Det var tredje gang de sto overfor hverandre på statsministerens kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste dette var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.
«I grunnen passer de sammen», sa Jens om de to bukettene. «Ja, men det kom jo aldri dit», svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte de tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere. Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort det godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid. Bondeviks svar hadde vært typen «ikke ring meg, jeg ringer deg». Noe annet svar var det nok heller ikke naturlig å gi denne septemberdagen i 2005.
Nå, 20 år senere, må man konstatere at de gule rosene har visnet. Partiet som tidligere omtalte seg selv både politisk og ideologisk som «det tredje alternativ» eksisterer ikke lenger; i hvert fall ikke som noe alternativ.
I
I 1994 ga daværende KrF-leder Kjell Magne Bondevik ut boka «Det tredje alternativet – kristendemokratisk politikk ‘’på norsk’’». Boka var den første ideologiske analysen av hva kristendemokratisk politikk innebærer på mange år – kanskje noen gang. Boka vakte begeistring, i hvert fall innad i KrF, og aktiviteten i partiets studieforbund skjøt i været.
Selv var jeg på det tidspunktet aktiv i partiet både lokalt, både som tillitsvalgt og folkevalgt, og jeg var ansatt i partiets informasjonsavdeling.
En ideologisk refleksjon som denne boka hadde mange av oss ventet på.
I etterkant av Bondeviks foredrag i 1994 skrev jeg i en kommentar i partiavisa «Folkets Framtid»: «Det politiske livet i Norge, og dermed samfunnsutviklingen, har tapt på at norsk politikk er blitt så av-ideologisert at ordet «ideologi» dels er blitt et fremmedord, dels et skjellsord. De to ideologiske termene som tradisjonelt har vært brukt, «sosialisme» og «verdikonservativisme» er begge blitt tømt for innhold i de senere år. Forsøkene på å gjøre liberalismen til en helhetlig, politisk ideologi har foreløpig ikke vist seg særlig vellykket». I dag snakker man mer om «liberale verdier» på borgerlig side enn om «verdikonservatisme», og man bruker kanskje ikke så ofte ordet «sosialisme» i Arbeiderpartiet heller».
II
De 30 årene som har gått har langt på vei bekreftet denne analysen.
I 2012 intervjuet jeg daværende kulturminister Hadia Tajik for magasinet Kristne Arbeidere. Vi snakket blant annet om ideologi. Hun ønsket ikke å bruke ordet «sosialisme» om sin samfunnsanalyse – hun insisterte på å kalle seg sosialdemokrat. I KrF vil man nok gjerne kalle seg kristendemokrater, men det er ikke så lett å få tak på hva de mener med det.
For å vende tilbake til de to rosebukettene for 20 år siden:
Det er liten tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre. At seks av de åtte regjeringene KrF har deltatt i siden 1963 har vært i samarbeid med Høyre, er statistikk, men ikke noe argument.
Faktum er at det i en rekke saker har et godt samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, både i Stortinget, kommunestyrer og fylkesting.
De to første av disse, Lyng-regjeringen i 1963 og Borten-regjeringen 1965-71, ble til i perioder da det politiske landskapet rett og slett var enklere å navigere i.
Arbeiderpartiet var ikke interesser i allianser verken til høyre eller venstre.
Konsensusfaktoren på «borgerlig» side var høy, og man hadde ingen populistiske partier på høyresiden.
Det nærmeste man kom var et litt uberegnelig Venstre.
Denne tilsynelatende idyllen på borgerlig side raknet først i møtet med Europa-debatten, og etter hvert også i møtet med abortdebatten.
I 1972 fikk landet den første sentrumsregjeringen med KrF-leder Lars Korvald som sjef.Den besto av de partiene på Stortinget som hadde sagt "nei" til norsk EF-medlemskap.
I 1981 var det abortsaken som stengte veien for en bred «borgerlig» regjering, men både i 1983 og senere i 1989 ble KrF med i regjeringer der man var enige om å være uenige i abortsaken.
III
I 1997 fikk man en ny sentrumsregjering som besto av de samme partiene som Korvald-regjeringen 25 år før.
Etter valget i 2001 dannet Høyre, KrF og Venstre regjering. Der regjeringene Lyng, Borten, Willoch og Syse var en type fornuftsekteskap framsto Bondevik II mer som et arrangert ekteskap. Det endte da heller ikke spesielt lykkelig, verken for Høyre eller KrF.
Innad i KrF hevdes et gjerne at partiet har fått mer gjennomslag for sine verdier i samarbeid med høyresiden enn med venstresiden. Dette har hatt like mye praktiske som politiske og ideologiske årsaker.
Men det er gjennomslag og det er gjennomslag.
Samtlige statsbudsjett i de årene Gro Harlem Brundtland var statsminister for mindretallsregjeringer ble disse vedtatt med KrFs støtte. Det var KrF som sikret det nødvendige flertall i Stortinget for EØS-avtalen
Andre saker der de røde og gule rosene fant sammen, var i saker om skatteforlik, jordbruksavtaler og kommuneøkonomi.
IV
Så langt har det 21. århundre vært en tørr tid for de gule rosene.
Etter at Stoltenberg I ble dannet i 2005 har KrF slitt med målinger og oppslutning som nærmet seg sperregrensen mer og mer. Ved valget i 2017 fikk partiet likevel en unik vippeposisjon som både kunne og burde vært bedre utnyttet.
Det var dette Knut Arild Hareide så for seg da han på partiets landsstyremøte i september 2018 tok til orde for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.
Hadde partiet fulgt hans oppfordring ville både partiets og landets historie sett annerledes ut.
En Støre-regjering den gang, med Arbeiderpartiet, KrF og eventuelt også SV og Senterpartiet, ville betydd en ny og fersk flertallsregjering. I stedet endte man altså opp med en regjering som allerede hadde flikket på både sammensetning og politikk flere ganger, og skulle fortsette å gjøre det.
I det klimaet som dette skapte, visnet det som var igjen av gule roser i det politiske blomsterbedet.
Skal de kunne våkne opp igjen, må de bli sådd i et helt annet jordsmonn enn det som en «ny regjering» vil kunne representere ved årets valg.
Nils-Petter Enstad (f. 1953) er forfatter. Har vært lokallagsleder og kommunepolitiker for KrF. Var ansatt i partiorganisasjonen 1991-2005 som informasjonsarbeider og studieleder. Av litterær produksjon kan nevnes «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald» (2016) og «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (2019).
En forkrtet versjon av denne teksten har stått som kronikk i avisene Agderposten og Fædrelandsvennen i juli 2025. I avisa Dagen ble den avvist uten noen egentlig begrunnelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar