Forfatter og litteraturkritiker
Bøker har vært en viktig del av livet mitt så langt tilbake som jeg kan huske.
Jeg vokste opp i et hjem med mye bøker.
Når jeg fikk mine første bøker og hva disse het, har jeg ikke noen klar erindring om, men jeg tror jeg husker kanskje bestemt hva som var den første boka jeg kjøpte selv, for mine egne penger. Den het «Nye viser fra Barnetimen».
Den kom alt i 1951, men da var ikke jeg født, men det kan ha vært om lag ti år senere at jeg så den i hyllene hos Ruth Tønnesens bokhandel i Kirkeveien i Oslo.
Den gikk jeg fobi to ganger om dagen i sju år, på vei til eller fra Majorstua skole.
Boka kostet, med et ørlite forbehold om at jeg husker rett, sju kroner, eller kanskje var det sju og en halv.
Det var innenfor min økonomiske rekkevidde, og etter å ha innhentet tillatelse hjemmefra kjøpte jeg boka dagen etter.
Thorbjørn Egner, ja!
Litt artig å tenke på at den første boka jeg kjøpte for mine egne penger var en bok av Thorbjørn Egner, og at den foreløpig siste boka jeg har gitt ut selv er et oppgjør, nettopp med Torbjørn Egner og hans etter sigende barnevennlige univers: Det skjønnlitterære essayet «Oppvekst i Kardemomme By».
Bøker under juletreet
var en fast del av min barndom; både jul og bursdager.
Ole Aleksander-bøkene fant veien til hyllene mine, men også «Fem-serien»; en engelsk barneflokk (pluss en St. Bernhards-hund) som løste kriminalsaker; det samme gjorde brødrene Frank og Joe Hardy. Det ble etter hvert mange bøker; jeg registrerte tidlig at jeg hadde den største boksamlingen av guttene i min klasse, trolig også den mest varierte. Noen av titlene dukker opp i minnet her jeg sitter og mimre-taster: «Barna i Nyskogen», «Kaptein Grants barn», «Den sorte tulipan»,«Tom Sawyer».
Noe av den klassiske barnelitteraturen møtte jeg også via hørespillserier i Barnetimen: «Heidi», «Frendeløs», «Veien til Agra» og «Pablo og de andre».
Mine første forsøk
på å skrive om litteratur var gjennom stiloppgaver på realskolen. Da befinner vi oss på slutten av 1960-tallet.
Den første bokomtalen fra meg i et trykt medium ser ut til å være fra 1974.
Det året hadde jeg to bokomtaler på trykk i Krigsropet, der jeg hadde vært ansatt i til sammen halvannet år, fram til jeg/vi ble beordret til Island i Frelsesarmeens tjeneste høsten 1974.
I 1979 kom jeg tilbake til Krigsropets redaksjon og i 1980 begynte det å bli stadige bokmeldinger, gjerne signet «N-P.E» i bladets spalter.
Det kom mye bøker til Krigsropets redaksjon.
Det var først og fremst de kristelige forlagene som var rause med dette.
I mange år hadde det vært en slags praksis at disse bøkene bare ble lagt i et skap på redaktørens kontor, og en gang i mellom ble det gjort en liten ryddesjau der noen av disse bøkene ble delt ut blant medarbeiderne. Dette var en praksis med lange tradisjoner i redaksjonen.
Den typen kulturjouanlistikk var i liten grad prioritert i Krigsropet den gangen.
Som fungerende nestleder ved redaksjonen tok jeg meg nok til rette i blant med tanke på disse bokpakkene, og det kan vel også medgis at jeg stort sett beholdt bøkene selv.
Beholdt dem – leste dem – omtalte dem.
Fordi jeg nå i en periode
har brukt litt tid på å lage en oversikt over alt jeg har publisert gjennom drøyt 50 år som et skrivende menneske, ser jeg at jeg bare i Krigsropet har skrevet i underkant av 200 bokmeldinger.
Jeg fortsatte å levere slik tekster lenge etter at jeg sluttet ved redaksjonen i 1985.
Men de siste 20 årene har det nok vært mer kronikker og essays og reportasjer fra min pc i Krigsropet. De foreløpig siste er fra 2024.
Fra 1986 og fram til i dag
har jeg dessuten skrevet om bøker i ulike aviser og blad: Vårt Land, Dagen og Folkets Framtid, i tillegg til blader jeg har hatt redaktøransvar for, så som organisasjonsbladet Kameratringen og kvartalsorganet Brorskap/Kristne Arbeidere.
Gitt at min opptelling stemmer har jeg i alt skrevet drøyt 600 bokomtaler i løpet av 50 år – alt på såkalt frilansbasis.
Mye av det har også vært rent gratisarbeid, uten annen drivkraft og motivasjon enn en kjærlighet til bøker og et ønske om å gjøre litteratur kjent.
Den bibelske vismannen
sukket i sin tid over at «det er ingen ende på de bøker som skrives» (Forkynneren 12,12).
Noen av oss er faktisk glade for det.
Lindtveit, 30 juni 2025
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar