Hun ble født i Kristiania 1. mai 1864 som den yngste av tre døtrene til ekteparet Hans og Marie Bøe.
Faren hadde vært gårdbruker i Røyken, og de to eldre søstrene ble født her, henholdsvis i 1856 og 1858.
Rundt 1860 solgte foreldrene gården og flyttet til Kristiania, der Anna ble født. Foreldrene var da henholdsvis 56 og 44 år gamle, og Anna var bare fire år da hennes far døde.
Etter hans død kjøpte moren gården Engelsrud i Asker.
Anna har selv fortalt at hun allerede som barn satt «med min hund og skrev alt jeg tenkte og opplevde».
Krigsropet
Som i de fleste «pene» hjem med god økonomi vokste hun opp med en respekt for og kjærlighet til de kristne livsverdiene og kristen tro.
Umiddelbart skulle man ikke tro at en ung kvinne med en slik bakgrunn skulle havne i Frelsesarmeen, men så skjedde.
I januar 1888 begynte Frelsesarmeen sin virksomhet i Norge, og i mai samme år begynte man å gi ut bladet «Krigsropet».
Hvordan den nå 24 år gamle Anna Bøe kom i kontakt med Frelsesarmeen og ble engasjert i produksjonen av Krigsropet, foreligger det ingen informasjon om. Det nærmeste man kommer, er et avsnitt i en artikkel Frelsesarmeens daværende leder i Norge, oberst George Sowton, skrev i 1891.
Her heter det: «Adjutant Bøe er Krigsraabets prøvede og betroede redaktør. Som saadan begyndte hun i slutningen af oktober 1888 og har siden med uformindsket kraft ofret hele sin tid, energi og dygtighed til Krigsraabets forskjønnelse og fremskridt i alle retninger, og til hvilken grad Gud har givet hende at gjøre dette, er jeg vis paa, at ingen af vore læsere har to meninger om. Efter nogle fam maaneders forløb blev hun forfremmet til kaptein, og under vor elskede Generals besøg i februar blev hun forfremmet til adjutants rang. Gud vil nok vedblive at vel signe hende i hendes arbeide».
Dette er det nærmeste man kommer en presentasjon av henne i Krigsropets spalter.
Oktober 1888 var ellers en litt turbulent periode i den unge, norske Frelsesarmeen: Stabskaptein Albert Orsborn, som hadde vært leder for den norske avdelingen siden januar, var blitt beordret tilbake til England, og ble etterfulgt av den 23 år gamle major Charles Sowton.
Trolig hadde Orsborn selv stått for redigeringen av Krigsropet disse første månedene, mens Sowton må ha følt behov for en medarbeider med bedre kompetanse på norsk. Ifølge Frelsesarmeens egen historiebok var setningen «Jeg er frelst og lykkelig, halleluja, amen» det eneste han kunne si på norsk ved ankomsten.
Den medarbeideren han fikk eller klarte å knytte til seg, var Anna Bøe.
Redaktøren
Som det går fram av teksten fra 1891 har hun tydeligvis vært sivilt ansatt den første tiden, og så blitt utnevnt til kaptein.
Det var ikke så uvanlig med den typen snarveier i denne perioden; det samme skjedde med Othilie Tonning noe senere.
I februar 1891 ble Anna så forfremmet til adjutant.
På denne tiden hadde hun en assisterende redaktør som medarbeider, ifølge den samme artikkelen. Hun omtales som «kaptein Gulbransen», og er identisk med en Thekla Gulbransen som ble født i 1872, og som altså var 19 år gammel på dette tidspunktet.
Det ser ut til å ha være en god, kanskje tilmed gemyttlig tone mellom Anna Bøe og Charles Sowton.
Han skrev regelmessig en kommentarspalte han kalte «Mannen i hjørnet», der han også kom med nyheter og andre glimt. Ved en anledning skriver han at akkurat dette kan han ikke si så mye om, for da får han redaktøren på nakken. Og i en lengre tekst på vers våren 1889 skriver Anna Bøe at hun er «i stuearrest» - kanskje et uttrykk for at hun jobber hjemmefra på grunn av sykdom – og at det har sine utfordringer.
Teksten har ni vers, og to av dem er slik:
«Og frisk og vederkvæget til Legem, Sjæl og Aand,
til Arbeidet jeg atter gaar, tar Pennen i min Haand
og skriver glad om Krigen i «Verden og paa Moss»,
om Slagene og Seirene fra Zulu op til os.
Om Fangerne, der løses hver Dag fra Satans Garn,
om røde Uniformer, om lykkelige Barn,
og stopper op min Kundskab, saa jeg ei mere ved,
da «Manden hist i Hjørnet» mig giver fuld Besked.»
Anonym
Anna Bøe var redaktør i Krigsropet i en tid der redaktørene i dette bladet var forholdsvis usynlige og anonyme.
Vil man finne tekster av henne, må man bruke søkeord som «A. Bøe» eller bare «A.B.».
I et såpass generelt søk vil det alltid ligge noen feilkilder, men en del treff får man.
Blant disse er det i liten grad rapporter og reportasjer, men en del betraktninger, noen fortellinger, vitnesbyrd og dikt/sangtekster.
En slik tekst, fra 1890, heter rett og slett «Frelsesarmeen», og første vers er slik:
Hvem er vel den Skare af seirende Helte,
der drager fremad uden Rist, uden Ro,
med Hjelme om Panden, med Sandhed om Bælte,
med Krigsmod i Brystet, med seirende Tro.
En Skare af Mænd og af Kvinder,
der løfter sit Banner med Fryd,
der Krigsrustning om sig binder
og lader Trompeten gi Lyd?
Jo hør: Det er Frelsesarmeen!
I julenummeret for 1890 er det gjengitt korte julehilsener fra offiserene ved hovedkvarteret.
Kaptein Anna Bøe har følgende hilsen:
«Fred bragte Jesus ned på jord.
Fred er og min hilsen fra mitt hjertes bord.»
Året før hadde Anna Bøe levert det hun kalte «Sprut fra Redaktørens Pen» i en av desember-utgavene av Krigsropet. Her etterlyser hun «nogle korte, gode inholdsrige Artikler der kan vække op Folk, og ikke saadanne, der bysser dem i Søvn».
I det samme nummeret er en del kapteiner i Frelsesarmeen blitt utfordret til å komme med sitt motto. Anna Bøe skriver: «Næstens velferd – mit livs Lykke».
Bruddet
Vinteren 1892 ble en turbulent tid for Frelsesarmeen i Norge.
I februar det året inntraff det som i Frelsesarmeens historie kalles «Hellighetskrisen».
Det var en teologisk og sjelesørgerisk krise, utløst av uenighet om hvordan Frelsesarmeens hellighetslære skulle forstås.
Det er forsket lite på denne konflikten, og dette er heller ikke stedet for å gå inn på den.
Men parallelt med den teologiske konflikten, har det tydeligvis også oppstått en annen, personalpolitisk konflikt. Den skal ha blitt utløst av at sjefen for Frelsesarmeens «sentraldistrikt», den svenske frelsesoffiseren P.A. Anderson, fikk ordre til Sverige.
Utad må det ha framstått som en helt ordinær forflytning, men blitt oppfattet annerledes internt.
Et 20-tall frelsesoffiser trakk seg fra tjenesten, blant dem fem fra hovedkvarteret.
Både Anna Bøe og Thekla Gulbransen var blant disse. I kjølvannet av hellighetskrisen var det et langt støtte antall offiserer som trakk seg, og denne krisen fikk også konsekvenser for flere av korpsene. Enkelte steder ble menigheten nærmest sanert.
Oberst Charles Sowton tok seg svært nær av konflikten, ifølge avisoppslag på den tiden, og i august 1892 ble han avløst som landsleder av oberst Richard Wilson, som fram til da hadde vært leder i Danmark. Med seg fra Danmark hadde han den unge løytnanten Carl Hyllested, som overtok som redaktør for Krigsropet.
«Urd»
Bladet het «Urd» og som redaktør sto oppført Anna Bøe. Bladet var startet av redaktøren og hennes søster Cecilie.
Hun sto som forretningsfører for det. Ideen til et slikt blad skal ha kommet fra teologen Oscar Andersen, som ti år tidligere hadde startet sitt eget boktrykkeri i hovedstaden. Han sto også som utgiver av bladet.
Navnet på bladet antydet at man her forutsatte en viss kulturell kapital hos målgruppen for bladet.
«Urd» var navnet på en av de tre nornene eller skjebnegudinnene i norrøn mytologi. Nornen Urd representerte framtiden.
I den første utgaven av bladet skrev Anna Bøe om bladets stoff-prioriteringer: «Urd vil særlig være et blad for kvinnen og hjemmet. Det vil inneholde originale og oversatte fortellinger, biografier av våre mer fremtredende kvinner, populære avhandlinger i medisin, moter, artikler om barneoppdragelse, håndarbeid (med tegninger og mønstre), sport, matlagning, dekorering av værelser, behandling av blomster og liknende, samt fire ganger årlig ledsages av en motejournal.»
I det første nummeret av bladet var det et portrett av Tomasine Lie, gift med dikteren Jonas Lie.
Anna Bøe skriver: «Det er oss kjært å kunne gjøre dette. Man har, med rette, kalt Jonas Lie en hjemmenes dikter, og hun har vært sjelen i denne hans diktning, Våre kvinner og våre hjem skylder derfor henne, ja, dem begge, megen takk, og vi vil bringe den her».
«Urd» hadde ingen ambisjon om å være et opprørsk kvinneblad, med andre ord.
Etter at bladet gikk inn i 1958 ble det omtalt som «et selvfølgelig innslag i alle «pene hjem»: Intellektuelt og kulturelt opplysende og underholdende, «passelig» kvinnebevisst – men ikke så opprørsk at det kunne støte noen».
Noen ville nok likevel kunne blitt støtt når hun argumenterte mot forslag som ville holde gifte kvinner utenfor arbeidslivet, og for at kvinner også skulle ha adgang til offentlige embeter – som presteyrket.
Anna Bøe var redaktør i Urd gjennom 37 av bladets i alt 61 år lange historie.
Mange kjente penner sendte bidrag til bladet, og mange kom til orde. De som ble refusert, ble det på en slik måte at den refuserte ikke ble såret. «Hos henne fantes ingen brutal papirkurv. Tvert imot, hun returnerte manuskriptene med oppmuntrende råd. Da var det ikke så bittert å bli refusert». Redaktørtiden hennes er blitt oppsummert slik: «I 37 år satt hun til rors i et blad som kunne forsvare sin plass både faglig og litterært, både kunstnerisk og sosialt – alt kunne diskuteres under Anna Bøes sikre ledelse».
I 1921 kjøpte hun, sammen med de to søstrene, eiendommen «Ingertun» på Borgen i Asker, og her ble de boende livet ut.
Da Anna døde i 1956, ble en vei på Borgen gitt hennes navn.
I ettertid kan det virke som om Frelsesarmeen har vært mer opptatt av Anna Bøe og hennes kulturhistoriske innsats enn omvendt.
Da «Urd» gikk inn ved nyttår 1958, ble det omtalt i Krigsropet. Det var økonomien som gjorde at man valgte å legge ned bladet, og Krigsropet skrev: «Det var kanskje ikke å vente at et dameblad med «Urd»s fine og still ferdige stil ville klare konkurransen med dagens mangfoldige høyrøstede dameblad. Og selv om det dessverre ikke var mange nok til å holde liv i «Urd», er det mange svært mange kvinner i vårt land som vil føle det som et savn at nettopp dette bla det forsvinner, både fordi de har vent seg til å sette pris på det, og på grunn av den motvekten det øvde mot dameblad i den lettbente genren».
I den grad man finner stoff om Frelsesarmeen i de eldste årgangene av Urd, handler dette gjerne om de kvinnelige medlemmene av familien Booth, og om Othilie Tonning. Ulike tiltak knyttet til feriekolonier for barn og liknende ble også omtalt.
Til tross for bladets norrøne navn, var stoffet i stor grad preget av et kristent syn på samfunnet og på menneskene.
Anna Bøe må kunne beskrives som en udogmatisk, kristen kulturpersonlighet.
Hun bør selv få siste ordet: I et intervju til hennes 90-årsdag sa hun det slik: -Biskop Berggrav har lovet å forrette i min begravelse. Det gleder jeg meg til.
Kilder:
Bjørset, Kåre: Redaktøren og mennesket Anna Bøe (Borgenposten, 1986)
Kvale, Reidun: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år (Oslo, 1986)
Div. avissøk, 1892 (www.nb.no)
Krigsropet, div. utgaver i årene 1888-92 (www.nb.no)
Urd, div. utgaver i årene 1897 – 1958 (www.nb.no)
Opprinnelig publisert i Krigsropet i mai 2023 for å markere at bladet er kommet ut i 135 år
