Få bøker i Bibelen er så full av bilder og gåter som Johannes Åpenbaring. Med sine voldsomme bilder og ofte nokså uforståelige metaforer gir den et bilde av hva som skal skje i den perioden som vi gjerne kaller «de siste tider» – tiden før Jesu gjenkomst og den store dommen. Og av alle de spennende tekstene og ordvalgene i Åpenbaringen, er dette verset langt på vei det som utfordrer meg mest.
I
Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
Verset står for seg selv. Det er ingen begrunnelse for det, verken tidligere i teksten eller senere i den. Det bare står der som en opplysning: Det ble stille i himmelen omkring en halv time.
En halv times stillhet er egentlig forferdelig lenge.
De fleste av oss har vært med på markeringer med ett minutts stillhet, eller to minutter.
Selv det er lenge. Her var det en halv time.
Hva foregikk i den halve timen?
Ingen kan ha snakket sammen, for da ville det ikke vært stille.
Tenkte de? Ba de? Hva skjedde?
Det som hadde skjedd, var at Lammet hadde brutt det sjuende seglet på boken.
Forsto de som var i himmelen, de som var vitne til at Lammet åpnet boken og brøt seglene – forsto de at nå var man kommet til et vendepunkt?
Etter dette ville det skje noe som aldri hadde skjedd før og aldri ville skje igjen – var det dette de forsto?
Var det dette som gjorde at det ble stille i himmelen i omkring en halv time?
At man tok en slags «time out»?
Vi vet det ikke, og vi skal ikke vite det.
Det eneste vi vet, er at da Lammet brøt det sjuende segl, var det stille i himmelen i omkring en halv time.
II
Det er to ganger i året at tankene mine har lett for å gå nettopp til denne teksten.
Det er på påskeaften og det er i tidsrommet mellom himmelfart og pinse.
Dette fordi påskeaften og dagene mellom Kristi Himmelfart og pinse har det til felles at de preges av et slags antiklimaks.
Det er dager da det liksom ikke skjer noe, enda de befinner seg midt i en rekke av dramatiske begivenheter.
Påskedramaet – det siste måltidet – arrestasjonen – forhøret – korsfestelsen.
Det går slag i slag.
Men så er det liksom bråstopp.
«…. var det stille i himmelen omkring en halv time».
Hva var det Maria Magdalena sa da hun sto ved graven?
«De har tatt min Mester bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
Det samme ser vi mellom himmelfart og pinse.
I 40 dager hadde disiplene vært sammen med Jesus etter hans oppstandelse.
De hadde gledet og frydet seg over nærværet med ham.
Så ble han tatt opp til himmelen, men disiplene følte ingen sorg ved denne atskillelsen.
De hadde fått sine instrukser.
De skulle vente i Jerusalem på det som skulle skje.
Den første dagen gikk. - Den andre dagen gikk. - Den tredje dagen gikk.
Var det stille i himmelen?
Det var i hvert fall stille fra himmelen.
Og disiplene ventet. Foretok de seg noe?
Apostlenes gjerninger forteller bare om én ting som de foretok seg.
De valgte en ny disippel etter Judas.
Valget falt på Mattias, som vi faktisk ikke hører mer om etter dette.
«….det var stille i himmelen omkring en halv time.»
III Men stillheten etter himmelfarten må ha vært en annen type stillhet enn den som hadde rådet på påskeaften.
Nå var det ikke en fortvilelsens stillhet som rådet – det var en forventningens stillhet.
Disiplene hadde lært siden sist.
De hadde gjort noen erfaringer siden sist.
De var blitt undervist siden sist.
De visste at selv om det kan være stille i himmelen en halv time, er ikke det ensbetydende med at det er taust i himmelen, eller at himmelen er blitt taus.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Ikke en taushet som bryter ned, men en taushet som bygger opp. Som gir forventning.
IV
I kommunikasjonen mellom mennesker er det også to typer taushet eller stillhet.
Det er en god stillhet og det er en vond stillhet.
Den vonde stillheten er trykkende.
Den er ødeleggende.
Cliff Richard hadde for mange år siden en «hit» som het «We don’t talk anymore».
Vi snakker ikke sammen.
Vi kommuniserer ikke.
Jeg leste for mange år siden om at da Hallvard Lange var utenriksminister i Norge, var det få ting de ansatte i Utenriksdepartementet grudde slik for som å komme i samme heis som ministeren.
For han var så taus.
Han sa ikke noe til noen, og da ble det til at ikke de andre sa noe til ham heller.
Noen forsøkte å si dette til ministeren. – Du må snakke med folk i heisen, sa de.
- Hva skal jeg si da? spurte han.
- Du kan jo si «god dag» og «hvordan står det til?», foreslo den andre.
- Kan det være nødvendig, da? spurte statsråden. Og den trykkende stillheten i heisen vedvarte.
Så er det en annen stillhet.
Den stillheten som er full av forståelse.
Full av kjærlighet.
Full av forventning.
Slik stillhet finnes.
Slik stillhet oppstår også mellom mennesker.
Bibelen forteller om en slik god stillhet. I Jobs bok leser vi om de tre vennene til Job som kom til ham da han ble så hardt rammet av ulykker. De kom og satte seg ned hos ham, og satt i sju dager og sju netter. «Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig», heter det i teksten.
Den gode stillheten har en ro og forventning i seg.
Om profeten Elia leser vi at Gud møtte ham i lyden av en stille susing (1 Kon 19), i «lyden av en skjør stillhet», som det også er oversatt med.
Duoen Simon & Garfunkel sang om «The Sound of Silece» rundt 1970 – teksten er inspirert av fortellingen om profeten Elia.
V
I de bibelske kongebøkene kan vi også lese om den vonde stillheten, den som rådet da himmelen var lukket på grunn av folkets synd.
Da regnet ikke falt.
Da det ikke lød noe profetord.
Da himmelen var lukket.
Men himmelen var ikke lukket mens disiplene «satt i Jerusalem og biet på Herrens time», som det heter i salmen.
Det er ikke den vonde stillheten som råder nå, men den gode.
Ikke fortvilelsens stillhet, men forventningens.
Det er en stillhet Gud kan bruke.
Det er en stillhet Gud kan tale inn i og ut av.
Det er en stillhet som er en gave fra Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar