Med den avstanden som 50 år utgjør, kan jeg ikke i dag si noe bestemt om hvorfor jeg ønsket det. Kanskje handlet det først og fremst om å få bekreftet en identitet?
Uka ble travel. En av dagene – kan det ha vært tirsdagen? – var det samtale med korpslederen om den erklæringen nye frelsessoldater fremdeles må underskrive før de kan bli innvidd: «Krigsartiklene». Vi gikk nøye gjennom dem, ikke minst de 11 artiklene som fremdeles gjelder, og som er Frelsesarmeens trosbekjennelse.
Hvor mye forsto jeg av dem?
I hvert fall det den sier om troen på Jesus som Frelser.
Datoen var 16. juni 1968.
Ti dager før hadde jeg fylt 15 år.
Etter sommerferien skulle jeg opp i 2. real på KG i Oslo.
Vi bodde på Frogner i Oslo, og hver søndag kveld gikk jeg fra Eckersbergsgate 19 til Pilestredet 22. Svingte til høyre i Thomas Heftyes gate, deretter ned hele Bygdøy Allé til Solli Plass og så videre til Pilestredet.
I løpet av den uka fra beslutningen ble tatt og til innvielsen skjedde, fikk jeg også skaffet meg uniform, kjøpt på Frelsesarmeens handelsavdeling.
Jeg husker ikke om den var noe jeg kunne gå «rett inn i», eller om min far, med svennebrev som skredder, fikset litt på den her og der.
Hvor «var» jeg, rent trosmessig og teologisk denne junisøndagen for 50 år siden?
Mest sannsynlig var jeg fortsatt i en del av barnetroens landskap; et landskap der det hele er relativt enkelt, og kan uttrykkes med den andre trosartikkelens ord: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre…».
Denne artikkelen kjente jeg meg hjemme i, jeg tror jeg kunne den utenat allerede da, og jeg bor i den fremdeles, 50 år etter.
Så er selvfølgelig både troen som sådan, erfaringene og kunnskapene annerledes enn de var for 50 år siden.
Jeg vet mer om både Bibelen og teologien, jeg har litt andre oppfatninger om enkelte spørsmål enn de litt naive, selvsagte synspunktene som man litt ureflektert hadde tatt med seg fra ulike kilder.
Men den grunnleggende erfaringen og forståelsen av hvorfor jeg tror og hvem, mer enn hva, jeg tror på, er den samme.
I Frelsesarmeen snakkes det ofte om «min frelsesopplevelse».
Min var av det enkle slaget. Så enkel at jeg kanskje ikke helt forsto hva det var da det skjedde.
En søndag i april 1967 hadde jeg, som deltaker på et ungdomsstevne i Frelsesarmeen, gått fram til botsbenken i Templet, knelt der, og så kom det en voksen offiser og ba mer for meg enn med meg.
Senere krysset hans og mine veier hverandre mange ganger. Jeg vet ikke om han husket at han hadde bedt med meg den søndagen, og selv nevnte jeg det aldri for ham.
Jeg forsto vel heller ikke helt hva jeg hadde vært med på før en gutt som gikk på samme skole som meg, Majorstua skole, og som også var en del av miljøet i Templet, kom bort til meg i skolegården neste dag og sa: - Så du ble frelst i går, du?
Ja, jeg ble vel kanskje det?
Jeg har i hvert fall ingen andre opplevelser eller gjort andre erfaringer som ville «passe bedre» til en slik beskrivelse.
Datoen var 16. juni, året var 1968.
For ettertiden har det året fått en nesten ikonisk status. Vi/de som var unge den gang har senere fått litt av den samme status som de som en generasjon tidligere ble kalt «motdagister». Det skulle skrives bøker om hvem som var «ekte sekstiåttere» og hvem som ikke var det.
Selv hadde jeg såvidt begynte å skrive selv også. Mordet på Robert Kennedy noen dager før, på Martin Luther King noen måneder før, hadde avfødt tekster jeg ikke har tatt vare på senere. Samme høsten skulle jeg komme til å ha min journalistiske debut som medarbeider i skoleavisa «Ugleposten».
Det er gått 50 år og det begynner vel også å nærme seg 50 bøker, om man tar med stort og smått. Dessuten artikler, reportasjer, kommentarer.
Det lå der kanskje i knopp allerede, denne mengden av tekst som er kommet til senere?
Jeg satt alene på første benk i Templet korps, i uniform, men ennå ikke «innvidd».
Det er gått 50 år.
Lokalet i Pilestredet er revet. Noen år senere skulle jeg ha min arbeidsplass i etasjen over det lokalet.
I sju av de 13 årene jeg gjorde tjeneste som frelsesoffiser, var jeg knyttet til Krigsropets redaksjon.
Dette fikk konsekvenser også for senere yrkesliv.
Det ble journalistikk, informasjon og litterært arbeid.
Da jeg var blitt 59 år var jeg ikke lenger «yrkesaktiv» i klassisk forstand; jeg ble frilanser og satte med stor frimodighet opp «forfatter» som yrkestittel.
Når det gjelder soldatskapet mitt, har det blitt flyttet litt rundt.
To år senere ble jeg overført til Sauda korps, der jeg en periode hadde ansvaret for søndagsskolen.
Derfra reiste jeg til Frelsesarmeens krigsskole og hadde et litt omflakkende liv de neste 13 årene.
Men mange har nok flakket enda mer rundt enn jeg og den familien jeg etter hvert fikk gjorde i disse årene, der vi reiste til Island, til Nannestad, til Danmark, til Oslo og til Bærum, før vi endte opp i Askim.
Der gikk vi over i sivilt arbeid og soldattjenesten handlet om barnearbeid, speiderarbeid og om å bidra i møter og gudstjenester. For fem år siden ble det oppbrudd fra Askim også, og nå er det Arendal som gjelder.
Datoen var 16. juni 1968.
Innvielsen ble gjennomført.
Først personlig bønn ved botsbenken, korpslederen og den nye soldaten.
Deretter mer offentlig bønn, der man sto under flagget, før den nye soldaten fikk komme opp på plattformen til håndklapp fra de andre kameratene.
Så skulle den nye soldaten avlegge sitt vitnesbyrd.
Jeg hadde vitnet offentlig én gang tidligere.
Det skjedde under et møte i Larvik noen uker tidligere. Jeg var med Templet hornorkester som flaggbærer. Og i turneens siste møte reiste jeg meg og vitnet.
Nå var jeg i mitt eget korps og skulle vitne som nyinnvidd soldat.
Tre år senere skulle jeg holde det som med en viss velvilje må kunne kalles min første preken.
Det skjedde i det samme lokalet, fra den samme plattformen, og 18-åringen, som han da var blitt, var på vei til Frelsesarmeens krigsskole, og hadde ennå ikke oppdaget gleden ved å preke. Den er kommet senere, og er i dag meget sterk.
Det ble annonsert at jeg skulle vitne.
Jeg hadde funnet fram sangverset jeg ville bruke.
Mange år senere skulle jeg møte han som hadde skrevet den sangen og intervjue ham om bakgrunnshistorien, men der og da hadde jeg ikke noe annet forhold til sangen enn at omkvedet uttrykte noe jeg kjente meg igjen i.
Det var vel bare omkvedet jeg kunne; sangen som sang var ennå ikke kommet med i Frelsesarmeens sangbok.
Så sto jeg på talerstolen.
Hadde jeg en lapp?
Stolte jeg på hukommelsen?
Omkvedet var dette:
«Trygg i hans hånd,
trygg i hans hånd.
Hva enn som skjer, jeg er
trygg i hans hånd.
En ukjent framtidsvei
ei lenger skremmer meg.
Jeg er, om enn så svak,
trygg i hans hånd».
Det var mitt vitnesbyrd.
Det er det fremdeles.
Fotografiene som illustrerer dette essayet, ovenfra og nedover, er tatt i 1967, 1973, 1982 og 2013
Flott og godt skrevet. Interessant å lese dette.
SvarSlettJeg er selv oppvokst i FA. 1950 og først i 1960 åra. Begge mine foreldre var soldater i Sandefjords korps. Jeg ble bare alle årene i søndagsskolen. Ulvungene og juniorsoldat.