Tidligere offiser i Frelsesarmeen
Det er mange år siden jeg første gang gjorde noen av de refleksjonene som er blitt aktualisert igjen i det siste. Bakgrunnen var medieoppslag om en frimenighet «et sted i Norge» som på kort tid hadde opplevd stor vekst.
Menighetens medlemstall var blitt bortimot fordoblet. Men så viste det seg at denne «veksten» hadde utelukkende skjedd på andre menigheters og foreningers bekostning. Ikke ett av de nye medlemmene var det vi i hvert fall tidligere kalte «nyfrelst».
Spørsmålet meldte seg hos en som den gang var en ung frelsesoffiser: Er det slik Guds rike vokser? Ved at kristne bytter menighet?
Problemstilling
Problemstillingen melder seg fortsatt fra tid til annen, selv om man verken er ung eller frelsesoffiser lenger. Senest ved meldinger om at hele lokalmenigheter innen Metodistkirken i Norge dels melder overgang til pinsebevegelsen, dels til Misjonskirken.
For 35 år siden skrev jeg et innlegg om dette i Dagen, noen av tankene i det følgende er hentet fra dette innlegget («Vekst eller rokering?», Dagen 6. februar 1990).
Mangfoldet i den delen av Guds rike som heter kristenhetens kirker og trossamfunn har stort sett skjedd ved at noen gjorde et oppbrudd: Luther fra den katolske kirke, brødrene Wesley fra den anglikanske kirke, både William Booth og T.B. Barratt fra Metodistkirken.
Motiver
Oppbruddene kunne være ulikt motivert: Teologi, uenighet om arbeidsmetoder eller uenighet om organisering.
Ikke alltid skjedde oppbruddene frivillig; noen ganger var det fordi noen følte seg uønsket, andre ganger fordi de faktisk var det.
Noen ganger kan det være rent praktiske årsaker til at man engasjerer seg i en ny menighet: Man flytter til et sted der det kirkesamfunnet man tilhører ikke har noen lokal menighet.
Valget mellom lang «kirkependling» og en annen lokal menighet kan være både lett og vanskelig, og handler ofte om familiesituasjon og eventuelle barns behov for et kristent fellesskap.
Andre ganger kan oppbruddet skyldes personlige forhold.
Synonym
Rokering som synonym for vekst er ikke noe nytt fenomen i kirkehistorien.
Noen oppbrudd er naturlige og udramatiske, og det er da heller ikke slik at alt mangfold er ensbetydende med «splittelse».
Ja, jeg tror på Kristi kirke som en enhet, men tenker også at Jesu ord om at det er mange rom i Faderens hus også kan gjelde dette.
Tenk om «alle» menigheter var som Frelsesarmeen eller en annen menighet i det mangfoldet vi har bare her i Norge?
Bare tanken får meg til å grøsse, uansett hvilken bevegelse vi snakker om.
Aktualisert
Det som har aktualisert disse refleksjonene akkurat nå, er de overgangene man har lest om i det siste. Jeg har mye av min identitet knyttet til metodismen: Jeg tilhører en bevegelse som sprang ut fra den, min mor var metodist og jeg har en sønn som er metodist.
Skulle jeg komme i den situasjonen at jeg ville/måtte «bytte» menighet, ville Metodistkirken vært et naturlig valg.
Derfor kan jeg ikke unngå å undre meg over hva som ligger bak når ikke bare én, men flere metodistmenigheter nærmest en bloc melder overgang til pinsebevegelsen.
Hvilke teologiske og organisatoriske vurderinger ligger bak en slik beslutning?
Det er vel nok å nevne dåpen som et stikkord.
Da er nok en overgang til Misjonskirken mer logisk, men Misjonskirken har noen av de samme debattene som Metodistkirken har hatt.
Den perfekte menighet
Jeg leste en gang om en kristen som oppsøkte den ene menigheten etter den andre, men slo seg aldri til ro. Han var på leting etter den fullkomne menighet, betrodde han en venn. – Jeg håper ikke du finner den, svarte vennen, for den dagen du blir med der, er den ikke fullkommen lenger.
Alle kirkelige og organisatoriske strukturer blir aldri noe annet enn svake bilder og uklare uttrykk for den strukturen alle kristne er en del av: Guds verdensomspennende menighet, kjøpt ved Jesu blod.
Her tror jeg at jeg sier «amen».
Publisert i Dagens nettutgave 4. mars 2025
