En salme for 1. mai

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

I år er det 40 år siden den franske komponisten Claude-Michel Schönberg og lyrikeren Alain Boublil skrev musikalen «Les Misérables». Den hadde premiere i Paris året etter og ble vurdert som nokså mislykket, men da den ble satt opp i London i 1982, ble den en suksess. Senere har den gått sin seiersgang på scener over hele verden, og blir stadig gjenstand for nye framføringer.

«Les Misérables» er basert på Victor Hugos roman fra 1862 om den såkalte «juli-revolusjonen». Dette var en oppstand i Paris i 1832 som førte til at kong Charles X abdiserte. Boka kom på norsk i 1899 med tittelen «Samfundets Forskudte». Først i 1930 kom en norsk utgave med den tittelen vi kjenner i dag: «De elendige».
Blant alle de flotte sangene man hører i denne forestillingen, er det særlig én som står seg. Det er kanskje den korteste av alle sangene, framføringen av den tar litt mindre enn to minutter. Sangen heter «Do you hear the people sing?»

Do you hear the people sing?
Singing the song of angry men?
It is the music of a people who will not be slaves again.
When the beating of your heart echoes the beating of the drums,
there is a life about to start when tomorrow comes.

Den har vært oversatt av andre, men jeg har gjort et forsøk, jeg også:
Kan du høre folkets sang?
Det er en sang fra sinte menn.
Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Helt siden jeg hørte den sangen første gang, i London for mange år siden, har jeg tenkt: Dette er en salme for 1. mai.
Skal det skrives en salme for 1. mai, er det slik den må lyde: En opprørsk sang mot sult og nød, mot undertrykkelse, mot utnyttelse. En sang der sinnet ikke blir en destruktiv kraft, men en konstruktiv ressurs.

Himmel på jord?
Om arbeiderbevegelsens pionérer ble det sagt at de ønsket å bygge himmelen på jorden.
Som historisk analyse er vel det bare passe presist. Det er litt avhengig av hvilken arbeiderbevegelse vi snakker om.
Den britiske arbeiderbevegelsen var ikke så opptatt av å bygge himmelen på jorden, som av å bringe himmelen ned til jorden.
Det er blitt sagt at britisk arbeiderbevegelse står i like stor gjeld til brødrene Wesley, metodismens grunnleggere, som til Karl Marx.

Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag.

Jeg har spilt tromme i Frelsesarmeens hornmusikkorps – jeg kjenner igjen både hjerteslaget og trommeslaget.
William Booth ble en gang utfordret på forskjellen mellom kirkeklokker og trommer.
Han svarte at der kirkeklokken sier «kom, kom», sier tromma: «Hent dem! Hent dem!»
Det handler altså ikke om å bygge himmelen på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Det handler om å ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker.
Det handler om å bringe himmelen ned til jorden.
Det handler om å la himmelen fortrenge helvete og la den himmelske rettferdighet fortrenge den demoniske urettferdighet. La himmelens skatter og retter fortrenge den demoniske armod og sult.
«Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen».

William Booth sa det slik: «Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!»
Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: «Dere skal gi dem mat!»
To ganger leser vi i evangeliene om hvordan Jesus mettet tusenvis av mennesker med litt brød og fisk; han ville ikke la dem gå sultne bort.
Og han brukte disiplene som sine redskaper.
De fikk dele det ut.
Ressursene var der.
De ble forvaltet med guddommelig visdom og guddommelig kraft.
Da strakk de til.

Det er en gammel tjeneste i kirken, dette.
Allerede i apostelkirkens dager ble det organisert en slik tjeneste i regi av menigheten.
«Har de ikke brød? Da må dere skaffe dem brød».

Den franske dronningen Maria Antoinette, som ble halshugget under den franske revolusjon, huskes, noe urettferdig, for en kommentar hun skal ha kommet med: «Har ikke folket brød? Da får de spise kaker».
Kanskje prøvde hun å være vittig; kanskje er det en kommentar en ondsinnet ettertid har lagt henne i munnen.

«Det nytter ikke å preke evangeliet for en tom mage. Ingen kan høre hva Gud sier til dem dersom tarmene skriker av sult.»
Det går en direkte linje fra diakonene i den første menighet og til dagens menigheter og det ansvaret vi har.
Det å vise omsorg, det å gjøre kjærlighetsgjerninger, sier mer om Gud enn tegn og under.
Jeg tror på tegn og under. Men jeg tror mer på kjærlighetsgjerningene. Jeg tror mer på den kristne omsorgen.

Brød fra himmelen
Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, av de tusenvis som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde dette bespisningsunderet.
De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra.
Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.

Jeg tror på evangeliet om brødet fra himmelen.
Jeg tror på evangeliet om et rettferdig samfunn.
Får et slikt evangelium lyde, vil summen av smerte, nød og lidelse i denne verden bli mindre.
Ikke fordi vi har bygget en himmel her på jorden, men fordi den himmel som Gud har skapt – i himmelen! – får komme ned til jorden.

Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Det er salmen for 1. mai.

Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 30. april 2020

Bruddstykker av en erkjennelse

Så er en ny bok underveis!

I denne boka - "Bruddstykker av en erkjennelse" - har jeg samlet en del tekster jeg har skrevet i årenes løp. De fleste har ikke vært publisert før, og de som har vært det, er blitt omarbeidet en god del.
Boka har som undertittel: "Essays om livet, døden og evigheten".

De som har inspirert til disse tekstene er forfattere som Blaise Pascal, Astrid Lindgren, Graham Greene og Elie Wiesel.

Essayet er på mange måter en litterær hybridsjanger - jeg har vært usikker på om jeg ville være "innenfor" ved å bruke den, men har fått støtte på definisjonen av folk med større kompetanse på dette enn meg.

Jeg vet ikke riktig ennå når boka foreligger eller hva den vil koste, men den er rett rundt ikke altfor mange hjørner.

Blod og ild - eller røykskyer?

Fra en karismatikers nedtegnelser
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var i en kristendomstime, det må ha vært i sjette eller sjuende klasse. Temaet var Peters tale på pinsedag, og vi elever ble bedt om å lese noen vers hver.

Blant dem jeg ble bedt om å lese, var også dette: «Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer» (Apg 2, 19; oversettelsen av 1930).
«Frøken» visste nok hvem hun ba lese hva, og spurte da jeg var ferdig: - Hva vet du om uttrykket «blod og ild», Nils-Petter?
Jeg visste at «blod og ild» er Frelsesarmeens motto; at det var en del av en bibeltekst var jeg imidlertid ikke klar over.
At min gamle lærerinne, som jeg hadde stor respekt for, litt feilaktig trodde det var denne referansen som var opprinnelsen til Frelsesarmeens bruk av uttrykket, får vi bare tilgi henne.
Hva «røykskyene» skulle bety, ble det verken spurt om eller svart på.

Undervisning
Mange år senere hentet jeg fram igjen denne replikkvekslingen når jeg skulle undervise om nådegaver, karismatikk, åndsdåp og helliggjørelse i samlinger i Frelsesarmeen.
Innlegget fikk samme overskrift som denne teksten, og med den prøvde jeg å utfordre til noen tanker om den typen åndelige erfaringer er noe som har og får konkret, praktisk betydning i liv og tjeneste, eller om det bare er – «røykskyer».

«Karismatikk»
Frelsesarmeen har, i likhet med de fleste reformerte kirker, en teologi med mye rom for «karismatikk».
Tradisjonelt har man snakket mer om helliggjørelse enn nådegaver, og mer om «helliggjørelsens velsignelse» enn om dåpen i Den Hellige Ånd.
Men begge uttrykkene har vært brukt, og han som lenge har vært regnet som Frelsesarmeens fremste teolog på området, amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 – 1936), var klar på at «the second blessing» og dåp i Ånden var to uttrykk for den samme erfaringen.
Brengle hadde, som mange andre av Frelsesarmeens pionerer både i USA og England, bakgrunn i metodistkirken.

Erfaring
Selv hadde jeg vært frelsesoffiser i nærmere ti år og tjenestegjort i menigheter i flere land da jeg gjorde den/de erfaringen(e) som jeg siden har tenkt på som «min pinse».
Det var ingen dramatikk i det, som det heller ikke var da jeg gjorde den erfaringen som jeg senere har referert til som min frelsesopplevelse.
Det var verken blod, ild eller røykskyer ved noen av anledningene; det handlet om å ta et skritt i tro, og stole på at når Jesus sier «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Mark 11, 24), så mener han det.
Det var en sterk erfaring som det ble viktig for meg både å vitne om og arbeide videre med.
Det fikk konsekvenser for min frimodighet, for min forkynnelse og for min teologi.
Det fikk konsekvenser for min bibellesning.
Det fikk også konsekvenser for min tjeneste, og selv om det nå er mange år siden jeg sluttet som frelsesoffiser, er trosskrittet fra den gang en viktig del av min kristne identitet.

Oppbrudd?
Dette skjedde på en tid da mange som gjorde liknende erfaringer brøt ut fra de menighetene de hadde tilhørt tidligere eller var vokst opp i.
Noen gikk videre til andre menigheter, men mange dannet også nye «fellesskap».
Erfaringene med disse ny-etableringene er blandet, må man vel kunne si.
I den første tida var jeg innom noen av dem og hadde saktens utbytte av det, men det ble aldri noe behov for å endre menighetstilknytning.

Forankring
Min kristne identitet har alltid vært forankret i Frelsesarmeen, og er det fremdeles.
Det er et kirkesamfunn der det er høyt under taket, og hvor det er rom for både karismatisk og mer liturgisk fromhet; det er rom for begeistring og entusiasme og det er rom for «den stille susen».
Det er en kirke med en viss struktur og med tilsynsordninger som stort sett fungerer som den skal.
Det var her den barnetroen jeg vokste opp med fikk sin bekreftelse, og det var her et landskap jeg fram til da bare hadde hørt om ble en del av min kristne erfaring.
Mer enn «blod og ild og røykskyer» handler det om blod og ild – og en røkelse av velsignelse og nåde.

Publisert som kronikk i avisa Dagen i august 2019 - forfatteren tjenestegjorde som frelsesoffiser i Norge, Island og Danmark i perioden 1972-85.

Sønnen som ble hjemme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Under ryddig her hjemme fant jeg forleden et bilde som ble tatt for 47 år siden. Det viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen våren 1971. Ti ukers intens undervisning var over, og snart skulle vi spres, om ikke for alle vinder, så vidt omkring i det sørlige og vestlige Norge.

Noen av med-elevene fra den gang holdt jeg kontakt med en periode, andre har man fått kontakt med i de senere år via Facebook, og andre igjen har jeg verken hørt fra eller sett noe til på disse snart 50 årene.
En av dem dukket opp på Dagendebatt.no forleden (21.desember). Oddmund Ro deler der både tanker og erfaringer fra sitt trosliv, fra en begynnelse på bedehuset, via mange år i en ikke nærmere identifisert «karismatisk» frimenighet, fram til dagens situasjon, der han har brutt opp, men ikke funnet helt hjem ennå.
Det er en klok og reflektert artikkel, men med mye sorg og smerte i seg.
Jeg leser den, og jeg gjør meg noen tanker om min egen vandring i disse tiårene som har gått.

Fylle våren
Da jeg begynte på Bibelskolen i januar 1971 var det for å fylle våren med noe meningsfullt, etter at jeg hadde sluttet på gymnaset på grunn av mye fravær etter en trafikkulykke.
Det Vestlandske Indremisjonsforbund, som eide og drev skolen, var et nytt bekjentskap for en som var født og oppvokst i Frelsesarmeen. Der har jeg vært siden den gang.

Tar man utgangspunkt i Jesu lignelse om mannen som hadde to sønner, er jeg sønnen som ble hjemme.
Det er et slektskap man kanskje har litt blandede følelser for.
Sønnen som ble hjemme kommer ikke så altfor godt ut av den fortellingen.
Kanskje slutter fortellingen for tidlig?
Kanskje klarer han også å glede seg over broren som er kommet hjem, bare han får tenkt seg litt om?

Men det å være «sønnen som ble igjen hjemme» kan forstås på flere måter.
Det kan forstås som mangel på initiativ og det kan forstås som sterk identifikasjon.
Jeg velger å hevde at i mitt tilfelle er årsaken den siste.
Både det å reise ut som frelsesoffiser i en alder av 18 år og det å velge og trekke seg fra denne tjenesten 15 år senere må forstås som initiativ.
Det samme må kunne sies om det å sette i gang med et utdanningsprosjekt, samtidig som man er yrkesaktiv, familiefar, aktiv i den lokale menigheten og etter hvert også i lokalsamfunnet.

Identitet
Samtidig har identifiseringen med det kristne fellesskapet jeg hadde vokst opp i vært sterk hele tiden, også i situasjoner der engasjementet var mer på trass enn fordi det fikk så mange oppmuntringer.
Det betyr ikke at jeg ikke har besøkt andre menigheter både som «publikum» og som forkynner.
Det gjør jeg med glede.
Men identifikasjonen med Frelsesarmeen er der bestandig.

«Usunn ledelse»
Oddmund Ro gjorde noen smertefulle erfaringer i miljøer med «usunn ledelse og åndelige maktovergrep». Ut fra artikkelen hans virker det som om det er et såkalt «karismatisk» miljø han beskriver.
Han er ikke den eneste som har gjort vonde erfaringer i slike sammenhenger.
Men det er ikke bare i denne typen miljøer slike ting skjer.
Min påstand er at det skjer i alle slags miljøer, både religiøse, kristne og helt profane. Autoritære mennesker vil alltid på en eller annen måte klare å begrunne den myndighet de påberoper seg. Samtidig er det slik at i mer eller mindre autonome miljøer der den lokale forsamlingen ikke er en del av et større fellesskap, vil det være mye vanskeligere å korrigere slike autoritære ledere enn i trossamfunn der det finnes ordninger med tilsyn og veiledning.

«Karismatisk»
Jeg reserverer meg litt mot å bruke betegnelsen «karismatisk» som om det bare kan bety én ting. Frelsesarmeen er også et «karismatisk» kirkesamfunn i den betydning at vi forkynner helliggjørelse og praktiserer nådegaver.
På 1980-tallet, mens jeg ennå var i aktiv tjeneste som frelsesoffiser, var det til dels sterke strømmer av dette i mange Frelsesarmé-menigheter.
Ikke alt var like sunt, og noen avskallinger skjedde nok, men mange av oss gjorde gode erfaringer med «karismatikken» som fikk betydning den gang, og har det fortsatt.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som kan si at dette er min erfaring og mitt vitnesbyrd.

Jeg ser på bildet fra 47 år tilbake enda en gang.
Jeg teller 45 elever. Noen av dem er nok ikke lenger blant oss, resten av oss er blitt det antallet år eldre.
Livet har fart ulikt med oss.
Troserfaringene er forskjellige.
Noen er blitt «bevart», andre har «falt fra» og noen av dem har gjort det som nokså klisjéaktig kalles «en reise».
Når det gjelder den av mine med-elever fra den gang som har utløst disse refleksjonene, kan jeg bare bare håpe, tro og be om at han finner fram til et fellesskap der han blir møtt med de åpne armene som vi alle trenger, enten vi har vært på vandring, er på vandring eller har vært hjemme i fellesskapet hele tiden.

Publisert som kronikk i Dagen rundt årsskiftet 2018/2019
Bildet viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen, vårkurset 1971. Forfatteren står som nummer fire fra høyre i bakerste rekke.