i Norsk Luthersk Frikirke, ut i alt 13 bøker. Av disse var 11 romaner, én novellesamling og én det som den gang ble beskrevet som «guttebok». Samtlige ble gitt ut på frikirkens eget forlag, med ett unntak: «Døden i gryten» fra 1937. Det følgende handler om den.

At den snart 90 år gamle boka har dukket opp i tanken denne sommeren skyldes en debatt i de kristne avisene Dagen og Vårt Land.
Boka kom året etter at den da 53 år gamle frikirkeforkynneren hadde debutert som forfatter med boka het «Mennesker rundt et glassverk». Debutboka, og alle de som kom senere, kom ut på det frikirke-eide Norsk Luthersk Forlag, men «Døden i gryten» kom på Indremisjonsforlaget.
Denne boka vakte både oppsikt og forargelse. Innholdet ble oppfattet som såpass dristig at det fortelles om kristne mennesker som brant den opp dersom de fikk den i gave. En slik bok ville de ikke ha i sitt hus.

Handlingen
Handlingen i fortellingen dreier seg først og fremst om ekteparet Helmi og Anton Klepp; et kristent, ungt par som får en sønn etter ett års ekteskap. Kort etter blir Helmi gravid igjen. Når hun sier hun ikke orker et barn til nå, plumper det ut av mannen at det kan jo «rettes på».
Senere får ikke paret flere barn.
Boka kom ut på en tid da abortus provocatus fremdeles var strengt forbudt i Norge, med en strafferamme på opptil tre års fengsel.
Helmi sykner til etter abortinngrepet.
Hun blir deprimert og ulykkelig. Hun betror seg til sin mor, som prøver å trøste: Dette er da noe alle har vært gjennom!
Dermed forstår Helmi hvorfor hun aldri har fått søsken.
Anton derimot, ser ut til å blomstre, både som forretningsmann og ved å bli en av menighetens fremste tillitsvalgte.
Helmi dør forholdsvis tidlig, men før hun dør bekjenner hun sin synd overfor snekkeren Nils Myreng, som er Løvgrens talerør i romanen.
Her forteller hun både om aborten og om at hun og Anton i fortsettelsen av ekteskapet aktivt har sørget for å unngå flere barn i sitt samliv.

Prevensjon
Like mye som abort, er det derfor bruken av prevensjon som Løvgren går til felts mot i sin fortelling.
Mens abort var kriminelt, ble prevensjon etisk fordømt av ledende fora i kristen-Norge.
Det eneste man godtok var enten avholdenhet eller «sikre» perioder.
Romanen ender dramatisk.
Det er ikke bare i sitt ekteskap Anton har opptrådt tvilsomt. Som leder i menigheten har han ført an i en prosess der mer «moderne» metoder ble tatt i bruk, og helt ærlig har han vel ikke vært som forretningsmann heller.
Når situasjonen i hjemmet blir kjent, er det mange i menigheten som mener de skjønner ett og annet også på andre felt.
Det ender med at Anton begår selvmord, etter å ha blitt konfrontert med den siste og mest tragiske konsekvensen av sitt liv: Sønnen har fått en venerisk sykdom og er dødssyk.

Reaksjoner
De sterke reaksjonene boka vakte da den kom skyldtes nok dels den generelle skepsisen og motviljen som man ennå hadde til diktede historier i mange kristne miljøer på den tiden, men dels også hvordan Løvgren fant stoff til bøkene sine. Både i denne og andre syntes man innen frikirke-miljøet at man kjente igjen både personer og steder i fortellingene.
Lokalavisa Jarlsberg og Larvik Amtstidende skrev rett ut i sin omtale av denne romanen at den hadde hentet sitt stoff fra Frikirkens menighet i Larvik.
Anmeldelsene av boka i den kristne pressen var stort sett positive, til dels svært positive.
Presten Ludwig Schübeler skrev i indremisjonsorganet For Fattig og Rik: «Boken er en tragedie og den tar den fulle konsekvens av å ville være realistisk. Den er ikke lesning for de yngste, men for dem som har modenhet til å forstå for fatteren virker den vekkende og alvorlig som livet selv, Synden er jo på bunnen av den dødens heksegryte som verden har utviklet seg til».
Han konkluderer med at forfatteren «er utvilsomt på vei mot høyden i vår kristelige litteratur».
Kjell Bondevik, senere stortingsrepresentant og statsråd, skrev en lang omtale i Dagen, men hans fokus er kritikk av de moderne metodene for menighetsarbeid som Klepp har gått i bresjen for. Spørsmålet om abort og prevensjon nevnes bare i forbifarten.

Tittelen
Den litt makabre tittelen på boka er en referanse til 2 Kong 4,40. Den direkte relevansen til fortellingen er ikke så lett å se, men da ungdomsbladet «Ungdom og Tiden» hadde romanen som en del av sin utgave nr. 5 i 1982, ble tittelen forklart slik: «En menighet må ikke drive med noe Gud ikke kan velsigne. Det er døden i gryta».
Umiddelbart skulle man tenkt at såpass klar tale om et følsomt tema skulle få tilslutning også blant leserne.
Slik ser det ikke ut til å ha blitt.
Kanskje var den klare talen for klar, kanskje hadde det å gjøre med hvem det var som framførte den.
Flere av Løvgrens bøker kom i flere opplag, både mens forfatteren levde og senere.
«Døden i gryta» kom ikke i noen ny utgave før i 2011. Da ga INFOrlaget, som eies av den tidligere Dagen-journalisten Lars-Toralf Storstrand, ut både denne og de andre bøkene til J. F. Løvgren i ny utgave.
Den mest kjente av Løvgrens romaner er uten tvil «Våre lamper slokner» (1942).
Den er kommet i rekke utgaver og på flere forlag. I alt skal den være trykket i mer enn 50 tusen eksemplarer.

Denne teksten ble publisert i avisa Vårt Land 17. juni 2026

Fra Babel til Betel - om pinseunderet og språket

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden (1 Mos 11, 1 – 9).

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne. I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2, 1 – 11).

To tekster om språk.
Språket har vært mitt viktigste arbeidsredskap i hele mitt voksne liv. Jeg er opptatt av språk. Språk er makt. Språk er nøkler. Språket lager broer – eller avgrunner. Språket definerer. Derfor er språket viktig. Det er viktig, for at vi skal forstå hverandre og vite hva vi snakker om.
Den ene er teksten handler om at språket skaper avgrunn, den andre om språket som brobygger. Men de handler ikke om språket som lingvistisk øvelser eller lingvistisk vitenskap. De handler om språk som Guds verktøy.
Det er to fortellinger der den sier noe om menneskelig hovmod, den andre om et guddommelig verk.

I
Fortellingen om Babels tårn er en del av urhistorien.
Urhistorien i Bibelen dekker perioden fra skapelsesberetningen og fram til syndfloden og Noas ark. Skapelsen – Edens hage – syndefallet. Det er første fase i urhistorien, mens beretningen om syndfloden er den siste.
Og mellom disse to har vi noen små fortellinger. Vi har fortellingen om Enok, som vandret med Gud, og vi har fortellingen om Babels tårn.
Det går en linje fra syndefallet til syndfloden, og fortellingen om Babels tårn er en del av denne linjen.
Hva var det som var så galt med dette Babelprosjektet?
Mennesket ønsket å bygge et tårn som rakk helt til himmelen. De ville nå fram til Gud ved hjelp av egne anstrengelser.
Mange har lest Babel-fortellingen som en advarsel mot moderne teknologi der mennesket «leker Gud», eller prøver å gå Gud i næringen. Det mangler ikke på aktuelle problemstillinger som gjør denne tanken relevant, men jeg skal la det ligge her og nå.
La oss heller holde fast ved dette: Mennesket som tror det kan bygge seg inn i himmelen. «Å vokse seg inn i himmelen», er et uttrykk vi kjenner.
Det var dette prosjektet Herren stanset.
Gud kunne ikke tillate – og ville ikke tillate – at mennesket gjorde seg selv til Guds like.
Og han slo menneskene med forvirring. De ble atspredt – de forsto ikke lenger hverandre. Det ambisiøse prosjektet ble ikke fullført.
Hovmodet som prosjektet var preget av, slo tilbake på dem selv.
Det var etter det at byen fikk navnet Babel. «For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden», sier bibelteksten.

II
Babel-teksten er en av lesetekstene for første pinsedag. Fortellingen om «språkunderet» er en av pinsedagens prekentekster.
Det er Babel-fortellingens antitese: Fortellingen om Åndens komme til verden. Åndens komme til disiplene. Åndens komme til kirken.
Jeg har satt en overskrift på dette essayet: «Fra Babel til Betel».
Ordet Betel er hebraisk og betyr «Guds hus». Første gang vi leser det, er i fortellingen om Jakob, etter at han hadde drømt om stigen som gikk opp til himmelen, og hvor engler gikk opp og ned.
Fra Babel – forvirringens sted, hovmodets sted – til Betel, Guds hus, bønnens sted, åpenbaringens sted, kraftens sted.

Jeg har vært i det huset, vært i det rommet der man tror disiplene var da Den Hellige Ånd falt over dem.
Det var som et hvilket som helst rom i et hvilket som helst hus. Det var ikke noe særlig ved selve rommet, slik jeg opplevde det.
Men det som skjedde der! «Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne».
Og dermed er vi tilbake ved språket.
Ved Babel brukte Gud språket for å spre menneskene, forvirre dem, vise dem at han ikke akseptere deres hovmod.
Men nå er vi ikke lenger ved Babel – vi er i Betel, vi er i Guds hus. Og her bruker Gud språket for å binde menneskene sammen. Han bruker språket for å åpenbare seg for dem, åpenbare sin kraft, åpenbare sin herlighet.
Dette åpenbarte han ved at Guds storverk ble forkynt på alle tungemål. Uansett hvilket språk de snakket, de som var i Jerusalem denne dagen, så hørte de forkynnelsen om Guds storverk, om Guds herlighet, om Guds frelse – de hørte det forkynt på sitt eget tungemål.

III
Teksten om pinsedagen kan lett føre til at man kommer inn på emnet «tungetale». Men denne teksten handler ikke om det. Det har vært mange diskusjoner ned gjennom kirkehistorien om det som skjedde her, om det var et taleunder eller et høreunder, det som skjedde. Men det er ikke viktig.
Det som er viktig, er at de som var til stede hørte forkynnelsen om Guds storverk på sitt eget språk.
De hørte lovprisningen på sitt eget språk. Det var Åndens språk som lød. Og han brukte et språk som alle forsto.
De som lyttet, var ikke lenger skilt fra hverandre på grunn av språket – de ble ført sammen i Den Hellige Ånd.

For mange år siden leste jeg boka «Med Guds ord gjennom jernteppet». Den kan sikkert kalles en klassiker; det var en av de mest leste, kristne bøkene på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Den var skrevet av en hollender som gikk under navnet «Broder Andreas». Han fikk en visjon, et kall: Han skulle smugle bibler inn til landene bak jernteppet. Fra en av disse reisene forteller han om en opplevelse fra Romania. Han spurte resepsjonisten på hotellet etter en kirke. Resepsjonisten ville vite hva han skulle der; han kunne jo ikke språket og ville ikke forstå noe som helst av det som ble sagt.
- Vet du ikke at kristne har et eget språk? spurte Broder Andreas.
Nei, det visste ikke resepsjonisten. - Jo, det heter agape, svarte Broder Andreas.
Et par dager senere fikk han kontakt med en kristen leder.
Det var bare de to, Broder Andreas kunne ikke rumensk og rumeneren kunne verken engelsk eller tysk. Men Broder Andreas tok fram sin bibel, slo opp på 1 Kor 16, 20 og viste den andre: «Alle brødre sender sin hilsen! Hils hverandre med et hellig kyss!»
Da lo den andre og slo opp på Ordspråkene 25, 25: «Kaldt vann for den som er sliten, slik er gode nyheter fra fremmed land».
Broder Andreas svarte med å slå opp i brevet til Filemon: «Jeg takket alltid min Gud når jeg tenker på deg i mine bønner, for jeg hører om den kjærlighet og tro du har til Herren Jesus».
Og rumeneren pekte på et par vers lenger ned: «For det har vært en stor glede og trøst for meg, kjære bror, å høre hvordan du med din kjærlighet har vært til hjelp og glede for de hellige».
Slik fortsatte de en lang stund og snakket sammen ved hjelp av bibelvers.
Da Broder Andreas kom tilbake til hotellet den kvelden, møtte han den samme resepsjonisten som han hadde snakket med før. - Jeg slo opp ordet «agape» i leksikonet, sa han. – Det er ikke noe språk. Det er bare et gresk ord for kjærlighet.
- Jeg vet det, svarte broder Andreas. – Men det er et språk også. Jeg har snakket det i hele kveld.

IV
De som var til stede i Jerusalem den første pinsedagen hørte at det ble talt om Guds storverk på deres eget språk!
Det er det samme som skjer hver gang en ny oversettelse av Bibelen blir tilgjengelig på et nytt språk.
Det er pinsens brobygging enda en gang. Ånden taler på enda et nytt språk.
Det finnes ingen forkynner som Den Hellige Ånd.
Det finnes ingen lærer som Den Hellige Ånd.
Det finnes ikke noe bedre språk enn det som Ånden taler.

Denne teksten bygger i hovedsak på en preken artikkelforfatteren holdt første pinsedag 2007 i Frelsesarmeen i Askim.

Lars Korvald 110 år - når kommer biografien?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Onsdag 29. april er det 110 år siden tidligere statsminister Lars Korvald ble født. Han var vel på sett og vis den mest usannsynlige statsminister Norge har fått noen gang, indremisjonspredikanten og landbruksskolelæreren som måtte slepes inn i politikken da Østfold KrF trengte en ny frontfigur i 1961. Han er da også den ene av bare tre statsministre med bakgrunn i Østfold. De andre to var Peder Kolstad (1931-32) og Oscar Torp (1951-55).

Med 38 av 150 representanter hadde Korvalds regjering den smaleste, parlamentariske basis noen regjering hadde hatt siden krigen da den tiltrådte i oktober 1972. Da den gikk av, omtrent på dagen ett år senere, kunne statsministerens parti notere seg for sitt beste valgresultat til da, selv om det ble valgets store taper som overtok regjeringsmakten.
Det er gått 20 år siden han døde og mer enn 45 år siden han gikk ut av norsk politikk. Men den som vil vite mer om mannen, politikeren og statsministeren er henvist til litt av et Sisyfos-prosjekt med tanke på søk i bøker, blader og nettsteder. En faglig, mer eller mindre fullstendig, biografi om landets statsminister fra 1972 til 1973 venter fremdeles på å bli skrevet.

Biografier
Fra 1814 og fram til dags dato har i alt 48 personer hatt det ansvaret eller funksjonen som dekkes av det vi i dag kaller «statsminister»; selve tittelen kom i bruk i 1873 og har vært holdt av 37 personer.
Siden 1945 har Norge hatt 15 statsministre. Medregnet dagens statsminister, er fem av disse er ennå i live. Av de øvrige ti er det bare to som ikke kan sies å ha fått noen biografi. Det er Jan P. Syse og Lars Korvald.
Både Einar Gerhardsen, John Lyng, Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik, Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har skrevet til dels omfattende, selvbiografiske bøker, i tillegg til at flere av dem er blitt biografert av andre.

Korvald
Mens det er skrevet to biografier om «statsministeren vi ikke fikk», nemlig Kjell Bondevik, er det ikke skrevet noen om han vi faktisk fikk.
Nå var Lars Korvald medforfatter til det som med en viss velvilje kan kalles en selvbiografisk bok, «Politikk og kall» (Stavanger, 1982). Boka ble skrevet i samarbeid med NRK-journalisten Per Øyvind Heradstveit.
Hvem som har skrevet hva i denne boka, er ikke godt å si.
I lange avsnitt refereres det til Korvald i tredjeperson.
Boka preges også av at forfatteren/forfatterne går i bue utenom det som må ha vært av interne konflikter i partiet. Dette forklares i boka «Tru og makt» fra 2008: Korvald hadde latt Kåre Kristiansen lese gjennom det han skrev, blant annet om samarbeidet mellom de to, og da hadde han strøket alt Kristiansen ikke likte.
Kåre Kristiansen tok imidlertid ikke slike hensyn da han skrev sine memoarer noen år senere.
I 1995 var Korvald medforfatter til en annen, mer ideologisk bok: «Det beste jeg vet å gi videre. En bok om kristne verdier». Boka kom ut på Lunde forlag, og medforfatter var Aud Kvalbein, som var informasjonssjef i KrF på den tiden.
I 2016, i forbindelse med 100-årsdagen for Korvalds fødsel, ga Østfold KrF ut pamfletten «Fra bedehuset til Kongens bord – et biografisk essay om statsminister Lars Korvald». Med sine 40 sider er imidlertid den utgivelsen altfor kortfattet og overfladisk til å kunne regnes som en politisk biografi.

En «viktig» statsminister?
Var Lars Korvald en «viktig» statsminister i norsk historie?
Hans regjering satt med makten i nokså nøyaktig ett år.
Den tiltrådte i det som framsto som den største krisesituasjon i norsk politikk etter krigen.
Han framsto som en samlende og pragmatisk leder som tok på seg en svært vanskelig oppgave i en splittet tid for norsk politikk. Selv om regjeringen han ledet var en mindretallskoalisjon, satt den i nøyaktig ett år og fungerte stabiliserende i en vanskelig overgangsperiode. Han framsto som den typiske kompromisskandidat, som «ny» i maktpolitisk sammenheng, selv om han var både partileder og parlamentarisk leder for sitt parti.
Men han var dypt respektert. Høyre-nestoren John Lyng sa det slik da Korvald tiltrådte: -Den regjeringen får en bedre statsminister enn den fortjener.
Så hvorfor har ingen tatt på seg oppgaven med å skrive hans biografi ennå?

Publisert i papirutgaven til avisa Dagen 28. april 2026

Nils-Petter Enstad (f. 1953) var informasjonsarbeider og opplæringsleder i KrF sentralt fra 1991 til 2004; lokalpolitiker i Askim fra 1991 til 2013. Har bl.a. skrevet bøkene «Sommeren som endret Norge. Om dannelsen av Lyng-regjeringen» (2013), «Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år» (2015) og «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald» (2016).

Dødens brottsjø - et 120-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Mandag 9. februar er det nøyaktig 120 år siden en brottsjø utenfor Lista kostet en 46 år gammel kvinnelig evangelist livet. Hennes navn var Kristine Olsen, og hun var passasjer på ruteskipet «Kong Håkon» som skulle til Arendal.

Kristine Olsen hadde vært en kjent offiser i Frelsesarmeen helt siden den kom til landet i 1888. Blant de mange stedene der hun hadde vært stasjonert, var også Arendal. Men det var ikke Frelsesarmeen hun skulle besøke denne gang. I stedet skulle hun starte virksomhet for en ny bevegelse som var kommet til landet, og som hun hadde sluttet seg til. De kalte seg «Bibelstudentene». I dag er de kjent som Jehovas Vitner.

I
Kristine Olsen ble født i Sverige rundt 1860.
Hun beskrev seg selv som «et viltert barn» i oppveksten. I perioder var hun trukket mot det kristne, i perioder mot et mer «viltert» liv, der hun «begynte å elske verden og de ting som hører verden til»; en forholdsvis klassisk språkbruk i kristelige vitnesbyrd både fra den perioden og senere.
Når hun kom til Norge foreligger det ikke noen god dokumentasjon på, men på et eller annet tidspunkt var hun blitt en kristen. I noen år var hun ansatt i det hun kaller «en syfabrikk».
Som nyfrelst kjente hun på et kall til være misjonær i Kina, og som første ledd i realiseringen av dette, reiste hun til London.
Her kom hun i kontakt med Frelsesarmeen og sluttet seg til den.
Første gang hun nevnes i noen norsk Frelsesarmé-kilde, er i Krigsropet, datert 25. august 1888.
Her annonseres det for et møte i Kristiania samme kveld, og at «Christine Olsen fra England» er en dem som skal delta.
Hun er den eneste av de som annonseres som ikke ble nevnt med noen rang, men allerede to uker senere er også hun omtalt som «kaptein». I samme notis fortelles det at hun er blitt overført fra England, og i Frelsesarmeens offisersrulle er hun oppført som nummer tre.
De første gangene hun nevnes i Krigsropet, skrives fornavnet hennes med Ch, men senere nokså konsekvent med K, og den praksis videreføres også her.

II
Kristine Olsen var altså blant Frelsesarmeens pionerer i Norge.
Hun startet menigheter flere steder, som i januar 1889; da startet hun arbeidet i Fredrikstad.
Året etter var hun leder for menigheten i Arendal i noen måneder, før hun ble beordret til Danmark
. I Frelsesarmeens historie i Danmark omtales hun som landets første slumsøster, noe som ga henne hedersbetegnelsen «Slum-Ole».
Fra 1895 til 1899 var hun leder for et redningshjem for prostituerte.
Da hun kom tilbake til Norge, fikk hun en tilsvarende oppgave her, men den ble av kort varighet.
I om lag ett år hadde hun forskjellige vikariater som leder for lokal Frelsesarmé-menigheter, før hun høsten 1901 får oppgaven som reisende evangelist. Etter et vikariat i Bergen, ble hun gitt en oppgave som «spesiell ansvarlig for åndelige møter», som Krigsropet formulerte det.
Trolig var hun den første frelsesoffiseren i Norge som fikk dette som sin hovedoppgave,
Som evangelist var hun etterspurt og avholdt. Mange ble omvendt ved å lytte til hennes forkynnelse, og hun var også til stor oppmuntring for de som hadde ansvaret for de menighetene hun besøkte.
I 1903 blir hun forfremmet fra stabskaptein til major, en rang som den gang hang forholdsvis høyt i Frelsesarmeens rangsystem.
Både i 1903 og 1904 melder Krigsropet flittig om major Kristine Olsens reiser og besøk til ulike steder.
Den siste notisen jeg har funnet fra denne tiden, er fra mars 1905. Da hadde hun besøkt Haugesund og hatt møter der.
I mai samme år ble hun strøket fra Frelsesarmeens offisersrulle.
Trolig har det skjedd på hennes eget initiativ, etter at hun hadde valgt å slutte seg til «Bibelstudentene».

III
Kristine Olsen må ha vært et menneske med en enorm utstråling.
Det finnes få bilder av henne, men de som finnes viser en kvinne som er sterkt preget av hardt arbeid og mange forsakelser. Det eneste portrettet som finnes er tatt minst fem år før hun forsvant. Det viser et magert ansikt og et sterkt, intenst blikk. Da bildet ble tatt var hun om lag 40 år gammel.
Hun etterlot se ikke noe nevneverdig med skriftlig materiale som kan gi noe inntrykk av hennes forkynnelse eller teologiske standpunkter. Det lille som finnes, blant annet i et intervju i Krigsropet rundt århundreskiftet, gir inntrykk av at hun ut fra en moderne forståelse kan ha hatt et visst anlegg for ekstase og svermeri.
Det kan se ut som om Kristine Olsen på ett eller annet tidspunkt slo seg ned i Bergen. Det var her hun var da hun ble utnevnt til evangelist, og det er ikke så usannsynlig at Bergen ble hennes «base» resten av livet.
Det var daværende leder for Frelsesarmeen i Bergen, Th. Westergaard, som fikk meldingen om drukningen. Den kom fra «enkefru Tvedt» på Fjøsanger, der Kristine i lang tid hadde hatt det Westergaard kaller «et kjærlig oppholdssted», som han skriver.
Danskfødte Westergaard hadde vært kollega med Kristine både i Danmark og Norge, og må ha hatt stor respekt for henne. I den siste samtalen de hadde med hverandre, hadde hun snakket varmt om hvordan hun gledet seg til å vitne om det nye lyset hun hadde sett. Dette beskriver Westergaard som «et andet religiøst samfunn, hvis lære i vesentlig grad avviker fra den oppfatning kristne i alminnelighet har».
Men i de samme minneordene går Westergaard svært langt i å antyde at når «major Olsen» fikk en så dramatisk skjebne, var det som følge av Guds inngripen, og for å avverge at hun fikk gjort noen skade med det nye budskapet som «Bibelstudentene» sto for.

IV
Det vi i dag kjenner som Jehovas Vitner ble startet i USA på 1870-tallet.
I utgangspunktet var bevegelsen først og fremst fokusert på endetiden og Jesu gjenkomst; noe bevegelsens ledere hadde slått fast skulle skje i 1914.
I siste halvdel av 1800-tallet oppsto det flere religiøse bevegelser med et apokalyptisk budskap. I tillegg til «Bibelstudentene» gjaldt dette også adventistene, og, etter århundreskiftet, pinsebevegelsen.
Bibelstudentene var likevel den mest ytterliggående av disse bevegelsene. Samtidig er det liten tvil om at det var fokuset på Jesu snarlige gjenkomst som gjorde at kristne fra vekkelsesretninger som De Frie Evangeliske Forsamlinger og Frelsesarmeen ble fanget opp av den nye bevegelsen.Kristine Olsen var ikke den eneste frelsesoffiseren som sluttet seg til «Bibelstudentene» i denne tiden.
I 1904 etablerte Vakttårnselskapet, som var det organisatoriske navnet på Bibelstudentene, et kontor i Kristiania, I 1905 ble det etabler bibelstudentgrupper i Skien, Kristiania, Bergen og Narvik.
Dagen før hun skulle reise til Arendal ble Kristine Olsen annonsert som taler i Adventistenes lokale i Stavanger, sammen med en Theodor Sørensen. Han hadde fram til da hadde vært forkynner i «Frimisjonen», nå kjent som De frie evangeliske forsamlinger.
Neste ettermiddag gikk hun om bord i ruteskipet «Kong Haakon» i Flekkefjord, men Arendal som mål. Hun ble observert på dekk, sammen med noen andre kvinner. De sang salmen «Alene i håp til Gud, min sjel vær stille».
Da båten kom inn i urolig sjø, ble hun uvel, og gikk bort til rekka på skipet, kanskje for å kaste opp.
Der sto hun da brottsjøen kom.
Hun ble aldri funnet.

V
Det gikk litt tid før reisefølget hennes ble oppmerksomme på at hun ikke var på dekk lenger.
De skal ha lett i noen minutter før de varslet mannskapet. Andrestyrmannen hadde vanskelig for å tro at noen kunne være skylt over bord, og det ble lett om bord enda en stund.Da skipet la til kai i Farsund ble det lett gjennom hele skipet, og man måtte bare innse at tragedien var et faktum.
Ulykken vakte oppsikt og ble nevnt i mange av landets aviser.
I Frelsesarmeen ble det arrangert minnegudstjenester flere steder over den nidkjære evangelisten som hun ble husket som, også i mange år etter at hun forsvant i bølgene på vei til Arendal.

Kilder/Litteratur:
Hvalvik, Reidar: Drømmen om det tapte paradis. En bok om Jehovas Vitners lære (Oslo 1990)
Krigsropet, forskjellige årganger og enkeltutgivelser
Tandberg, H.A.: Femti års korstog, Oslo 1938

Kobberslangens bitt

Av Nils-Petter Enstad

Israels folk hadde vært lenge i ørkenen. Irritasjonsterskelen var blitt lavere og lavere, respekten for de bud og forskrifter Gud hadde gitt, og som de hadde lovet å følge dårligere og dårligere. Ikke før hadde de vunnet én seier og fått ett bønnesvar, så fant de noe nytt å irritere seg over.

Nå hadde det skjedd igjen: «Hvorfor førte dere oss ut av Egypt når vi må dø her i ørkenen? Her er jo verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten», sa de, og rettet kritikken både mot Gud og Moses.

Dramatikk
Dette var foranledningen til en av de mange dramatiske begivenhetene under Israel-folkets 40 år lange ørkenvandring: «Da sendte Herren giftslanger inn blant folket. De bet israelittene, og mange av dem døde. Folket kom til Moses og sa: -Vi syndet da vi talte mot Herren og mot deg. Be nå til Herren at han må ta slangene bort fra oss!
Og Moses gikk i forbønn for folket. Da sa Herren til ham: - Lag deg en slange og sett den på en stang! Hver den som blir bitt, skal berge livet når han ser opp på den.
Moses laget en kobberslange og satte den på en stang. Og det gikk slik at når en mann ble bitt av en slange, berget han livet ved å se på kobber-slangen.»

Historien huskes av flere årsaker.
Først og fremst på grunn av sin dramatikk. Men også fordi Jesus henviser til den ved en anledning.
Litt overraskende bruker han kobberslangen som et bilde på seg selv, i samtalen med Nikodemus: «Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp».

Epilog
Men det er enda en grunn til at vi bør huske kobberslangen, ikke bare som symbol, men som faktisk gjenstand. Historien om kobberslangen har nemlig en epilog:
Fra tida da kong Hiskia gjennomførte sin religiøse reformasjon i sørriket omkring år 700 før Kristus, fortelles det at kongen «nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene, hogg ned Asjera-pælene og knuste kobberslangen som Moses hadde laget».
Det at han knuste kobberslangen kunne kanskje både forvirre og forskrekke noen.
Var ikke kobberslangen både et kulturhistorisk minne og en påminning om Guds nåde og velsignelse i tidligere tider?
Ikke bare, viste det seg: «Helt til denne tid hadde israelittene ofret til slangen. De kalte den Nehusjtan».
Det som hadde vært en påminning om Guds hjelp og nåde, ble gjenstand for avgudsdyrkelse.
Kobberslangen ble dyrket som noe guddommelig, i stedet for bare å bli sett på som et bilde og et symbol på noe som skulle komme.
Kobberslangen kunne vært et kostelig minne - den var blitt en avgud.

Lærdom?
Beretningen om kobberslangen historie kan ikke sies å være blant de mest sentrale tekstene i Det gamle testamente.
Hadde vi husket den dersom ikke Jesus selv hadde henvist til den? Og har den noe å si kristne som lever i dag?
Den kan kanskje minne oss om farene ved å dyrke minnene framfor han som forårsaket at det er noe å minnes?
Den kan kanskje minne oss om faren for å stole på skyggen framfor realitetene?
Fortellingen kan kanskje minne oss om faren for å stole på kultgjenstanden framfor guddommen?
Ethvert forsøk på å liste opp de forskjellige kirkesamfunn og organisasjoner sine kobberslanger, vil lett kunne avspore den enkeltes egne refleksjoner rundt dette.
Også enkeltmennesker kan utvikle slike kobberslanger.
Det kan være mennesker, det kan være begivenheter, det kan være oppfatninger og det kan være ting.

Grenseoppgang
Utfordringen ligger ikke først og fremst i å finne alle tenkelige kobberslanger og få tatt livet av dem, men i å definere hvor grensene går.
Hvor går grensen mellom det som er sunn og sann kristen takknemlighet for Guds hjelp og velsignelse gjennom andre mennesker, gjennom organisasjoner og kirkesamfunn, gjennom bøker, seremonier og opplevelser, og det å begynne å dyrke disse tingene?
Din grense kan være en annen enn min, men den går et sted for oss begge.
Kanskje kan Jesus lære oss noe også der?
Når han snakket om kobberslangen, brukte han den som et bilde. Den hadde hatt en funksjon, og levde videre i folkets kunnskap og bevissthet på de premissene. Men som fysisk gjenstand var den blitt ødelagt.
Jeg vil tro at mennesket Jesus også hadde den kunnskapen inne.
Han kjente til Moses og kobberslagen – da kjente han vel også til kong Hiskia og den samme slangen?
Kanskje kan det sies slik: Viktigere enn å eie en splint av Kristi kors, er det å eie den korsfestede og oppstandne Kristus i mitt hjerte?
Kobberslangens bitt kan noen ganger være vel så farlig som andre slangebitt.

Bibeltekstene er hentet fra 4 Mos 21, 5-9, 2 Kong 18, 4 og Joh 3, 14.

Om denne teksten:
Dette temaet skrev jeg om første gang som ung frelsesoffiser på begynnelsen av 1970-tallet.Den første versjonen var som manuskriptet et til et innlegg jeg hadde på et kurs for offiserer i Opplandske divisjon våren 1977. Vi var den gang stasjonert på «Arken», Nannestad korps; i den samme bygda der vår eldste sønn i dag er sokneprest.
Innlegget, som vel var en slags bibeltime, sto på trykk i bladet Frelsesoffiseren, senere det samme året. Da var overskriften – og temaet – «Kristenlivets kobberslanger».
I 1995 sto teksten i Krigsropet (nr. 4) med vignetten «Til ettertanke», men da med litt andre refleksjoner. Jeg mener dessuten å huske at den også sto i bladet «Kameratringen», et organ for tidligere frelsesoffiserer og som jeg redigerte i noen år.
Slik teksten framstår her, er det med noen små justeringer i forhold til det som sto i Krigsropet og senere Kameratringen.

Lindtveit, 3. januar 2026
Nils-Petter Enstad

Baltus og vennene hans gjennom 75 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Denne høsten er det 75 år siden tegneserien «Peanuts» første gang dukket opp i avisspaltene. I Norge ble de kjent som «Knøttene». Det var avisa Aftenposten som i 1962 introduserte disse bråmodne forstadsungene for norske lesere.

Den første historien om Knøttene sto på trykk 2. oktober 1950.
Etter hvert ble flere og flere aviser interessert i serien som gjenspeilet den «voksne» verden, tilsynelatende sett gjennom barns øyne, med både skarpsindighet og ironi. Til slutt var det 2.600 aviser over hele verden som trykket de daglige gullkornene fra Baltus, Sofie, Espen og – ikke minst – hunden Sniff, som ved siden av eieren Baltus trolig var den mest populære figuren i serien.
Generasjon etter generasjon lot figurene more og underholde, men også skape refleksjon og ettertanke gjennom de 50 årene serien ble laget. De har vært brukt som undervisningsmateriale i søndagsskolen, og de er blitt «big business».

Søndagsskoletekster?
Gjennom hele seriens historie var det Charles M. Schulz (1922 – 2000) som både tegnet og skrev historiene. Dette er nokså unikt i tegneseriehistorien.
Ifølge en myte som aldri er blitt skikkelig verken bekreftet eller dementert, ble serien opprinnelig skapt med tanke på bruk i søndagsskolen, der Sculz underviste. Og mange av så vel de fire-ruters stripene som de litt mer omfattende søndagshistoriene, egner seg ypperlig både som utgangspunkt for en preken, eller som en preken i seg selv.

Den amerikanske teologen Robert L. Short tok en doktorgrad i teologi og litteratur på Knøttene, og karakteriserer tegneserien som «en utrolig fantasifull form for kristen kommunikasjon».
I 1965 skrev han boka «Evangeliet etter Knøttene». Den solgte i flere millioner eksemplarer, og har nok vært med på å befeste seriens ry som kristen kommunikasjon.
Om dette ryet er fortjent eller ikke, vil være avhengig av øynene som ser, og ikke minst: Hva slags referanseramme den har som leser.
Episoden der Baltus og Espen er ute i snøværet, godt påkledd begge to, og ser hunden Sniff sitte og skjelve av kulde, kan tjene som eksempel.
De to godt påkledde guttene bestemmer seg for å oppmuntre den frysende hunden, går bort til ham og sier: «Vær frimodig, Sniff».
«Ja, vær frimodig».
Så går de videre, og Sniff ser ut som et spørsmålstegn.
En slik episode er ikke «morsom», isolert sett. Men den kan si noe om en overfladisk, menneskelig omsorg, enten den kommer fra kristne eller andre.
Boka kom i norsk utgave på Ansgar Forlag i 1984.

Sentrale skikkelser
De sentrale skikkelsene i serien er Baltus og søskenparet Espen og Sofie.
Baltus er den det meste går galt for i livet, Espen er filosofen i serien og Sofie er grinebiteren.
Hennes eneste svake punkt er forelskelsen i pianisten Schröder, den eneste i serien som ikke har fått noe norsk navn. Han sitter alltid bøyd over sitt vesle lekeflygel og tryller fram de mest krevende verk av Beethoven.
«Jeg ville ikke gifte meg med deg med mindre du var den siste kvinne i verden», sier han til Sofie. Den uforsiktige forsnakkelsen gjør at Sofie mener ekteskapet er innen rekkevidde.
Baltus er mer realistisk i sin kjærlighet til «den lille rødhårete» som han beundrer på avstand i skolegården.
Hun er og blir utilnærmelig.
Den ene gangen hun er helt innpå sin beundrer, blir han så forfjamset at han slår knute på knekkebrødet sitt.
Men seriens egentlige hovedperson er Sniff, denne helt spesielle utgaven av hunderasen beagle, med en ekte van Gogh hengende i trappa i det som sett utvendig fra virker som et nokså lite hundehus, som går intenst inn i sine fantasikamper mot Den røde baron i sitt veteranfly fra den første verdenskrig, og med sine forfatterambisjoner; de mange romanene som alle begynner med «Det var en mørk og stormfull natt…».

Sniff
Robert L. Short skriver i sin analyse av serien at Sniff er en karikatur på en gjennomsnittskristen: Makelig, litt feig, sarkastisk og alltid med et ønske om å være noe annet enn det han er.
Når Baltus, som eier hunden, kommer hjem fra skolen, gidder den ikke å røre på seg.
«Andre hunder hopper av begeistring når eieren deres kommer hjem», påpeker Baltus litt såret.
Reaksjonen blir en meget demonstrativ hopping opp og ned på stedet av en hund som både med kroppsspråk og mimikk forteller at han er revnende likeglad.

Suttekluten
Sniff fører også en kontinuerlig kamp mot Espens eneste svake punkt: Suttekluten.
Om denne kampen skyldes at han vil befri Espen fra en skadelig last, eller om den er motivert av ren misunnelse, er det vanskelig å si noe sikkert om. Motivene er tydelig nokså blandet.
Motivet for Sofies kamp mot suttekluten er lettere å forstå.
Alt ved lillebroren irriterer henne, hvorfor skulle suttekluten være noe unntak?
Den eneste gangen hun avslører en viss følelse av godhet overfor Espen, er når han må begynne med briller.
«Han ser ut som en liten ugle», sier hun i et uventet anfall av ømhet.
Men i neste øyeblikk lover hun å slå ned Baltus dersom han med ett eneste ord røper hva hun har sagt.

Den menneskelige natur
Blant «Knøttenes» mange venner var også tidligere president Bill Clinton.
Da Schulz annonserte at han ville slutte med serien, sendte den daværende presidenten ut en pressemelding der han ga uttrykk for sin sorg over at det snart ikke ville bli tegnet flere striper av Knøttene.
«Knøttene har lært meg mye om livet og den menneskelige natur, og som alle lesere av Knøttene ble jeg lei meg da jeg hørte at Charles M. Schulz vil pensjonere vår elskede tegneserie», skrev han.
Den siste episoden sto på trykk dagen etter at Schulz døde.

Million-industri
Det er gitt ut mange bøker der Knøttene-episoder er samlet. Mange av dem er også kommet på norsk.
Det er laget tegnefilmer med dem, musikaler og teaterstykker.
Knøttene ble en millionindustri, og de gjorde Charles M. Schulz ble en svært rik mann.
Det er anslått at han tjente rundt 300 millioner kroner i året på «Knøttene» og produkter knyttet til tegneserien.

Publisert i avisene Fædrelandsvennen og Dagen i november 2025

Rosene som visnet

Av Nils-Petter Enstad

Det var tredje gang de sto overfor hverandre på statsministerens kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste dette var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.

«I grunnen passer de sammen», sa Jens om de to bukettene. «Ja, men det kom jo aldri dit», svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte de tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere. Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort det godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid. Bondeviks svar hadde vært typen «ikke ring meg, jeg ringer deg». Noe annet svar var det nok heller ikke naturlig å gi denne septemberdagen i 2005.
Nå, 20 år senere, må man konstatere at de gule rosene har visnet. Partiet som tidligere omtalte seg selv både politisk og ideologisk som «det tredje alternativ» eksisterer ikke lenger; i hvert fall ikke som noe alternativ.

I
I 1994 ga daværende KrF-leder Kjell Magne Bondevik ut boka «Det tredje alternativet – kristendemokratisk politikk ‘’på norsk’’». Boka var den første ideologiske analysen av hva kristendemokratisk politikk innebærer på mange år – kanskje noen gang. Boka vakte begeistring, i hvert fall innad i KrF, og aktiviteten i partiets studieforbund skjøt i været.
Selv var jeg på det tidspunktet aktiv i partiet både lokalt, både som tillitsvalgt og folkevalgt, og jeg var ansatt i partiets informasjonsavdeling.
En ideologisk refleksjon som denne boka hadde mange av oss ventet på.
I etterkant av Bondeviks foredrag i 1994 skrev jeg i en kommentar i partiavisa «Folkets Framtid»: «Det politiske livet i Norge, og dermed samfunnsutviklingen, har tapt på at norsk politikk er blitt så av-ideologisert at ordet «ideologi» dels er blitt et fremmedord, dels et skjellsord. De to ideologiske termene som tradisjonelt har vært brukt, «sosialisme» og «verdikonservativisme» er begge blitt tømt for innhold i de senere år. Forsøkene på å gjøre liberalismen til en helhetlig, politisk ideologi har foreløpig ikke vist seg særlig vellykket». I dag snakker man mer om «liberale verdier» på borgerlig side enn om «verdikonservatisme», og man bruker kanskje ikke så ofte ordet «sosialisme» i Arbeiderpartiet heller».

II
De 30 årene som har gått har langt på vei bekreftet denne analysen.
I 2012 intervjuet jeg daværende kulturminister Hadia Tajik for magasinet Kristne Arbeidere. Vi snakket blant annet om ideologi. Hun ønsket ikke å bruke ordet «sosialisme» om sin samfunnsanalyse – hun insisterte på å kalle seg sosialdemokrat. I KrF vil man nok gjerne kalle seg kristendemokrater, men det er ikke så lett å få tak på hva de mener med det.

For å vende tilbake til de to rosebukettene for 20 år siden:
Det er liten tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre. At seks av de åtte regjeringene KrF har deltatt i siden 1963 har vært i samarbeid med Høyre, er statistikk, men ikke noe argument.
Faktum er at det i en rekke saker har et godt samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, både i Stortinget, kommunestyrer og fylkesting.
De to første av disse, Lyng-regjeringen i 1963 og Borten-regjeringen 1965-71, ble til i perioder da det politiske landskapet rett og slett var enklere å navigere i.
Arbeiderpartiet var ikke interesser i allianser verken til høyre eller venstre.
Konsensusfaktoren på «borgerlig» side var høy, og man hadde ingen populistiske partier på høyresiden.
Det nærmeste man kom var et litt uberegnelig Venstre.
Denne tilsynelatende idyllen på borgerlig side raknet først i møtet med Europa-debatten, og etter hvert også i møtet med abortdebatten.
I 1972 fikk landet den første sentrumsregjeringen med KrF-leder Lars Korvald som sjef.Den besto av de partiene på Stortinget som hadde sagt "nei" til norsk EF-medlemskap.
I 1981 var det abortsaken som stengte veien for en bred «borgerlig» regjering, men både i 1983 og senere i 1989 ble KrF med i regjeringer der man var enige om å være uenige i abortsaken.

III
I 1997 fikk man en ny sentrumsregjering som besto av de samme partiene som Korvald-regjeringen 25 år før.
Etter valget i 2001 dannet Høyre, KrF og Venstre regjering. Der regjeringene Lyng, Borten, Willoch og Syse var en type fornuftsekteskap framsto Bondevik II mer som et arrangert ekteskap. Det endte da heller ikke spesielt lykkelig, verken for Høyre eller KrF.
Innad i KrF hevdes et gjerne at partiet har fått mer gjennomslag for sine verdier i samarbeid med høyresiden enn med venstresiden. Dette har hatt like mye praktiske som politiske og ideologiske årsaker.
Men det er gjennomslag og det er gjennomslag.
Samtlige statsbudsjett i de årene Gro Harlem Brundtland var statsminister for mindretallsregjeringer ble disse vedtatt med KrFs støtte. Det var KrF som sikret det nødvendige flertall i Stortinget for EØS-avtalen
Andre saker der de røde og gule rosene fant sammen, var i saker om skatteforlik, jordbruksavtaler og kommuneøkonomi.

IV
Så langt har det 21. århundre vært en tørr tid for de gule rosene.
Etter at Stoltenberg I ble dannet i 2005 har KrF slitt med målinger og oppslutning som nærmet seg sperregrensen mer og mer. Ved valget i 2017 fikk partiet likevel en unik vippeposisjon som både kunne og burde vært bedre utnyttet.
Det var dette Knut Arild Hareide så for seg da han på partiets landsstyremøte i september 2018 tok til orde for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.
Hadde partiet fulgt hans oppfordring ville både partiets og landets historie sett annerledes ut.
En Støre-regjering den gang, med Arbeiderpartiet, KrF og eventuelt også SV og Senterpartiet, ville betydd en ny og fersk flertallsregjering. I stedet endte man altså opp med en regjering som allerede hadde flikket på både sammensetning og politikk flere ganger, og skulle fortsette å gjøre det.
I det klimaet som dette skapte, visnet det som var igjen av gule roser i det politiske blomsterbedet.
Skal de kunne våkne opp igjen, må de bli sådd i et helt annet jordsmonn enn det som en «ny regjering» vil kunne representere ved årets valg.

Nils-Petter Enstad (f. 1953) er forfatter. Har vært lokallagsleder og kommunepolitiker for KrF. Var ansatt i partiorganisasjonen 1991-2005 som informasjonsarbeider og studieleder. Av litterær produksjon kan nevnes «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald» (2016) og «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (2019).

En forkrtet versjon av denne teksten har stått som kronikk i avisene Agderposten og Fædrelandsvennen i juli 2025. I avisa Dagen ble den avvist uten noen egentlig begrunnelse.

Bøker som skrives og bøker som leses

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og litteraturkritiker

Bøker har vært en viktig del av livet mitt så langt tilbake som jeg kan huske.

Jeg vokste opp i et hjem med mye bøker.
Når jeg fikk mine første bøker og hva disse het, har jeg ikke noen klar erindring om, men jeg tror jeg husker kanskje bestemt hva som var den første boka jeg kjøpte selv, for mine egne penger. Den het «Nye viser fra Barnetimen».
Den kom alt i 1951, men da var ikke jeg født, men det kan ha vært om lag ti år senere at jeg så den i hyllene hos Ruth Tønnesens bokhandel i Kirkeveien i Oslo.
Den gikk jeg fobi to ganger om dagen i sju år, på vei til eller fra Majorstua skole.
Boka kostet, med et ørlite forbehold om at jeg husker rett, sju kroner, eller kanskje var det sju og en halv.
Det var innenfor min økonomiske rekkevidde, og etter å ha innhentet tillatelse hjemmefra kjøpte jeg boka dagen etter.

Thorbjørn Egner, ja!
Litt artig å tenke på at den første boka jeg kjøpte for mine egne penger var en bok av Thorbjørn Egner, og at den foreløpig siste boka jeg har gitt ut selv er et oppgjør, nettopp med Torbjørn Egner og hans etter sigende barnevennlige univers: Det skjønnlitterære essayet «Oppvekst i Kardemomme By».

Bøker under juletreet
var en fast del av min barndom; både jul og bursdager.
Ole Aleksander-bøkene fant veien til hyllene mine, men også «Fem-serien»; en engelsk barneflokk (pluss en St. Bernhards-hund) som løste kriminalsaker; det samme gjorde brødrene Frank og Joe Hardy. Det ble etter hvert mange bøker; jeg registrerte tidlig at jeg hadde den største boksamlingen av guttene i min klasse, trolig også den mest varierte. Noen av titlene dukker opp i minnet her jeg sitter og mimre-taster: «Barna i Nyskogen», «Kaptein Grants barn», «Den sorte tulipan»,«Tom Sawyer».
Noe av den klassiske barnelitteraturen møtte jeg også via hørespillserier i Barnetimen: «Heidi», «Frendeløs», «Veien til Agra» og «Pablo og de andre».

Mine første forsøk
på å skrive om litteratur var gjennom stiloppgaver på realskolen. Da befinner vi oss på slutten av 1960-tallet.
Den første bokomtalen fra meg i et trykt medium ser ut til å være fra 1974.
Det året hadde jeg to bokomtaler på trykk i Krigsropet, der jeg hadde vært ansatt i til sammen halvannet år, fram til jeg/vi ble beordret til Island i Frelsesarmeens tjeneste høsten 1974.
I 1979 kom jeg tilbake til Krigsropets redaksjon og i 1980 begynte det å bli stadige bokmeldinger, gjerne signet «N-P.E» i bladets spalter.

Det kom mye bøker til Krigsropets redaksjon.
Det var først og fremst de kristelige forlagene som var rause med dette.
I mange år hadde det vært en slags praksis at disse bøkene bare ble lagt i et skap på redaktørens kontor, og en gang i mellom ble det gjort en liten ryddesjau der noen av disse bøkene ble delt ut blant medarbeiderne. Dette var en praksis med lange tradisjoner i redaksjonen.
Den typen kulturjouanlistikk var i liten grad prioritert i Krigsropet den gangen.
Som fungerende nestleder ved redaksjonen tok jeg meg nok til rette i blant med tanke på disse bokpakkene, og det kan vel også medgis at jeg stort sett beholdt bøkene selv.
Beholdt dem – leste dem – omtalte dem.

Fordi jeg nå i en periode
har brukt litt tid på å lage en oversikt over alt jeg har publisert gjennom drøyt 50 år som et skrivende menneske, ser jeg at jeg bare i Krigsropet har skrevet i underkant av 200 bokmeldinger.
Jeg fortsatte å levere slik tekster lenge etter at jeg sluttet ved redaksjonen i 1985.
Men de siste 20 årene har det nok vært mer kronikker og essays og reportasjer fra min pc i Krigsropet. De foreløpig siste er fra 2024.

Fra 1986 og fram til i dag
har jeg dessuten skrevet om bøker i ulike aviser og blad: Vårt Land, Dagen og Folkets Framtid, i tillegg til blader jeg har hatt redaktøransvar for, så som organisasjonsbladet Kameratringen og kvartalsorganet Brorskap/Kristne Arbeidere.
Gitt at min opptelling stemmer har jeg i alt skrevet drøyt 600 bokomtaler i løpet av 50 år – alt på såkalt frilansbasis.
Mye av det har også vært rent gratisarbeid, uten annen drivkraft og motivasjon enn en kjærlighet til bøker og et ønske om å gjøre litteratur kjent.

Den bibelske vismannen
sukket i sin tid over at «det er ingen ende på de bøker som skrives» (Forkynneren 12,12).
Noen av oss er faktisk glade for det.

Lindtveit, 30 juni 2025

Et bilde - og fortellingen om en av dem på bildet

Av Nils-Petter Enstad
Da det nyvalgte Stortinget trådte sammen i 1950, hadde disse fire det til felles at de for første gang hadde fått fast plass på Løvebakken, alle valgt for Arbeiderpartiet.

De to mennene er egentlig uinteressante i denne sammenheng, men navnene deres kan jo nevnes: Han til venstre i bildet er presten Kolbjørn Varmann, valgt fra Nordland, samferdselsminister 1955-60, og senere fylkesmann i Finnmark.
Han i midten het Trond Hegna, var valgt fra Rogaland. Han var redaktør i avisa «1ste mai», der han høsten 1940 formulerte parolen «Ingen nordmann til salgs!» Det kostet ham flere fengselsopphold. Avisa skiftet senere navn til Rogalands Avis.
Når det gjelder de to kvinnene, var de pionerer på hver sin kant.
Hun til høyre het Magnhild Hagelia, var utdannet revisor, og var den første kvinne som ble valgt til Stortinget fra Aust-Agder. I 1961 ble hun den første kvinne i Stortingets presidentskap. Det ga henne tilnavnet «Magnhild med klubba».
Alle disse tre satt på Stortinget til 1965.

«Kapteinen»
Den fjerde på bildet het Anna Anthoni. Hun var den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen, som den gang var en egen valgkrets. Det er henne det skal handle om herfra og ut.
Hun var også den første – og lenge eneste – stortingsrepresentanten med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Hun var født i Bergen i 1884 og ble med i Frelsesarmeens menighet i Strømgaten som ung.
Fra 1906 til 1916 var hun frelsesoffiser.
I oppslagsverker heter det at var «utdannet som kaptein» i Frelsesarmeen, selv om hun faktisk hadde rangen «ensein» på slutten; det var ett hakk over kaptein.
Hun var blant annet stasjonert i Nannestad, Horten og Sarpsborg, som leder for de lokale menighetene på hvert av disse stedene. I 1912 hadde hun ansvaret for å starte Frelsesarmeens virksomhet på Koppang i Østerdalen.
Sarpsborg ble det siste stedet der hun var frelsesoffiser.
Herfra flyttet hun til Horten, der hun drev sin egen forretning i noen år.
Senere ble hun ansatt som styrer (det het vel «bestyrerinne» den gang?) ved aldershjemmet i Horten. I denne perioden ser det ut til at hun var aktiv i Metodistkirkens menighet, og drev med barne- og ungdomsarbeid.

Fagforeningsaktivist
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og tok opp igjen det yrket hun hadde hatt før hun ble offiser, som tekstilarbeider.
Om det var årene som frelsesoffiser som var årsak til at hun, kommet tilbake til Bergen, ble engasjert i fagforeningsarbeid, skal være usagt. Hun fikk i hvert fall liv i den gamle tekstilarbeiderforeningen som hadde vært i dvale noen år, og hun vervet så mange medlemmer at hun ble et problem – for arbeidsgiveren.
Det var ikke populært å være fagforeningsaktivist på 1920-tallet.
Da hun ble presset ut av jobben, tok Tekstilarbeiderforbundet sentralt affære og ansatte henne som «agitator» i 1927.
Hun reiste land og strand rundt som agitator, og på få år ble medlemstallet i forbundet fordoblet.
Som det sto om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» noen år etter hennes død: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»

«Rappkjefta kommunist»
Hun var radikal politisk. Etter et besøk til Høyanger ble hun i lokalavisa omtalt som «ei rappkjefta kommunistfrua eller frøken» og det ble slått fast at «Moskvakommunismen hadde her ein varm talsmann» (Sogns Avis 17. oktober 1930).
I 1930 var det stortingsvalg i Norge, og den 46 år gamle ugifte, «rappkjefta», tidligere frelseskapteinen sto da også på niende plass på kommunistpartiets liste i Bergen.
Kommunistpartiet var blitt dannet i 1923 etter en splittelse i Arbeiderpartiet.
Av Arbeiderpartiets gruppe på 29 stortingsrepresentanter sluttet 13 av dem seg til det nye partiet.
Ved valget i 1924 fikk kommunistpartiet seks representanter. I 1927 fikk de tre og i 1930 ingen.
Leser man hva kommunistpartiets avis i Bergen i disse årene, «Arbeidet», skrev om henne, ser det ut til å ha vært sterke motsetninger mellom kommunistene og sosialdemokratene i fagbevegelsen på Vestlandet. Ikke minst var Anna Anthoni omstridt.
Men gemyttene roet seg tydeligvis, eller om det Anna som roet seg: Ved kommunevalget i 1934 ble hun valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet. Som lokalpolitiker var hun medlem av formannskapet og leder av flere kommunale utvalg.
Ved stortingsvalget i 1936 sto hun på Arbeiderpartiets liste i Bergen, og ble valgt som tredje vararepresentant.

Dannet fagforening på kjøkkenet
I 1937 hadde hun skiftet yrke og gikk inn i renholdsbransjen.
Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Stortinget
Under krigen var hun aktiv i motstandsarbeidet, og fra 1943 og fram til frigjøringen levde hun i dekning.
Ved valget i 1945 ser det ikke ut til at hun sto på stortingslista, men ved valget i 1949 sto hun der og ble valgt inn som første vararepresentant.
Da Nils Langhelle ble utnevnt til samferdselsminister i Einar Gerhardsens regjering rykket den 65 år gamle fagforeningsaktivisten og tidligere frelseskaptein opp som fast representant. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang. Hun fikk plass i sosialkomiteen.
Hennes stortingskarriere ble kortvarig. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie.
Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
Hun er også blitt foreslått som en av de kvinnene som bør hedres med å få en gate i Bergen oppkalt etter seg. Det vil i Frelsesarmé-sammenheng plassere henne i selskap med sosialpioneren Othilie Tonning, som er blitt vist slik heder både i Oslo og Stavanger.

Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek

Guds rike vokser ikke ved at kristne bytter menighet

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det er mange år siden jeg første gang gjorde noen av de refleksjonene som er blitt aktualisert igjen i det siste. Bakgrunnen var medieoppslag om en frimenighet «et sted i Norge» som på kort tid hadde opplevd stor vekst.

Menighetens medlemstall var blitt bortimot fordoblet. Men så viste det seg at denne «veksten» hadde utelukkende skjedd på andre menigheters og foreningers bekostning. Ikke ett av de nye medlemmene var det vi i hvert fall tidligere kalte «nyfrelst».
Spørsmålet meldte seg hos en som den gang var en ung frelsesoffiser: Er det slik Guds rike vokser? Ved at kristne bytter menighet?

Problemstilling
Problemstillingen melder seg fortsatt fra tid til annen, selv om man verken er ung eller frelsesoffiser lenger. Senest ved meldinger om at hele lokalmenigheter innen Metodistkirken i Norge dels melder overgang til pinsebevegelsen, dels til Misjonskirken.
For 35 år siden skrev jeg et innlegg om dette i Dagen, noen av tankene i det følgende er hentet fra dette innlegget («Vekst eller rokering?», Dagen 6. februar 1990).
Mangfoldet i den delen av Guds rike som heter kristenhetens kirker og trossamfunn har stort sett skjedd ved at noen gjorde et oppbrudd: Luther fra den katolske kirke, brødrene Wesley fra den anglikanske kirke, både William Booth og T.B. Barratt fra Metodistkirken.

Motiver
Oppbruddene kunne være ulikt motivert: Teologi, uenighet om arbeidsmetoder eller uenighet om organisering.
Ikke alltid skjedde oppbruddene frivillig; noen ganger var det fordi noen følte seg uønsket, andre ganger fordi de faktisk var det.
Noen ganger kan det være rent praktiske årsaker til at man engasjerer seg i en ny menighet: Man flytter til et sted der det kirkesamfunnet man tilhører ikke har noen lokal menighet.
Valget mellom lang «kirkependling» og en annen lokal menighet kan være både lett og vanskelig, og handler ofte om familiesituasjon og eventuelle barns behov for et kristent fellesskap.
Andre ganger kan oppbruddet skyldes personlige forhold.

Synonym
Rokering som synonym for vekst er ikke noe nytt fenomen i kirkehistorien.
Noen oppbrudd er naturlige og udramatiske, og det er da heller ikke slik at alt mangfold er ensbetydende med «splittelse».
Ja, jeg tror på Kristi kirke som en enhet, men tenker også at Jesu ord om at det er mange rom i Faderens hus også kan gjelde dette.
Tenk om «alle» menigheter var som Frelsesarmeen eller en annen menighet i det mangfoldet vi har bare her i Norge?
Bare tanken får meg til å grøsse, uansett hvilken bevegelse vi snakker om.

Aktualisert
Det som har aktualisert disse refleksjonene akkurat nå, er de overgangene man har lest om i det siste. Jeg har mye av min identitet knyttet til metodismen: Jeg tilhører en bevegelse som sprang ut fra den, min mor var metodist og jeg har en sønn som er metodist.
Skulle jeg komme i den situasjonen at jeg ville/måtte «bytte» menighet, ville Metodistkirken vært et naturlig valg.
Derfor kan jeg ikke unngå å undre meg over hva som ligger bak når ikke bare én, men flere metodistmenigheter nærmest en bloc melder overgang til pinsebevegelsen.
Hvilke teologiske og organisatoriske vurderinger ligger bak en slik beslutning?
Det er vel nok å nevne dåpen som et stikkord.
Da er nok en overgang til Misjonskirken mer logisk, men Misjonskirken har noen av de samme debattene som Metodistkirken har hatt.

Den perfekte menighet
Jeg leste en gang om en kristen som oppsøkte den ene menigheten etter den andre, men slo seg aldri til ro. Han var på leting etter den fullkomne menighet, betrodde han en venn. – Jeg håper ikke du finner den, svarte vennen, for den dagen du blir med der, er den ikke fullkommen lenger.
Alle kirkelige og organisatoriske strukturer blir aldri noe annet enn svake bilder og uklare uttrykk for den strukturen alle kristne er en del av: Guds verdensomspennende menighet, kjøpt ved Jesu blod.
Her tror jeg at jeg sier «amen».

Publisert i Dagens nettutgave 4. mars 2025

Bok og/eller forfatter – et møte med en 40 år gammel utgivelse

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da G.H. Chesterton, kjent blant annet for skikkelsen «Fader Brown», i 1906 ga ut en bok om Charles Dickens, ble det sagt at den boka handlet like mye om Chesterton selv som om Dickens. Den beskrivelsen måtte jeg tenke på da jeg på et gjenbruksutsalg kom over en 40 år gammel bok av presten og forfatteren Arne Prøis. Den ble lansert som en bok om kristen-Norge, men først og sist handlet den om forfatteren selv.

Arne Prøis (1914 – 2001) var den ene av min mors to yndlingsforfattere.
Den andre het også Arne, men var ellers dansk: Arne Falk-Rønne. Arne Prøis var imidlertid fra Porsgrunn, som også var hennes hjemby.
Bøker av en av de to Arne-ene var populære gaver både til jul og bursdag i alle år (Først nå oppdager jeg at Arne Prøis var den som oversatte de fleste av Arne Falk-Rønnes bøker til norsk).

I
Få brukte som Arne Prøis det meste av sitt liv i den kristne bokas tjeneste, først som forlegger, og senere som forfatter og oversetter.
Hvor mange titler han har skrevet, oversatt eller redigert har jeg ikke engang forsøkt å få oversikt over; det er mange. I tillegg kom en rekke artikler i ukeblader som Allers og Familien, og bidrag i ulike antologier.
En av dem bidro jeg til selv med til gjennom et kapittel om frelsesoffiseren Karla Stokke (i «Vekkelsens budbringere gjennom 100 år», 1995). Her sto Prøis som redaktør, men det kan vel røpes at all kontakt i forbindelse med prosjektet gikk via forlagssjefen.

II
Boka som startet denne tankerekka heter «Til samme himmel går vår vei».
Den kom ut i 1985 og kan feire et slags «40-årsjubileum» i år. Av en eller annen grunn var den ikke blant de bøkene av Arne Prøis som jeg overtok da min mor døde i 2006. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alle de bøkene, selv om de står i hylla mi, men denne ga jeg meg altså i kast med.
Og det var da jeg fikk assosiasjonen til Chesterton og Dickens.

III
Tilsynelatende er altså dette en bok om kristen-Norge.
På sin lett slentrende, kåserende måte omtaler Arne Prøis i alt 19 forskjellige organisasjoner og menigheter; 19 ulike fellesskap som han tydeligvis har hatt et visst personlig forhold til og vennskap med gjennom et langt liv som forlagsmann, kåsør, lektor og prest.
Det er trivelig lesning, men altså kåserier, og ikke verken foredrag eller forelesninger.
Det er mange anekdoter og mange av dem er også morsomme, selv om det blir en del gjentakelser. Det blir det gjerne i en bok som ser ut til å være satt sammen av en rekke selvstendige manus til kåserier eller essays.
Jeg mistet for eksempel tellingen over hvor mange ganger han refererer til William Booths svar til kong Edward VII da han lurte på hvordan kirkene tok imot de nye metodene Frelsesarmeen lanserte: -Deres majestet; de kopierer meg, skal generalen ha svart med en viss selvbevisst stolthet.

IV
At Arne Prøis var «glad i» Frelsesarmeen ga han mange vitnesbyrd om, selv om denne kjærligheten nok i blant kunne framstå som litt nedlatende.
Som ung frelsesoffiser deltok jeg på et kurs for offiserer der Prøis var innbudt til å ha en time.
Joda, det var populært å få besøk av en «kristenkjendis», men det var ikke alle som tok like godt imot de velmente ordene, ispedd en viss patroniserende elskverdighet, som når han – tilsynelatende uten forbehold – kunne fortelle et 50-tall frelsesoffiserer som stort sett alle var engasjert i menighetsarbeid, at det å preke var jo ikke deres greie, det var vitnesbyrdet som var salvasjonistenes form.

V
Litt av det samme preger også flere av kapitlene i denne boka, ikke minst i omtalen av de av oss som ikke verken er eller oppfattes som «lutherske»: Frelsesarmeen, baptistene, metodistene og pinsebevegelsen.
En annen svakhet ved flere av kapitlene er når Prøis refererer til hendelser som kanskje folk identifiserte den gang teksten ble skrevet/boka kom ut for 40 år siden, men som selv en som har fulgt forholdsvis godt med på det som skjer i kristen-Norge ikke klarer å få satt navn på i dag.

VI
Når alt dette er nevnt: Boka «Til samme himmel går vår vei» har utvilsomt sin sjarm, ikke minst ved det faktum at den først og fremst sier noe om han som skrev den.

Arne Prøis:
Til samme himmel går vår vei
Luther Forlag (1985)
261 sider

Presidenter og fredsprisvinnere

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

På listen over hvem som er blitt tildelt Nobels Fredspris siden den første i 1901 og til den foreløpig siste i 2024, finner vi fire amerikanske presidenter og en tidligere visepresident. Tre av presidentene fikk prisen mens de ennå satt i Det Hvite Hus; den fjerde var Jimmy Carter, som nylig gikk bort i en alder av 100 år.

Theodore Roosevelt

I 1906 ble USAs president Theodore Roosevelt (1858 – 1919) tildelt Nobels fredspris.
Prisen var ennå ung, og den 48 år gamle Roosevelt hadde vært president i USA i fem år, etter at den valgte presidenten, William McKinley, ble myrdet i 1901. Da han fikk prisen, var han akkurat blitt gjenvalgt som president.
Tildelingen ble begrunnet med Roosevelts rolle som megler i krigen mellom Japan og Russland i 1904.
To av de politiske konsekvensene av denne meklingen var imidlertid at to land som sto utenfor konflikten i utgangspunktet, Korea og Filipinene, i praksis ble henholdsvis et japansk og et amerikansk protektorat.
Roosevelt var den første politiker i en maktposisjon som fikk Nobels Fredspris. Fram til da var det humanister, forfattere og diplomater som hadde fått prisen.
Theodore Roosevelt, eller bare «Teddy», var en fargerik person.
Så vel sigarettmerket Teddy som leketøyet Teddybjørn skal ha fått navn etter ham.
Han likte å strø rundt seg med krasse formuleringer, som da han ved en anledning sa om den sittende presidenten at han hadde «ryggrad som en sjokoladekake». Han er også kjent for uttrykket «Speak softly and carry a big stick»; forhandlinger først, men nytter ikke det må man bruke makt.
I 1908 søkte han ikke gjenvalg, men i 1912 prøvde han seg på et comeback som president.
Etter å ha tapt nominasjonskampen i sitt eget parti, stiftet han et progressivt parti og stilte som deres presidentkandidat, men tapte. Han døde i 1919.

Woodrow Wilson

Den som ble valgt da Theodore Roosevelt mislyktes med sitt comeback, var Woodrow Wilson (1856 – 1924).
Hans nobelpris var knyttet til hans rolle i forbindelse med avslutningen av første verdenskrig i 1918.
USA kom sent med i denne krigen, først i 1917, men president Wilson ble en av «de fire store» som la premissene for Versailles-freden.
Han kom vel forberedt til forhandlingene, og hadde med seg et avtaleutkast på 14 punkter.
Den franske statsministeren Georges Clemenceau, som også var en av de fire store, skal ha kommentert utkastet slik: -Det var da voldsomt! Selv Vårherre klarte seg med ti punkter.
Ett av punktene handlet om opprettelsen av et Nasjonenes Forbund, eller Folkeforbundet. Det var Wilsons rolle i den sammenheng som ble brukt som begrunnelse for fredspristildelingen i 1919, selv om USA, ironisk nok, aldri ble med i Folkeforbundet. USA ratifiserte heller ikke fredstraktaten fra Versailles, men inngikk i stedet en separatfred med Tyskland i 1920.
Men da var Wilson ute av Det Hvite Hus og av amerikansk politikk. Han døde i 1924.

Jimmy Carter

Både Roosevelt og Wilson fikk fredsprisen mens de fremdeles var aktive i sine presidentverv.Dette var ikke tilfelle for den tredje av de amerikanske fredspris-presidentene.
Da Jimmy Carter (1924 – 2024) fikk fredsprisen i 2002 var det gått 20 år siden han måtte forlate Det Hvite Hus etter bare én periode, og ha tapt valget mot Ronald Reagan.
Carter ble valgt som president på en bølge av oppgitthet blant amerikanske velgere etter Watergate-skandalen der Richard Nixon skandaliserte både seg selv og presidentembetet, og måtte gå av midt i perioden.
Visepresidenten og etterfølgeren Gerald Ford klarte bare delvis å gjenopprette status i løpet av sine drøye to år som president, og da den tidligere guvernøren fra Georgia, Jimmy Carter, meldte sitt kandidatur nærmest ut av det blå, var det mange som tenkte at dette er mannen landet trenger.
Sørstatsbaptisten, peanøttbonden og søndagsskolelæreren framsto med en enkel og from kristentro som nok gjorde at noen undervurderte ham, selv om mangelen på storpolitisk erfaring også var et problem. Banesåret var det likevel okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran som påførte ham.
Da han flyttet ut av Det Hvite Hus i 1981 var det med et mislykket-stempel på sin presidentperiode.
Dette stemplet er nok blitt stående i ettertid, dersom man ser på de fire årene isolert, men med tanke på at Carter bare var 54 år da hans presidenttid var over, hadde han god tid på å etablere et annet og bedre ettermæle.
Det klarte han da også gjennom dels et omfattende forfatterskap, dels ved å bygge opp det såkalte fredssenteret i Atlanta.
Det var dette arbeidet som lå bak da han i 2002 fikk Nobels Fredspris «for hans tiår med iherdig innsats for fredelige løsninger på internasjonale konflikter, for å fremme demokrati og menneskerettigheter og for å fremme økonomisk og sosial utvikling».
Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har betegnet Jimmy Carter som «USAs mest vellykkede ekspresident».
I ettertid er det nok hans pris den som står seg best, sett i et historisk perspektiv, av de som her er omtalt.

Barak Obama

Mange stusset da Den norske nobelkomité ga fredsprisen for 2009 til Barak Obama, som hadde tiltrådt som president det samme året. En av dem som stusset var nok prisvinneren selv.
Begrunnelsen for tildelingen var at han fikk den «for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonalt diplomati og samhandling mellom mennesker». Særlig konkret kunne ikke dette sies å være. Barak Obama var den første afroamerikaner som ble valgt til USAs president, og tiltrådte i januar 2009.
Nobelkomiteens daværende leder, Torbjørn Jagland, la dessuten «spesiell vekt» på «Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen».
Reaksjonene på tildelingen var likevel nokså blandet, og mange mente at den kom i tidligste laget. En kommentar gikk på at Obama fikk prisen fordi han ikke het George Bush.
At prisen var prematur gjelder også svært mange av de andre tildelingene der fredsprisen har gått til politiske ledere som fortsatt satt i sine maktposisjoner da de fikk prisen.

Al Gore

En som aldri ble president, men fikk Nobels Fredspris i 2007, var Al Gore (født 1948), Bill Clintons visepresident i åtte år. I 2001 var han demokratenes presidentkandidat, men tapte mot George W. Bush, til tross for at han hadde vesentlig flere stemmer.
Han fikk prisen for sitt miljøengasjement, og delte den med FNs klimapanel.

Hvem kan foreslå?
Det er forholdsvis strenge kriterier for hvem som kan foreslå kandidater til Nobels Fredspris.
Blant de som kan nominere er tidligere vinnere av prisen, sittende statsoverhoder og medlemmer av et lands nasjonalforsamling eller regjering.
Det høyeste antall nominerte til fredsprisen fikk man i 2016, med 376 forslag.
I 2023 var det 351 forslag (259 enkeltpersoner og 92 organisasjoner) og i 2024 286 kandidater, med 197 enkeltpersoner og 89 organisasjoner.
Hvem som foreslås er klausulert i 50 år, men det er opp til forslagsstillerne selv om de vil gå ut med sin kandidat. Således har norske Frp-politikere foreslått Donald Trump til fredsprisen flere ganger.
Også enkelte organisasjoner har vært gjengangere som kandidater, blant dem Frelsesarmeen, IOC og speiderbevegelsen.

Litteratur:
Moen, Ole O.: USAs presidenter – Fra George Washington til George W. Bush (2008)
Lundestad, Geir: Fredens sekretær – Nobels Fredspris gjennom 25 år (2015)
Lundestad, Geir: Drømmen om fred på jord – Nobels Fredspris fra 1901 til i dag (2017)