Ingen by forbindes så sterkt med julefortellingen og julebudskapet som den som ligger i det bibelske landskapet som før ble kalt Judea, og som i vår tid er en palestinsk by.
Byen nevnes allerede i det som gjerne kalles ur-historien.
Patriarken Jakob gravla sin elskede Rakel i Betlehem; det er første gang byen nevnes i Bibelen.
Det var også i denne byen kong David ble født.
«Davids by» er et kjent ordpar fra julefortellingen.
Og at Betlehem var Davids by hang sammen med at hans oldemor, den moabittiske enken Rut, kom til Betlehem sammen med sin svigermor No’omi.
I
Vinteren 1995 var jeg i Betlehem. Det var mitt første og foreløpig eneste besøk til Jesu fødeby. Den vinteren hadde jeg et engasjement i Det Norske Bibelselskap, og i dette lå også en reise til de bibelske landene Egypt, Jordan, Israel og Palestina.
I Betlehem sto et besøk i Fødselskirken på programmet, og en tur ned i grotten under kirken.
Som millioner av turister og pilegrimer og reisende før, lot jeg også hånda stryke over steinen som Jesus-barnet ifølge legende var blitt lagt på. Den var helt glatt, som polert marmor.
Den følelsesmessige reaksjon var overraskende sterk, mer kanskje med tanke på de millioner av hender som hadde berørt steinen gjennom to tusen år enn fordi jeg faktisk trodde at Jesus-barnet faktisk hadde ligget på den.
Inne i kirken møtte vi blant annet han som var biskop over denne kirken.
-Husk at her i Betlehem er kirken eldre enn Bibelen, sa han til gruppen fra det norske bibelselskapet.
Spissformulert, men saklig og historisk korrekt.
Man kan også hevde at i Betlehem er julesangen eldre enn Bibelen. Teksten finner vi i Luk 2, 14: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Siden den gang har både byen Betlehem og englesangen gitt inspirasjons til tusenvis av sanger, salmer og dikt.
Denne teksten er bare ett eksempel på det, den skrev jeg tidlig på 2000-tallet:
HVA HAR SKJEDD MED ENGLESANGEN?
Hva har skjedd med englesangen?
Den som lød om fred på jord?
Den som lød på gjetermarken
fra et himmelsk lovsangskor?
Der hvor sangen lød fra engler
spiller andre orgel opp.
Toner som sprer død og smerte,
søndersliter Herrens kropp.
Der hvor krybben skjermet barnet
som ble lagt på høy og strå,
finner ingen trygghet lenger,
verken store eller små.
Det er ikke første gangen
mødre gråter, Betlehem.
Hva har skjedd med englesangen?
Fredens fyrste, skynd deg hjem.
II
Det mangler ikke på Betlehem-referanser i den store skattkista som heter «julesanger», det være seg i Norge som i andre land.
Blant alle disse tekstene har jeg derfor valgt ut to, og jeg begynner med den de fleste av oss lærte i vår barndom og som er den eldste av disse to: «Et barn er født i Betlehem».
De eldste sporene av denne julesangen går helt tilbake til begynnelsen av 1300-tallet. Sannsynligvis er sangen enda eldre. Den ble skrevet på latin, og da er tittelen «Puer natus in Betlehem». Denne eldste, kjente versjonen finnes blant i samling med hymner som ble brukt i benediktiner-klostre. Antall vers varier i de ulike samlingene, men at man finner både 12 og 13 vers i de ulike sangsamlingene, er ikke uvanlig.
En teori går ut på at sangen ble til allerede på korstogstiden, mellom det 11. og 13. århundre.
Ett av korstogene ble ledet av den tysk-romerske keiseren Fredrik Barbarossa (1122-90). I 1164 førte han relikviene etter «de hellige tre konger» til Köln. Da hadde de først befunnet seg i Konstantinopel, så i Milano før de endte i Köln, der de visstnok fremdeles befinner seg.
Dette skal være årsaken til at «Et barn er født i Betlehem» ikke bare er en salme for første juledag, men også for det som tidligere ble kalt «Helligtrekongers dag», 6. januar.
Oversettelser
Den latinske teksten ble tidlig oversatt til andre språk: Tysk, engelsk, svensk og dansk.
Den eldste oversettelsen til dansk er fra 1553. Det var Hans Tausen (1494 – 1561) som sto for den. Han var opprinnelig katolsk prest, men gjennom møtet med den ti år eldre Martin Luther i Wittenberg tidlig på 1520-tallet, gikk han over til reformasjonen. Han giftet seg og ble luthersk prest og senere biskop i Danmark.
I 1820 skrev Nikolai Frederik Severin Grundtvig en ny, dansk oversettelse, basert på den latinske teksten.
Grundtvig ble på mange måter en reformator i dansk kirkeliv. Han skrev mange salmetekster, og definerte salmer som «lovsanger som jubler over at vi alt er gått fra døden til livet».
I dette hørte også glede og takknemlighet over de jordiske livet. Dette formulerte han i devisen «Menneske først, kristen så».
Da Magnus Brostrup Landstad (1802-80) ga ut sin salmebok i 1869 var Grundtvigs tekst med, nær sagt i hele sin bredde.
Dette gikk ikke upåaktet hen, og Landstad fikk en del kritikk for det.
Det at «okse der og asen sto» var det jo ikke noe grunnlag for å hevde, ei heller at «fra Saba kom de konger tre». Dette var uttrykk for en gammel, middelaldersk folkefromhet, ble det sagt; noe som saklig sette sikkert var riktig, men som likevel framsto som en litt smålig kritikk.
Landstad forsvarte da også sine valg.
I 1905 fikk «Et barn er født i Betlehem» en nynorsk tekst.
Den var det den senere Agder-biskopen Bernt Støylen (1858 – 1937) som sto for.
Støylen var en teologisk konservativ, men personlig svært romslig prest.
Blant annet skal han ha vært den første presten i Den norske kirke som samarbeidet med Frelsesarmeen. Det skjedde mens han var hjelpeprest i Bergen, fra 1887 til 1890. Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Bergen høsten 1889.
Sammen med prestekollegaene Anders Hovden og Peter Hognestad redigerte han Nynorsk Salmebok, som kom i 1925.
Han redigerte også et leseverk på nynorsk for barneskolen og ga i 1899 ut «Norske barnerim og leikar», som fremdeles er Norges største samling av slike rim; den siste utgaven kom så sent som i 1977.
I «Norsk salmebok» står både Grundtvigs (noe bearbeidede) og Støylens oversettelse.
Melodien
Da Grundtvig skrev sin oversettelse av «Et barn er født i Betlehem» brukte man fremdeles en tysk melodi fra 1400-tallet.
I 1871 skrev komponisten Ludvig Mathias Lindeman (1812-87) den melodien som brukes i dag, og som vi forbinder med denne julesangen.
I Norsk Salmebok finner vi fortsatt notene til 1400-tallsmelodien, men man skal vel ikke være noen spesielt stor profet for å spå at den neppe vil bli tatt i bruk igjen, muligens unntatt helt spesielle anledninger.
III
Den neste «Betlehem-sangen» er av langt nyere dato.
Mange av oss møtte den nok først via plateinnspillinger fra engelskspråklige sangere som Elvis Presley, Mahailia Jackson, Amy Grant, Cliff Richard, Nat King Cole, Frank Sinatra, Bob Dylan, Jim Reeves, Barbra Streisand, Tammy Wynette og Dolly Parton, bare for å ha nevnt et utvalg.
Sangen heter «Oh, little Town of Betlehem».
Teksten er skrevet av den amerikanske presten Phillip Brooks (1835-93). Han tilhørte den episkopale kirke. I 1891 ble han utnevnt til biskop i Massachusetts, men døde bare halvannet år senere, 57 år gammel. Han var regnet som en stor predikant, ikke bare på grunn av sin høyde på 1,90 og ellers en omfangsrik kropp, men også på grunn av de mange prekensamlingene han ga ut.
Under den amerikanske borgerkrigen stilte han seg på nordstatenes side, helhjertet motstander av slaveriet som han var.
Da krigen var slutt våren 1865 bestemte Brooks seg for å gjøre en form for pilegrimsreise til Betlehem.
Han var blitt 30 år; den samme alderen som man regner med at Jesus var i da han begynte sitt virke på jorden, slik man kan lese om det i evangeliene. Hvor langvarig denne perioden var, vet man strengt tatt ikke noe særlig om. Noen mener det strakte seg over tre år, andre tenker at det var ikke såpass som et år engang. Jesu fysiske virkeradius var uansett forholdsvis begrenset, stort sett befant han seg i områdene rundt Jerusalem.
Men det var i Betlehem det hadde startet. Det var der han ble født, og selv om vi ikke leser noe mer om Jesu forhold til Betlehem etter dette, har byen alltid hatt en særlig plass i hjertene til kristne mennesker.
Phillip Brooks bestemte seg for at han ville feire julen 1865 i Jesu fødeby. Det skulle være en del av en ett år lang reise gjennom både Midtøsten og Europa.
Om ettermiddagen på julaften kom han fra Jerusalem til Betlehem, leide seg inn på et overnattingssted og tok så en tur ut på markene der gjeterne hadde hørt englesangen.
Midnattsmessen i Fødselskirken ble en nedtur for ham, den varte i flere timer og med sine mange prosesjoner og andre innslag fortonte det seg mer som en maskerade enn en gudstjeneste, skrev han i et brev til sin far.
Noen måneder senere hadde han fått ubehaget på avstand og skrev et varmt brev til søndagsskolebarna i menigheten sin om besøket til Betlehem. Dette brevet sendte han fra Roma.
Tekst og melodi
Det var først tre år senere, i 1868, at Brooks skrev sangen om Betlehem. Da nærmet det seg jul igjen, og Betlehems-besøket satt fremdeles sterkt i prestens minne.
En dag oppsøkte hen organisten i menigheten sin med noen vers han hadde skrevet. Han lurte på om organisten, Lewis H. Redner (1831- 1908) kunne lage en melodi til denne teksten. Tanken hans var at den skulle synges i gudstjenesten søndag.
Redner, som arbeidet som eiendomsmegler ved siden av å være organist, lovte å se på det, men teksten ble lagt til side i flere dager uten at det ble skrevet en tone. Kvelden før gudstjenesten kom presten og spurte forsiktig hva det ble til med melodien? Redner måtte medgi at han ikke var kommet noen vei, og han hadde noe annet han måtte bli ferdig med først. Da det var gjort, skal han ha vært så sliten at han sovnet der han satt. Men ut på natta våknet han av at noe eller noen rørte ved ham. -Det var som om en engel hvisket en tone inn i øret mitt, skrev han senere.
Fort fant han fram penn og papir, og skrev ned den melodien han hørte.
Neste morgen leste han gjennom notene til melodien. Den passet perfekt til prestens tekst, det var ikke behov for å endre noe som helst. I stedet brukte han litt tid til å harmonisere melodien, og så tok han med seg dit gudstjenesten skulle være.
Verken Brooks eller Redner foretok seg noe for å publisere sangen, men da en bokhandler spurte om lov til å trykke opp teksten og notene i tilfelles noen skulle spørre etter det, ga de lov til det.
I 1874, seks år etter julegudstjenesten, fikk de spørsmål om man kunne bruke teksten og tonen i en sangbok for søndagsskolen.
Da boka forelå oppdaget de at utgiveren av sangboka hadde tatt seg en frihet i forhold til navnet på tonen. Han kalte den «Saint Louis». Hva som lå bak dette har man vel aldr funnet ut av; noen har lurt på om det var et forsøk på å bruke komponistens fornavn – Lewis – som en slags honnør.
Sangen, både tekst og melodi, gikk etter hvert sin gang og ble kjent i USA og etter hvert også i Europa. I England knyttes teksten ofte til en engelsk folkemelodi som heter «Forest Green», og i Norsk Salmebok er det denne melodien som står oppført. I Melodiboken til Sangboken, som brukes av de fleste lutherske organisasjonene her i landet, er det Redners melodi som brukes.
Norske oversettelser
Det er også laget to oversettelser til norsk av denne salmen, begge på nynorsk.
Trygve Bjerkrheims oversettelse fra 1951 står i Sangboken, mens Alfred Hauges oversettelse fra 1980-tallet står i Norsk Salmebok.
Sangen hadde opprinnelig fem vers, men begge de norske oversettelsene har fire. Det var Brooke selv som strøk det femte verset etter å ha fått kritikk for hvordan Jomfru Maria var omtalt. Han prøvde først å rette på dette i teksten, men endte med å droppe hele verset.
Det er også de som har kritisert teksten for at den henvender seg til en by, og ikke til guddommen eller menigheten, men denne kritikken vil nok de fleste av oss skrive på raritetenes konto.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar