Jødeparagrafens banemann

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det som gjerne kalles «jødeparagrafen» var det siste leddet i den andre paragrafen i vedtaket Eidsvollsforsamlingen gjorde i 1814. I sin helhet lød den slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Ikke noe i denne teksten er bevart 200 år senere, og det første punktet som ble endret, var nettopp bestemmelsen om jødenes adgang til riket. Den som har den historiske æren for dette, var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland.

«Storebror»
Henrik Wergeland hadde et sterkt forhold til Grunnloven. Født i 1808 og med en far som var en sentral aktør i Eidsvollsforsamlingen, likte han å kalle seg selv «Grunnlovens storebror». Derfor er det interessant at nettopp han var en av de første som tok opp behovet for å gjøre endringer i grunnloven, og da først og fremst i paragraf 2.
Slik denne paragrafen var blitt vedtatt på Eidsvoll, hadde den en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens «jesuittparagrafen» først ble opphevet i 1956. Det manglet ikke på advarsler forut for noen av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Debatt
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. Det har lenge versert en anekdotisk versjon om hvordan paragrafen ble vedtatt, nemlig at Theis Lundegaard (1774 – 1856), representant fra Lister, nærmest skal ha kuppet avstemningen ved plutselig å rope: - Reis dere, alle som ikke vil ha jøder i riket.
Slik skal han ha overrumplet forsamlingen og vedtaket ble fattet. Det er en anekdote med forholdsvis svakt belegg, men at Agder-bonden stemte for paragrafen, er det ikke tvil om. Det gjorde også den daværende kapellanen i Kristiansand, Nicolai Wergeland (1780 – 1848). Derfor er litt av et historisk paradoks at Nicolai Wergelands sønn Henrik skulle bli den som frontet kampen mot jødeparagrafen et par tiår senere.
Det hører med til historien at da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han hadde tatt feil i 1814, og støttet sønnens kamp. Også Theis Lundegaard skiftet mening i dette spørsmålet. I følge en artikkel lærer Rasmus Totland skrev omkring 1913, og som er gjengitt i Årbok for Lyngdal historielag i 2002, angret også Lundegaard på at han hadde
stemt for denne paragrafen. Totlands kilde var Lundegaards datter, som kunne fortelle at hennes far var glad da denne paragrafen ble endret, og jøder likevel fikk adgang til riket.

Forslag
I 1839 leverte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om opphevelse av jødeparagrafen. Da det ble behandlet i 1842, falt det fordi det manglet 11 stemmer på kvalifisert flertall. Han leverte omgående et nytt forslag, som ble behandlet i 1845. Heller ikke det fikk kvalifisert flertall, og ble avvist få uker før Wergeland døde.
Ved begge anledninger skrev han både artikler og bøker der han argumenterte for forslaget, blant annet de to diktsamlingene «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste» og «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Disse rommer noe av det ypperste han skrev. I «Jøden» finner man blant annet diktet «Juleaften», med den kjente setningen: «I sligt et vejr, faar du bønner, Gud…». I «Jødinden» holdt han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Det var særlig sårt for den presteutdannede Wergeland at nettopp prestene og de kristne lederne var blant de mest negative til å oppheve jødeparagrafen. I ett av diktene skriver han:
Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...

Skamplett
Under krigen vedtok Quisling-regimet at «jødeparagrafen» skulle føres inn igjen i Grunnloven. Slik ville man gi en slags legalitet til jødeforfølgelsene det samme regimet iverksatte.
I 1814 var den norske grunnloven en liberal lov, i slekt med idealene fra den franske revolusjon. 200 år senere blir den opprinnelige paragraf 2 sett på som litt av en skamplett. Forbudet mot munkeordener i sin alminnelighet og jesuitter i særdeleshet, er det ingen grunn til å reflektere over i dag; det var bare pinlig. Arven fra «jødeparagrafen» er det imidlertid grunn til å være oppmerksom på fremdeles. Ikke fordi den var mindre pinlig, men fordi de fordommene som skapte den, fremdeles lever. Til tross for den forsvant først, har holdningene som den representerte, overlevd, og vist seg gang på gang.
Jahn Otto Johansen lanserer i boka «Antisemittismens spøkelse» (Ansgar forlag, 1985) uttrykket «a jew for all seasons» som en beskrivelse av hvor «nyttig» jøden har vært som syndebukk for alt som er galt i verden. Begrunnelsen har vært justert etter behov, fra det religiøse («de korsfestet Jesus»), via det etniske («de ser annerledes ut») til det politiske. Dette siste har ført til at «jødene» er blitt holdt ansvarlige for både kommunismen og kapitalismen – samtidig!
Wergeland var opptatt av den religiøse toleransen da han gikk til kamp mot jødeparagrafen, og argumenterte mot den på de premissene. Den samme argumentasjonen bør kunne brukes når det gjelder etnisk og politisk toleranse.
Selv om bestemmelsen ble fjernet i 1851, seks år etter Wergelands død, er tankegodset bak den fremdeles levende. Den debatten trenger man å ta fremdeles, gjerne i forbindelse med grunnlovsjubileet, både med tanke på jødehat og andre former for rasisme.