Forfatter
Man skrev høsten 1972. Landet skulle få en ny regjering; den tredje innenfor én og samme stortingsperiode. Man var ikke vant med så hyppige regjeringsskifter i Norge. Men onsdag 18. oktober var den nye regjeringen på plass; en koalisjon med den smaleste parlamentariske bakgrunn siden krigen, 38 av 150 stortingsrepresentanter. Statsminister var en 56 år gammel landbruksskolerektor og emissær som hadde knapt ti år bak seg som aktiv politiker.
Det var folkeavstemmingen om Norges forhold til EF som utløste regjeringsskiftet. Trygve Bratteli hadde dannet en ren Arbeiderparti-regjering i mars 1971 etter at Per Bortens koalisjonsregjering gikk av på grunn av indre uenighet. EF-saken dominerte den politiske debatten natt og dag de neste månedene, og én måned før folkeavstemmingen satte statsministeren saken på spissen: Ble det nei i september ville regjeringen gå av.
I et moderne, parlamentarisk demokrati var dette et uvant grep. Norske regjeringer skal felles i Stortinget eller ved valg, ikke ved folkeavstemminger.
Da resultatet forelå natt til 26. september ble statsministeren spurt av NRKs reportere hvem han ville be Kongen henvende seg til nå.
- Har du et godt forslag? var Brattelis litt galgenhumoristiske svar.
Korvald
At den nye statsministeren skulle bli KrF-leder Lars Korvald var det nok ikke så mange som så for seg. Men tre uker etter folkeavstemningen var det en koalisjon, ledet av Korvald og med statsråder fra KrF, Senterpartiet og deler av Venstre, som kom ut på Slottsplassen. KrFs stortingsgruppe hadde vært delt på midten i EF-saken, men partiet sluttet helhjertet opp om regjeringsdannelsen, under forutsetning av at begge sider ble representert blant partiets statsråder. To av de fire statsrådene fra KrF var da også «ja-folk».
Forventningene til den nye regjeringen var ikke bare små, men smålige.
Den besto av et lag med underdogs som hadde beseiret eliten.
Tidligere stats- og utenriksminister John Lyng kommenterte utnevnelsen med at den regjeringen hadde fått en bedre statsminister enn den fortjente.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet ett oppdrag: Å skaffe Norge en frihandelsavtale med EF. Da denne var levert og vedtatt, var det de som mente at nå fikk regjeringen trekke seg. Det skjedde ikke, men etter stortingsvalget i 1973 var det igjen duket for en ny Bratteli-regjering.
KrF gjorde et kjempevalg i 1973, Ap et som var tilsvarende elendig. Men den parlamentariske kjøttvekt tilsa at valgets vinner måtte trekke seg og la valgets taper overta.
Regjeringen Korvald går inn i historien som landets første sentrumsregjering, og med et godt ettermæle. Den satt i ett år, på én dag nær.
Ny sentrumsregjering
Nokså nøyaktig 25 år senere var det han som kom ut på Slottsplassen med sitt mannskap, og som statsminister for det som vil gå inn i historien som Sentrumsregjeringen med stor s.
Også denne regjeringsdannelsen hadde en forhistorie: Nok en gang hadde en statsminister fra Ap stilt velgerne overfor et ultimatum.
Høsten 1996 hadde partileder Torbjørn Jagland overtatt som statsminister etter Gro Harlem Brundtland.
Hun hadde da vært statsminister for en mindretallsregjering i til sammen ni år, bare avbrutt av ett år med en «borgerlig» mindretallsregjering, ledet av Jan P. Syse.
Jagland gjorde flere friske – noen vil sikkert si «dristige» - grep da han utnevnte statsråder. Ikke alle var like vellykte!
Men det var og ble en mindretallsregjering, og både mediene og opposisjonen i Stortinget viste seg frekkere mot Jagland enn de hadde våget å være mot Gro. Statsminister Jagland må ha hatt behov for å framstå med større autoritet, og det endte med at han definerte en minimumsoppslutning om sitt parti for å fortsette som statsminister: Den måtte være lik, eller helst mer, enn ved valget i 1993: 36, 9 prosent.
Det ble 35 prosent blank.
Egentlig ikke noe dårlig resultat, og det var ingenting ved valgresultatet som sådan som tilsa et regjeringsskifte, bortsatt fra statsministerens eget krav.
Mange tenkte om Jaglands grep som man hadde tenkt om Bratteli sitt 25 år før: Hadde det lyktes, ville han blitt geniforklart. Nå ble han i stedet tullingforklart.
KrF
Under KrFs landsmøte i 1997 var Kjell Magne Bondevik blitt kronet som partiets statsministerkandidat.
Det var krefter i partiet som helst så at en eventuell ny regjering skulle bestå av de samme fire partiene som i henholdsvis Lyng- og Borten-regjeringene, men virkeligheten var ikke der.
Landsmøtet vedtok at KrF ønsket en «bredest mulig regjering, med utgangspunkt i sentrum».
De fleste var klar over at Høyre ikke hadde noen interesse av et slikt fireparti-konsept, og det hadde nok ikke Bondevik selv heller.
I den siste partilederdebatten før valget, slo Høyre-leder Jan Petersen fast at om det skulle bli dannet en sentrumsregjering, ville Høyre kaste den på tiltredelseserklæring. På valgdagen førte dette utbruddet til at mange Høyre-velgere heller stemte på KrF, som gjorde det beste valget i sin historie: 13, 7 prosent av velgerne og representasjon fra samtlige fylker.
Senterpartiet hadde gjort et halvhjertet forsøk på å lansere Johan J. Jakobsen som sin statsministerkandidat, men Jakobsen selv kastet inn håndkledet allerede valgkvelden. -Det er bare en kandidat, slo han fast.
Verdi-regjering
Kjell Magne Bondeviks første regjering ble utnevnt 17. oktober 1997, omtrent på dagen 25 år etter at Korvald-regjeringen tiltrådte.
Bondeviks regjering, med statsråder fra KrF, Senterpartiet og Venstre, hadde den smaleste, parlamentariske basis noen norsk regjering har hatt, med 42 av 165 representanter. Ikke desto mindre ble den sittende i to og et halvt år, og da den ble felt i Stortinget var det på en sak der Høyre og Arbeiderpartiet fant hverandre, og hvor det å felle regjeringen var det overordnede målet.
En sak som hadde bidratt til oppslutningen om KrF var den verdidebatten Bondevik hadde initiert allerede da Jagland tiltrådte som statsminister. Oppnevnelsen av den såkalte Verdikommisjonen ble derfor en viktig sak for den nye regjeringen. Til tross for mange forsøk på å latterliggjøre både kommisjonen som sådan og arbeidet den gjorde, førte den til spørsmål om verdier kom på dagsorden på en helt ny måte.
Som en av livssynshumanismens pionérer sa det: - Heller kristne verdier enn ingen verdier.
Da kommisjonen avla sin rapport var det til Jens Stoltenberg, som hadde overtatt som statsminister. Han tok imot den med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen hadde jo ikke gjort noen skade.
Oppsummering?
Det er henholdsvis 50 og 25 år siden de to sentrumsregjeringene Norge har hatt tiltrådte.
Slik dagens politiske landskap ser ut, er det ingenting som tyder på at en ny sentrumsregjering etter den gamle modellen vil kunne komme til makten i overskuelig framtid. Til det er landskapet altfor polarisert, og skal noe slikt skje, må sentrum ikke bare re-defineres, men gjenskapes.
Nils-Petter Enstad (f. 1953).
Forfatter.
Tidligere lokalpolitiker for KrF og tidligere informasjonsmedarbeider og opplæringsleder i partiet. Har skrevet flere bøker om KrFs historie.
Publisert som kronikk i avisa Dagen 13. oktober 2022
