Jesus og såmannsmotivet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter - tidligere offiser i Frelsesarmeen

Hvert år markerer man den såkalte «Bibeldagen» i norske kirker og menigheter. Dagen er i slutten av januar, og ble tidligere gjerne kalt «Såmannssøndagen».

Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde der han bærer såkornet i en sekk som henger over skulderen hans mens han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan.
Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.

I
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt måten Jesus underviste om såmannen og såkornet på, men det har også med en kirkehistorisk arv å gjøre: Den etter Hans Nielsen Hauge, den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans.
Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying.
Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototype på såmannen.

II
Det har slått meg at Jesus må ha vært særlig glad i såmannsmotivet.
Ikke mindre enn fire ganger leser vi lignelser i evangeliene der såmannsmotivet er sentralt.
Tre av disse lignelsene er nokså like (men ikke helt like; det er i hvert fall snakk om to helt forskjellige lignelser, mens en av dem kan ha vært en nyansering av en av de andre to).
I den siste kan vi snakke om at han bruker såmannsmotivet med en negativ innfallsvinkel. Det er lignelsen om ugresset i åkeren (Matt 13). Kanskje kan vi kalle den for «den negative såmannslignelsen»?
Negativ, fordi den ikke handler om bare én såmann, men om to. Om bonden som sådde godt korn og om fienden som sådde ugress.
Såkorn kan være flere ting, virker det som om Jesus vil minne oss om.
Men det er ikke bare Jesus som har vært fascinert av såmannsmotivet.
Det fascinerer fremdeles, og ikke bare kristne.
Som mennesker driver vi såmannsarbeid noen hver av oss, enten vi er oss det bevisst eller ikke.
Vi sår tanker, vi sår holdninger, vi så gjerninger.

III
«Såkornet er Guds ord», sier Jesus i en av sine forklaringer til disiplene når han forteller om såmannen.
Samtidig viser han dem at resultatet av såmannsarbeidet kan bli veldig forskjellig.
Noe falt noe ved veien, noe på steingrunn og noe blant tornebusker.
Men noe falt i god jord, og det bare ikke bare frukt, men det bar rikelig med frukt.
Kvaliteten på såkornet var den samme, men jordsmonnet det falt i og omstendighetene rundt det var forskjellig.
Derfor ble også resultatet forskjellig.
Såmannslignelsene kan leses som enkle, hverdagslige fortellinger om en av de menneskelige grunnaktiviteter: Arbeidet for det daglige brød.
Men de kan også leses som en utfordring både til enkeltmennesker, kirke og samfunn: Hva kan man gjøre for at jordsmonnet skal bli så godt så såkornet spirer og gror?
Jo, Jesus hadde god grunn til å være fascinert av såmannsmotivet.
Han så sprengkraften i det. Han så utfordringen i det.
Han var også en som gikk ut for å så.

IV
Såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolkets bevissthet. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon.
Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet.
Jeg tror Jesus også var glad i såmannsmotivet.
Det er derfor vi i evangeliene finner vi flere forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv.
«En mann gikk ut for å så». Slik begynner en av dem.
«Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så». Slik begynner en annen av disse tekstene.
Tekstene handler både om såkornet og jordsmonnet.
Men de handler også om oss, enten vi er blant dem som sår ut eller blant dem som det blir sådd inn mot.


Illustrasjonen øverst viser et dikt som jeg hadde på trykk i Krigsropet våren 1977. Da var jeg frelsesoffiser på Nannestad og omgitt av åkrer på alle kanter.