Golgata-sangeren Hjalmar Hansen

Det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet. Det endte med at han skrev mange hundre kristne sanger, blant dem en svært kjent påskesang.

Av Nils-Petter Enstad

Hjalmar Hansen ble født i 1873 og døde i 1952.
Da hadde han etter egne beregninger rukket å skrive mer enn 800 sanger og dikt. Mye av det var nok leilighetspoesi, skrevet til spesielle anledninger, men de beste tekstene lever videre fortsatt.
To av dem, Møt ham hver en morgen og Herligste navn som er uttalt på jord, er begge godt kjent i norsk kristenliv.

Tilfeldig poet
Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev, var Se, mengden til Golgata iler.
Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel og assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Kristiania.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag.
Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg og tok imot Jesus.
En dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte at Gud spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
– Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned.
Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få «lese» der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning:

Å, tenk det var allting for meg!
For meg brast hans elskende hjerte
Ja, tenk, det var allting for meg
Flere ga da til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Golgata-sangeren

Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han Jeg leste at Jesus ble fangen, med samme versemål som Golgata-sangen fra 1894. De synges også på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, men trolig er den enten fra USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned».
Han skrev også sanger som Jeg elsker de naglede hender, Alltid korset, alltid Jesu død, Til ditt kors igjen, Mest jeg ser deg med tornekronen, Det var korset som dro meg til ham og Enn en gang jeg synge vil om Golgata. Det er lite å si på at denne samlingen av sanger førte til at han fikk tilnavnet Golgata-sangeren.

Mislyktes
Den siste av de nevnte sangene har sin spesielle forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, og redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før. Derfor lød bestillingen på en sang om oppstandelsen.
Det oppdraget skulle Hansen få slite med.
Han forsøkte virkelig å skrive om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham på at han skulle levere sangteksten. Redaksjonen måtte ha den neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gangen heller – men i stedet Enn en gang jeg synge vil om Golgata.

Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder den han skrev som 19-åring for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet i bedehusbevegelsens Sangboken, pinsebevegelsens Maran Ata og Evangelietoner, i Misjonskirkens Nye Salmer og sanger, i den læstadianske Åndelige sanger og Maran Ata-bevegelsens Sildigregn.
Så sporene etter Golgata-sangeren er mange også 72 år etter hans død.
(KPK)

Jesus og såmannsmotivet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter - tidligere offiser i Frelsesarmeen

Hvert år markerer man den såkalte «Bibeldagen» i norske kirker og menigheter. Dagen er i slutten av januar, og ble tidligere gjerne kalt «Såmannssøndagen».

Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde der han bærer såkornet i en sekk som henger over skulderen hans mens han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan.
Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.

I
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt måten Jesus underviste om såmannen og såkornet på, men det har også med en kirkehistorisk arv å gjøre: Den etter Hans Nielsen Hauge, den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans.
Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying.
Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototype på såmannen.

II
Det har slått meg at Jesus må ha vært særlig glad i såmannsmotivet.
Ikke mindre enn fire ganger leser vi lignelser i evangeliene der såmannsmotivet er sentralt.
Tre av disse lignelsene er nokså like (men ikke helt like; det er i hvert fall snakk om to helt forskjellige lignelser, mens en av dem kan ha vært en nyansering av en av de andre to).
I den siste kan vi snakke om at han bruker såmannsmotivet med en negativ innfallsvinkel. Det er lignelsen om ugresset i åkeren (Matt 13). Kanskje kan vi kalle den for «den negative såmannslignelsen»?
Negativ, fordi den ikke handler om bare én såmann, men om to. Om bonden som sådde godt korn og om fienden som sådde ugress.
Såkorn kan være flere ting, virker det som om Jesus vil minne oss om.
Men det er ikke bare Jesus som har vært fascinert av såmannsmotivet.
Det fascinerer fremdeles, og ikke bare kristne.
Som mennesker driver vi såmannsarbeid noen hver av oss, enten vi er oss det bevisst eller ikke.
Vi sår tanker, vi sår holdninger, vi så gjerninger.

III
«Såkornet er Guds ord», sier Jesus i en av sine forklaringer til disiplene når han forteller om såmannen.
Samtidig viser han dem at resultatet av såmannsarbeidet kan bli veldig forskjellig.
Noe falt noe ved veien, noe på steingrunn og noe blant tornebusker.
Men noe falt i god jord, og det bare ikke bare frukt, men det bar rikelig med frukt.
Kvaliteten på såkornet var den samme, men jordsmonnet det falt i og omstendighetene rundt det var forskjellig.
Derfor ble også resultatet forskjellig.
Såmannslignelsene kan leses som enkle, hverdagslige fortellinger om en av de menneskelige grunnaktiviteter: Arbeidet for det daglige brød.
Men de kan også leses som en utfordring både til enkeltmennesker, kirke og samfunn: Hva kan man gjøre for at jordsmonnet skal bli så godt så såkornet spirer og gror?
Jo, Jesus hadde god grunn til å være fascinert av såmannsmotivet.
Han så sprengkraften i det. Han så utfordringen i det.
Han var også en som gikk ut for å så.

IV
Såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolkets bevissthet. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon.
Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet.
Jeg tror Jesus også var glad i såmannsmotivet.
Det er derfor vi i evangeliene finner vi flere forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv.
«En mann gikk ut for å så». Slik begynner en av dem.
«Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så». Slik begynner en annen av disse tekstene.
Tekstene handler både om såkornet og jordsmonnet.
Men de handler også om oss, enten vi er blant dem som sår ut eller blant dem som det blir sådd inn mot.


Illustrasjonen øverst viser et dikt som jeg hadde på trykk i Krigsropet våren 1977. Da var jeg frelsesoffiser på Nannestad og omgitt av åkrer på alle kanter.

Blod og ild – eller røykskyer? - Fra en karismatikers nedtegnelser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var i en kristendomstime, det må ha vært i sjette eller sjuende klasse. Temaet var Peters tale på pinsedag, og vi elever ble bedt om å lese noen vers hver. Blant dem jeg ble bedt om å lese, var også dette: «Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer» (Apg 2, 19; oversettelsen av 1930). «Frøken» visste nok hvem hun ba lese hva, og spurte da jeg var ferdig: - Hva vet du om uttrykket «blod og ild», Nils-Petter?

Jeg visste at «blod og ild» er Frelsesarmeens motto; at det var en del av en bibeltekst var jeg imidlertid ikke klar over.
At min gamle lærerinne, som jeg hadde stor respekt for, litt feilaktig trodde dette var denne referansen som var opprinnelsen til Frelsesarmeens bruk av uttrykket, får vi bare tilgi henne. Hva «røykskyene» skulle bety, ble det verken spurt om eller svart på.

I
Mange år senere hentet jeg fram igjen denne replikkvekslingen en gang jeg skulle undervise om nådegaver, karismatikk, åndsdåp og helliggjørelse i samlinger i Frelsesarmeen. Innlegget fikk samme overskrift som dette essayet, og med den prøvde jeg å utfordre til noen tanker om den typen åndelige erfaringer er noe som har og får konkret, praktisk betydning i liv og tjeneste, eller om det bare er – «røykskyer».
Frelsesarmeen har, i likhet med de fleste reformerte kirker, en teologi med mye rom for «karismatikk».
Tradisjonelt har man snakket mer om helliggjørelse enn nådegaver, og mer om «helliggjørelsens velsignelse» enn om dåpen i Den Hellige Ånd.
Men begge uttrykkene har vært brukt, og han som lenge har vært regnet som Frelsesarmeens fremste teolog på området, amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 – 1936), var klar på at «the second blessing» og dåp i Ånden var to uttrykk for den samme erfaringen.
Brengle hadde, som mange andre av Frelsesarmeens pionérer både i USA og England, bakgrunn i metodistkirken.

II
Selv hadde jeg vært frelsesoffiser i nærmere ti år og tjenestegjort i menigheter i flere land da jeg gjorde den/de erfaringen(e) som jeg siden har tenkt på som «min pinse».
Det var ingen dramatikk i dem, som det heller ikke hadde vært da jeg gjorde den erfaringen som jeg senere har referert til som min frelsesopplevelse.
Det var verken blod, ild eller røykskyer ved noen av anledningene; det handlet om å ta et skritt i tro, og stole på at når Jesus sier «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det» (Mark 11, 24), så mener han det.
Det var en sterk erfaring som det ble viktig for meg både å vitne om og arbeide videre med. Det fikk konsekvenser for min frimodighet, for min forkynnelse og for min teologi.
Det fikk konsekvenser for min bibellesning.
Det fikk også konsekvenser for min tjeneste, og selv om det nå er mange år siden jeg sluttet som frelsesoffiser, er trosskrittet fra den gang en viktig del av min kristne identitet.

III
Dette skjedde på en tid da mange som gjorde liknende erfaringer brøt ut fra de menighetene de hadde tilhørt tidligere eller var vokst opp i.
Noen gikk videre til andre menigheter, men mange dannet også nye «fellesskap».
Erfaringene med disse ny-etableringene er blandet, må man vel kunne si.
I den første tida var jeg innom noen av dem og hadde saktens utbytte av det, men det ble aldri noe behov for å endre menighetstilknytning.
Min kristne identitet har alltid vært forankret i Frelsesarmeen, og er det fremdeles.
Det er et kirkesamfunn der det er høyt under taket, og hvor det er rom for både karismatisk og mer liturgisk fromhet; det er rom for begeistring og entusiasme og det er rom for «den stille susen».
Det er en kirke med en viss struktur og med tilsynsordninger som stort sett fungerer som den skal.
Det var her den barnetroen jeg vokste opp med fikk sin bekreftelse, og det var her et landskap jeg fram til da bare hadde hørt om ble en del av min kristne erfaring.
Mer enn «blod og ild og røykskyer» handler det om blod og ild – og en røkelse av velsignelse og nåde.

Dette essayet ble publisert i avisa Dagen 7. august 2019, med informasjon om at "Artikkelforfatteren var offiser i Frelsesarmeen i Norge, Island og Danmark i perioden 1972-85".