Presidenter og fredsprisvinnere

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

På listen over hvem som er blitt tildelt Nobels Fredspris siden den første i 1901 og til den foreløpig siste i 2024, finner vi fire amerikanske presidenter og en tidligere visepresident. Tre av presidentene fikk prisen mens de ennå satt i Det Hvite Hus; den fjerde var Jimmy Carter, som nylig gikk bort i en alder av 100 år.

Theodore Roosevelt

I 1906 ble USAs president Theodore Roosevelt (1858 – 1919) tildelt Nobels fredspris.
Prisen var ennå ung, og den 48 år gamle Roosevelt hadde vært president i USA i fem år, etter at den valgte presidenten, William McKinley, ble myrdet i 1901. Da han fikk prisen, var han akkurat blitt gjenvalgt som president.
Tildelingen ble begrunnet med Roosevelts rolle som megler i krigen mellom Japan og Russland i 1904.
To av de politiske konsekvensene av denne meklingen var imidlertid at to land som sto utenfor konflikten i utgangspunktet, Korea og Filipinene, i praksis ble henholdsvis et japansk og et amerikansk protektorat.
Roosevelt var den første politiker i en maktposisjon som fikk Nobels Fredspris. Fram til da var det humanister, forfattere og diplomater som hadde fått prisen.
Theodore Roosevelt, eller bare «Teddy», var en fargerik person.
Så vel sigarettmerket Teddy som leketøyet Teddybjørn skal ha fått navn etter ham.
Han likte å strø rundt seg med krasse formuleringer, som da han ved en anledning sa om den sittende presidenten at han hadde «ryggrad som en sjokoladekake». Han er også kjent for uttrykket «Speak softly and carry a big stick»; forhandlinger først, men nytter ikke det må man bruke makt.
I 1908 søkte han ikke gjenvalg, men i 1912 prøvde han seg på et comeback som president.
Etter å ha tapt nominasjonskampen i sitt eget parti, stiftet han et progressivt parti og stilte som deres presidentkandidat, men tapte. Han døde i 1919.

Woodrow Wilson

Den som ble valgt da Theodore Roosevelt mislyktes med sitt comeback, var Woodrow Wilson (1856 – 1924).
Hans nobelpris var knyttet til hans rolle i forbindelse med avslutningen av første verdenskrig i 1918.
USA kom sent med i denne krigen, først i 1917, men president Wilson ble en av «de fire store» som la premissene for Versailles-freden.
Han kom vel forberedt til forhandlingene, og hadde med seg et avtaleutkast på 14 punkter.
Den franske statsministeren Georges Clemenceau, som også var en av de fire store, skal ha kommentert utkastet slik: -Det var da voldsomt! Selv Vårherre klarte seg med ti punkter.
Ett av punktene handlet om opprettelsen av et Nasjonenes Forbund, eller Folkeforbundet. Det var Wilsons rolle i den sammenheng som ble brukt som begrunnelse for fredspristildelingen i 1919, selv om USA, ironisk nok, aldri ble med i Folkeforbundet. USA ratifiserte heller ikke fredstraktaten fra Versailles, men inngikk i stedet en separatfred med Tyskland i 1920.
Men da var Wilson ute av Det Hvite Hus og av amerikansk politikk. Han døde i 1924.

Jimmy Carter

Både Roosevelt og Wilson fikk fredsprisen mens de fremdeles var aktive i sine presidentverv.Dette var ikke tilfelle for den tredje av de amerikanske fredspris-presidentene.
Da Jimmy Carter (1924 – 2024) fikk fredsprisen i 2002 var det gått 20 år siden han måtte forlate Det Hvite Hus etter bare én periode, og ha tapt valget mot Ronald Reagan.
Carter ble valgt som president på en bølge av oppgitthet blant amerikanske velgere etter Watergate-skandalen der Richard Nixon skandaliserte både seg selv og presidentembetet, og måtte gå av midt i perioden.
Visepresidenten og etterfølgeren Gerald Ford klarte bare delvis å gjenopprette status i løpet av sine drøye to år som president, og da den tidligere guvernøren fra Georgia, Jimmy Carter, meldte sitt kandidatur nærmest ut av det blå, var det mange som tenkte at dette er mannen landet trenger.
Sørstatsbaptisten, peanøttbonden og søndagsskolelæreren framsto med en enkel og from kristentro som nok gjorde at noen undervurderte ham, selv om mangelen på storpolitisk erfaring også var et problem. Banesåret var det likevel okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran som påførte ham.
Da han flyttet ut av Det Hvite Hus i 1981 var det med et mislykket-stempel på sin presidentperiode.
Dette stemplet er nok blitt stående i ettertid, dersom man ser på de fire årene isolert, men med tanke på at Carter bare var 54 år da hans presidenttid var over, hadde han god tid på å etablere et annet og bedre ettermæle.
Det klarte han da også gjennom dels et omfattende forfatterskap, dels ved å bygge opp det såkalte fredssenteret i Atlanta.
Det var dette arbeidet som lå bak da han i 2002 fikk Nobels Fredspris «for hans tiår med iherdig innsats for fredelige løsninger på internasjonale konflikter, for å fremme demokrati og menneskerettigheter og for å fremme økonomisk og sosial utvikling».
Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har betegnet Jimmy Carter som «USAs mest vellykkede ekspresident».
I ettertid er det nok hans pris den som står seg best, sett i et historisk perspektiv, av de som her er omtalt.

Barak Obama

Mange stusset da Den norske nobelkomité ga fredsprisen for 2009 til Barak Obama, som hadde tiltrådt som president det samme året. En av dem som stusset var nok prisvinneren selv.
Begrunnelsen for tildelingen var at han fikk den «for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonalt diplomati og samhandling mellom mennesker». Særlig konkret kunne ikke dette sies å være. Barak Obama var den første afroamerikaner som ble valgt til USAs president, og tiltrådte i januar 2009.
Nobelkomiteens daværende leder, Torbjørn Jagland, la dessuten «spesiell vekt» på «Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen».
Reaksjonene på tildelingen var likevel nokså blandet, og mange mente at den kom i tidligste laget. En kommentar gikk på at Obama fikk prisen fordi han ikke het George Bush.
At prisen var prematur gjelder også svært mange av de andre tildelingene der fredsprisen har gått til politiske ledere som fortsatt satt i sine maktposisjoner da de fikk prisen.

Al Gore

En som aldri ble president, men fikk Nobels Fredspris i 2007, var Al Gore (født 1948), Bill Clintons visepresident i åtte år. I 2001 var han demokratenes presidentkandidat, men tapte mot George W. Bush, til tross for at han hadde vesentlig flere stemmer.
Han fikk prisen for sitt miljøengasjement, og delte den med FNs klimapanel.

Hvem kan foreslå?
Det er forholdsvis strenge kriterier for hvem som kan foreslå kandidater til Nobels Fredspris.
Blant de som kan nominere er tidligere vinnere av prisen, sittende statsoverhoder og medlemmer av et lands nasjonalforsamling eller regjering.
Det høyeste antall nominerte til fredsprisen fikk man i 2016, med 376 forslag.
I 2023 var det 351 forslag (259 enkeltpersoner og 92 organisasjoner) og i 2024 286 kandidater, med 197 enkeltpersoner og 89 organisasjoner.
Hvem som foreslås er klausulert i 50 år, men det er opp til forslagsstillerne selv om de vil gå ut med sin kandidat. Således har norske Frp-politikere foreslått Donald Trump til fredsprisen flere ganger.
Også enkelte organisasjoner har vært gjengangere som kandidater, blant dem Frelsesarmeen, IOC og speiderbevegelsen.

Litteratur:
Moen, Ole O.: USAs presidenter – Fra George Washington til George W. Bush (2008)
Lundestad, Geir: Fredens sekretær – Nobels Fredspris gjennom 25 år (2015)
Lundestad, Geir: Drømmen om fred på jord – Nobels Fredspris fra 1901 til i dag (2017)

Tre refleksjoner rundt «Helligtrekongersdag»

Av Nils-Petter Enstad

«Helligtrekongersdag» – 6. januar – har gjerne vært regnet som siste dag i julefeiringen.

Mange ser da for seg at det har vært to hektiske uker for Den hellige familie, med overnatting i en stall, besøk av både engler, hyrder og vismenn, pluss et besøk i synagogen. Vismennenes besøk topper da liksom disse hektiske ukene.
Så la oss se litt på hvem de var, disse gjestene langveisfra, og hva som hadde skjedd fram til de kom.

I – Hvem var «de hellige tre konger»?
Det er blitt sagt at man i tradisjonen har omtalt vismennene som «de hellige tre konger» uten å vite om de var hellige, om de var tre eller om de var konger.
Tallet tre har man kommet fram til ut fra antallet gaver de brakte med seg: Gull, røkelse og myrra.
Noen har ment at dette var så flotte gaver at det bare var konger som kunne gi dem.
At de var «hellige» er noe man har resonnert seg fram til/regnet med ut fra det faktum at de oppsøkte Jesus-barnet for å hylle det.
De omtales ikke som «konger» i noen bibeloversettelse eller -utgave. I de norske oversettelsene er de omtalt som «vismenn» (1930) og «vise menn» (1978/85 og 2011). Ordet som brukes i grunnteksten er «mágoi», som var en betegnelse på zoroastiske prester fra det gamle perserriket. Disse prestene var blant annet stjernetydere.
Det var på 200-tallet at ideen om at de var kongelige begynte å feste seg, og på 500-tallet var dette regnet som en etablert sannhet.

«Betlehemsstjernen»
Det er flere teorier om hva fenomenet «Betlehemsstjernen» kan ha vært.
Den mest utbredte er at fenomenet skyldtes en kombinasjon av planetene Saturn og Jupiter som inntreffer omkring hvert 60. år. Dette skal ha skjedd i år 7 f.Kr.
En annen teori er at det var snakk om Halleys komet, som viste seg i år 11 f.Kr., og en tredje at planetene Jupiter og Venus sto i et slikt forhold til hverandre at det kunne framstå som en «ny» stjerne. Dette skjedde i år 2 f.Kr., og det skjedde igjen i 1999.

II – Når kom vismennene til Betlehem?
Fortellingen om besøket av de vise menn fra øst er særstoff hos Matteus blant evangelistene.
Hendelsene i og utenfor Betlehem skjedde i løpet av det første døgnet rundt Jesus-barnets fødsel. Da fødselen hadde skjedd, viste en engel seg for gjeterne på markene utenfor byen og fortalte dem hva som hadde skjedd.
Så gikk det åtte dager, og den nyfødte gutten ble omskåret i synagogen i Betlehem, slik Moseloven krevde. Da hadde trolig den lille familien fått et annet husvære enn det som tradisjonelt kalles «en stall».
Dette med stallen er noe tradisjonen har kommet fram til. Fødselen kan like gjerne ha skjedd under åpen himmel, eller i en grotte. Det eneste vi vet om dette, er at det var en krybbe der som Maria brukte som seng for den nyfødte.
I forbindelse med omskjæringen, fikk barnet også navn. Derfor kalles nyttårsdagen også for «Jesu navnedag».

Båret til Templet
Den neste begivenheten var at gutten ble båret fram i Templet.
Det lå i Jerusalem. Da var Jesus blitt 40 dager gammel. Maria hadde vært gjennom den renselstiden etter en fødsel som Moseloven foreskrev, og det ble også båret fram det offeret som Moseloven krevde. Det var ved denne anledningen de to som i Lukasevangeliet er omtalt som henholdsvis Simeon og Anna Fanuelsdatter fikk se barnet og dets mor, og begge profeterte over barnet.
Deretter dro den lille familien tilbake til Betlehem. Josef må ha tatt opp igjen sitt yrke som tømmermann, og her har familien bodd i minst ett år før de fikk besøk fra det evangelisten Matteus kaller «noen vismenn fra Østen».
De hadde først vært i Jerusalem, der de hadde oppsøkt kong Herodes og sagt til ham: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»
Herodes hadde ikke likt dette besøket. Han kjente til profetiene om Messias som skulle komme, og fryktet at han ville skyve ham selv – Herodes – til side.

Komme tilbake
Matteus angir ingen tidsangivelse for når Herodes fikk dette besøket. Når han skriver «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem», sier ikke det noe om det var kort eller lang tid etter fødselen, eller om det var samtidig.
Kongens reaksjon tilsier at dette må ha vært en tid etter at stjernen som de vise mennene hadde navigert viste seg for dem. I utgangspunktet gjorde han en avtale med dem at de skulle komme tilbake og fortelle ham hvor barnet var, men når de ikke gjorde dette, fattet Herodes en beslutning som står godt i stil med det man ellers vet om denne slu og blodige kongen: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2, 16). Ved å beordre at alle gutter under to år skulle drepes, må Herodes ha ment at han var innenfor en tidsmargin som tilsvarte vismennenes reise fra sitt hjemland og fram til møtet mellom dem og kongen.

III – Vismennene i julesangene
Det er ikke så mange spor etter vismennene fra øst i julesangene, men noen er det.
I «Et barn er født i Betlehem» opptrer de i ett av versene.
Slik vi kjenner denne sangen i dag, er den et verk av den danske presten og dikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783–1872). Opprinnelig var det en latinsk julesang fra 1300-tallet, «Puer natus in Betlehem». Grundtvig gjorde sin oversettelse i 1820. Her nevnes vismennene i det femte verset:
«Fra Saba kom de konger tre,
gull, røkels’, myrra ofret de».
Det «Saba» som nevnes i sangen var et mytisk kongerike som muligens lå der dagens Nord-Jemen ligger, eller der dagens Etiopia er. I så vel 1. Kongebok og 2. Krønikebok i Det gamle testamente kan man lese om det besøket dronningen i dette landet avla hos kong Salomo i Israel. De hadde lange samtaler med hverandre, og dronningen var dypt fascinert av kongens visdom. Bibelfortelling slutter der, men ikke legenden: Ifølge den var også kongen fascinert av dronningen, og da hun vendte tilbake til sitt land, bar hun kongens barn under hjertet. Denne sønnen ble så stamfar til en slekt som endte med keiser Haile Selassie, som ble avsatt i 1974 og døde året etter.
I vår tid er henvisningen til Saba i julesangen er endret til «Fra Østen kom de konger tre».
Grundtvig skrev også «Deilig er den himmel blå». Den skrev han i 1810.
Teksten hadde opprinnelig 19 vers, og tittelen var «De hellige tre konger». I 1853 redigerte han den selv ned til de sju versene man kjenner i dag. Fortellingen om Betlehemsstjernen og de vise menn er det temaet som bærer hele denne julesangen, som i vers 6:
«Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist.»

Hadde vært underveis
Det siste – og nyeste – eksemplet som skal nevnes her, er «Julekveldsvise» av Alf Prøysen (1914–70). Denne sangen handler først og fremst om Betlehemsstjerna, men sier dette om de vise mennene:
«Og tel og med tre vise menn – dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå,
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.»
I dette verset legger man merke til at dikteren tar høyde for at vismennene hadde vært underveis en stund før de nådde fram. Mest sannsynlig var de ikke bare på reise i flere dager, men i flere uker, for ikke å si måneder. Det ser man ut fra den beregningen Herodes gjorde da han ga ordre om spebarnsmyrderiene: «Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2,16b).
Matteus – som er den eneste av evangelistene som nevner besøket av vismennene – er ikke spesielt nøyaktig i sin angivelse av hvor vismennene kom fra. Han skriver bare at de kom «fra Østen». Igjen har legendedannelsene trådt til og plassert dem både i Babylon, Persia og Arabia. Man har også gitt dem nevn: Kaspar, Balthasar og Melchior, og gitt dem helgenstatus. Relikvier etter dem skal etter sigende befinne seg i Kölnerdomen i Tyskland, og i katolsk fromhet er de skytshelgener for Köln og Sachsen. I tillegg er de skytshelgener for de reisende, pilegrimer, spillkortfabrikanter (!), buntmakere og ryttere; for gjestehus og hospitser; mot trolldom og uvær og for en god død.

Motsier ikke bibelsk fortelling
Oppsummering: Skal man oppsummere det med man dels vet dels må kunne slutte seg til når det gjelder vismennene fra øst og deres besøk til Betlehem, blir dette noen av konklusjonene:
1) De kom ikke til stallen der Jesus ble født. Maria og Josef har tydeligvis slått seg ned i Betlehem etter fødselen julenatt, og fått tak i annet husvære. Det var i forbindelse med innskrivningen i manntall at husnøden var prekær i Betlehem. Uansett var ikke stallen noe blivende sted. Da vismennene kom, var Jesus trolig blitt både ett og halvannet år gammel.
2) «Stjernen» som fortalte vismennene at noe stort var skjedd, var et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
3) Vår tidsregning, som tar utgangspunkt i at Jesus ble født i år 1, er litt unøyaktig, og starter mellom fem og sju år for sent.
Ikke noen av disse konklusjonene motsier den bibelske fortellingen hos Matteus, eller blir motsagt av denne. Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» – holder derfor stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke.

Publisert i avisa Dagen 5. januar 2022