Da det nyvalgte Stortinget trådte sammen i 1950, hadde disse fire det til felles at de for første gang hadde fått fast plass på Løvebakken, alle valgt for Arbeiderpartiet.
De to mennene er egentlig uinteressante i denne sammenheng, men navnene deres kan jo nevnes: Han til venstre i bildet er presten Kolbjørn Varmann, valgt fra Nordland, samferdselsminister 1955-60, og senere fylkesmann i Finnmark.
Han i midten het Trond Hegna, var valgt fra Rogaland. Han var redaktør i avisa «1ste mai», der han høsten 1940 formulerte parolen «Ingen nordmann til salgs!» Det kostet ham flere fengselsopphold. Avisa skiftet senere navn til Rogalands Avis.
Når det gjelder de to kvinnene, var de pionerer på hver sin kant.
Hun til høyre het Magnhild Hagelia, var utdannet revisor, og var den første kvinne som ble valgt til Stortinget fra Aust-Agder. I 1961 ble hun den første kvinne i Stortingets presidentskap. Det ga henne tilnavnet «Magnhild med klubba».
Alle disse tre satt på Stortinget til 1965.
«Kapteinen»
Den fjerde på bildet het Anna Anthoni. Hun var den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen, som den gang var en egen valgkrets. Det er henne det skal handle om herfra og ut.
Hun var også den første – og lenge eneste – stortingsrepresentanten med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Hun var født i Bergen i 1884 og ble med i Frelsesarmeens menighet i Strømgaten som ung.
Fra 1906 til 1916 var hun frelsesoffiser.
I oppslagsverker heter det at var «utdannet som kaptein» i Frelsesarmeen, selv om hun faktisk hadde rangen «ensein» på slutten; det var ett hakk over kaptein.
Hun var blant annet stasjonert i Nannestad, Horten og Sarpsborg, som leder for de lokale menighetene på hvert av disse stedene. I 1912 hadde hun ansvaret for å starte Frelsesarmeens virksomhet på Koppang i Østerdalen.
Sarpsborg ble det siste stedet der hun var frelsesoffiser.
Herfra flyttet hun til Horten, der hun drev sin egen forretning i noen år.
Senere ble hun ansatt som styrer (det het vel «bestyrerinne» den gang?) ved aldershjemmet i Horten. I denne perioden ser det ut til at hun var aktiv i Metodistkirkens menighet, og drev med barne- og ungdomsarbeid.
Fagforeningsaktivist
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og tok opp igjen det yrket hun hadde hatt før hun ble offiser, som tekstilarbeider.
Om det var årene som frelsesoffiser som var årsak til at hun, kommet tilbake til Bergen, ble engasjert i fagforeningsarbeid, skal være usagt. Hun fikk i hvert fall liv i den gamle tekstilarbeiderforeningen som hadde vært i dvale noen år, og hun vervet så mange medlemmer at hun ble et problem – for arbeidsgiveren.
Det var ikke populært å være fagforeningsaktivist på 1920-tallet.
Da hun ble presset ut av jobben, tok Tekstilarbeiderforbundet sentralt affære og ansatte henne som «agitator» i 1927.
Hun reiste land og strand rundt som agitator, og på få år ble medlemstallet i forbundet fordoblet.
Som det sto om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» noen år etter hennes død: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»
«Rappkjefta kommunist»
Hun var radikal politisk. Etter et besøk til Høyanger ble hun i lokalavisa omtalt som «ei rappkjefta kommunistfrua eller frøken» og det ble slått fast at «Moskvakommunismen hadde her ein varm talsmann» (Sogns Avis 17. oktober 1930).
I 1930 var det stortingsvalg i Norge, og den 46 år gamle ugifte, «rappkjefta», tidligere frelseskapteinen sto da også på niende plass på kommunistpartiets liste i Bergen.
Kommunistpartiet var blitt dannet i 1923 etter en splittelse i Arbeiderpartiet.
Av Arbeiderpartiets gruppe på 29 stortingsrepresentanter sluttet 13 av dem seg til det nye partiet.
Ved valget i 1924 fikk kommunistpartiet seks representanter. I 1927 fikk de tre og i 1930 ingen.
Leser man hva kommunistpartiets avis i Bergen i disse årene, «Arbeidet», skrev om henne, ser det ut til å ha vært sterke motsetninger mellom kommunistene og sosialdemokratene i fagbevegelsen på Vestlandet. Ikke minst var Anna Anthoni omstridt.
Men gemyttene roet seg tydeligvis, eller om det Anna som roet seg: Ved kommunevalget i 1934 ble hun valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet. Som lokalpolitiker var hun medlem av formannskapet og leder av flere kommunale utvalg.
Ved stortingsvalget i 1936 sto hun på Arbeiderpartiets liste i Bergen, og ble valgt som tredje vararepresentant.
Dannet fagforening på kjøkkenet
I 1937 hadde hun skiftet yrke og gikk inn i renholdsbransjen.
Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.
Stortinget
Under krigen var hun aktiv i motstandsarbeidet, og fra 1943 og fram til frigjøringen levde hun i dekning.
Ved valget i 1945 ser det ikke ut til at hun sto på stortingslista, men ved valget i 1949 sto hun der og ble valgt inn som første vararepresentant.
Da Nils Langhelle ble utnevnt til samferdselsminister i Einar Gerhardsens regjering rykket den 65 år gamle fagforeningsaktivisten og tidligere frelseskaptein opp som fast representant. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang. Hun fikk plass i sosialkomiteen.
Hennes stortingskarriere ble kortvarig. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie.
Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
Hun er også blitt foreslått som en av de kvinnene som bør hedres med å få en gate i Bergen oppkalt etter seg. Det vil i Frelsesarmé-sammenheng plassere henne i selskap med sosialpioneren Othilie Tonning, som er blitt vist slik heder både i Oslo og Stavanger.
Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar