onsdag 5. februar 2025

Bok og/eller forfatter – et møte med en 40 år gammel utgivelse

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Da G.H. Chesterton, kjent blant annet for skikkelsen «Fader Brown», i 1906 ga ut en bok om Charles Dickens, ble det sagt at den boka handlet like mye om Chesterton selv som om Dickens. Den beskrivelsen måtte jeg tenke på da jeg på et gjenbruksutsalg kom over en 40 år gammel bok av presten og forfatteren Arne Prøis. Den ble lansert som en bok om kristen-Norge, men først og sist handlet den om forfatteren selv.

Arne Prøis (1914 – 2001) var den ene av min mors to yndlingsforfattere.
Den andre het også Arne, men var ellers dansk: Arne Falk-Rønne. Arne Prøis var imidlertid fra Porsgrunn, som også var hennes hjemby.
Bøker av en av de to Arne-ene var populære gaver både til jul og bursdag i alle år (Først nå oppdager jeg at Arne Prøis var den som oversatte de fleste av Arne Falk-Rønnes bøker til norsk).

I
Få brukte som Arne Prøis det meste av sitt liv i den kristne bokas tjeneste, først som forlegger, og senere som forfatter og oversetter.
Hvor mange titler han har skrevet, oversatt eller redigert har jeg ikke engang forsøkt å få oversikt over; det er mange. I tillegg kom en rekke artikler i ukeblader som Allers og Familien, og bidrag i ulike antologier.
En av dem bidro jeg til selv med til gjennom et kapittel om frelsesoffiseren Karla Stokke (i «Vekkelsens budbringere gjennom 100 år», 1995). Her sto Prøis som redaktør, men det kan vel røpes at all kontakt i forbindelse med prosjektet gikk via forlagssjefen.

II
Boka som startet denne tankerekka heter «Til samme himmel går vår vei».
Den kom ut i 1985 og kan feire et slags «40-årsjubileum» i år. Av en eller annen grunn var den ikke blant de bøkene av Arne Prøis som jeg overtok da min mor døde i 2006. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alle de bøkene, selv om de står i hylla mi, men denne ga jeg meg altså i kast med.
Og det var da jeg fikk assosiasjonen til Chesterton og Dickens.

III
Tilsynelatende er altså dette en bok om kristen-Norge.
På sin lett slentrende, kåserende måte omtaler Arne Prøis i alt 19 forskjellige organisasjoner og menigheter; 19 ulike fellesskap som han tydeligvis har hatt et visst personlig forhold til og vennskap med gjennom et langt liv som forlagsmann, kåsør, lektor og prest.
Det er trivelig lesning, men altså kåserier, og ikke verken foredrag eller forelesninger.
Det er mange anekdoter og mange av dem er også morsomme, selv om det blir en del gjentakelser. Det blir det gjerne i en bok som ser ut til å være satt sammen av en rekke selvstendige manus til kåserier eller essays.
Jeg mistet for eksempel tellingen over hvor mange ganger han refererer til William Booths svar til kong Edward VII da han lurte på hvordan kirkene tok imot de nye metodene Frelsesarmeen lanserte: -Deres majestet; de kopierer meg, skal generalen ha svart med en viss selvbevisst stolthet.

IV
At Arne Prøis var «glad i» Frelsesarmeen ga han mange vitnesbyrd om, selv om denne kjærligheten nok i blant kunne framstå som litt nedlatende.
Som ung frelsesoffiser deltok jeg på et kurs for offiserer der Prøis var innbudt til å ha en time.
Joda, det var populært å få besøk av en «kristenkjendis», men det var ikke alle som tok like godt imot de velmente ordene, ispedd en viss patroniserende elskverdighet, som når han – tilsynelatende uten forbehold – kunne fortelle et 50-tall frelsesoffiserer som stort sett alle var engasjert i menighetsarbeid, at det å preke var jo ikke deres greie, det var vitnesbyrdet som var salvasjonistenes form.

V
Litt av det samme preger også flere av kapitlene i denne boka, ikke minst i omtalen av de av oss som ikke verken er eller oppfattes som «lutherske»: Frelsesarmeen, baptistene, metodistene og pinsebevegelsen.
En annen svakhet ved flere av kapitlene er når Prøis refererer til hendelser som kanskje folk identifiserte den gang teksten ble skrevet/boka kom ut for 40 år siden, men som selv en som har fulgt forholdsvis godt med på det som skjer i kristen-Norge ikke klarer å få satt navn på i dag.

VI
Når alt dette er nevnt: Boka «Til samme himmel går vår vei» har utvilsomt sin sjarm, ikke minst ved det faktum at den først og fremst sier noe om han som skrev den.

Arne Prøis:
Til samme himmel går vår vei
Luther Forlag (1985)
261 sider

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar