Bibelleser gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad

Sommeren 2023 fylte jeg 70 år. Samtidig var det gått 60 år siden jeg fikk min første bibel; en bibel som var min. Den står i hylla mi ennå, med den hilsen som faren min skrev i den. Det var oversettelsen fra 1930 med disse litt vanskelige ordene for en ti-åring: «I» og «eder».

I
Det var vel omtrent på den tida – kanskje året etter? – at vi fikk utdelt et nytestamente på skolen.
Det var den såkalte «ungdomsoversettelsen». Jeg må medgi at den aldri ble «min»; den var og ble en slags skolebok, selv om den også befinner seg i det bokskapet der alle – i hvert fall de fleste – av de bibelutgavene som er kommet i min vei disse 60 årene befinner seg.
Det gjør også den nynorske utgaven av ungdomsoversettelsen, sammen med det utvalget av tekster fra Det gamle testamente – «oversatt for ungdom» - som kom i 1966.
I årenes løp har jeg fått/kjøpt/skaffet meg mange forskjellige bibler; ulike oversettelser og på ulike språk.
Mens jeg gikk på realskolen fikk jeg et nytestamente av King James-oversettelsen; den var jo enda eldre enn vår norske fra 1930.
Det var en gruppe fra Gideon Norge som besøkte KG, der jeg var elev, og elevene på de ulike trinnene ble innbudt (innkalt?) til en samling i gym-salen.
I King James står det vel fremdeles at Hebreerbrevet er skrevet av apostelen Paulus.
Da jeg gikk på bibelskolen i Bergen vinteren 1971 var det en del av de andre elevene som hadde Bibelen på nynorsk.
Å høre dem lese på et språk som jeg allerede da var glad i, selv om det ikke var «mitt» i det daglige, åpnet både luker og dører i mitt sinn.
Så jeg skaffet meg den, om enn ikke før jeg hadde begynt på Frelsesarmeens krigsskole i Oslo.
Det skjedde den samme høsten; 1971 ble et aktivt år i mitt liv med mange milepæler.
I Bergen skaffet jeg meg også en utgave av Det nye testamente i den engelske utgaven «New English Bible».
Om jeg ikke husker feil, var det en kristen bokhandel i kjelleren i det komplekset der også Bibelskolen befant seg, C. Sundtsgate 22. Der var jeg ofte innom, og når økonomien tillot det, kjøpte jeg ei bok der. Det nevnte ny-testamentet var en av dem.

II
Det skjedde saker og ting på bibelfronten i Norge også.
I 1973 kom den såkalte «Acta-oversettelsen» av Det nye testamente.
De som sto bak denne utgaven samarbeidet med Norsk Gideon om utgivelsen av et nytestamente med norsk og engelsk tekst side om side. Denne ble delt ut på skoler, hoteller og helseinstitusjoner.
Som frelsesoffiser i Island i perioden 1974-76 var jeg også bestyrer på to ulike sjømannshjem, og her hadde den islandske Gideon-bevegelsen gjort det samme grepet, med «Nýja testamentið» og «New Testament» side om side.
I 1968 ga den tidligere katolske pateren Erik Gunnes en oversettelse av Det nye testamente, med kommentarer. Den kom først på St. Olav Forlag, og året etter som «kjempefakkel» på Gyldendal. Den havnet også i mitt stadig mer omfattende bibel-bibliotek. Der står den sammen med flere utgaver av så vel danske og svenske bibelutgaver, som islandske.
En hollandsk og en indonesisk bibel har jeg også, men det er helst som familieklenodier.
I årenes løp er det kommet en rekke alternative, norske bibeloversettelser.
Selskapet Norsk Bibel lanserte sin utgave i 1988; om lag ti år senere var Bibelforlaget klar med sin bibeloversettelse. Disse kalles henholdsvis «Bibelen – Den hellige skrift» og «Bibelen - Guds Ord». Begge disse versjonene er senere blitt revidert.
Det ble også gitt ut en norsk utgave av den engelske «The Living New Testament», under betegnelsen «Nytt liv».
Denne ble bant annet delt ut under møtekampanjer.
Bibelens historie i Norge har da også vært sterkt preget av private initiativ.
Det er nok å minne om at da den første oversettelsen av Bibelen på nynorsk kom for om lag 100 år siden, var det ikke Bibelselskapet, men Studentmållaget som sto bak.

III
Den bibelutgaven jeg fikk til min ti-årsdag i 1963 var i en oversettelse som var kommet 33 år tidligere. Derfor undrer det meg – som det gjorde den gang også – hvor arkaisk og gammelmodig språket i 1930-utgaven framstår som. Det gjelder både ordvalg, syntaks og rettskriving.
Flere av de alternative oversettelsene som er kommet siden den gang har blitt lansert som mer «konservative» enn Bibelselskapets oversettelse.
En slik påstand er noe jeg for min del bare trekker på skuldrene av.
At én bibeloversettelse er mer «bibelsk» enn en annen er og blir en absurditet i mine ører.
Nyanser i ordvalg kan jeg imidlertid både begeistres av og provoseres over.
Gamle formuleringer kan jeg ha blitt glad i fordi de framstår som mer poetiske, nye formuleringer fordi de framstår som mer avklarende.
Da 2005-oversettelsen, ble jeg kontaktet av en ung prest.
Han hadde fått et nytestamente i den nye oversettelsen og lurte på om «bibelbegeistring» var et ord i det norske språk?
Vi ble enige om at det burde det være, og han fortalte at han hadde kjøpt inn denne utgaven av NT til samtlige medlemmer i sitt menighetsråd.

IV
I løpet av disse 60 årene har jeg ikke kunnet unngå å registrere de til dels iltre debattene som oppstår, særlig når Bibelselskapet lanserer en ny oversettelse.
Ofte handler det om enkeltord, som «jomfru» i stedet for «ung pike», eller om utformingen av «Fadervår».
I 2024 vil det komme en ny utgave; det blir den femte oversettelsen fra Bibelselskapet som jeg skal forholde til. Fire av dem i løpet av de siste 45 år.
Det som har skapt debatt rundt denne utgaven, er hvordan ordet «jøde» blir brukt.
Jeg har en mistanke om at de som har reagert sterkest på dette, og hentet fram ord som «sensur» ikke har satt seg inn i bibelselskapets begrunnelse, men nøyd seg med å lese en overskrift eller til nød en ingress.
Som forkynner gjennom 50 år har jeg for min del konsekvent brukt Bibelselskapets til enhver tid nyeste utgave som utgangspunkt for andakt eller preken, men samtidig har jeg ofte – og med stort utbytte – også studert hvordan andre bibelutgaver har nærmet seg den samme teksten.
Dette har like mye – kanskje mer? - med språklig interesse å gjøre som med religiøs eller teologisk.
Jeg ser derfor ikke bort fra at Bibelen ofte blir lest vel så mye og vel så grundig av personer som ikke er det vi her i landet ynder å kalle «personlig kristen», som av oss som er det. Her behøver jeg ikke å gå lenger enn til meg selv, i hvert fall i perioder av livet.
Uttrykket «Støv på din bibel er rust på din sjel» blir gjerne kreditert den engelske evangelisten Charles Spuregon (1834 – 92).
Så vel formuleringen i seg selv som tenkemåten den er uttrykk for finner vi igjen i en lang rekke sanger. Her er det nok å minne om Lapp-Lisa: «Ingen bok er meg så kjær som min moders bibel er».
Når man hører disse sangene, eller man hører forkynnelse og undervisning som er preget av disse sangene eller av tankegodset som ligger bak, kan man fort komme til å lande på den konklusjon at for å være en kristen, må man lese mye i Bibelen; helst hver dag.
Hvor godt står en slik tese seg, for eksempel i møtet med Bibelens egne tekster, eller i møtet med kirkehistorien?

VI
«Husk at her er kirken eldre enn Bibelen!»
Slik formulerte han seg, biskopen for Fødselskirken i Betlehem seg da jeg, sammen med en gruppe fra Bibelselskapet, møtte ham i 2002.
Utsagnet provoserte kanskje et øyeblikk, men selvfølgelig måtte man gi ham rett.
I landet der Jesus levde og virket, er kirken eldre enn Bibelen med god margin. Og ikke bare der.
Det samme kan sies om Norge og de fleste andre land med en lang kirkehistorie. For faktum er: Gjennom det aller meste av kirkens historie har ikke Bibelen vært tilgjengelig for den vanlige, troende mann eller kvinne.
Hva hadde man da?
Man hadde kirken. Man hadde de fortellingene om så vel Jesus og apostlene som fortellingene om patriarkene, profetene og kongene som levde blant folket. Men Bibelen, som bok eller skriftlig kilde, var bare tilgjengelig for noen ganske få. I norsk sammenheng: Helt opp til 1800-tallet.

VI
I begynnelsen var Ordet.
Utgangspunktet for hele skaperverket er nettopp dette: Et ord. Et utsagn. En kommando. «Bli lys» - og det ble lys.
Fra Jesu virke ser vi også flere ganger hvordan det talte ordet skapte forandring.
Mennesker ble helbredet ved at Jesus talte. «Far ut av henne,» sa Jesus til de onde åndsmaktene – og de for ut. De måtte adlyde.
Fra fortellingen om Moses, har vi en litt underlig episode: Under ørkenvandringen hadde Moses flere ganger slått på klippen for å skaffe folket vann. Når han slo på klippen, rant vannet fram. Men den siste gangen folket fikk vann fra klippen, hadde Moses fått en annen beskjed: Han skulle tale til klippen (se 4 Mos 20, 8-13).
Men Moses holdt seg til det vante. Han slo på klippen, nå som før.
Joda, det funket; det kom vann, men for Moses ble det en kostbar egenmektighet.
Jeg har ofte lurt på denne fortellingen.
Hvorfor stolte Moses mer på den fysiske kraften enn på ordets makt?
Kanskje hadde han ikke tillit nok til at det ordet han skulle tale var virkningsfullt nok, enda det var Gud som hadde sagt at han skulle tale, ikke slå?
«Ordet ble kjød», het det i den gamle bibeloversettelsen; den jeg fikk for 60 år siden.
Ordet manifesterte seg. Det ble en virkelighet.
Et menneske, men også en kraft. En realitet.
Noe mer enn en lyd. Et ord er alltid mer enn et ord.
Derfor sier jeg alltid, når jeg står på en talerstol og har lest bibelteksten: «Slik lyder Herrens ord!»

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen. 29. desember 2023
Bildet viser et lite utvalg av forfatterens bibelsamling - gaven til 10-årsdagen ses ytterst til høyre i bildet (Foto: NPE)

Kallets krokveier - et essay

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter; tidligere offiser i Frelsesarmeen

Ingen som vokste opp i Frelsesarmeen på 1960- og 70-tallet kunne unngå å bli konfrontert med ordet, begrepet og utfordringen «kallet». Et kall til tjeneste i sin alminnelighet og til å bli frelsesoffiser i særdeleshet.

Det finnes mange fortellinger om hvordan kallet til tjeneste i Frelsesarmeen kom både unge og voksne mennesker.
Hvor mange som har meldt seg til slik tjeneste i løpet av 135 år finnes det neppe noen fullgod oversikt over. Da jeg ble ordinert som frelsesoffiser i 1973 fikk jeg rullenummeret 3371, men antallet som har vært innom offiserenes rekker er trolig langt høyere.
Mange fortellinger, og de fleste av dem er personlige, enten de er enkle eller mer spektakulære.
Det følgende er min versjon av disse fortellingene.

I
Da jeg ble født for 70 år siden var mine foreldre offiserer i Frelsesarmeen.
De var stasjonert i Mosjøen og jeg er deres eldste barn.
Fram til jeg begynte på skolen sju år senere hadde min familie, som nå telte fem personer, flyttet åtte ganger; ikke alle flyttingene var relatert til deres tjeneste i Frelsesarmeen. Først i 1960 var familien etablert i Oslo, og bodde på Frogner i ti år.
Jeg skulle bli en voksen mann med egen familie før jeg ble boende like lenge på ett sted neste gang.
Aktivitet i Frelsesarmeen var et slags nav i vår – i hvert fall min – tilværelse gjennom hele oppveksten: Søndagsskole, musikkaktivitet og ungdomsarbeid.

Da jeg var 15 år ble jeg innvidd som soldat i Frelsesarmeen. Omtrent samtidig tok jeg en beslutning om å bli offiser i Frelsesarmeen.
Den gang tenkte jeg nok på den beslutningen som resultatet av et kall, og jeg brukte kanskje litt store ord om akkurat den biten.
I dag, med mer enn 50 års distanse til det valget, er det like naturlig å tenke på det som en beslutning.
Da jeg var 18 år begynte jeg utdannelsen til frelsesoffiser, da jeg var 20 ble jeg ordinert og da jeg var 21 hadde jeg et kombinert ansvar som menighetsleder og gjestehjemsbestyrer i Island.
Fem år senere gjorde jeg tjeneste i Danmark, og fikk der en helsesmell som gjorde det påkrevd med en annen type tjeneste i Frelsesarmeen.

II
Gir det mening å snakke om «kallet» for en 26 år gammel småbarnsfar med tydelige symptomer på det man i dag trolig ville kalle «burn-out»-syndrom?
For meg ga det mening, og det gir fremdeles mening.
Som frelsesoffiser hadde jeg en grunnholdning som jeg overfor meg selv formulerte slik: «Kirkens kall er Guds kall».
Det var ikke en passiv holdning der man viljeløst lot seg flytte på som en sjakkbrikke.

Det var en holdning som innebar dialog med ledelsen.
Jeg tenker i ettertid at jeg stort sett ble hørt i disse prosessene, men innser at det nok er de som synes jeg var «heldigere» og ble behandlet «bedre» enn mange andre følte at de ble.
I 1985 kom jeg – eller vi, siden vi var to om dette – likevel til et punkt da det var riktig å trekke seg fra tjenesten i Frelsesarmeen.
I første omgang tenkte vi nok på det som en pause, men det ble permanent med tanke på arbeidsforhold.
I stedet ble det et engasjement som først og fremst ble tatt ut på lokalplanet.

III
Gir det mening å snakke om «kallet» etter at man har valgt å gå ut av den tjenesten man i utgangspunktet hadde tenkt skulle være for hele livet?
For meg gir det mening.
Jeg skal ikke bruke mye plass på hvordan kallsforkynnelsen i Frelsesarmeen har vært gjennom tidene, men kan vel slå fast med en viss tyngde at den kan ha blitt opplevd/oppfattet som relativt massiv; kanskje tilmed lovisk.
Det var liksom bare én måte å fullføre Guds vilje på, og det var gjennom tjenesten som frelsesoffiser.
Det var en slags «hånden-på-plogen»-tilnærming som kunne oppfattes som en ren tvangstrøye.
Dette kunne skape dype og vonde sår hos den eller de som enten følte selv, eller ble fortalt av andre, at man hadde «sviktet».
Selvsagt skaper det visse reaksjoner å bryte opp fra et forholdsvis altoppslukende arbeidsforhold som man har vart i – som i mitt tilfelle – nærmere 15 år.
Det skaper en prosess; kall det gjerne et sorgarbeid.
Den prosessen må man ta, selv om den kan være både vond og krevende der og da.

IV
Gir det mening å snakke om «kallet», nesten 40 år etter at jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen, og etter å ha hatt et ti-tall ulike ansettelsesforhold i løpet av de årene?
For meg gir det mening.
Skal jeg sette ett ord på hva som har vært – og er fremdeles – mitt kall i livet, er «formidling» det ordet som dukker opp.
Denne trangen til å formidle dukket tidlig opp.
Første gang jeg hadde tekster på trykk var jeg i 13-årsalderen.
Senere er blitt mange tekster: Notiser, små dikt, artikler, betraktninger, fortellinger og bøker.
Av muntlig formidling kan nevnes både foredrag og kåserier, vitnesbyrd og prekener.
Alle de oppgaver jeg har hatt, det være seg i Frelsesarmeen og utenfor, har handlet om formidling.
De verdiene jeg vokste opp med, og som jeg tok med meg både inn i tjenesten som frelsesoffiser og ut av den, og som jeg vært bevisst på også i årene etter, har vært en del av dette formidlingsprosjektet.
Verdiene har ikke vært statiske, men har hele tiden vært en levende og aktiv del av det jeg har holdt på med, enten jeg sitter foran pc-en (etter at jeg sluttet å bruke skrivemaskin!) eller jeg står på en talerstol.

V
Kallet har hatt sine krokveier, men det gir fremdeles dyp mening å snakke om kallet.

Dette essayet sto i avisa Dagen 14. nov. 2023. Bakgrunnen for at det ble skrevet, var en serie artikler/innlegg i denne avisa om "kallet".

Pressepioneren Anna Bøe - Krigsropets første redaktør

Av Nils-Petter Enstad

Googler man «Norges første kvinnelige redaktør» får man opp to treff. Den ene er Josephine Thrane, den andre er Nanna With. Mellom disse to, er det minst to andre som også skulle vært med, men ikke er det: Gina Krogh og Anna Bøe. Sistnevnte huskes i kulturhistorien som grunnleggeren av det kvinnerettede ukebladet «Urd», som hun startet i 1897. Men før det hadde hun i tre år vært redaktør for Krigsropet, og var dette bladets første redaktør. Det er Anna Bøe som er tema for denne fortellingen.

Hun ble født i Kristiania 1. mai 1864 som den yngste av tre døtrene til ekteparet Hans og Marie Bøe.
Faren hadde vært gårdbruker i Røyken, og de to eldre søstrene ble født her, henholdsvis i 1856 og 1858.
Rundt 1860 solgte foreldrene gården og flyttet til Kristiania, der Anna ble født. Foreldrene var da henholdsvis 56 og 44 år gamle, og Anna var bare fire år da hennes far døde.
Etter hans død kjøpte moren gården Engelsrud i Asker.
Anna har selv fortalt at hun allerede som barn satt «med min hund og skrev alt jeg tenkte og opplevde».

Krigsropet
Som i de fleste «pene» hjem med god økonomi vokste hun opp med en respekt for og kjærlighet til de kristne livsverdiene og kristen tro.
Umiddelbart skulle man ikke tro at en ung kvinne med en slik bakgrunn skulle havne i Frelsesarmeen, men så skjedde.
I januar 1888 begynte Frelsesarmeen sin virksomhet i Norge, og i mai samme år begynte man å gi ut bladet «Krigsropet».
Hvordan den nå 24 år gamle Anna Bøe kom i kontakt med Frelsesarmeen og ble engasjert i produksjonen av Krigsropet, foreligger det ingen informasjon om. Det nærmeste man kommer, er et avsnitt i en artikkel Frelsesarmeens daværende leder i Norge, oberst George Sowton, skrev i 1891.
Her heter det: «Adjutant Bøe er Krigsraabets prøvede og betroede redaktør. Som saadan begyndte hun i slutningen af oktober 1888 og har siden med uformindsket kraft ofret hele sin tid, energi og dygtighed til Krigsraabets forskjønnelse og fremskridt i alle retninger, og til hvilken grad Gud har givet hende at gjøre dette, er jeg vis paa, at ingen af vore læsere har to meninger om. Efter nogle fam maaneders forløb blev hun forfremmet til kaptein, og under vor elskede Generals besøg i februar blev hun forfremmet til adjutants rang. Gud vil nok vedblive at vel signe hende i hendes arbeide».
Dette er det nærmeste man kommer en presentasjon av henne i Krigsropets spalter.
Oktober 1888 var ellers en litt turbulent periode i den unge, norske Frelsesarmeen: Stabskaptein Albert Orsborn, som hadde vært leder for den norske avdelingen siden januar, var blitt beordret tilbake til England, og ble etterfulgt av den 23 år gamle major Charles Sowton.
Trolig hadde Orsborn selv stått for redigeringen av Krigsropet disse første månedene, mens Sowton må ha følt behov for en medarbeider med bedre kompetanse på norsk. Ifølge Frelsesarmeens egen historiebok var setningen «Jeg er frelst og lykkelig, halleluja, amen» det eneste han kunne si på norsk ved ankomsten.
Den medarbeideren han fikk eller klarte å knytte til seg, var Anna Bøe.

Redaktøren
Som det går fram av teksten fra 1891 har hun tydeligvis vært sivilt ansatt den første tiden, og så blitt utnevnt til kaptein.
Det var ikke så uvanlig med den typen snarveier i denne perioden; det samme skjedde med Othilie Tonning noe senere.
I februar 1891 ble Anna så forfremmet til adjutant.
På denne tiden hadde hun en assisterende redaktør som medarbeider, ifølge den samme artikkelen. Hun omtales som «kaptein Gulbransen», og er identisk med en Thekla Gulbransen som ble født i 1872, og som altså var 19 år gammel på dette tidspunktet.
Det ser ut til å ha være en god, kanskje tilmed gemyttlig tone mellom Anna Bøe og Charles Sowton.
Han skrev regelmessig en kommentarspalte han kalte «Mannen i hjørnet», der han også kom med nyheter og andre glimt. Ved en anledning skriver han at akkurat dette kan han ikke si så mye om, for da får han redaktøren på nakken. Og i en lengre tekst på vers våren 1889 skriver Anna Bøe at hun er «i stuearrest» - kanskje et uttrykk for at hun jobber hjemmefra på grunn av sykdom – og at det har sine utfordringer.
Teksten har ni vers, og to av dem er slik:
«Og frisk og vederkvæget til Legem, Sjæl og Aand,
til Arbeidet jeg atter gaar, tar Pennen i min Haand
og skriver glad om Krigen i «Verden og paa Moss»,
om Slagene og Seirene fra Zulu op til os.

Om Fangerne, der løses hver Dag fra Satans Garn,
om røde Uniformer, om lykkelige Barn,
og stopper op min Kundskab, saa jeg ei mere ved,
da «Manden hist i Hjørnet» mig giver fuld Besked.»

Anonym
Anna Bøe var redaktør i Krigsropet i en tid der redaktørene i dette bladet var forholdsvis usynlige og anonyme.
Vil man finne tekster av henne, må man bruke søkeord som «A. Bøe» eller bare «A.B.».
I et såpass generelt søk vil det alltid ligge noen feilkilder, men en del treff får man.
Blant disse er det i liten grad rapporter og reportasjer, men en del betraktninger, noen fortellinger, vitnesbyrd og dikt/sangtekster.
En slik tekst, fra 1890, heter rett og slett «Frelsesarmeen», og første vers er slik:
Hvem er vel den Skare af seirende Helte,
der drager fremad uden Rist, uden Ro,
med Hjelme om Panden, med Sandhed om Bælte,
med Krigsmod i Brystet, med seirende Tro.
En Skare af Mænd og af Kvinder,
der løfter sit Banner med Fryd,
der Krigsrustning om sig binder
og lader Trompeten gi Lyd?
Jo hør: Det er Frelsesarmeen!

I julenummeret for 1890 er det gjengitt korte julehilsener fra offiserene ved hovedkvarteret.
Kaptein Anna Bøe har følgende hilsen:
«Fred bragte Jesus ned på jord.
Fred er og min hilsen fra mitt hjertes bord.»

Året før hadde Anna Bøe levert det hun kalte «Sprut fra Redaktørens Pen» i en av desember-utgavene av Krigsropet. Her etterlyser hun «nogle korte, gode inholdsrige Artikler der kan vække op Folk, og ikke saadanne, der bysser dem i Søvn».
I det samme nummeret er en del kapteiner i Frelsesarmeen blitt utfordret til å komme med sitt motto. Anna Bøe skriver: «Næstens velferd – mit livs Lykke».

Bruddet
Vinteren 1892 ble en turbulent tid for Frelsesarmeen i Norge.
I februar det året inntraff det som i Frelsesarmeens historie kalles «Hellighetskrisen».
Det var en teologisk og sjelesørgerisk krise, utløst av uenighet om hvordan Frelsesarmeens hellighetslære skulle forstås.
Det er forsket lite på denne konflikten, og dette er heller ikke stedet for å gå inn på den.
Men parallelt med den teologiske konflikten, har det tydeligvis også oppstått en annen, personalpolitisk konflikt. Den skal ha blitt utløst av at sjefen for Frelsesarmeens «sentraldistrikt», den svenske frelsesoffiseren P.A. Anderson, fikk ordre til Sverige.
Utad må det ha framstått som en helt ordinær forflytning, men blitt oppfattet annerledes internt.
Et 20-tall frelsesoffiser trakk seg fra tjenesten, blant dem fem fra hovedkvarteret.
Både Anna Bøe og Thekla Gulbransen var blant disse. I kjølvannet av hellighetskrisen var det et langt støtte antall offiserer som trakk seg, og denne krisen fikk også konsekvenser for flere av korpsene. Enkelte steder ble menigheten nærmest sanert.
Oberst Charles Sowton tok seg svært nær av konflikten, ifølge avisoppslag på den tiden, og i august 1892 ble han avløst som landsleder av oberst Richard Wilson, som fram til da hadde vært leder i Danmark. Med seg fra Danmark hadde han den unge løytnanten Carl Hyllested, som overtok som redaktør for Krigsropet.

«Urd»

I januar 1897 ble et nytt blad presentert.
Bladet het «Urd» og som redaktør sto oppført Anna Bøe. Bladet var startet av redaktøren og hennes søster Cecilie.
Hun sto som forretningsfører for det. Ideen til et slikt blad skal ha kommet fra teologen Oscar Andersen, som ti år tidligere hadde startet sitt eget boktrykkeri i hovedstaden. Han sto også som utgiver av bladet.
Navnet på bladet antydet at man her forutsatte en viss kulturell kapital hos målgruppen for bladet.
«Urd» var navnet på en av de tre nornene eller skjebnegudinnene i norrøn mytologi. Nornen Urd representerte framtiden.

I den første utgaven av bladet skrev Anna Bøe om bladets stoff-prioriteringer: «Urd vil særlig være et blad for kvinnen og hjemmet. Det vil inneholde originale og oversatte fortellinger, biografier av våre mer fremtredende kvinner, populære avhandlinger i medisin, moter, artikler om barneoppdragelse, håndarbeid (med tegninger og mønstre), sport, matlagning, dekorering av værelser, behandling av blomster og liknende, samt fire ganger årlig ledsages av en motejournal.»
I det første nummeret av bladet var det et portrett av Tomasine Lie, gift med dikteren Jonas Lie.
Anna Bøe skriver: «Det er oss kjært å kunne gjøre dette. Man har, med rette, kalt Jonas Lie en hjemmenes dikter, og hun har vært sjelen i denne hans diktning, Våre kvinner og våre hjem skylder derfor henne, ja, dem begge, megen takk, og vi vil bringe den her».
«Urd» hadde ingen ambisjon om å være et opprørsk kvinneblad, med andre ord.
Etter at bladet gikk inn i 1958 ble det omtalt som «et selvfølgelig innslag i alle «pene hjem»: Intellektuelt og kulturelt opplysende og underholdende, «passelig» kvinnebevisst – men ikke så opprørsk at det kunne støte noen».
Noen ville nok likevel kunne blitt støtt når hun argumenterte mot forslag som ville holde gifte kvinner utenfor arbeidslivet, og for at kvinner også skulle ha adgang til offentlige embeter – som presteyrket.

Anna Bøe var redaktør i Urd gjennom 37 av bladets i alt 61 år lange historie.
Mange kjente penner sendte bidrag til bladet, og mange kom til orde. De som ble refusert, ble det på en slik måte at den refuserte ikke ble såret. «Hos henne fantes ingen brutal papirkurv. Tvert imot, hun returnerte manuskriptene med oppmuntrende råd. Da var det ikke så bittert å bli refusert». Redaktørtiden hennes er blitt oppsummert slik: «I 37 år satt hun til rors i et blad som kunne forsvare sin plass både faglig og litterært, både kunstnerisk og sosialt – alt kunne diskuteres under Anna Bøes sikre ledelse».
I 1921 kjøpte hun, sammen med de to søstrene, eiendommen «Ingertun» på Borgen i Asker, og her ble de boende livet ut.
Da Anna døde i 1956, ble en vei på Borgen gitt hennes navn.

«Urd» vs. «Krigsropet»
I ettertid kan det virke som om Frelsesarmeen har vært mer opptatt av Anna Bøe og hennes kulturhistoriske innsats enn omvendt.
Da «Urd» gikk inn ved nyttår 1958, ble det omtalt i Krigsropet. Det var økonomien som gjorde at man valgte å legge ned bladet, og Krigsropet skrev: «Det var kanskje ikke å vente at et dameblad med «Urd»s fine og still ferdige stil ville klare konkurransen med dagens mangfoldige høyrøstede dameblad. Og selv om det dessverre ikke var mange nok til å holde liv i «Urd», er det mange svært mange kvinner i vårt land som vil føle det som et savn at nettopp dette bla det forsvinner, både fordi de har vent seg til å sette pris på det, og på grunn av den motvekten det øvde mot dameblad i den lettbente genren».
I den grad man finner stoff om Frelsesarmeen i de eldste årgangene av Urd, handler dette gjerne om de kvinnelige medlemmene av familien Booth, og om Othilie Tonning. Ulike tiltak knyttet til feriekolonier for barn og liknende ble også omtalt.
Til tross for bladets norrøne navn, var stoffet i stor grad preget av et kristent syn på samfunnet og på menneskene.
Anna Bøe må kunne beskrives som en udogmatisk, kristen kulturpersonlighet.
Hun bør selv få siste ordet: I et intervju til hennes 90-årsdag sa hun det slik: -Biskop Berggrav har lovet å forrette i min begravelse. Det gleder jeg meg til.

Kilder:
Bjørset, Kåre: Redaktøren og mennesket Anna Bøe (Borgenposten, 1986)
Kvale, Reidun: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år (Oslo, 1986)
Div. avissøk, 1892 (www.nb.no)
Krigsropet, div. utgaver i årene 1888-92 (www.nb.no)
Urd, div. utgaver i årene 1897 – 1958 (www.nb.no)

Opprinnelig publisert i Krigsropet i mai 2023 for å markere at bladet er kommet ut i 135 år