Av Nils-Petter Enstad
Forfatter; tidligere offiser i Frelsesarmeen
Ingen som vokste opp i Frelsesarmeen på 1960- og 70-tallet kunne unngå å bli konfrontert med ordet, begrepet og utfordringen «kallet». Et kall til tjeneste i sin alminnelighet og til å bli frelsesoffiser i særdeleshet.
Det finnes mange fortellinger om hvordan kallet til tjeneste i Frelsesarmeen kom både unge og voksne mennesker.
Hvor mange som har meldt seg til slik tjeneste i løpet av 135 år finnes det neppe noen fullgod oversikt over. Da jeg ble ordinert som frelsesoffiser i 1973 fikk jeg rullenummeret 3371, men antallet som har vært innom offiserenes rekker er trolig langt høyere.
Mange fortellinger, og de fleste av dem er personlige, enten de er enkle eller mer spektakulære.
Det følgende er min versjon av disse fortellingene.
I
Da jeg ble født for 70 år siden var mine foreldre offiserer i Frelsesarmeen.
De var stasjonert i Mosjøen og jeg er deres eldste barn.
Fram til jeg begynte på skolen sju år senere hadde min familie, som nå telte fem personer, flyttet åtte ganger; ikke alle flyttingene var relatert til deres tjeneste i Frelsesarmeen. Først i 1960 var familien etablert i Oslo, og bodde på Frogner i ti år.
Jeg skulle bli en voksen mann med egen familie før jeg ble boende like lenge på ett sted neste gang.
Aktivitet i Frelsesarmeen var et slags nav i vår – i hvert fall min – tilværelse gjennom hele oppveksten: Søndagsskole, musikkaktivitet og ungdomsarbeid.
Den gang tenkte jeg nok på den beslutningen som resultatet av et kall, og jeg brukte kanskje litt store ord om akkurat den biten.
I dag, med mer enn 50 års distanse til det valget, er det like naturlig å tenke på det som en beslutning.
Da jeg var 18 år begynte jeg utdannelsen til frelsesoffiser, da jeg var 20 ble jeg ordinert og da jeg var 21 hadde jeg et kombinert ansvar som menighetsleder og gjestehjemsbestyrer i Island.
Fem år senere gjorde jeg tjeneste i Danmark, og fikk der en helsesmell som gjorde det påkrevd med en annen type tjeneste i Frelsesarmeen.
II
Gir det mening å snakke om «kallet» for en 26 år gammel småbarnsfar med tydelige symptomer på det man i dag trolig ville kalle «burn-out»-syndrom?
For meg ga det mening, og det gir fremdeles mening.
Som frelsesoffiser hadde jeg en grunnholdning som jeg overfor meg selv formulerte slik: «Kirkens kall er Guds kall».
Det var ikke en passiv holdning der man viljeløst lot seg flytte på som en sjakkbrikke.
Jeg tenker i ettertid at jeg stort sett ble hørt i disse prosessene, men innser at det nok er de som synes jeg var «heldigere» og ble behandlet «bedre» enn mange andre følte at de ble.
I 1985 kom jeg – eller vi, siden vi var to om dette – likevel til et punkt da det var riktig å trekke seg fra tjenesten i Frelsesarmeen.
I første omgang tenkte vi nok på det som en pause, men det ble permanent med tanke på arbeidsforhold.
I stedet ble det et engasjement som først og fremst ble tatt ut på lokalplanet.
III
Gir det mening å snakke om «kallet» etter at man har valgt å gå ut av den tjenesten man i utgangspunktet hadde tenkt skulle være for hele livet?
For meg gir det mening.
Jeg skal ikke bruke mye plass på hvordan kallsforkynnelsen i Frelsesarmeen har vært gjennom tidene, men kan vel slå fast med en viss tyngde at den kan ha blitt opplevd/oppfattet som relativt massiv; kanskje tilmed lovisk.
Det var liksom bare én måte å fullføre Guds vilje på, og det var gjennom tjenesten som frelsesoffiser.
Det var en slags «hånden-på-plogen»-tilnærming som kunne oppfattes som en ren tvangstrøye.
Dette kunne skape dype og vonde sår hos den eller de som enten følte selv, eller ble fortalt av andre, at man hadde «sviktet».
Selvsagt skaper det visse reaksjoner å bryte opp fra et forholdsvis altoppslukende arbeidsforhold som man har vart i – som i mitt tilfelle – nærmere 15 år.
Det skaper en prosess; kall det gjerne et sorgarbeid.
Den prosessen må man ta, selv om den kan være både vond og krevende der og da.
IV
Gir det mening å snakke om «kallet», nesten 40 år etter at jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen, og etter å ha hatt et ti-tall ulike ansettelsesforhold i løpet av de årene?
For meg gir det mening.
Skal jeg sette ett ord på hva som har vært – og er fremdeles – mitt kall i livet, er «formidling» det ordet som dukker opp.
Denne trangen til å formidle dukket tidlig opp.
Første gang jeg hadde tekster på trykk var jeg i 13-årsalderen.
Senere er blitt mange tekster: Notiser, små dikt, artikler, betraktninger, fortellinger og bøker.
Av muntlig formidling kan nevnes både foredrag og kåserier, vitnesbyrd og prekener.
Alle de oppgaver jeg har hatt, det være seg i Frelsesarmeen og utenfor, har handlet om formidling.
De verdiene jeg vokste opp med, og som jeg tok med meg både inn i tjenesten som frelsesoffiser og ut av den, og som jeg vært bevisst på også i årene etter, har vært en del av dette formidlingsprosjektet.
Verdiene har ikke vært statiske, men har hele tiden vært en levende og aktiv del av det jeg har holdt på med, enten jeg sitter foran pc-en (etter at jeg sluttet å bruke skrivemaskin!) eller jeg står på en talerstol.
V
Kallet har hatt sine krokveier, men det gir fremdeles dyp mening å snakke om kallet.
Dette essayet sto i avisa Dagen 14. nov. 2023. Bakgrunnen for at det ble skrevet, var en serie artikler/innlegg i denne avisa om "kallet".
