Stille i himmelen - et essay

«Men da Lammet brøt det sjuende segl, ble det stille i himmelen omkring en halv time» (Åp 8, 1).

Få bøker i Bibelen er så full av bilder og gåter som Johannes Åpenbaring. Med sine voldsomme bilder og ofte nokså uforståelige metaforer gir den et bilde av hva som skal skje i den perioden som vi gjerne kaller «de siste tider» – tiden før Jesu gjenkomst og den store dommen. Og av alle de spennende tekstene og ordvalgene i Åpenbaringen, er dette verset langt på vei det som utfordrer meg mest.

I
Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
Verset står for seg selv. Det er ingen begrunnelse for det, verken tidligere i teksten eller senere i den. Det bare står der som en opplysning: Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
En halv times stillhet er egentlig forferdelig lenge.
De fleste av oss har vært med på markeringer med ett minutts stillhet, eller to minutter.
Selv det er lenge. Her var det en halv time.

Hva foregikk i den halve timen?
Ingen kan ha snakket sammen, for da ville det ikke vært stille.
Tenkte de? Ba de? Hva skjedde?

Det som hadde skjedd, var at Lammet hadde brutt det sjuende seglet på boken.
Forsto de som var i himmelen, de som var vitne til at Lammet åpnet boken og brøt seglene – forsto de at nå var man kommet til et vendepunkt?
Etter dette ville det skje noe som aldri hadde skjedd før og aldri ville skje igjen – var det dette de forsto?
Var det dette som gjorde at det ble stille i himmelen i omkring en halv time?
At man tok en slags «time out»?
Vi vet det ikke, og vi skal ikke vite det.
Det eneste vi vet, er at da Lammet brøt det sjuende segl, var det stille i himmelen i omkring en halv time.

II
Det er to ganger i året at tankene mine har lett for å gå nettopp til denne teksten.
Det er på påskeaften og det er i tidsrommet mellom himmelfart og pinse.
Dette fordi påskeaften og dagene mellom Kristi Himmelfart og pinse har det til felles at de preges av et slags antiklimaks.
Det er dager da det liksom ikke skjer noe, enda de befinner seg midt i en rekke av dramatiske begivenheter.

Påskedramaet – det siste måltidet – arrestasjonen – forhøret – korsfestelsen.
Det går slag i slag.
Men så er det liksom bråstopp.
«…. var det stille i himmelen omkring en halv time».

Hva var det Maria Magdalena sa da hun sto ved graven?
«De har tatt min Mester bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
Det samme ser vi mellom himmelfart og pinse.
I 40 dager hadde disiplene vært sammen med Jesus etter hans oppstandelse.
De hadde gledet og frydet seg over nærværet med ham.
Så ble han tatt opp til himmelen, men disiplene følte ingen sorg ved denne atskillelsen.
De hadde fått sine instrukser.
De skulle vente i Jerusalem på det som skulle skje.
Den første dagen gikk. - Den andre dagen gikk. - Den tredje dagen gikk.
Var det stille i himmelen?
Det var i hvert fall stille fra himmelen.
Og disiplene ventet. Foretok de seg noe?

Apostlenes gjerninger forteller bare om én ting som de foretok seg.
De valgte en ny disippel etter Judas.
Valget falt på Mattias, som vi faktisk ikke hører mer om etter dette.
«….det var stille i himmelen omkring en halv time.»

III Men stillheten etter himmelfarten må ha vært en annen type stillhet enn den som hadde rådet på påskeaften.
Nå var det ikke en fortvilelsens stillhet som rådet – det var en forventningens stillhet.
Disiplene hadde lært siden sist.
De hadde gjort noen erfaringer siden sist.
De var blitt undervist siden sist.
De visste at selv om det kan være stille i himmelen en halv time, er ikke det ensbetydende med at det er taust i himmelen, eller at himmelen er blitt taus.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Ikke en taushet som bryter ned, men en taushet som bygger opp. Som gir forventning.

IV
I kommunikasjonen mellom mennesker er det også to typer taushet eller stillhet.
Det er en god stillhet og det er en vond stillhet.
Den vonde stillheten er trykkende.
Den er ødeleggende.
Cliff Richard hadde for mange år siden en «hit» som het «We don’t talk anymore».
Vi snakker ikke sammen.
Vi kommuniserer ikke.

Jeg leste for mange år siden om at da Hallvard Lange var utenriksminister i Norge, var det få ting de ansatte i Utenriksdepartementet grudde slik for som å komme i samme heis som ministeren.
For han var så taus.
Han sa ikke noe til noen, og da ble det til at ikke de andre sa noe til ham heller.
Noen forsøkte å si dette til ministeren. – Du må snakke med folk i heisen, sa de.
- Hva skal jeg si da? spurte han.
- Du kan jo si «god dag» og «hvordan står det til?», foreslo den andre.
- Kan det være nødvendig, da? spurte statsråden. Og den trykkende stillheten i heisen vedvarte.

Så er det en annen stillhet.
Den stillheten som er full av forståelse.
Full av kjærlighet.
Full av forventning.
Slik stillhet finnes.
Slik stillhet oppstår også mellom mennesker.
Bibelen forteller om en slik god stillhet. I Jobs bok leser vi om de tre vennene til Job som kom til ham da han ble så hardt rammet av ulykker. De kom og satte seg ned hos ham, og satt i sju dager og sju netter. «Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig», heter det i teksten.
Den gode stillheten har en ro og forventning i seg.
Om profeten Elia leser vi at Gud møtte ham i lyden av en stille susing (1 Kon 19), i «lyden av en skjør stillhet», som det også er oversatt med.
Duoen Simon & Garfunkel sang om «The Sound of Silece» rundt 1970 – teksten er inspirert av fortellingen om profeten Elia.

V
I de bibelske kongebøkene kan vi også lese om den vonde stillheten, den som rådet da himmelen var lukket på grunn av folkets synd.
Da regnet ikke falt.
Da det ikke lød noe profetord.
Da himmelen var lukket.
Men himmelen var ikke lukket mens disiplene «satt i Jerusalem og biet på Herrens time», som det heter i salmen.
Det er ikke den vonde stillheten som råder nå, men den gode.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Det er en stillhet Gud kan bruke.
Det er en stillhet Gud kan tale inn i og ut av.
Det er en stillhet som er en gave fra Gud.

Da sentrum kom til makten

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Man skrev høsten 1972. Landet skulle få en ny regjering; den tredje innenfor én og samme stortingsperiode. Man var ikke vant med så hyppige regjeringsskifter i Norge. Men onsdag 18. oktober var den nye regjeringen på plass; en koalisjon med den smaleste parlamentariske bakgrunn siden krigen, 38 av 150 stortingsrepresentanter. Statsminister var en 56 år gammel landbruksskolerektor og emissær som hadde knapt ti år bak seg som aktiv politiker.

Det var folkeavstemmingen om Norges forhold til EF som utløste regjeringsskiftet. Trygve Bratteli hadde dannet en ren Arbeiderparti-regjering i mars 1971 etter at Per Bortens koalisjonsregjering gikk av på grunn av indre uenighet. EF-saken dominerte den politiske debatten natt og dag de neste månedene, og én måned før folkeavstemmingen satte statsministeren saken på spissen: Ble det nei i september ville regjeringen gå av.
I et moderne, parlamentarisk demokrati var dette et uvant grep. Norske regjeringer skal felles i Stortinget eller ved valg, ikke ved folkeavstemminger.
Da resultatet forelå natt til 26. september ble statsministeren spurt av NRKs reportere hvem han ville be Kongen henvende seg til nå.
- Har du et godt forslag? var Brattelis litt galgenhumoristiske svar.

Korvald
At den nye statsministeren skulle bli KrF-leder Lars Korvald var det nok ikke så mange som så for seg. Men tre uker etter folkeavstemningen var det en koalisjon, ledet av Korvald og med statsråder fra KrF, Senterpartiet og deler av Venstre, som kom ut på Slottsplassen. KrFs stortingsgruppe hadde vært delt på midten i EF-saken, men partiet sluttet helhjertet opp om regjeringsdannelsen, under forutsetning av at begge sider ble representert blant partiets statsråder. To av de fire statsrådene fra KrF var da også «ja-folk».
Forventningene til den nye regjeringen var ikke bare små, men smålige.
Den besto av et lag med underdogs som hadde beseiret eliten.
Tidligere stats- og utenriksminister John Lyng kommenterte utnevnelsen med at den regjeringen hadde fått en bedre statsminister enn den fortjente.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet ett oppdrag: Å skaffe Norge en frihandelsavtale med EF. Da denne var levert og vedtatt, var det de som mente at nå fikk regjeringen trekke seg. Det skjedde ikke, men etter stortingsvalget i 1973 var det igjen duket for en ny Bratteli-regjering.
KrF gjorde et kjempevalg i 1973, Ap et som var tilsvarende elendig. Men den parlamentariske kjøttvekt tilsa at valgets vinner måtte trekke seg og la valgets taper overta.
Regjeringen Korvald går inn i historien som landets første sentrumsregjering, og med et godt ettermæle. Den satt i ett år, på én dag nær.

Ny sentrumsregjering

En sentral medarbeider i Korvalds regjering, og ved hans kontor, var den daværende ungdomspolitikeren Kjell Magne Bondevik.
Nokså nøyaktig 25 år senere var det han som kom ut på Slottsplassen med sitt mannskap, og som statsminister for det som vil gå inn i historien som Sentrumsregjeringen med stor s.
Også denne regjeringsdannelsen hadde en forhistorie: Nok en gang hadde en statsminister fra Ap stilt velgerne overfor et ultimatum.
Høsten 1996 hadde partileder Torbjørn Jagland overtatt som statsminister etter Gro Harlem Brundtland.
Hun hadde da vært statsminister for en mindretallsregjering i til sammen ni år, bare avbrutt av ett år med en «borgerlig» mindretallsregjering, ledet av Jan P. Syse.
Jagland gjorde flere friske – noen vil sikkert si «dristige» - grep da han utnevnte statsråder. Ikke alle var like vellykte!
Men det var og ble en mindretallsregjering, og både mediene og opposisjonen i Stortinget viste seg frekkere mot Jagland enn de hadde våget å være mot Gro. Statsminister Jagland må ha hatt behov for å framstå med større autoritet, og det endte med at han definerte en minimumsoppslutning om sitt parti for å fortsette som statsminister: Den måtte være lik, eller helst mer, enn ved valget i 1993: 36, 9 prosent.
Det ble 35 prosent blank.
Egentlig ikke noe dårlig resultat, og det var ingenting ved valgresultatet som sådan som tilsa et regjeringsskifte, bortsatt fra statsministerens eget krav.
Mange tenkte om Jaglands grep som man hadde tenkt om Bratteli sitt 25 år før: Hadde det lyktes, ville han blitt geniforklart. Nå ble han i stedet tullingforklart.

KrF
Under KrFs landsmøte i 1997 var Kjell Magne Bondevik blitt kronet som partiets statsministerkandidat.
Det var krefter i partiet som helst så at en eventuell ny regjering skulle bestå av de samme fire partiene som i henholdsvis Lyng- og Borten-regjeringene, men virkeligheten var ikke der.
Landsmøtet vedtok at KrF ønsket en «bredest mulig regjering, med utgangspunkt i sentrum».
De fleste var klar over at Høyre ikke hadde noen interesse av et slikt fireparti-konsept, og det hadde nok ikke Bondevik selv heller.
I den siste partilederdebatten før valget, slo Høyre-leder Jan Petersen fast at om det skulle bli dannet en sentrumsregjering, ville Høyre kaste den på tiltredelseserklæring. På valgdagen førte dette utbruddet til at mange Høyre-velgere heller stemte på KrF, som gjorde det beste valget i sin historie: 13, 7 prosent av velgerne og representasjon fra samtlige fylker.
Senterpartiet hadde gjort et halvhjertet forsøk på å lansere Johan J. Jakobsen som sin statsministerkandidat, men Jakobsen selv kastet inn håndkledet allerede valgkvelden. -Det er bare en kandidat, slo han fast.

Verdi-regjering
Kjell Magne Bondeviks første regjering ble utnevnt 17. oktober 1997, omtrent på dagen 25 år etter at Korvald-regjeringen tiltrådte.
Bondeviks regjering, med statsråder fra KrF, Senterpartiet og Venstre, hadde den smaleste, parlamentariske basis noen norsk regjering har hatt, med 42 av 165 representanter. Ikke desto mindre ble den sittende i to og et halvt år, og da den ble felt i Stortinget var det på en sak der Høyre og Arbeiderpartiet fant hverandre, og hvor det å felle regjeringen var det overordnede målet.
En sak som hadde bidratt til oppslutningen om KrF var den verdidebatten Bondevik hadde initiert allerede da Jagland tiltrådte som statsminister. Oppnevnelsen av den såkalte Verdikommisjonen ble derfor en viktig sak for den nye regjeringen. Til tross for mange forsøk på å latterliggjøre både kommisjonen som sådan og arbeidet den gjorde, førte den til spørsmål om verdier kom på dagsorden på en helt ny måte.
Som en av livssynshumanismens pionérer sa det: - Heller kristne verdier enn ingen verdier.
Da kommisjonen avla sin rapport var det til Jens Stoltenberg, som hadde overtatt som statsminister. Han tok imot den med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen hadde jo ikke gjort noen skade.

Oppsummering?
Det er henholdsvis 50 og 25 år siden de to sentrumsregjeringene Norge har hatt tiltrådte.
Slik dagens politiske landskap ser ut, er det ingenting som tyder på at en ny sentrumsregjering etter den gamle modellen vil kunne komme til makten i overskuelig framtid. Til det er landskapet altfor polarisert, og skal noe slikt skje, må sentrum ikke bare re-defineres, men gjenskapes.

Nils-Petter Enstad (f. 1953).
Forfatter.
Tidligere lokalpolitiker for KrF og tidligere informasjonsmedarbeider og opplæringsleder i partiet. Har skrevet flere bøker om KrFs historie.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 13. oktober 2022

Han kom ikke likevel - et 50-årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Søndag 25. september er det 50 år siden norske velgere gikk til urnene og svarte på om de ønsket at Norge skulle bli med i det europeiske fellesskapet EF; også kalt «Fellesmarkedet». I 1972 hadde EF seks medlemsland. Nå sto fire land til på trammen og ville inn. Det endte med at bare tre av dem ble med.

Hvor befant jeg meg denne septemberdagen i 1972?
Jeg var en 19 år gammel frelsesoffiser i min første pastortjeneste i Frelsesarmeens menighet på Rjukan.
Jeg hadde nok fått med meg at det foregikk en politisk debatt om Norge og EF, men den engasjerte meg lite.
Frelsesarmeen på Rjukan var et fåtallig fellesskap, preget av høy gjennomsnittsalder (selv om de fleste nok var yngre enn jeg er i dag). De to frelsesoffiserene, 19-åringen og hans 24 år gamle leder, var menighetens desidert yngste.
Det eneste kristne fellesskapet i byen med personer på vår alder, var pinsemenigheten Filadelfia. Det var derfor naturlig å søke en viss kontakt med dem. I det miljøet var man svært opptatt av EF-saken; ikke på grunn av det politiske, men det profetiske, for ikke å si det apokalyptiske. EF og Jesu gjenkomst hang nøye sammen.
Det ble nok ikke sagt med rene ord, men det lå som et u-uttalt premiss at dersom det gikk «galt» med folkeavstemmingen i september (les: at Norge sa ja), ville Jesus komme igjen omtrent med det samme.
EF var nemlig det samme som Antikrist.

Jesu gjenkomst
At Jesus skal komme igjen hadde jeg hørt før.
Allerede som 11-12-åring var jeg blitt stoppet av en ung representant for Jehovas Vitner som ville gi meg et blad. «Kommer Jesus igjen i 1975?» var overskriften på første side. Jeg tok imot bladet, leste litt i det og tok vel også vare på det en stund.
Men 1975? Det var jo langt fram til det den gang!
I 1972 var det året kommet nærmere i tid.
Et år før, våren 1971, hadde jeg, mens jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, lest to skjønnlitterære bøker om Jesu gjenkomst: «Våre lamper slokner» (1942) av J.F. Løvgren og «Den store trengsel» (1963) av danske Constantin Brun.
Begge handler om Jesu gjenkomst, men har to helt forskjellige, teologiske innfallsvinkler til dette.
Løvgrens bok har, nokså ufortjent, etter min mening, fått en slags klassikerstatus, mens Bruns bok er helt glemt.
Løvgrens apokalyptiske modell er «når du minst venter det» (gjenkomsten skjer midt under en menighets feiring av seg selv), mens Bruns modell er det man leser i bokas tittel.
Mer enn bibelsk og teologisk kunnskap var det disse to bøkene som var 19-åringens forutsetninger for å møte både forkynnelse, vitnesbyrd og ikke minst artikler i diverse kristelige blader om Jesu gjenkomst.

Angst
Jeg skulle likt å se den 19-åring som lar seg begeistre av tanken på Jesu snarlige gjenkomst, det være seg i 1972 som 50 år senere.
Jeg var definitivt ikke der; jeg hadde mange prosjekter jeg gjerne ville ha med meg i bagasjen den dagen jeg skulle hentes til himmelen.
Ett av dem var den tjenesten jeg hadde meldt meg til; et annet var drømmen om en familie med kone og barn.
Tanken om at Jesus skulle komme igjen nær sagt når det skulle være, fylte meg derfor mer med angst enn entusiasme.
Det var heller ikke så enkelt for en 19-åring med et ti-ukers bibelskolekurs og ett år på Frelsesarmeens krigsskole som teologisk kompetanse å skille klinten fra hveten i det virvar av kvasiteologiske/kvasikristelige argumenter der bibelsteder, historie, geografi og politikk som ble sauset sammen.
Som «Årbok for den norske kirke» kommenterte året etter: Man kunne undres om ikke profeten Daniel hadde sikret like mange nei-stemmer som Folkebevegelsen mot EF.
Det var særlig fra profeten Daniel i GT og Johannes’ åpenbaring i NT at mange hentet det bibelske skytset mot EF.

Resultat
Natt til 26. september satt jeg oppe og fulgte opptellingen på fjernsyn.
Hadde jeg hatt stemmerett – aldersgrensen for det var ennå 20 år – hadde jeg nok stemt «ja», i en slags trass.
Men det ble altså nei, med 53,5 prosent, mot 46, 5 for.
Jeg registrerte med en følelse av – lettelse? - at Jesu gjenkomst var utsatt inntil videre. Han kom ikke likevel.

Kanskje var det den natta jeg hadde mitt livs eneste opplevelse av å høre en stemme som talte til meg; litt som gutten Samuel i templet.
Det stemmen sa var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer, men glem ikke at jeg kommer».
Det rådet har jeg levd etter i 50 år.

Publisert i «Verdidebatt» (papirutgaven av Vårt Land) 8. september 2022

Nils-Petter Enstad (f. 1953).
Forfatter. Offiser i Frelsesarmeen 1972-85.
Har gitt ut romaner, essays, sakprosa og salmetekster.
Bor i Arendal.

Bildetekst: Artikkelforfatteren i 1972 - en 19 år gammel frelsesoffiser i sin første pastortjeneste i Frelsesarmeen (Foto: Privat).