Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen
Det var elevkveld ved Bibelskolen i Bergen. Jeg var en av elevene ved vårkurset 1971; dit hadde jeg søkt meg for å kunne fylle denne våren med noen fornuftig. En trafikkulykke rett etter skolestart høsten før gjorde at jeg før jul ga beskjed om at jeg ikke kom tilbake det skoleåret, første år på engelsklinja ved Sauda gymnas.
Jeg tror det var tirsdagene som var satt av til elevkvelder. Ansvaret for disse kveldene gikk på omgang. En ble bedt om å lede, noen om å synge og en skulle holde andakt. Denne kvelden falt dette siste på meg.
Jeg hadde nok stått på en talestol før, men det hadde vært for å lese et innledningsord og kanskje knytte en setning eller to til det oppleste.
Nå var det alvor; jeg var kveldens taler. Teksten jeg hadde valgt – jeg må ta det forbehold at jeg husker rett – var Josva 1, 9: «Har jeg ikke sagt deg: Vær frimodig og sterk!»
Antakelig har jeg det maskinskrevne manuset til andakten liggende et sted; jeg har tatt vare på det aller meste av de andaktene, talene og bibeltimene jeg har holdt på de 50 år som er gått siden den gang.
Noen måneder senere sto jeg på en annen talerstol og skulle igjen være «kveldens taler». Det var i Frelsesarmeens tempel i Pilestredet 22; jeg skulle begynne på Frelsesarmeens krigsskole. Teksten fra Åp 3, 20: «Se, jeg står for døren og banker».
Med utgangspunkt i de to opplevelsene har det gått opp for meg at jeg i år kan si om meg selv at jeg har vært forkynner i 50 år. Det begynte det året da jeg fylte 18.
Tjeneste
Jeg må ha vært omkring 16 år da jeg forsto – bestemte meg for? – at tjeneste i Guds rike – Frelsesarmeen – skulle være livsveien min.
Det ble det også. Som 19-åring var jeg assisterende korpsleder for Frelsesarmeen på Rjukan, som 21-åring kombinert korpsleder og institusjonsleder i den islandske byen Ísafjördur. Her hadde jeg også personalansvar for to medarbeidere - tre medregnet hun jeg var gift med.
Andre enn meg får vurdere hvor «bra» det gikk med slike ansvar i ung alder.
At jeg som 26-årig småbarnsfar fikk en helsemessig utfordring som i dag trolig ville blitt diagnostisert som «utbrenthet» sier kanskje litt.
Det førte imidlertid til at tjenesten i Frelsesarmeen ble ført inn i et annet og – slik jeg selv oppfatter det – «bedre» spor, både for meg selv, min familie og – velger jeg å tro – den bevegelsen som fortsatt var min arbeidsgiver de neste ti årene, og som fremdeles er min menighet.
Og hvor jeg fremdeles står på talestolen forholdsvis ofte.
«Å få et ord»
Ett av fagene man ble undervist i ved Frelsesarmeens krigsskole het homiletikk; i dag ville man kanskje kalt det prekenlære.
Her ble man blant annet undervist i forskjellige «metoder» for å bygge opp en tale eller andakt. Kunnskapen fra den undervisningen ligger kanskje i bunn når jeg arbeider med en tale i dag også, men ikke slik at jeg har noen særlig bevissthet på «metodevalg».
Jeg har nevnt hvilke tekster jeg tok utgangspunkt i ved de to anledningene for 50 år siden som la grunnlaget for en tjeneste som forkynner.
Det var snakk om ett enkelt bibelvers begge gangene.
Slik jeg husker det, var mye av den forkynnelsen man hørte, både i Frelsesarmeen og andre steder, forankret i denne typen tekstvalg. Man «gikk ut fra et ord» - mange ganger for aldri å vende tilbake til det.
Jeg husker den retorikken man hadde rundt dette med valg av tekster. Man «fikk et ord» eller man tok utgangspunkt i et ord som var «blitt godt» for en.
I dag jobber jeg helt annerledes med både tekstvalg og prekener.
Når jeg «trenger et ord» slår jeg rett og slett opp i bibelleseplanen eller i kirkeårets tekstrekker. Det gir meg trygghet, samtidig som det fungerer disiplinerende på mitt eget arbeid med tekster, tanker og taler.
Forberedelse
I løpet av disse 50 årene tror jeg det bare har vært et fåtall ganger jeg har stilt meg opp på talestolen uten et ferdig skrevet manus.
Når jeg bruker manus er det både av respekt for meg selv, for oppdraget og for tilhørerne.
Det betyr ikke at jeg leser mekanisk opp det jeg selv har skrevet, og det hender vel jeg går utenom det jeg har skrevet også, men «kartet» er klart og jeg kan – om det trengs – navigere meg forholdsvis raskt inn igjen.
Jeg har truffet forkynnere som har hatt andre oppfatninger av dette, og annen praksis.
Noen har en lapp med noen stikkord – i min forkynnervirkelighet er det en nødløsning.
Andre har tenkt gjennom det vil si og klarer å holde seg til det.
For min egen del må jeg bare medgi at jeg stoler mer på mine notater enn på min hukommelse.
Trygghet
På samme måte som det gir meg trygghet å ha en tekstplan, gir det meg trygghet å ha et manus. Denne tryggheten viser seg også i den roen jeg stort sett føler når jeg står på en talestol. Dertil gjør denne tryggheten at jeg med stor frimodighet kan si at jeg trives på talestolen, enten det er for å preke, kåsere eller holde foredrag.
Jeg har vondt av forkynnere som sier de er «nervøse» hver gang de skal holde en tale. Jeg føler ikke på nervøsitet, men på trygghet.
Føle på ansvaret – ja.
Men samtidig kjenne på en trygghet som ligger i det å være godt forberedt, og å vite at – kan jeg kalle det «kallet»? – jeg fikk som 16-åring fremdeles står ved lag.
Det gjør også den ordinasjonen som ligger både i å ha sagt ja til dette kallet og i den innvielsen til tjeneste som Frelsesarmeens leder foretok en julidag i 1973.
Og ikke minst: Tryggheten i å vite at andaktsordet fra elevkvelden på Bibelskolen for 50 år siden fremdeles står ved lag.
Denne teksten ble publisert i papirutgaven av avisa Dagen 22. februar 2021
