Sønnen som ble hjemme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Under ryddig her hjemme fant jeg forleden et bilde som ble tatt for 47 år siden. Det viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen våren 1971. Ti ukers intens undervisning var over, og snart skulle vi spres, om ikke for alle vinder, så vidt omkring i det sørlige og vestlige Norge.

Noen av med-elevene fra den gang holdt jeg kontakt med en periode, andre har man fått kontakt med i de senere år via Facebook, og andre igjen har jeg verken hørt fra eller sett noe til på disse snart 50 årene.
En av dem dukket opp på Dagendebatt.no forleden (21.desember). Oddmund Ro deler der både tanker og erfaringer fra sitt trosliv, fra en begynnelse på bedehuset, via mange år i en ikke nærmere identifisert «karismatisk» frimenighet, fram til dagens situasjon, der han har brutt opp, men ikke funnet helt hjem ennå.
Det er en klok og reflektert artikkel, men med mye sorg og smerte i seg.
Jeg leser den, og jeg gjør meg noen tanker om min egen vandring i disse tiårene som har gått.

Fylle våren
Da jeg begynte på Bibelskolen i januar 1971 var det for å fylle våren med noe meningsfullt, etter at jeg hadde sluttet på gymnaset på grunn av mye fravær etter en trafikkulykke.
Det Vestlandske Indremisjonsforbund, som eide og drev skolen, var et nytt bekjentskap for en som var født og oppvokst i Frelsesarmeen. Der har jeg vært siden den gang.

Tar man utgangspunkt i Jesu lignelse om mannen som hadde to sønner, er jeg sønnen som ble hjemme.
Det er et slektskap man kanskje har litt blandede følelser for.
Sønnen som ble hjemme kommer ikke så altfor godt ut av den fortellingen.
Kanskje slutter fortellingen for tidlig?
Kanskje klarer han også å glede seg over broren som er kommet hjem, bare han får tenkt seg litt om?

Men det å være «sønnen som ble igjen hjemme» kan forstås på flere måter.
Det kan forstås som mangel på initiativ og det kan forstås som sterk identifikasjon.
Jeg velger å hevde at i mitt tilfelle er årsaken den siste.
Både det å reise ut som frelsesoffiser i en alder av 18 år og det å velge og trekke seg fra denne tjenesten 15 år senere må forstås som initiativ.
Det samme må kunne sies om det å sette i gang med et utdanningsprosjekt, samtidig som man er yrkesaktiv, familiefar, aktiv i den lokale menigheten og etter hvert også i lokalsamfunnet.

Identitet
Samtidig har identifiseringen med det kristne fellesskapet jeg hadde vokst opp i vært sterk hele tiden, også i situasjoner der engasjementet var mer på trass enn fordi det fikk så mange oppmuntringer.
Det betyr ikke at jeg ikke har besøkt andre menigheter både som «publikum» og som forkynner.
Det gjør jeg med glede.
Men identifikasjonen med Frelsesarmeen er der bestandig.

«Usunn ledelse»
Oddmund Ro gjorde noen smertefulle erfaringer i miljøer med «usunn ledelse og åndelige maktovergrep». Ut fra artikkelen hans virker det som om det er et såkalt «karismatisk» miljø han beskriver.
Han er ikke den eneste som har gjort vonde erfaringer i slike sammenhenger.
Men det er ikke bare i denne typen miljøer slike ting skjer.
Min påstand er at det skjer i alle slags miljøer, både religiøse, kristne og helt profane. Autoritære mennesker vil alltid på en eller annen måte klare å begrunne den myndighet de påberoper seg. Samtidig er det slik at i mer eller mindre autonome miljøer der den lokale forsamlingen ikke er en del av et større fellesskap, vil det være mye vanskeligere å korrigere slike autoritære ledere enn i trossamfunn der det finnes ordninger med tilsyn og veiledning.

«Karismatisk»
Jeg reserverer meg litt mot å bruke betegnelsen «karismatisk» som om det bare kan bety én ting. Frelsesarmeen er også et «karismatisk» kirkesamfunn i den betydning at vi forkynner helliggjørelse og praktiserer nådegaver.
På 1980-tallet, mens jeg ennå var i aktiv tjeneste som frelsesoffiser, var det til dels sterke strømmer av dette i mange Frelsesarmé-menigheter.
Ikke alt var like sunt, og noen avskallinger skjedde nok, men mange av oss gjorde gode erfaringer med «karismatikken» som fikk betydning den gang, og har det fortsatt.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som kan si at dette er min erfaring og mitt vitnesbyrd.

Jeg ser på bildet fra 47 år tilbake enda en gang.
Jeg teller 45 elever. Noen av dem er nok ikke lenger blant oss, resten av oss er blitt det antallet år eldre.
Livet har fart ulikt med oss.
Troserfaringene er forskjellige.
Noen er blitt «bevart», andre har «falt fra» og noen av dem har gjort det som nokså klisjéaktig kalles «en reise».
Når det gjelder den av mine med-elever fra den gang som har utløst disse refleksjonene, kan jeg bare bare håpe, tro og be om at han finner fram til et fellesskap der han blir møtt med de åpne armene som vi alle trenger, enten vi har vært på vandring, er på vandring eller har vært hjemme i fellesskapet hele tiden.

Publisert som kronikk i Dagen rundt årsskiftet 2018/2019
Bildet viser lærere, stab og elever ved Bibelskolen i Bergen, vårkurset 1971. Forfatteren står som nummer fire fra høyre i bakerste rekke.