Forfatter
- Du når jo mye lenger nå enn om du hadde fortsatt som offiser i Frelsesarmeen!
Jeg tror jeg starter der.
Replikken falt i en samtale et par år etter at jeg og min daværende ektefelle hadde trukket oss fra tjenesten som frelsesoffiserer og gått over i andre, «sivile» jobber. På det tidspunktet hadde jeg, kanskje som følge av en rastløshet som Frelsesarmeens beordrings- og forflytningssystem hadde skapt, hatt tre forskjellige stillinger på like mange år: Nærradioredaktør, forlagsredaktør og lokalavisjournalist.
Poenget med å «nå lenger» handlet ikke om karrieremuligheter, men om nå mennesker med det man ønsker å formidle.
I
Andre får svare på om vedkommende som sa dette hadde – eller har – rett.
I mitt minne dukket den opp da jeg leste Sten Sørensens kronikk «Må man ha et kall for å være pastor?» (Dagen på nett 26. juni). Her viser han en undersøkelse som viste at av en gruppe på 18 studenter, var det bare to som etter 15 år fremdeles sto i pastortjeneste (se Kall_pastor).
Men behøver det å bety at 16 av de 18 hadde «sviktet» kallet (for å bruke en retorikk jeg egentlig ikke liker)?
For hva er et kall?
Kanskje kan man hente noe fra den lutherske kallsetikken (slik jeg har forstått den, bør jeg kanskje tilføye)?
Den forståelsen er slik: Vi har alle fått et kall fra Gud til å tjene ham i kirken og verden. Gjør du ditt arbeid på en skikkelig måte, er du en Guds medarbeider i verden.
Apropos Luther, han skal ha formulert seg omtrent slik:
«Langt mer from enn en munk med sin kåpe
er min kjære Lena med skurekost og såpe».
Den kjente predikanten Charles Spuregon ble oppsøkt av en mann som ville ha råd med tanke på hva Guds vilje med ham var. Han fortalte at han var lokomotivfører. -Er fyrbøteren på lokomotivet en kristen, ville Spuregon vite.
Den andre trodde ikke det.
-Da er det Guds vilje at du skal fortsette som lokomotivfører, sa den kjente forkynneren.
II
På slutten av 1960-tallet var jeg med i det kristne skolelaget på KG i Oslo.
Iblant var det «filmkveld»; av de filmene som ble vist, husker jeg bare den som het «Dongeripresten».
Den handlet, kort fortalt, som en ung gutt som ønsket å utdanne seg som bilmekaniker.
Foreldrene hans ville imidlertid at han skulle bli prest, og at han skulle søke seg inn på et seminar.
Etter hvert gikk det opp for dem at sønnen faktisk vitnet for nye mennesker hver dag, og filmen endte med at de slo seg til ro med at han i stedet for seminaret skulle søke seg inn på yrkesskolen.
Jeg har lett litt på www.nb.no for å se om jeg fant noen referanser til filmen der. Ut fra det jeg fant, er filmen trolig laget på slutten av 1950-tallet, og den var fortsatt i bruk på begynnelsen av 1980-tallet.
III
Høsten 2023 skrev jeg en kronikk i Dagen som het «Kallets krokveier». Det blir også tittelen på en bok jeg gir ut i løpet av høsten.
Poenget både med kronikken og boka er mine erfaringer og tanker rundt det som i andre sammenhenger beskrives som at «God is moving in mysterious ways»; at det først i bakspeilet er mulig å se at kallets krokveier faktisk hadde et mål.
Så når Sten Sørensen spør om man må ha et kall for å være pastor, er mitt oppfølgingsspørsmål: Hva er et kall? Og hva er å være pastor, for den del.
Er det nødvendigvis noen dramatikk i at «bare» to av 18 studenter fortsatt sto i pastortjeneste/menighetstjeneste 15 år etter at de ble uteksaminert?
For hva mener man med «pastortjeneste»?
Må man være i menighetstjeneste hele sitt yrkesliv for å kunne si at man fortsatt er i kallet?
IV
Apostelen Paulus skrev til de kristne i Korint: «Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme» (1 Kor 12).
Få erfarer det sterkere enn den som er pastor i en menighet; jeg vil tro at dette gjelder i alle typer menigheter.
Man skal være både administrator, hyrde og lærer, i tillegg til en rekke andre ting.
Dette er oppgaver som krever ulike former for utrustning; kall det gjerne nådegaver.
I den samme teksten skriver da også Paulus at det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme.
Kanskje er man som menighetspastor en del av et team der gavene og tjenestene finner sine kanaler, kanskje er man det ikke.
Kanskje må man prøve og feile litt før man finner fram til den tjenesten som er den Gud ønsker å bruke en i.
V
Det er snart 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som pastor i en menighet.
Men fremdeles hender det – faktisk nokså ofte! – at jeg står på en talerstol og forkynner Guds ord, og enda oftere at jeg på ulike måter får anledning til å formidle tanker, kunnskaper og annet som jeg oppfatter som realisering av det kallet jeg fikk som en 15 år gammel frelsessoldat.
En siste tanke, som jeg fikk med meg fra en gudstjeneste i Skedsmo kirke på Kristi Himmelfartsdag i år: Dagens tekst var misjonsbefalingen, og presten minnet om at av de mange millioner som har kommet til tro på Jesus siden den første pinse, er det bare et lite fåtall som har «gått ut» i fysisk forstand for å spre evangeliet.
De aller fleste har blitt hjemme og tjent Herren der. Det var deres kall.
Opprinnelig skrevet som et innlegg til avisa Dagen, men som avisa ikke ønsket å publisere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar