Blod og ild - eller røykskyer?

Fra en karismatikers nedtegnelser
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var i en kristendomstime, det må ha vært i sjette eller sjuende klasse. Temaet var Peters tale på pinsedag, og vi elever ble bedt om å lese noen vers hver.

Blant dem jeg ble bedt om å lese, var også dette: «Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer» (Apg 2, 19; oversettelsen av 1930).
«Frøken» visste nok hvem hun ba lese hva, og spurte da jeg var ferdig: - Hva vet du om uttrykket «blod og ild», Nils-Petter?
Jeg visste at «blod og ild» er Frelsesarmeens motto; at det var en del av en bibeltekst var jeg imidlertid ikke klar over.
At min gamle lærerinne, som jeg hadde stor respekt for, litt feilaktig trodde det var denne referansen som var opprinnelsen til Frelsesarmeens bruk av uttrykket, får vi bare tilgi henne.
Hva «røykskyene» skulle bety, ble det verken spurt om eller svart på.

Undervisning
Mange år senere hentet jeg fram igjen denne replikkvekslingen når jeg skulle undervise om nådegaver, karismatikk, åndsdåp og helliggjørelse i samlinger i Frelsesarmeen.
Innlegget fikk samme overskrift som denne teksten, og med den prøvde jeg å utfordre til noen tanker om den typen åndelige erfaringer er noe som har og får konkret, praktisk betydning i liv og tjeneste, eller om det bare er – «røykskyer».

«Karismatikk»
Frelsesarmeen har, i likhet med de fleste reformerte kirker, en teologi med mye rom for «karismatikk».
Tradisjonelt har man snakket mer om helliggjørelse enn nådegaver, og mer om «helliggjørelsens velsignelse» enn om dåpen i Den Hellige Ånd.
Men begge uttrykkene har vært brukt, og han som lenge har vært regnet som Frelsesarmeens fremste teolog på området, amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 – 1936), var klar på at «the second blessing» og dåp i Ånden var to uttrykk for den samme erfaringen.
Brengle hadde, som mange andre av Frelsesarmeens pionerer både i USA og England, bakgrunn i metodistkirken.

Erfaring
Selv hadde jeg vært frelsesoffiser i nærmere ti år og tjenestegjort i menigheter i flere land da jeg gjorde den/de erfaringen(e) som jeg siden har tenkt på som «min pinse».
Det var ingen dramatikk i det, som det heller ikke var da jeg gjorde den erfaringen som jeg senere har referert til som min frelsesopplevelse.
Det var verken blod, ild eller røykskyer ved noen av anledningene; det handlet om å ta et skritt i tro, og stole på at når Jesus sier «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Mark 11, 24), så mener han det.
Det var en sterk erfaring som det ble viktig for meg både å vitne om og arbeide videre med.
Det fikk konsekvenser for min frimodighet, for min forkynnelse og for min teologi.
Det fikk konsekvenser for min bibellesning.
Det fikk også konsekvenser for min tjeneste, og selv om det nå er mange år siden jeg sluttet som frelsesoffiser, er trosskrittet fra den gang en viktig del av min kristne identitet.

Oppbrudd?
Dette skjedde på en tid da mange som gjorde liknende erfaringer brøt ut fra de menighetene de hadde tilhørt tidligere eller var vokst opp i.
Noen gikk videre til andre menigheter, men mange dannet også nye «fellesskap».
Erfaringene med disse ny-etableringene er blandet, må man vel kunne si.
I den første tida var jeg innom noen av dem og hadde saktens utbytte av det, men det ble aldri noe behov for å endre menighetstilknytning.

Forankring
Min kristne identitet har alltid vært forankret i Frelsesarmeen, og er det fremdeles.
Det er et kirkesamfunn der det er høyt under taket, og hvor det er rom for både karismatisk og mer liturgisk fromhet; det er rom for begeistring og entusiasme og det er rom for «den stille susen».
Det er en kirke med en viss struktur og med tilsynsordninger som stort sett fungerer som den skal.
Det var her den barnetroen jeg vokste opp med fikk sin bekreftelse, og det var her et landskap jeg fram til da bare hadde hørt om ble en del av min kristne erfaring.
Mer enn «blod og ild og røykskyer» handler det om blod og ild – og en røkelse av velsignelse og nåde.

Publisert som kronikk i avisa Dagen i august 2019 - forfatteren tjenestegjorde som frelsesoffiser i Norge, Island og Danmark i perioden 1972-85.

Sønnen som ble hjemme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Under ryddig her hjemme fant jeg forleden et bilde som ble tatt for 47 år siden. Det viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen våren 1971. Ti ukers intens undervisning var over, og snart skulle vi spres, om ikke for alle vinder, så vidt omkring i det sørlige og vestlige Norge.

Noen av med-elevene fra den gang holdt jeg kontakt med en periode, andre har man fått kontakt med i de senere år via Facebook, og andre igjen har jeg verken hørt fra eller sett noe til på disse snart 50 årene.
En av dem dukket opp på Dagendebatt.no forleden (21.desember). Oddmund Ro deler der både tanker og erfaringer fra sitt trosliv, fra en begynnelse på bedehuset, via mange år i en ikke nærmere identifisert «karismatisk» frimenighet, fram til dagens situasjon, der han har brutt opp, men ikke funnet helt hjem ennå.
Det er en klok og reflektert artikkel, men med mye sorg og smerte i seg.
Jeg leser den, og jeg gjør meg noen tanker om min egen vandring i disse tiårene som har gått.

Fylle våren
Da jeg begynte på Bibelskolen i januar 1971 var det for å fylle våren med noe meningsfullt, etter at jeg hadde sluttet på gymnaset på grunn av mye fravær etter en trafikkulykke.
Det Vestlandske Indremisjonsforbund, som eide og drev skolen, var et nytt bekjentskap for en som var født og oppvokst i Frelsesarmeen. Der har jeg vært siden den gang.

Tar man utgangspunkt i Jesu lignelse om mannen som hadde to sønner, er jeg sønnen som ble hjemme.
Det er et slektskap man kanskje har litt blandede følelser for.
Sønnen som ble hjemme kommer ikke så altfor godt ut av den fortellingen.
Kanskje slutter fortellingen for tidlig?
Kanskje klarer han også å glede seg over broren som er kommet hjem, bare han får tenkt seg litt om?

Men det å være «sønnen som ble igjen hjemme» kan forstås på flere måter.
Det kan forstås som mangel på initiativ og det kan forstås som sterk identifikasjon.
Jeg velger å hevde at i mitt tilfelle er årsaken den siste.
Både det å reise ut som frelsesoffiser i en alder av 18 år og det å velge og trekke seg fra denne tjenesten 15 år senere må forstås som initiativ.
Det samme må kunne sies om det å sette i gang med et utdanningsprosjekt, samtidig som man er yrkesaktiv, familiefar, aktiv i den lokale menigheten og etter hvert også i lokalsamfunnet.

Identitet
Samtidig har identifiseringen med det kristne fellesskapet jeg hadde vokst opp i vært sterk hele tiden, også i situasjoner der engasjementet var mer på trass enn fordi det fikk så mange oppmuntringer.
Det betyr ikke at jeg ikke har besøkt andre menigheter både som «publikum» og som forkynner.
Det gjør jeg med glede.
Men identifikasjonen med Frelsesarmeen er der bestandig.

«Usunn ledelse»
Oddmund Ro gjorde noen smertefulle erfaringer i miljøer med «usunn ledelse og åndelige maktovergrep». Ut fra artikkelen hans virker det som om det er et såkalt «karismatisk» miljø han beskriver.
Han er ikke den eneste som har gjort vonde erfaringer i slike sammenhenger.
Men det er ikke bare i denne typen miljøer slike ting skjer.
Min påstand er at det skjer i alle slags miljøer, både religiøse, kristne og helt profane. Autoritære mennesker vil alltid på en eller annen måte klare å begrunne den myndighet de påberoper seg. Samtidig er det slik at i mer eller mindre autonome miljøer der den lokale forsamlingen ikke er en del av et større fellesskap, vil det være mye vanskeligere å korrigere slike autoritære ledere enn i trossamfunn der det finnes ordninger med tilsyn og veiledning.

«Karismatisk»
Jeg reserverer meg litt mot å bruke betegnelsen «karismatisk» som om det bare kan bety én ting. Frelsesarmeen er også et «karismatisk» kirkesamfunn i den betydning at vi forkynner helliggjørelse og praktiserer nådegaver.
På 1980-tallet, mens jeg ennå var i aktiv tjeneste som frelsesoffiser, var det til dels sterke strømmer av dette i mange Frelsesarmé-menigheter.
Ikke alt var like sunt, og noen avskallinger skjedde nok, men mange av oss gjorde gode erfaringer med «karismatikken» som fikk betydning den gang, og har det fortsatt.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som kan si at dette er min erfaring og mitt vitnesbyrd.

Jeg ser på bildet fra 47 år tilbake enda en gang.
Jeg teller 45 elever. Noen av dem er nok ikke lenger blant oss, resten av oss er blitt det antallet år eldre.
Livet har fart ulikt med oss.
Troserfaringene er forskjellige.
Noen er blitt «bevart», andre har «falt fra» og noen av dem har gjort det som nokså klisjéaktig kalles «en reise».
Når det gjelder den av mine med-elever fra den gang som har utløst disse refleksjonene, kan jeg bare bare håpe, tro og be om at han finner fram til et fellesskap der han blir møtt med de åpne armene som vi alle trenger, enten vi har vært på vandring, er på vandring eller har vært hjemme i fellesskapet hele tiden.

Publisert som kronikk i Dagen rundt årsskiftet 2018/2019
Bildet viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen, vårkurset 1971. Forfatteren står som nummer fire fra høyre i bakerste rekke.